Category Archives: historie

Vi kjører langs norske landeveier

Volvo PVVi kjører langs norske landeveier i vår gammel-bil. Det er en hobby vi har; å pleie og kjøre en Volvo PV 1963-modell.

En blir hensatt til andre tider, og saktere måter å leve livet, og vi velger gjerne de «grønne veier» gjennom små bygder og samfunn.

Volvo PV
Volvo PV ble i sin tid bygd for det røffe klimaet og de dårlige veiene i Norden. En røff og solid tøffing av en bil, som klarer de fleste strabaser. Derfor takler den fint de ødelagte og humpete bygdeveiene i Norge, selv om vi som kjører kunne tenke oss færre svinger og jevnere veier.

gaardHvordan står det til i vårt lille land?
Gjennom skoger, og små daler, via bondegårder og utmark bærere det i god fart, men likevel aldri så fort at vi ikke får med oss landskapet rundt.

Hvordan står det egentlig til i vårt lille land? Vi skal ikke kjøre så langt utenfor Oslo-gryta før vi ser slitne og falleferdige hus og uthus, hus som virkelig hadde trengt en ansiktsløftning. Det er små tettsteder og klynger av hus som har sett bedre tider. Gamle utslitte forretningslokaler og slitne små fotballbaner. Dette er Norges små-bygder og nordmenns hjem, men trolig slår sjelden boligprisene knute på seg her ute i fattigheten. Ikke skjønner vi heller at vi kan være et av verdens rikeste land… Slik det ser ut for oss gjennom bilvinduet tenker jeg fortere på fattigdom!

pv
Rasjonering på biler etter krigen

Det fantes få biler i Norge før krigen, og etter krigen ble det rasjonering. Wikipedie forklarer dette slik:

«Etter den andre verdenskrig var det et stort gjenoppbyggingsbehov i Norge og det var begrenset mengde utenlandsk kapital. Mange politikere betraktet bil som et unødig luksusgode. Myndighetene fryktet at kjøp av biler ville forbruke mye utenlandsk kapital, så de innførte bilrasjonering slik at kun personer med et betydelig behov for bil fikk kjøpetillatelse. Dette ga blant annet høye bruktbilpriser. Det var tillatt å bytte forskjellige eksportvarer mot biler slik at importen ikke innebar bruk av valuta. Like etter krigen var det nærmest kjøreforbud. I perioder var det forbudt å kjøre på spesielle tidspunkter som om kvelden. Det var også bensinrasjonering de første årene etter krigen.

Rasjoneringen av busser og lastebiler opphørte i 1951. Bilrasjoneringsordningen opphørte 1. oktober 1960, noe som ga et stort oppsving av bilsalget. En virkning var at etableringen av nye bensinstasjoner ble økt betydelig.»

PV rødPå 1960-tallet ble bilen allemannseie
Fra 1961 regnes bilens store inntog i Norge, fra da av var det ikke nødvendig å søke myndighetene om å få lov til å kjøpe bil av nødvendighetsgrunner, alle som hadde råd fikk lov til å kjøpe bil. Fra da av ble det bygd ut veier over hele landet og små tettsteder oppsto langs landeveiene. Bilen ble ett av de viktigste framkomstmidlene i Norge, og slik vokste også befolkningen langs veiene.

Norge ble bygd ut via veinettet
Og fortsatt er det mange slike plasser i Norge som er helt avhengig av bilen og veinettet for å komme seg fram til jobb, skole, handlesentra etc. Svært mange småsamfunn i Norge oppsto nettopp fordi bilen kom og ble tilgjengelig for folk flest. Uten bilen stopper Norge!

Rast paa DovrefjellBilavgiftspolitikken er dypt usosial
Det er derfor helt utrolig at myndighetene nettopp her i Norge utnytter bileiere på det groveste med alt for mange høye avgifter på bilbruken og veibruken. Det er faktisk usosial politikk! En småbarnsfamilie som bor i bygde-Norge har knapt råd til en ny og moderne bil som både er mer miljøvennlig og sikker. De må ta til takke med eldre og utrangerete biler for å greie økonomien.

Britisk Korthår – aristokraten blant katteraser

IMG_9568.JPGDen britiske korthårskatten blir elsket for sitt rolige vesen, sin utholdenhet og trofasthet. Den er en robust og sunn rase uten problemer. Den har i tillegg et tiltalende ytre med harmoniske runde former som de fleste dyrevenner faller for.

Tekst og foto: Copyright Lisbeth Falling

På katteutstillinger er britisk korthår ofte med i konkurransen om «best in show» titlene. I det engelske folks bevissthet regnes den blå briten som motstykke til engelsk bulldogg og i kattesammenheng representerer den noe av det beste som er framkommet i Storbritannia.

Historisk tilbakeblikk
Britisk korthår er en foredling av den naturlige korthårete tamkatt som sies å ha bebodd Storbritannia siden den romerske okkupasjon (fra ca år 40 etter Kristi fødsel). Mye tyder på at folk satt pris på en arbeidsom, stor og robust katt som kunne beskytte kornlagre og andre forråd mot gnagere.
IMG_9245.JPG
Britisk korthår er en foredling av den naturlige korthårete tamkatt som sies å ha bebodd Storbritannia siden den romerske okkupasjon (fra ca år 40 etter Kristi fødsel). Mye tyder på at folk satt pris på en arbeidsom, stor og robust katt som kunne beskytte kornlagre og andre forråd mot gnagere.

