Category Archives: samfunn

Wenche Foss døde i dag, 93 år gammel…

Wenche Foss har alltid vært min heltinne, en fantastisk person med suksess som skuespiller, og med et glødende engasjement for de små i samfunnet.

Hun kom selv fra svært gode kår, og fikk mange flotte muligheter som mange andre ikke var forunt.

Kom fra en familie på solsiden
Fra hun var en liten jente glødet hun for skuespilleri og ønsket å opptre. Hun hadde teaterblod i årene, og kom fra en familie på solsiden av det norske samfunnet. Hun debuterte i 1935 i «Taterblod» på Søilen Teater. Det er jo utrolig lenge siden, og siden har hun vært folkeie som skuespiller på teaterscenen, i filmer, på tilstelninger med diktopplesninger og annet.

Et hjerte som banket for de minste
Hun kunne levd sitt liv som feiret diva og ikke brydd seg med samfunnet rundt seg, men hun hadde et hjerte som banket for de aller minste i samfunnet, og hun var kjent for å komme med kontroversielle uttallelser til media. Hun la aldri en finger i mellom og sa sin mening. Hun hadde rett og slett et talent for indignasjon og reaksjon når det skjedde urettferdigheter.

Fikk satt tabu-belagte tema på dagsorden
Vi kan takke Wenche Foss for at tabu-belagte tema her kommet fram og blitt diskutert, og hennes holdning og engasjement har flere ganger skapt forandringer. De viktigste er kanskje dette med kreftsykdommer, og respekten for dem som er anderledes.

Tommeliten
Wenche Foss opplevde selv å få et barn med Downs Syndrom, Tommeliten – som hun elsket over alt på jord. I motsetning til det som var vanlig på den tiden han ble født (1950-tallet) viste hun han fram og skapte debatt om hvordan man skulle forholde seg til barn med spesielle behov. Hun fikk øynene opp for utviklingshemmedes behov. Wenche Foss opplesning av Inger Hagerups dikt, «Våre små søsken» ved åpningen av Ragna Ringdals barnehjem står i særklasse:

Vi har en liten søster,
vi har en liten bror
som er litt annerledes
enn andre barn på jord.

De kom til denne verden,
det vanskelige sted
med mindre håndbagasje
enn vi er utstyrt med.

Vi voksne er så store
i gjerning og i ord.
Vår lille bror og søster
blir aldri riktig stor.

Vi har vår eng og åker,
vi har vårt kjøpmandskap,
og vi beregner livet
i vinning og i tap.

Det er så lett å skubbe
de små og svake vekk
og la dem stå tilbake
med hjelpeløse trekk.

Det er så lett å glemme:
når siste båt skal gå,
må alle passasjerer
la all bagasje stå.

Da blir det kanskje lettest
for disse små fordi
de bare har et hjerte
med sorg og glede i.

Og gleden er så deilig,
men sorgen er så trist.
Det har vår lille søster
og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord
med sine barnehjerter
vår søster og vår bror.

Wenche Foss bortgang i dag gjør vårt samfunn fattigere. Vi har mistet et betydelig forbilde, en sterk og uredd stemme som hadde endringens makt. Jeg sender mine varmeste tanker til Wenche Foss familie, og ønsker fred over hennes minne.

Bokomtale: Et mord i Kongo

En usannsynlig og fantastisk fortelling om et mord i Kongo, om to mistenkte nordmenn som framtrer som mystiske og med – muligens – noe urent mel i posen. Morten A. Strøksnes følger i nordmennenes fotspor og prøver å finne sannheten om en sak som  har rystet en hel verden. Strøksnes  beretning om sin egen reise, om Kongo og de menneskene og problemene han møter er svært interessant.

En kongolesisk sjåfør blir skutt på en landevei øst i Kongo. Dette skjer i mai 2009, og etter en stund blir to norske eventyrere fengslet mistenkt for å ha begått ugjerningen. De bedyrer sin uskyld og hevder at sjåføren ble skutt i et bakholdsangrep.

