Category Archives: natur

Mjødurt

Posted on juli 18, 2012 | Legg igjen en kommentar

På denne tiden er sommeren på sitt beste og frodig når det gjelder vekster. Kornet på åkeren vokser seg sterkt og fint, og rundt om vokser det også andre ting som tilsynelatende bare er ugress.

Mange vekster og planter ble tidligere benyttet både i matlaging og som medesinplanter. Hva vet du for eksemepl om Mjødurt? Det er en vakker plante av rosefamilien som vokser vilt på litt fuktige plasser. Du kan lage saft av mjødurt, eller drikke den som te. Lager du te av friske blomster så virker den som en hodepinetablett.

«Mjødurt er en flerårig urt som kan bli opptil 1,5 m høy. Grunnbladene har 3-5 par store sidesmåblad og et stort og trefliket endesmåblad. Plantene har i tillegg mange store stengelblad. Alle bladene er grovtakkede og lysere på undersiden enn på oversiden. Blomstringen skjer fra juni til september, og de små kremgule og velduftende blomstene (har en mandellignende duft) sitter i tette og ujevne topper. Fruktene er ca. 2 mm store, vridde smånøtter.»

Planten har mange egenskaper som kan brukes for forkjellige plager, men viktigst kanskje for fordøyelseplager. Den var også i sin tid opphavet til oppdagelsen av aspirin. Du kan lese mer om dette på Urtekildens planteleksikon.

Legg igjen en kommentar

Publisert i blomster, helse, natur

Merket med

Vakkert landskap

Posted on juli 19, 2011 | Legg igjen en kommentar

image

Legg igjen en kommentar

Publisert i natur

Fin kveldstur

Posted on juli 10, 2011 | Legg igjen en kommentar

image

image

image

image

image

image

image

Legg igjen en kommentar

Publisert i blomster, natur

Det akutte menneske – filmportrett av legen Mads Gilbert

Posted on mai 2, 2011 | Legg igjen en kommentar

«Det akutte menneske» er et sterkt fimportrett av legen Mads Gilbert og hans sterke engasjement i Gaza. Filmen er et politisk knyttneveslag midt i fleisen på norsk krigsdeltakelse.

Det er regissøren av «Heftig og begeistret», Knut Erik Jensen, som har laget filmen. Han har fotfulgt professoren, legenden, opprøreren, politikeren, naturmennesket og medmennesket Mads Gilbert som i snart 40 år har kjempet for å redde liv og skape en bedre verden, spesielt i Palestina. Det vises flere dramatiske episoder fra Gilberts legegjerning under Gaza-krigen som ikke tidligere er vist. Dette er svært sterke og blodige scener der det jobbes intenst for å lappe sammen svært skadede mennesker etter bombingen i Gaza.

Stemmene fra Gaza
Legene Mads Gilbert og Erik Fosse var de to eneste vestlige stemmene som rapportet fra Gaza under konflikten, fordi Israel hadde stengt vestlig presse ute. De ga i gjennomsnitt 15 intervjuer per dag, mens de jobbet i akuttmottaket på Gaza sykehus. Vi ser i filmen hvordan Gilbert snakker i mobiltelefonen, samtidig som han holder tak i blodtilførsler og gir komandoer til helsepersonell i arbeid.

Sterk film om en vanskelig konflikt
Det er ikke mulig å se denne dokumentaren uten å bli berørt og tenke: hvordan er det mulig at denne konflikten har fått foregå så lenge, og at tilstanden for palestinerne fortsatt er så vanskelig? Det er en skam at Israel har fått lov til å bygge nye murer for å hindre et helt folks bevegelsesfrihet.

Filmen viser også Mads Gilberts på foredragsreiser til USA, høyskoleundervisning i medisin, opplæring i akuttmedisin i katastrofeområder. Han blir intervjuet på amerikansk TV, og jeg måtte jo le da han sa på TV at det skjer ingen forandring før Obama reiser ned til Gaza og sier som Kennedy sa på 1960-tallet: I’m a palestinian! (Ich been ein berliner.)