Fra midten av det 10. århundre finnes skriftlige bevis for at katten var viktig i datidens samfunn. I skriftet «The Good» av Hywel Dda var det formulert lover som også inkluderte straffesanksjoner mot dem som drepte katter.

Dessverre skjer det noe med folks holdning til katten opp gjennom århundrene. Katten blir mer og mer forfulgt og plaget – særlig i forbindelse med hekseprosessene i middelalderen måtte katter lide og gjerne bøte med livet. Etter hvert ble katten ignorert og like lite verdsatt som de gnagerne den i utgangspunktet var satt til å beskytte menneskene mot. Den var fortsatt den beste og mest effektive «gnagerkontrollør», men ble likevel avvist og dårligere behandlet enn i den «romerske fase».
IMG_5143.JPG
Den første organiserte kattevirksomhet
Først på 1800-tallet skjer en mirakuløs forandring i det britiske folks oppfatning av katten. Den første organiserte katteutstilling finner sted i London i 1871. Blant de luksuriøst pelsete langhårskattene, ledsaget av vestens første glimt av den sjeldne siamesiske katt, tronet den blå, britisk korthårskatten med sin praktfulle pels. En farge som kunne beskrives som tordenskygrå nedtonet med blek lavendel. Pelsfargen var sjelden og ble lagt merke til.

Blå katter hadde to svært ulike typer den gangen, en robust og lubben og en mer slanktypet som siden skulle bli betegnet som en egen rase – Russian Blue.

Det var den rundere og mer muskuløse blå katt med små, runde ører og runde øyne som ble videreutviklet i den blå, britiske korthårskatten, selv om det forekom en del kryssinger mellom de ulike typene i startfasen. Det var flere fargevarianter av korthårete katter som var med fra starten av, særlig tabbyvarianter og hvitflekkete. Disse ble gjerne omtalt som «Shorthair» i motsetning til «Longhair». De blå korthårskattene ble gjerne skilt fra de øvrige korthår med betegnelsene «Domestic Blue» som etter hvert ble til «British Blue» og «Foreign Blue» som ble «Russian Blue».

Crystal Palace i London

Crystal Palace i London

Blant de viktorianske katteentusiastene var det en åpenbar konkurranse om å finne opp de mest eksotiske legender for sine rasers opprinnelse. Den blå, britiske korthårskatten hadde ingen slik legende – den var seg selv nok. Som en av de første dommerne, Mr Jung, uttrykte: «Det er beundringsverdig at en katt kan være vakker og raseren, men likevel anvendbar i hager og bakgårder.» Dette satte tonen, mens perseren, siameseren og andre raser hadde sin berettigelse i sitt uvanlige utseende og forkjælte liv, ble den britiske korthårskatten en robust brukskatt som representerer et etter hvert unikt foredlingsarbeid.

Det er nok ingen tvil om at Harrison Weir som er kjent for å være «rasekattverdenens far» og arrangør av den første utstillingen i London, selv var med på å skape interesse for å renavle den britiske korthårskatten. Han sørget for at «The ordinary garden cat» ble stilt ut, og han vektla viktighet av å skape en renraset katt med bakgrunn i de robuste huskattene som var å finne overalt i Storbritannia.

Krøllalfa Dot No av Rubicon, blå britisk korthår

Krøllalfa Dot No av Rubicon, blå britisk korthår

Den blå varianten mest populær
Det var den blå varianten som ble mest populær fra starten av. I den klassiske «The Book of the Cat» av Frances Simpson som ble utgitt i 1903 fortelles det at på 1895-utstillingen i Crystal Palace var det mange klasser for korthårete katter. Først etter 1896, da the National Cat Club tok over utstillingene, ble de langhårete (persere) mer populære. Fra da av sank interessen for de korthårete. Først i 1903 startet en oppgang som var grunnlagt på noen få trofaste oppdretteres iherdige innsats.

Flere berømte oppdrettere konsentrerte seg etter hvert om britisk korthår, blant de som har vært mye omtalt var Sir Claude og Lady Alexander som eide et stort antall korthårete katter som bodde i, eller ble oppdrettet i deres berømte «Balochmyle» katteri. Deres mest berømte hannkatt var Ch. Ballochmyle Brother Bump

Sir Claude og Lady Alexander reiste til tettsteder og byer over hele det britiske øyriket og samlet opp katter som var lovende i forhold til standarden for britisk korthår. Med et systematisk oppdrett basert på disse kattene ble resultatet mange generasjoner med excellente Ballochmyle britisk korthår. Det var den gang, og helt til 1972, mulig å registrere og stille ut katter med ukjent bakgrunn under forutsetning av at de stemte overens med den strenge standarden. Ballochmyle kattene dannet nok en solid basis for de oppdrettere som kom etter.