Et uvirkelig teater
Et uvirkelig teater av en rettssak starter, direkte overført til norske medier. Tjostolv Moland og Joshua French blir dømt til døden. To ganger til må de stå rettergang og blir dømt til døden alle gangene for mord og spionasje for den norske kongen.

De fleste i Norge (og sikkert også i mange andre land) har fått med seg dette snodige dramaet, der våre to landsmenn har havnet i fengsel, og norske utenriksmyndigheter har forsøkt å få dem hjem til soning, uten å lykkes.

Merkelig bevisførsel
Det mest makabre i saken, er etter min mening de merkelige rettssakene med en bevisførsel som ikke henger på greip, og et teatralsk opplegg med en haug tilskuere. Moland og French har nå sittet fengslet i Kongo siden mai 2009. Mange reportasjer om deres liv i fengselet er publisert, der det kommer fram at det er et rangsystem i fengselet, og at nordmennene har en viss status, bl.a. fordi de gjør sitt beste for å hjelpe medfanger som lider av ulike sykdommer.

Selv er Moland og French også rammet av sykdommer som parasitter i tarmsystemet og malaria, og Moland har hatt et alvorlig psykisk sammenbrudd.

Okapi, eller skogsjiraff. Regnes som Kongos nasjonaldyr. Boka har en flott beskrivelse av dette dyret som er så sky at det nesten ikke er mulig å få fatt på. Moland og French ble beskyldt for å ville stjele dyret.

Reiste selv til Kongo
Journalist og forfatter Morten A. Strøksnes reiste selv til Kishangani i Kongo for å prøve å finne mer ut om saken. Han forteller om det samfunnet han møter, og om hvordan kongoleserne oppfatter nordmenn og hvite utlendinger generelt. Boka inneholder mye interessant fakta om Kongo. Både  historie, fauna og landskap beskrives, samt møter med ulike landsbyer, og det offentlige Kongo, som for Strøksnes i flere sammenhenger framtrer som et mareritt.

De fleste nordmenn visste trolig lite eller ingenting om Kongo før mordsaken mot Moland og French ble kjent. Gjennom boka til Morten A. Strøksnes får du et grundig møte med dette afrikanske landet som har lidd mye under beligisk overherredømme. Du begynner å forstå hvorfor kongolesere gjør som de gjør og gjerne vil sette fast disse nordmennene for å vise seg fram for den vestlige verden, og for om mulig å tyne penger ut av den rike, norske staten.

Hvem drepte sjåføren?
Spørsmålet om Moland og French er skyldig eller ikke i mordet er et tema som undersøkes nøye av forfatteren som under sitt opphold i Kongo har flere møter og samtaler med nordmennene i fengselet, og med flere vitner. Gjennom Morten A. Strøksnes spennende beretning framtrer deres personlighet mer og mer. For leseren blir det mer og mer klart at det finnes mystiske omstendigheter rundt de to nordmennenes opphold og virksomhet i Uganda og Kongo, men det blir også mer og mer klart at det er svært vanskelig å forstå hvilket motiv de skulle hatt for å drepe sjåføren de var helt avhengig av for å komme seg gjennom jungelen.

Et mord i Kongo er en av de beste sakprosabøker jeg har lest om et av vår tids mest medieomtalte mordsak.

Kronprinsesse Mette-Marit

Nye, offisielle bilder av kongefamilien viser hvilken flott kronprinsesse vi har. Hun har virkelig vist seg tittelen verdig og viser et flott engasjement for de svake i samfunnet.

Jeg husker godt alle de kritiske røstene og alt det dumme som ble sagt om henne fordi hun hadde et barn fra før og fordi hun hadde deltatt i det som ble kalt for «utagerende festing» i sin ungdomstid. Men det er vel få personer som har vist seg så verdig og gjort all dårlig omtale til skamme. Bedre representant for Norge og kongefamilien skal vi lete lenge etter!