De viktige tingene i livet
De viktige tingene i livet er mat, kjærlighet og soledaritet, sier Gilbert når filmen viser han i de stundene han henter inspirasjon og nye krefter i nordnorsk natur. Han svømmer i vann og fanger fisk som han steker på bålet mens sola går ned i havet. Alle mennesker bør få oppleve slik fred som vi har i Norge, mener han.

Filmen er et sterkt portrett av et menneske med sterke meninger og motet til å si hva han mener.

Legg igjen en kommentar

Publisert i fattigdom, Filmomtale, helse, media, natur, politikk, reiser, samfunn

Merket med , , , , , , , , , , ,

Vårlengsel!

Posted on februar 14, 2011 | Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Publisert i natur

Merket med ,

Bokomtale: Et mord i Kongo

Posted on januar 30, 2011 | 3 kommentarer

En usannsynlig og fantastisk fortelling om et mord i Kongo, om to mistenkte nordmenn som framtrer som mystiske og med – muligens – noe urent mel i posen. Morten A. Strøksnes følger i nordmennenes fotspor og prøver å finne sannheten om en sak som  har rystet en hel verden. Strøksnes  beretning om sin egen reise, om Kongo og de menneskene og problemene han møter er svært interessant.

En kongolesisk sjåfør blir skutt på en landevei øst i Kongo. Dette skjer i mai 2009, og etter en stund blir to norske eventyrere fengslet mistenkt for å ha begått ugjerningen. De bedyrer sin uskyld og hevder at sjåføren ble skutt i et bakholdsangrep.

Et uvirkelig teater
Et uvirkelig teater av en rettssak starter, direkte overført til norske medier. Tjostolv Moland og Joshua French blir dømt til døden. To ganger til må de stå rettergang og blir dømt til døden alle gangene for mord og spionasje for den norske kongen.

De fleste i Norge (og sikkert også i mange andre land) har fått med seg dette snodige dramaet, der våre to landsmenn har havnet i fengsel, og norske utenriksmyndigheter har forsøkt å få dem hjem til soning, uten å lykkes.

Merkelig bevisførsel
Det mest makabre i saken, er etter min mening de merkelige rettssakene med en bevisførsel som ikke henger på greip, og et teatralsk opplegg med en haug tilskuere. Moland og French har nå sittet fengslet i Kongo siden mai 2009. Mange reportasjer om deres liv i fengselet er publisert, der det kommer fram at det er et rangsystem i fengselet, og at nordmennene har en viss status, bl.a. fordi de gjør sitt beste for å hjelpe medfanger som lider av ulike sykdommer.

Selv er Moland og French også rammet av sykdommer som parasitter i tarmsystemet og malaria, og Moland har hatt et alvorlig psykisk sammenbrudd.

Okapi, eller skogsjiraff. Regnes som Kongos nasjonaldyr. Boka har en flott beskrivelse av dette dyret som er så sky at det nesten ikke er mulig å få fatt på. Moland og French ble beskyldt for å ville stjele dyret.

Reiste selv til Kongo
Journalist og forfatter Morten A. Strøksnes reiste selv til Kishangani i Kongo for å prøve å finne mer ut om saken. Han forteller om det samfunnet han møter, og om hvordan kongoleserne oppfatter nordmenn og hvite utlendinger generelt. Boka inneholder mye interessant fakta om Kongo. Både  historie, fauna og landskap beskrives, samt møter med ulike landsbyer, og det offentlige Kongo, som for Strøksnes i flere sammenhenger framtrer som et mareritt.

De fleste nordmenn visste trolig lite eller ingenting om Kongo før mordsaken mot Moland og French ble kjent. Gjennom boka til Morten A. Strøksnes får du et grundig møte med dette afrikanske landet som har lidd mye under beligisk overherredømme. Du begynner å forstå hvorfor kongolesere gjør som de gjør og gjerne vil sette fast disse nordmennene for å vise seg fram for den vestlige verden, og for om mulig å tyne penger ut av den rike, norske staten.

Hvem drepte sjåføren?
Spørsmålet om Moland og French er skyldig eller ikke i mordet er et tema som undersøkes nøye av forfatteren som under sitt opphold i Kongo har flere møter og samtaler med nordmennene i fengselet, og med flere vitner. Gjennom Morten A. Strøksnes spennende beretning framtrer deres personlighet mer og mer. For leseren blir det mer og mer klart at det finnes mystiske omstendigheter rundt de to nordmennenes opphold og virksomhet i Uganda og Kongo, men det blir også mer og mer klart at det er svært vanskelig å forstå hvilket motiv de skulle hatt for å drepe sjåføren de var helt avhengig av for å komme seg gjennom jungelen.