Inn i 1920 og -30 årene produserte «Chelsea» og «of Coryton» noen excellente vinnere, og selv i våre dager setter the National Cat Club opp «the Ch.Chelsea Tistledown cup» for beste voksne, blå, britisk korthår. En av de mest kjente dommere og oppdrettere av britisk korthår i England var Reverend Basil Rees. Han hadde klart å få tak i en av de siste «of Coryton» kattene – en skilpadde hunnkatt født i 1933. Hennes navn var Ch.Chatelane of Coryton. Hennes forfedre ble blant annet brukt til å utvikle datidens mest strålende blå persere – katter med stamtavler som kunne vise til 60 års renavlet, blå fargebakgrunn!
IMG_5144.JPG
Rasen overlever annen verdenskrig
Ch.Chatelane of Coryton fødte i 1940 Sylvan Peter som igjen fikk sønnene Sylvan Timmy og Sylvan Quikee. Disse hannkattene regnes som «broen» over krigen. I krigsårene døde svært mange av de britiske korthårslinjene ut, men disse hannkattene overlevde og ble grunnleggende avlshanner for «Brougthton», «Littlewickers», «Mingswyk», «Mockbridge» og «Roofspringers» oppdrettene. Et annet unntak var Mrs Higsons Ch.Scamperdale Blue Boy som var født etter krigen, men av en hunnkatt med foreldre som var utstillingsvinnere fra 1938. Sammenliknet med perser og siameser var ikke britisk korthår usynlig på utstillinger etter krigen, men antallet var ikke stort. Det var fortsatt flest blå.

Interessen for britisk korthår fikk et løft med to damer, Iris Johnsen med stamnavnet Jezreel og Joan Richards med stamnavnet Pensylva. Deres virksomhet skulle få sterk innflytelse både på økt popularitet og forbedring av rasen – blå, britisk korthår spesielt. Pensylva kattene ble eksportert over hele verden, inkludert Int.Ch.Pensylva Julia som kom til Tyskland. Denne katten fikk stor betydning i utviklingen av britisk korthår i Tyskland – linjer som siden har konkurrert på høyde med Storbritannia og Nederland når det gjelder excellente blå, britiske korthår.

Et avkom etter Int.Ch.Pensylva Julia ble importert til Sverige fra Frankrike av Aina Björnberg («Kabbarps»)  – katten het Nounours de Ferine og var registrert som chartreux. May Britt Stenander, med stamnavnet Brämhult, kjøpte en hannkatt fra England, Jezreel Jeanus. Så en kan si at de to beste engelske linjene ble forent i Norden. I denne artikkelen er det lagt vekt på historikken rundt blå, britisk korthår. Det er et bevisst valg, fordi det var denne fargen som ble mest foredlet og som siden ble prototypen for de andre fargevariantene som etter hvert ble utviklet. Utviklingen av de forskjellige fargevariantene på britisk korthår har hatt nær tilknytning til perseroppdrett, og det er en kjensgjerning at engelske oppdrettere har krysset med persere regelmessig, også for å utvikle beinstrukturen og typen på kattene. Dette skjedde særlig de første tiårene etter krigen, men fortsatt er dette aktuelt i nyutviklede fargevarianter som f.eks. maskefargede (colourpointed) britisk korthår.
IMG_2082.JPG
Korthårskatter i andre deler av verden
Mye tyder på at «huskatter» har blitt foredlet til rasekatter i flere verdensdeler uten store innkryssinger med katter fra andre områder, slik at den amerikanske, den franske (chartreux), den britiske og den europeiske korthårskatten er rasekatter som i sitt utgangspunkt bygger på «lokale» tamkatter, men at folks idealbilde av hvordan katten skal se ut har vært ganske likt. Det må nok nevnes at det britiske idealet har vært en meget stor og rund katt med forholdsvis stort hode i forhold til de andre rasene og at européen er noe mer slanktypet. Det hevdes også i en del kilder at amerikansk korthår bygger på katter importert fra England. Den samme påstand har jeg også funnet i forhold til chartreux, at munkene som sies å ha startet dette franske katteoppdrettet på 1500-tallet baserte det på katter hentet fra England!

Når man nå skal vurdere disse korthårerasenes popularitet, må en vel med hånden på hjertet innrømme at det britiske idealet – den britiske korthårskatten – har kommet best ut av det, i hvert fall hvis vi skal dømme etter antallet registrerte og utstilte katter i FIFe-landene i tillegg til GCCF (Governing Counsil of the Cat Fancy). Den litt store, tunge katten med harmonisk avrundede former har publikumstekke. Den britiske korthårstypen, slik den er i dag, minner mye om hvordan persertypen var for ca 30 år siden.

En britisk korthårs kattunge blir bedømt på utstilling. Fargevarianten er klassisk sølvtabby

En britisk korthårs kattunge blir bedømt på utstilling. Fargevarianten er klassisk sølvtabby

I Europa har det vært en noe uryddig avlspraksis ved at britisk korthår er blitt blandet sammen med både europé og chartreux. Ifølge «Genetics for Cat Breeders» (3. utgave) av Roy Robinson, omtales chartreux og blå britisk korthår som genetisk like.