Det blir hevdet at Kronprinsesse Mette-Marit likner på Grace Kelly. Muligens gjør hun det, men Mette-Marit er tusen ganger vakrere, og mer ekte. Hun er vår flotte norskfødte kronprinsesse, ingen over, ingen ved siden – ingen er vakrere enn vår Mette-Marit! Det er så fantastisk at vår flotte Kronprins Haakon falt for henne og hadde vett og stahet til å holde på henne – i år feirer de ti års bryllupsdag, og framtrer som lykkelige og harmoniske  i sitt forhold 🙂

Opp i trærne!

Kunne du tenke deg å bygge deg et hus eller en hytte oppe i et tre? Som barn gjorde vi jo det, samlet sammen planker og spikret opp et lite krypinn i et tre. Jeg husker fortsatt hvor spennende det var å lage en slik hytte.

Nå er det faktisk folk som har laget permanente hjem oppe i trærne. Nærmest en liten landsby. I siste nummer (nr. 1/2011) av tidsskriftet Mat & Helse er det en interessant artikkel om det å bygge hus i trærne. Det handler om et amerikansk par som har skapt et samfunn av hus oppe i trærne.

20 meter over bakken
Nesten 20 meter over bakken med tre trær som fundament har de bygd sitt krypinn. Dette er ikke en enkel og barnslig lekestue, men et skikkelig hjem høyt oppe over bakken. Deres drøm var opprinnelig å finne seg en stille plett, et enkelt og uforstyrret hus på en strand i Costa Rica. Der hadde de planer om å bo et halvt års tid, men det viste seg å være for vanskelig å finne et slikt strandområde.

De fikk istedet tilbud om et skogsområde med en elv. Stedet var vilt, vakkert og isolert og de falt pladask. Men i stedet for et halvt år vekke fra sivilisasjonen, måtte de begynne å tenke at de skulle forandre livet sitt…

Investerte i 420 mål skog
Det var snakk om 250 mål, men skulle de sikre seg mot snauhogst rundt seg måtte de kjøpe 420 mål av skogen. De solgte det meste de eide av eiendommer i USA og satte i gang.

Til å begynne med bodde de ved elvebredden mens de fikk bygd vei og det første huset oppe i trærne. Etter to års hardt arbeid har «basecamp» tatt form med flere hus, et felles hus, en restaurant med bar, og et overnattingshus for besøkende, samt utleiehytter. Det er særlig amerikanske high school-elever som kommer til overnattingshuset.

Taubanesystem for transport
Nå er de i gang med et taubanesystem for transport mellom husene gjennom lufta. Området er i full vekst med flere byggeprosjekter, riktignok blir en del hus bygd på påler, men trehusbyen er i vekst – et helt annerledes samfunn langt over bakken.

Hva skjer med husene når trærne vokser?
Noe jeg kom til å tenke på, er hvordan det går med husene etterhvert som trærne vokser. Det må jo være bygd slik at det kan vokse og at ikke husene blir ødelagt under treets vekst… Artikkelen i Mat & Helse har oppgitt flere lenker til andre trehus som er bygget, samt entreprenører som kan bistå med slike prosjekter.

Selv må jeg vel innrømme at jeg synes det er fint at mitt hus er godt fundamentert på bakken… Men en hytte i et tre det kan jeg kanskje lage på tomta mi…

Mat & Helse er et flott tidsskrift som skriver mye om sunne matvarer og matvaner, og de skriver mye om lavkarbokosthold. De har også andre interessante artikler om livsstil og helse. Bladet anbefales på det sterkeste!

Ja, takk – begge deler!

For å redde denne vesle tassen måtte sentralisert ekspertise på høyt nivå være tilgjengelig. Leon Rubicon Haugum på Akershus universitetssykehus.

Det å føle seg sikker på at du blir reddet dersom det skulle tilstøte deg noe er helt fundamentalt i vårt velferdssamfunn. Dersom du blir alvorlig syk, eller skal føde må det være slik at du innen en rimelig og rask tid kan bli hentet og få nødvendig hjelp.