Et mord i Kongo er en av de beste sakprosabøker jeg har lest om et av vår tids mest medieomtalte mordsak.

3 kommentarer

Publisert i journalistikk, natur, reiser, samfunn

Merket med , , , , , , ,

Opp i trærne!

Posted on januar 21, 2011 | 2 kommentarer

Kunne du tenke deg å bygge deg et hus eller en hytte oppe i et tre? Som barn gjorde vi jo det, samlet sammen planker og spikret opp et lite krypinn i et tre. Jeg husker fortsatt hvor spennende det var å lage en slik hytte.

Nå er det faktisk folk som har laget permanente hjem oppe i trærne. Nærmest en liten landsby. I siste nummer (nr. 1/2011) av tidsskriftet Mat & Helse er det en interessant artikkel om det å bygge hus i trærne. Det handler om et amerikansk par som har skapt et samfunn av hus oppe i trærne.

20 meter over bakken
Nesten 20 meter over bakken med tre trær som fundament har de bygd sitt krypinn. Dette er ikke en enkel og barnslig lekestue, men et skikkelig hjem høyt oppe over bakken. Deres drøm var opprinnelig å finne seg en stille plett, et enkelt og uforstyrret hus på en strand i Costa Rica. Der hadde de planer om å bo et halvt års tid, men det viste seg å være for vanskelig å finne et slikt strandområde.

De fikk istedet tilbud om et skogsområde med en elv. Stedet var vilt, vakkert og isolert og de falt pladask. Men i stedet for et halvt år vekke fra sivilisasjonen, måtte de begynne å tenke at de skulle forandre livet sitt…

Investerte i 420 mål skog
Det var snakk om 250 mål, men skulle de sikre seg mot snauhogst rundt seg måtte de kjøpe 420 mål av skogen. De solgte det meste de eide av eiendommer i USA og satte i gang.

Til å begynne med bodde de ved elvebredden mens de fikk bygd vei og det første huset oppe i trærne. Etter to års hardt arbeid har «basecamp» tatt form med flere hus, et felles hus, en restaurant med bar, og et overnattingshus for besøkende, samt utleiehytter. Det er særlig amerikanske high school-elever som kommer til overnattingshuset.

Taubanesystem for transport
Nå er de i gang med et taubanesystem for transport mellom husene gjennom lufta. Området er i full vekst med flere byggeprosjekter, riktignok blir en del hus bygd på påler, men trehusbyen er i vekst – et helt annerledes samfunn langt over bakken.

Hva skjer med husene når trærne vokser?
Noe jeg kom til å tenke på, er hvordan det går med husene etterhvert som trærne vokser. Det må jo være bygd slik at det kan vokse og at ikke husene blir ødelagt under treets vekst… Artikkelen i Mat & Helse har oppgitt flere lenker til andre trehus som er bygget, samt entreprenører som kan bistå med slike prosjekter.

Selv må jeg vel innrømme at jeg synes det er fint at mitt hus er godt fundamentert på bakken… Men en hytte i et tre det kan jeg kanskje lage på tomta mi…

Mat & Helse er et flott tidsskrift som skriver mye om sunne matvarer og matvaner, og de skriver mye om lavkarbokosthold. De har også andre interessante artikler om livsstil og helse. Bladet anbefales på det sterkeste!

2 kommentarer

Publisert i arkitektur, helse, Interiør, natur, samfunn

Merket med , , , , , , ,

Menneskers forhold til dyr

Posted on juli 21, 2010 | 4 kommentarer

Jeg slutter aldri å undre meg over hvilke holdninger folk kan ha til dyr. Alt fra å menneskeliggjøre egne kjæledyr til å holde dyr i fangenskap.

Mange såkalte dyreelskere overdriver sin dyrevennlighet på en absurd måte. Med jevne mellomrom dukker det opp saker i media der spesielle, og gjerne enslige personer, har fylt opp huset sitt med hundre katter. De lever i en svinesti og både dyr og mennesker lider. Utgangspunktet var at de var glad i dyr og ville ta seg av husløse katter… Men ingen dyr trives ved å bli presset sammen på små arealer.