FIFe-standardene for britisk korthår har vært noe omskiftelig nettopp på grunn av sammenblandingen med andre korthårsraser. I 1977 vedtok FIFe å skille chartreux og blå, britisk korthår med hver sin standard. Et viktig veiskille, som dessverre førte til at chartreux forsvant i en del land til fordel for blå britisk korthår/europé. Standarden for britisk korthår krevde da en lettere typet katt enn den britiske korthårskatten vi kjenner i dag. Først i 1982 ble det vedtatt en helt ny grunnstandard for britisk korthår som foreskrev en kraftigere katt med kortere lemmer og hale enn europé. Denne standarden var mer i tråd med GCCFs standard. FIFe anerkjenner i dag alle de samme fargevariantene for britisk korthår som på perser/exotic med unntak av tabby med hvitt og sølvfarger med hvitt.

IMG_2091.JPG
Britisk korthår i Norge
Det ble stilt ut noen korthårede katter på norske utstillinger på 1950-tallet. Det var hovedsakelig katter funnet og født opp i Norge, og det var flest tabbyvarianter som ble stilt ut, spesielt sølvtabby. Nevneverdig er Tabby Mons av Leirtun (eid av Astrid Hartmann) og Int.Ch.Snobben av Leirtun (eid av Alfild Køgel). Innehaver av stamnavnet «av Leirtun» var Fru Onsgaard som hadde en del fine sølvtabby korthårskatter. Disse kattene hadde en mer moderat type enn det som ville gått for å være britisk korthår i dag, og de ble nok også den gang regnet som europé.

Flere svenske katter kom etter hvert til Norge. Årets katt i Norge i 1976 var Int.Ch.Pirot Cobby Ebenholz, eier Marit Johnsen med stamnavnet «av Brannfjell», og oppdretter var Maud (Camling) Dickson fra Sverige. Katten var registrert som sort europé, men han var en typisk britisk korthår etter dagens standard! Han var en cobby bamse med kraftig beinstamme. Pelsen hans var nydelig gjennomfarget svart. Noen fine, blå hannkatter som stilte ut en del i 1970-årene bør nevnes: Kareninas Tom-Bamse, Serpicos Blå Brio og Serpicos Blå Bruse.
IMG_9466
Det har også vært importert amerikansk korthår til Norge som har vært stilt ut som europé og brukt i europé-/britisk korthårsoppdrett i slutten av 1970-årene. Mona Anisdahls import Gr.Int.Pr.Int.Ch. Chantabury Billy The Kid, sølvtabby amerikansk korthår, har registrerte britiske korthårsavkom etter seg. Han ble parret med en sølvtabby perser – ungene ble registrert som britisk korthår! En sølvtabby hannkatt fra denne parringen, Int.Pr.Int.Ch.Tchaminas Dimple, har vært brukt som avlshann, og har hatt stor betydning for den britiske korthårsavlen, særlig sølvtabby. Han ble 16 år før han døde.

Anne Gro Edstrøm med stamnavnet «Monte Ne’Gro» må sies å ha jobbet iherdig med britisk korthår i Norge. Hennes yndlingsfarge var hvitt, men hun har også hatt mange andre fargevarianter. Hun importerte bl.a. to creme britisk korthår fra England; Westways Matilda (født 1977) og Amberclowd Cider (født 1978). Fra Sverige fikk hun Frövi Gårds Blå Anne. Alle kattene ble registrert som europé i Norge. (Fargevarianten blå europé ble imidlertid kalt «british blue».) Det var fem kattunger i det første kullet etter de to engelske importene. To av disse ble solgt til Sverige: Monte Ne’Gro Cadilac og Monte Ne’Gro Cream Camaro. Sistnevnte gikk til Maud (Camling) Dickson med det kjente stamnavnet Pirot.

Indigo av Rubicon, lilla britisk korthår

Indigo av Rubicon, lilla britisk korthår

Anne Gro Edstrøm var den første som «lagde» hvite britiske korthår i Norge, Hun parret Frövi Gårds Blå Anne med den guløyde perseren White Prince av Baune. Resultatet ble 6 flotte, hvite, cobby kattunger. Bak White Prince av Baune lå det flere lyse creme og blå persere som ble overført til de neste generasjonene med britisk korthår. Det har derfor i disse linjene dukket opp flere creme, britisk korthår med ekstra lys og jevn pels. En av utstillingsvinnerne fra 1980-tallet, Soares Mr. Cream Plumbago, oppdretter Sidsel og Svein Smaadal, var spesielt lys og jevn i fargen.  Han kan føres direkte tilbake til «den hvite parringen».

Hvordan har så de britiske korthårskattene utviklet seg her i Norge etter at FIFe i 1982 vedtok atskillelsen fra europé og en mer riktig standard? Det har i hvert fall utviklet seg et bredere avlsmateriale enn vi hadde tidligere. Og flere katter er importert både fra Nederland og England. Men kan det være et problem at det er så mange fargevarianter å velge i?