Om jeg feiler noe alvorlig og vanskelig som må utredes og behandles av eksperter, så vil jeg også ha dette. Jeg ønsker at dette skal være rettigheter for alle i Norge, uansett hvor de bor.

Vi trenger både sykehus i nærmiljøet og sentralisert ekspertise
Alle skal ha et godt og operativt sykehus i nærmiljøet som kan gi akutt hjelp og redde liv, som kan gi den optimale og mest smertefrie behandlingen. Ingen skal måtte stå i kø, eller få en utdatert behandling, fordi noen mener at helsevesenet skal være organisert etter forretningsmodeller.

I Klassekampen 6. januar er Mads Gilbert intervjuet vedr. sitt synspunkt på sykehusstriden. Han har en klar oppfatning av at tid er helt avgjørende for å redde liv. Han mener at det mest fornuftige er å ha et utbygd nett av lokalsykehus som kan sørge for den umiddelbare stabiliseringen og diagnostiseringen og at man deretter formidler pasientene videre for sentralisert , avansert behandling på sykehus.

– Dette samspillet er det helt naturlig å styrke, ikke svekke. Det er å slå inn åpne dører når man sier at avansert kirurgi skal sentraliseres. Det er alle enige om. Lokalsykehusenes fagfolk er ikke dumme og driver ikke avansert hjerne- og kreftkirurgi lokalt, sier Mads Gilbert til Klassekampen.

Lytt til Mads Gilbert! Han er lege og har jobbet i de mest ekstreme situasjoner for å redde mennesker i Palestina under Gaza-krigen, og han er leder for akuttmedisinsk avdeling ved universitetssykehuset i Nord-Norge.

Jeg er så utrolig skuffet over den rødgrønne regjeringens sykehus- og helsepolitikk. Jeg har mistet fullstendig troen på at de klarer å rydde opp og finne den beste løsningen for oss, uansett hvor mye vi enn må betale i skatt. I vesle, olje-Norge med få mennesker burde det være mulig å få til dette på en skikkelig måte!

Slikt kunne man leie ut på 1950-tallet

Et rom i et hus med en håndvask, et klesskap og adgang til toalett. Det var reine luksusen det, den gangen. I 1953 var det stor bolignød i Norge. Bygde man et større hus ble man pålagt av myndighetene å leie ut et rom, ellers fikk man ikke byggetillatelse…

God solsnu!

Nå kan det visst ikke hete «god jul», lenger. Det mer korrekte er «god solsnu»! I hvert fall om man jobber innenfor skole og utdanning. Det er ikke korrekt å presse vårt julebudskap (les kristendommen) på «Gud og hvermann», fordi da krenker vi deres rett til religionsfrihet.

Så under Utdanningsdirektoratets årlige og tradisjonelle julebord, eller skal vi si «mørkets lysfest» – festen for at sola nå igjen snart snur, ble altså hilsenen «god solsnu» brukt.  Jeg smaker litt på ordene, og synes de er svært fremmede til å begynne med, men likevel det er da litt sneisent å glede seg over, og feste, fordi solen nå snart igjen snur og vi vil få lysere tider 🙂

Om slanking, kosthold og lykke og sånt…

Jeg hørte på radioen i dag at av alle ting som gjør kvinner lykkelig, så står det å være slank på førsteplass. Ikke en gang «drømmemannen» kan gjøre en kvinne mer lykkelig enn at hun er slank.