San Diego Zoo
I dyreparken i San Diego fikk jeg triste påminnelser om hvordan vi mennesker tror at vi eier dyra, og bruker dem til underholdning. De fleste dyrene der hadde alt for liten tumleplass til naturlig utfoldelse, og flere av dem viste tydelig frustrasjon og mangel på livsglede. Flere av dem hadde tydelige psykiske problemer. Bare titt på videoen av elefanten som har tvangsbevegelser. Og se den stakkars isbjørnen som var svært syk med magesyke og kvalme.

Syk isbjørn i San Diego Zoo.magesyke og kvalme. Folk sto bare og så på og synes det var morsomt!

Jeg hadde glemt mine tidligere opplevelser i andre dyreparker fordi det er så lenge siden jeg hadde besøkt dem, og fordi jeg husker best dyreparken i Kristiansand, der dyrene faktisk har det ganske fint. Men jeg kjenner at jeg er prinsipiell motstander av å holde dyr i dyreparker som underholdningsindustri. For det er jo det det er. Vi samler en masse rare, og eksotiske dyr fordi vi skal betale for å gå å se på dem. Det er jo helt absurd.

Den hvileløse tigeren som hadde et "frimerke" å leve på...

Hvor er amerikanske dyrevernere i forhold til sine egne dyreparker?
Det var sjokkerende å se hvordan dyrene hadde det i den kjempestore dyreparken i San Diego. Amerikanerne som står på barrikadene for å redde dyr, som er så sterke motstandere av hvalfangst og som har store, aktive  dyrevernorganisasjoner, de samler en stor mengde dyr til livslagt fangenskap og et svært trist liv…

Klikk på bildet av isbjørnen, så ser du hvor pjuskete og elendig den er.

Den syke isbjørnen bæsjer til store tilrop fra publikum.

4 kommentarer

Publisert i dyr, natur, reiser, samfunn, underholdning

Røyskatten, et kongelig pelsdyr

Posted on mars 28, 2010 | Legg igjen en kommentar

Bilde av kvinne med røyskatt, malt av Leonrado da Vinci.

Røyskatten er et lite rovdyr på ca 16 – 29 cm, halen kan være 8 – 12 cm lang. Om vinteren har den hvit pels med svart haletipp. Om sommeren er den lysebrun med lyst, kremgult bryst. Vinterpelsen var tidligere et ettertraktet skinn for kongelige, kalt hermelin.

Hanndyrene veier ca 450 gram, mens hunnen bare veier 150 gram. De er gode svømmere og med sine slanke, smidige kropper kan de krype gjennom små kratt og smale hulrom. Dette er en fordel når de jakter på byttedyr. Røyskatten spiser smågnagere, andre smådyr, fugler, egg og fisk. Folk synes vanligvis at røyskatten er et nyttedyr siden den tar mus og rotter.

Røyskatt i sommerdrakt. Foto Frode Inge Helland

Jeg så en røyskatt i dag!
I dag var jeg så heldig å få besøk av en røyskatt i hagen min. En herlig, energisk liten skapning som spratt og vimset over snøen. Jeg kastet ut litt kattetørrfôr og klarte å få knipset noen bilder av den før den gjemte seg igjen.

Bildene ble dessverre ikke veldig gode, men artig var det likevel å få betrakte en slikt fint lite rovdyr på ganske nært hold. Det er fortsatt mye snø her, så den var  i vinterpelsen. Den begynner å røyte i mars/april og får da vår- og sommerpels.

Jeg skal fortsette å mate den, så får vi se om den vil bli en gjenganger her i hagen min 🙂

Og her er bildene jeg tok i dag:

Legg igjen en kommentar

Publisert i dyr, natur

Merket med , , , , ,

Gran Canaria

Posted on februar 3, 2010 | 2 kommentarer

 

KLIKK PÅ KARTET SÅ FÅR DU OPP ET STØRRE KART

Gran Canaria er ikke, som mange tror, den største øya på Kanariøyene. Det er Tenerife som er størst. Gran Canaria er den tredje største øya, men har størst befolkning. Gran Canarias hovedstad, Las Palmas er også hovedstaden for Kanariøyene.