Karamella Kremtopp av Rubicon, creme britisk korthår

Karamella Kremtopp av Rubicon, creme britisk korthår

Renavling av fargevariantene
Det er for tiden mange flinke og interesserte oppdrettere av britisk korthår i Norge. Det er også, heldigvis en økende interesse for å bygge opp en god stamme med blå. For å oppnå dette må man bli flinkere til å renavle fargevariantene. Jeg mener ikke at man skal parre de samme fargene mot hverandre hele tiden, da kan det lett føre til innavl, men at man tenker fargegrupper.

Hvis man ønsker å få fram fine blå, kan man også med fordel jobbe med creme og blåcreme. Særlig er det viktig å holde tabbyvariantene atskilt fra de ensfargede, slik at det er mulig å oppnå skikkelige mønstre på de som skal ha tegninger og jevne pelsfarger på de som ikke skal ha tegninger. Nederlenderne har vært flinke til å få fram solide linjer med lyse, jevne, creme og blå, britisk korthår. Vi kan helt sikkert få til det samme, bare vi er flinke nok til å velge riktige avlspartnere.

Alle katter har et grunnmønster, selv om de er solidfargede. Det sees tydelig når kattungene er små om de har tabby-, spottet- eller tigrémønster. Dette er spesielt tydelig på de røde og  creme variantene. Det har vist seg at hvis man konsekvent velger katter med spottet grunnmønster, vil man gradvis kunne avle frem jevnere og jevnere pelsfarge på røde og creme varianter.

Kilder:
Elin Skøyen (Diadora’s britisk korthåroppdrett)
Alan Edwards: «Aristocrat of cats», Cat World, august 1998
Grace Pond & Dr Ivor Raleigh: A standard Guide to Cat Breeds (1979)
Utstillingskataloger fra årene 1978 – 1981
Tidsskriftet Våre Katter – utgitt av Norsk Rasekatt Klubb (1951 – 1958)
Tidsskriftet KATTEN VÅR (1976 – 1981)
Grace Pond: The Complete Cat Encyclopaedia (1972)
Kopi av stamtavler

Tekst og foto: Copyright Lisbeth Falling
Artikkelen ble skrevet og publisert i Aristokatt for noen år siden.

Vår nære skattevesen-historie

IMG_3767Litt av et tema! Jeg hadde vel ikke akkurat tenkt jeg skulle fordype meg i liknings- og skattehistorie, men jeg var tilfeldigvis innom Skatt-Øst i dag et ærend. De har en veldig spennende utstilling i sine lokaler som viser vår nære historie hva gjelder arbeid med skatt og selvangivelser…

Da måtte jeg jo selvsagt ta noen bilder, og fikk litt ettertanke. Det er jo ikke lenge siden alt ble behandlet på papir, og det ble brukt skrivemaskiner og reknemaskiner. Tenk hvor mye lettere arbeidet er i dag med databehandling av tall og andre data!

IMG_3761I deres monter kan man lese hvor mange innbyggere det var i Norge på 1950-tallet, 1960-tallet osv. Samt en artig historie om de første kvinnene som ble likningsfunksjonærer. Den aller første het Ella Varden, og hun ble ansatt på Aker likningskontor i september i 1938.

Kjente meg jo litt gammel selv, da jeg så den røde skrivemaskinen med kulehode og rettetast. Jeg har selv jobbet på en slik en…
IMG_3768

IMG_3765IMG_3764

En skattebataler ber om råd og veiledning.

En skattebataler ber om råd og veiledning.

Kontorutstyr og hjelpemidler fra 1920-tallet.

Kontorutstyr og hjelpemidler fra 1920-tallet.

Blue and fawn Abyssinians (and Somali)

(N) Mira Max King Kong, blue Somali. Sire: CH Abraxas av Abyata, SOM p. Dam: Mirabelle Fidele av sina Bass (N), ABY a. Breeder: Sissel og Oscar Gerritsen. Owner: Lene Trehjørningen

(N) Mira Max King Kong, blue Somali. Sire: CH Abraxas av Abyata, SOM p. Dam: Mirabelle Fidele av sina Bass (N), ABY a. Breeder: Sissel og Oscar Gerritsen. Owner: Lene Trehjørningen

Blue and fawn Abyssinians are often called “the dilute colours”. Dilute means exactly that; diluted and many use the expression only regarding blue and fawn but you mustn’t forget that sorrel is also a diluted version of ruddy. Blue and sorrel are in comparison on an equal footing to ruddy in so far that both are hidden by ruddy while fawn is the result of having both blue and sorrel present…

Author Lisbeth Falling
Translated from norwegian to english by Susanne Jönsson

History
In the beginning there was only ruddy… Or is that correct? It’s difficult to determine if the diluted colour-varieties  of the Abyssinians might have appeared earlier but not been registered because they were considered to be incorrectly coloured. There is a lot that points to other colours than ruddy being produced earlier and in this article I will mainly concentrate on the origin of the blue variety.

Some of the earliest ancestors to the ruddy and sorrel cats of our time are described as “silver” Abyssinians. The famous cat Ch. Aluminium (born 1905) and his son, Ch. Ras Dashan (born 1908), bred by Mrs Constance Carew-Cox, were described as such. Both of these cats are behind most of today’s Abyssinians. The first imports to the US are interestingly enough also described as “silver”. The cats in question were Aluminium II and Salt, both of them born in 1907 and Ch Aluminium was their father.