Radioinnslaget baserte seg på en undersøkelse som ble startet i Tyskland for 24 år siden. Studien viser at det å være overvektig er mer stigmatiserende enn å være singel og ensom. Misnøyen med å være fet påvirker alle sider ved livskvaliteten, og har altså størst betydning for å føle lykke. Studien baserer seg på spørreundersøkelser i Tyskland fra 1984 til 2008, altså et vestlig industrialisert land. Muligheten for at resultatene kunne vært annerledes om kvinner fra alle deler av verden deltok er jo selvsagt tilstede…

Vestens mote- og kvinneideal
Jeg synes denne undersøkelsen veldig klart viser oss hva som påvirker folks psyke i vår del av verden, og hvor sterkt moten og reklamens kvinneideal påvirker vår oppfatning av oss selv. For min egen del innrømmer jeg gjerne at jeg også er glad når jeg kjenner at kroppen min fungerer og at kiloene forsvinner. Jeg liker godt å kjenne meg slank og at klærne passer når jeg skal kjøpe meg noe nytt, men det  er likevel mange andre faktorer som påvirker min trivsel og lykke i hverdagen mye mer enn det å være slank.

Hva lykke er…
Lykke er å kjenne seg frisk og opplagt, kunne ta fatt på en dag med pågangsmot og livsglede, ha en meningsfylt jobb og kunne være sammen med familie og venner. Det å føle seg trygg i forhold til økonomi og hjem, kunne puste i frisk luft og spise sunn og god mat.

Det å være mett er en stor lykke
Det å være mett er også en stor lykke for meg. Det å kunne spise meg mett på mat som  jeg vet gjør godt for kroppen min, har forandret livet mitt. Før var jeg uopplagt, hadde mage- og tarmforstyrrelser, var overvektig og sliten. Jeg var alltid trøtt og sulten. Da jeg endelig fikk opp øynene for hvordan kosthold jeg måtte ha, ble livet mitt helt forandret. Endringen førte til stor vektnedgang, og store endringer i min helsetilstand. Selvsagt ble jeg lykkelig over å bli tynnere, men enda mer lykkelig er jeg over å leve med mitt nye kosthold som gir meg energi og minimale helseplager. Ikke minst lykken over å kunne spise meg mett og ikke alltid bli sugen på noe søtt, eller bli sulten bare en time etter inntak av mat. Nå kan jeg spise et stort måltid tidlig på dagen, og det kan holde til langt på kveld om nødvendig, før jeg virkelig blir skikkelig sulten igjen. Og det er lykke for meg!

Debatt om Kari Jaquessons fedmeutspill på NRK1 i kveld

Kari Jaquessons utspill om at man ikke lider av fedme, men selv er skyld i sin egen overvekt har skapt sterke reaksjoner. I dag blir temaet tatt opp på Debatten kl. 21:30 på NRK1 – direkte fra Litteraturhuset i Oslo.

Debatt-panelet består av følgende:
– Robin Martin Kåss – utdannet medisiner, jobbet som fastlege – nå statssekretær i helsedepartementet
– Kristian Fjellanger – SV rådgiver og forfatter av boka «Feit – mitt liv som Tjukkas»
– Kari Jaquesson, treningsekspert
– Tommy Steine, artist – se VG i går
– Dag Viljen Poleszynski, ansvarlig redaktør VOF/leder av KOS
– Jørgen Foss, leder Landsforeningen for overvektige
– Christian Drevon, utdannet medisiner, praktisert som lege og ekspert i VGs vektklubb

Filmen om NOKAS-ranet: Terningkast 4

NOKAS-ranet er en av de mest kjente og omtalte kriminelle handlinger utført i Norge i nyere tid. Det var særdeles brutalt med svært mange involverte, og en politimann ble skutt og drept. De ansatte ved ransstedet har i ettertid blitt tilkjent voldsofferstatninger på mellom 30 – og 60 tusen kroner hver. Rettssaken har kostet den norske stat mer enn  30o millioner kroner. Ransutbyttet var på 57,4 milloner, hvorav 51 millioner fortsatt ikke er funnet. Les mer fakta om saken på wikipedia.

For alle de involverte og berørte, ikke minst de pårørende til politimannen som ble drept, må det være spesielt og følelsesmessig tøft å se denne filmen. Den er lagt svært nøye opp mot de virkelige hendelsene under ranet.