Kanariøyene består av sju store øyer, og seks mindre; Tenerife, Lanzarote, Gran Canaria, Fuentevetura, La Palma, La Gomera og El Hierro. Hver av øyene har sin spesielle historie og egenart. Den minste øya, El Hierro, bruker nesten utelukkende energi fra solceller.

20 mil fra Afrika
Gran Canaria har størst tilstrømming av turister, særlig til den sydlige delen av øya der klimaet regnes for å være best og mest stabilt gjennom vinterhalvåret. Kanskje fordi øya ligger bare 20 mil fra Afrika.

Utsikt over Playa del Ingles mot Maspalomas

Folk fra de mer kjølige delene av Europa strømmer til dette ferieparadiset hver vinter for opptining og slaraffenliv. 10 millioner reisende passerer Las Palmas flyplass hvert år. Det er visst nok størst andel tyskere og briter som besøker øya, men andelen skandinaver er heller ikke liten.

Jordbrukslandskap på Gran Canaria

Ufortjent Harry-stempel
Kanariøyene og kanskje særlig Gran Canaria har fått et «Harry-stempel», muligens forståelig, men også noe ufortjent. Spesielt Playa del Ingles har fått dette stempelet, fordi det kommer veldig mange turister hit som har billige drikkevarer som hovedmål. Charterturismen, eller industrien, blir svært tydelig her. Men Gran Canaria har så mye mer å by på enn bare billig alkohol og soling.

«Canarios» et stolt folkeslag
Kanariene er et stolt folkeslag, som ikke er spesielt glad i å bli kalt for spanjoler. De føler seg mer innvadert av Spania enn inkludert. Språket er spansk. Ved siste opptelling (2006) var det 770 000 inbyggere på Gran Canaria hvorav 365 000 bor i hovedstaden Las Palmas. De spanske erobrerene hadde den romersk katolske troen med seg, og det er fortsatt hovedreligionen på øya.

Hovednæringen på Gran Canaria er turisme, men det eksporteres også noe jordbruksvarer. Vannforsyning er et økende problem, spesielt på grunn av stadig økende krav fra turister. Det er flere anlegg på øya som renser saltvann til bruk i husholdning og på hoteller. Drikkevann importeres og selges på flasker.

Ute ved kysten er det mange, lange og deilige sandstrender som benyttes av solhungrige turister, men landskapet har mye mer å by på for den som tør å utforske øye. Det er flere klimasoner dersom man beveger seg oppover i høyden. Gran Canaria har en unik flora, med mange blomster og trearter som kun finnes på øya.

Spansk kolonistyre
Kanariøyene var underlagt spansk kolonistyre gjennom flere hundre år, og det kom mange nybyggere fra Spania, Portugal, Frankrike og Italia. Colombus oppdagelse av Amerika på 1400-tallet førte til at Las Palmas havn på Gran Canaria ble et viktig knutepunkt. Øyene ble også plyndret med jevne mellomrom av sjørøvere, og flåter fra ande europeiske land. I Las Palmas finnes et museom over Colombus, som besøkte Gran Canaria en rekke ganger, visstnok på grunn av en kvinne.

 

Ficuskaktus, også kalt Mikke Mus-kaktus.

Det røde fargestoffet kochenille
Både kolonitiden og plyndringer førte til vanskelige økonomiske forhold, spesielt for Gran Canaria, men i 1825 ble et nytt produkt oppdaget, det røde fargestoffet kochenille. Det ble utvunnet fra en liten parasitt som holder til i kaktusplanter. Dette røde fargestoffet ble brukt i ulike produkter, alt fra drinker til sminke. Men allerede på 1870-tallet sank eksporten av kochenille fordi det ble oppfunnet syntetiske fargestoffer, og mange utvandret fra Kanariøyene.

Først etter Francos død på 1970-tallet ble det satset for fullt på turistnæringen som i dag er Gran Canarias viktigste næringsvei.

Mandeltre i blomstring oppe i fjellet på Gran Canaria.

2 kommentarer

Publisert i historie, natur, politikk, reiser, samfunn

Merket med , ,