The first Abyssinian to be proven to carry the blue gene was probably the English male Raby Ashanto, born in 1942. Almost all of today’s blue and fawn Abyssinians can be traced back to him (unless an outcross to other breeds has been done in modern time). How it was proved that he carried blue? By mating him to his own daughters of course.

George Kennedy presented two different theories in his book about blue and “lilac” (=fawn) Abyssinians regarding where Raby Ashanto got his blue gene;

Either the gene was introduced via another breed

or the gene has been present in the Abyssinian breed all along.

If the first theory is correct then you have to look at Ashantos pedigree to find the most likely cat. The most likely cat has to be a non-Abyssinian and in the case of Ashanto that has to be Bruton Bunty, a female born in 1925. All that is known about her is that she came from a litter of brown tabbies. We don’t know if she herself was a brown tabby or if she carried the blue gene.

If the second theory is to be believed then we can actually speculate that the blue gene was introduced as far back as Zula who was imported from Ethiopia in 1866. If this is the case then maybe the first “silver” Abyssinians weren’t really silver but blue! There is actually a large number of  “silvers” behind Raby Ashanto. Personally I’m more inclined to believe this theory as blue is a natural dilute of “black” (=ruddy, brown tabby etc)

Naturally it is possible that both theories are correct! So the blue gene comes from more than one source.

With regards to the sorrel-gene it is claimed that it is a direct mutation of ruddy, why shouldn’t the blue gene have occurred in the same manner? These two fur colour-genes are on the same locus – they’re next to each other compared to dominance. Something I’ll return to a little later in the article.

CH (N) Villkattens Lille Puma, fawn Abyssinian. Sire: IC (N) Maya's Pride Emil, ABY o. Dam: Villkattens Dancing Queen, SOM n. Breeder: Anne Marit Helmersen. Owner: Lisbeth Falling

CH (N) Villkattens Lille Puma, fawn Abyssinian. Sire: IC (N) Maya’s Pride Emil, ABY o. Dam: Villkattens Dancing Queen, SOM n. Breeder: Anne Marit Helmersen. Owner: Lisbeth Falling

Fawn
But where does fawn come from then? Is it yet another mutation or…? Fawn is a natural, genetic consequence of both blue and sorrel being present. When two cats with the genes for both blue and sorrel meet then fawn is the result. Fawn is at the very bottom of the order of dominance. In the same way that for instance lilac Siamese and lilac Burmese are late in their dominance scale.

Many breeders of Abyssinians and Somalis believe that sorrel is a “dilute “ of ruddy and “fawn” is a “dilute” of blue. This isn’t quite true.

The four basic fur colours of cats and how they are inherited
The four basic fur colours of cats can be put in this order of dominance:

1. brown (black, ruddy)
2. blue and chocolate (sorrel)
3. lilac (fawn)

Brown can be switched with ruddy, chocolate with sorrel and lilac with fawn. These four colours are repeated in most cat breeds in combination with all sorts of other genes, for instance the gene for silver. They are inherited in the same way relative to each other independently of breed or other characteristics.

Brown (black) is most dominant, blue and chocolate are on equal terms and lilac is least dominant

If you have been breeding more than one breed then it might be easier to see the similarities and thereby recognize the pattern. In my breeding career (which started in 1976) I’ve bred Siamese, Burmese, Persian and, most recently, Somali/Abyssinian.

It must be noted that not all breeds have the four basic colours. Two of them are missing in some, often a result of an absence of the chocolate gene. Unfortunately the chocolate gene is introduced via other breeds instead of waiting for a possible mutation. In my opinion this is unfortunate as eventually all breeds are mixed up. Two breeds have been discussed lately; Korat and Norwegian Forest Cat. If the chocolate-gene is introduced to the Korat then both brown and lilac will be the result. Norway managed to prevent this from being allowed in FIFé. If this will be necessary for the Forest Cat remains to be seen but it doesn’t feel right to have a lilac or chocolate Forest Cat! In the wild natural selection might cause the palest colour verities to quite simply disappear.

This discussion is turned upside down when it come to Abyssinians/Somali as the “chocolate” gene (=sorrel) was approved by the cat-organisations first even though this article really shows that it was the blue gene that was first! Also, the four fur colours of the Abyssinian/Somali deviates compared to the one we know from other breeds.

But let me return to how the four basic colours are inherited. In future I will refer to them in the Abyssinian and Somali colours; Ruddy (brown/black), sorrel (chocolate), blue and fawn (lilac). Sorrel and blue are equivalent to each other; sorrel can carry blue and blue can carry sorrel. Fawn is at the bottom of the dominance scale and is only produced when both parents carry both sorrel and blue. If two fawns are mated then they will only produce fawn offspring as they can not carry any of the other three colours.

Somebody might object and say; Yes, but my fawn female has produced ruddy kittens? That is only possible because the male was ruddy. Ruddy is dominant of fawn and the gene for ruddy only need to come from one of the parents.