Omhandler hendelsene fra natten før og selve ranet
Selve ranet varte i ca 8 minutter, og filmen omhandler hendelser fra natten i forveien fra kl. 03:00 til 08:30 om morgenen. Filmen hopper fram og tilbake mellom de ulike hendelsene, og viser hva ranerne gjorde under sine forberedelser, og hva politiet drev med, samt de ansatte som aner fred og ingen fare på en arbeidsdag som skal bli langt fra en vanlig arbeidsdag.

Godtroende folk på Domkirkeplassen
Det som slår en er hvor bevisstløse og lite oppmerksomme vanlige folk er der de passerer på Domkirkeplassen, og ser rett på svartkledde, maskerte menn med hjelmer og maskingevær. Jeg lurte flere ganger under filmen på om jeg ville vært like tankeløs og uredd i møte med denne situasjonen. Trolig er nok svaret ja, fordi vi er så trygge på at vi lever i et fredelig og godt samfunn der ingenting kan skje med oss… De som ble direkte konfrontert med politi og ranere, spurte om det var en øvelse!

Dårlig politiforsvar
En annen ting som slo meg var at politiet ikke hadde mye å stille opp med, til tross for at de allerede var tipset om at det muligens kunne skje et slikt ran. Dersom filmen holder seg oppriktig til de faktiske hendelsene også når det gjelder politiets atferd og handlekraft, så har vi jammen et dårlig politiforsvar her i landet! Det blir jo helt utrolig patetisk når vaktleder snakker om den dårlige bemanningen fordi det er rett over påske og folk fortsatt er i ferie, og at gatepatruljerende må tas inn som reserver. Satt i relieff til de enorme summene saken kostet oss i ettertid, ville jo en pengeinjeksjon i politiet og oppbemanning være snakk om småpenger!

Foto Sandrew Metronome

De driter rett  og slett i politiet
En blir også slått av den brutaliteten og den nærmest skjødesløse framferden til ranerne. De driter rett og slett i politiet, og regner det for sikkert at de ikke vil bli tatt. Det utrolige våpenarsenalet de hadde med seg var også svært imponerende, hvordan er det mulig at de kunne være i besittelse av alt  dette? Og den ene politimannen som gjorde en helteinnsats og avfyrte noen få skudd med pistol ble selvsagt gransket i ettertid… Naive og sukkersøte Norge! Dette ranet skjedde for 6 år siden, og jeg må jo bare spørre: hva lærte det norske samfunnet av dette?

Vurdering av filmen
Filmen er severdig og god. Den er spennende selv om de fleste vet utfallet. Etter min smak er den egentlig litt for dokumentarisk. Den er en svært god dokumentar, men mangler da mer det dokumentariske preget og mer påfyll av fakta.  Jeg synes bl.a. det er et stort drawback at man ikke får vite om ranerne ble fakket der og da, eller klarte å komme seg vekk. De fleste vet jo svaret, men likevel…

Jeg ville vite mye mer om ranernes personlighet og bakgrunnshistorie, de er dessverre alt for overfladisk framstilt, men det er samtidig også forståelig. Det var sikkert viktig for filmskaperene og ikke skape noen form for heltedyrkelse av ranerne.

Selve filmingen forstyrret meg mye undeveis. Det var etter min smak alt for kjapp kameraføring og alt for mange scener som var uskarpe. Det ble jeg sliten av å se på i lengden. Framdriften i filmen opplevde jeg også som ganske flakkende til tider, men har forståelse for at hovedhendelsene som foregikk på ca 8 minutter krever fram- og tilbakeblikk for at man skal få med seg alle detaljer. Etter min vurdering er dette en viktig og interessant film om en svært dramatisk hendelse i nyere norsk historie, og bør sees, men skal jeg kaste terning havner jeg nok på en firer. Filmtrailer.

NOKAS betyr forøvrig Norsk Kontantservice og er et privateid sikkerhetssekap som bl.a. håndterer totalløsning for kontanthåndtering.