The problem with colour of undercoat in blue Abyssinian and Somali
Those of you who have shown blue, know that the first thing the judge does on these variants is to separate the fur to see if the undercoat has a warm enough colour to the undercoat. Unfortunately most blue Abyssinians and Somali are given the comment “undercoat too cold”, as many of them are completely white in the undercoat. This easily leads to the follow-up question; are they really blue? Many suspect they in reality are silver. This is naturally a problem for breeders who wish to concentrate on breeding blue. But I suppose that selective breeding will give results as it has in so many other breeds. Only when somebody has it as a goal to create the best possible, will the warm undercoat become a reality. It will take many years, many cat-generations and possibly also a human generation or two.

Would a breed-program with only blues be justified? Is the ideal blue as attractive as ruddy and sorrel? If the assumption that there was blue in the very first Abyssinians is correct then it is very possible that “cat-people” at that time actually preferred the ruddy because they were very special and because of this consequently removed the blue from breeding. A lot point to this when reading older articles about Abyssinians, for instance “The Abyssinian Cat” by H.C. Brooke from 1929. He say among other thing that “the silver Abyssinian (let us assume that he really meant blue) definitely is a foreign colour in the breed and because of this it wouldn’t matter if these were kept separate from the others. I find it hard to believe that they damaged the breed badly by introducing a grey tint in the fur resulting in the beautiful ruddy tint that we saw in the cats long ago has been lost. Where it came from, or if matings were done to create them, I don’t know. I have no idea if silvers even exists now, personally I hope not although some might disagree with me there. Brown with a warm tint is acknowledged by the older writers as the real Abyssinian colour. I think Harrison Weir, in 1882, is the first one to mention “silver” which he does with a kind of contemplation and refers to it as a new verity. For a period of time the judges seemed to love them

What is most typical Abyssinian?
Yes, what colour is really the best colour for the Abyssinian, (or Somali for that matter)? That is of course a question which is down to each person’s preference and emotion. There are so many reasons to why any cat is the most beautiful. It is very rare that the best of the breed is foremost in your mind at that moment. Either a cat’s look and expression appeals to you or it doesn’t.

But what is most typical Abyssinian? In my personal opinion it is first and foremost the ticking and rufism (the warmth of the undercoat). Secondly it is the eartufts and the type which creates the Abyssinian. If the ticking is blurred and the undercoat cold in colour then the Abyssinian looks more like a common shorthaired cat. This is why it becomes so important, if other colours than ruddy are accepted, that ticking and warmth of undercoat is of the first priority. This can only be accomplished by gathering the correct polygenes. How is this accomplished? Well, you have to have a through knowledge of the lines you are working with to be able to select the cats that has or gives the warmest undercoat. Some people claim that this isn’t possible when working with the blue colour. Blue born to ruddy with a very warm undercoat have been very cold in furcolour. This indicates that the blue gene “prevents” rufism to present itself. If this is a sustainable theory or not remains to be seen. Many more blues have to be born before this theory can be confirmed.

I have intentionally not mentioned fawn, you have to judge for yourself if fawn is obvious enough with regards to ticking and undercoat colour…  It seems like fawn doesn’t have the same problem as blue does with the cold undercoat.

Sources:
George Kennedy; Blue and Lilac Abyssinians (1982). Susanna Wallebo; Blått & fawn, udda färger? H.C. Brooke; The Abyssinian Cat (1929). Roy Robinson: Genetics for Cat Breeders (1977), Richards, Pocok, Swift and Watson: The Burmese Cat (1975), Roald Westre: Elemntær innføing i genetikk (artikkelserie i KATTEN VÅR 1977 -1979)

This article was written in 1996, and is unchanged from the original text. It was published in ABY-Kuben no 3 – 1996.

Blå og fawn abyssiner og somali

(N) Mira Max King Kong, blå somali. Far: CH Abraxas av Abyata, SOM p. Mor: Mirabelle Fidele av sina Bass (N), ABY a. Oppdretter: Sissel og Oscar Gerritsen. Eier: Lene Trehjørningen

(N) Mira Max King Kong, blå somali. Far: CH Abraxas av Abyata, SOM p. Mor: Mirabelle Fidele av Sina Bass (N), ABY a. Oppdretter: Sissel og Oscar Gerritsen. Eier: Lene Trehjørningen

Så må vi se litt nærmere på hvordan det blå genet kom inn i abyssinerstanden. Det har alltid vært en viss diskusjon om det blå genet er en naturlig mutasjon som har fulgt med siden abyssineren ble renavlet til rasekatt, eller om det har blitt introdusert senere gjennom kryssing med andre raser.

Igjen skal jeg bruke en artikkel jeg selv skrev for noen år tilbake. Den ble publisert i Aby-Kuben, nr. 3 – 1996. Det var medlemsbladet til Norsk Abyssiner og Somaliring, en klubb som dessverre ble nedlagt på slutten av 1990-tallet. Min artikkel bygger på flere andre kjente kilder som står nevnt til slutt i artikkelen.

Jeg har ikke selv født opp noen blå abyssiner eller somali. Det er antakelig bare en tilfeldighet, fordi jeg har hatt anlegg for det i ulike paringer. Jeg har også brukt to blå hanner i sin tid, men altså aldri fått en blå kattunge selv.

CH (N) Villkattens Lille Puma, fawn abyssiner. Far: IC (N) Maya's Pride Emil, ABY o. Mor: Villkattens Dancing Queen, SOM n. Oppdretter: Anne Marit Helmersen. Eier: Lisbeth Falling

CH (N) Villkattens Lille Puma, fawn abyssiner. Far: IC (N) Maya’s Pride Emil, ABY o. Mor: Villkattens Dancing Queen, SOM n. Oppdretter: Anne Marit Helmersen. Eier: Lisbeth Falling

George Kennedys tekst fra 1982
Når det gjelder George Kennedys tekst fra 1982 om «Blue and Lilac Abyssinians», må jeg si meg imponert over hvor grundig hans undersøkelser var når det gjaldt å spore de ulike fargegenene. Når han skriver «lilac» så mener han det vi i dag kaller fawn.

Sorrel ble først anerkjent tidlig på 1960-tallet
Det var først den viltfargede som dominerte fra abyssinerens barndom omkring 1860, men det var også såkalte «sølv» som dukket opp. En fargevariant som Kennedy antar egentlig var en naturlig blå mutasjon. Først rund 1890 ble det nevnt «røde» abyssinere, som må være den varianten vi i dag kaller for sorrel. Først tidlig på 1960-tallet ble sorrel-varianten anerkjent og godkjent av katteforund.

George Kennedy bor i Australia og er fortsatt oppdretter av abyssinere under stamnavnet «Nile». (Husk at du kan klikke på bildet av tidsskriftsidene for å få opp en større versjon.)
img097img098

Historien om sølvfargene i abyssiner og somali

Wilma av Rubicon, sorrelsølv somali og Wera av Rubicon, fawnsølv abyssiner

Wilma av Rubicon, sorrelsølv somali og Wera av Rubicon, fawnsølv abyssiner

Aristokatt nr. 3 – høsten 2001 hadde følgende artikkel om sølvfargene i abyssiner og somali. Det er ikke så mange som vet et det var norske oppdrettere som startet med disse fargene.

Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at det ikke er noen avlsrestriksjoner lenger for å pare sølv og ikke-sølvfarger i abyssiner og somali. De 8 godkjente fargevariantene kan fritt pares med hverandre. Det er følgende farger som er godkjent: viltfarget, sorrel, blå, fawn, svartsølv, blåsølv, sorrelsølv og fawnsølv. (Klikk på bildene så får du opp større versjoner og tekstene kan lettere leses.)
img095img096

Årets katt 1978

Enda litt mer mimring fra katteåret 1978 hentet fra KATTEN VÅR tidsskrift for kattevenner. Den gangen var det bare én katt som kunne smykke seg med tittelen Årets Katt. Den ble til og med vist fram på Dagsrevyen!

Det er artig å se hvilke raser som var toppkatter den gangen, og flere av eierene er jo fortsatt med i kattesporten! (Klikk på bildene av tidsskriftsidene, så får du dem opp større, slik at de lettere kan leses.)
img093img090img091

Her er hva vi skrev om abyssiner i 1978

img082Også abyssineren ble behørig omtalt i KATTEN VÅR i 1978. I julenummeret brakte vi intressante nyheter om nye fargevarianter utviklet i England. Dette er fargevarianter som fortsatt ikke er godkjent i FIFe.

Sjokolade, lilla og kjønnsbundet rødt med skilpaddevarianter slo aldri an i FIFe. Antakelig fordi det er svært vanskelig å skjelne disse fargene fra viltfarget, sorrel, og fawn. Det er også meget vanskelig å se at en abyssiner er skilpaddefarget, fordi  skilpaddefargen bare kommer fram på den mørke delen av tickingen per hårstrå. Legg forøvrig merke til at det var Roy Robinson som hadde skrevet artikkelen om de «nye» fargevariantene. Dette var faktisk meget hett stoff i rasekattkretser i Norge på denne tiden.

Det var Else Bjerke Westre  og Roald Westre som oversatte disse tekstene for KATTEN VÅR. Artiklene inneholder også historiske bilder av norske abyssinere. (Husk at du kan klikke på bildene av tidsskriftsidene og få opp større versjon.)

Den blå perseren på forsiden av bladet het Ølipus av Miklagaard. Oppdretter var Kari og Per Haugsdal. eier var Svenn Kristiansen. Foto: Tom B. Jensen
img083img084img085img086img087img088img089

Artikkel om somalikatter første gang publisert i Norge i 1978

IMG_5827Somali er en katterase som er søskenrasen til abyssiner. Forskjellene er bare hårlengden. Somali er en langhåret katt, mens abyssineren er korthåret.

Abyssinere blir gjerne omtalt som en av de første katterasene som ble godkjent i England på 1800-tallet, og de to første abyssinerene skal ha kommet til USA i 1909. Med i bagasjen hadde de korthårede kattene en liten hemmelighet, et recessivt gen for langhår, som siden skulle bli til den nye katterasen somali.

I 1981 kom den første somalien til Norge
Først utpå 1980-tallet kom den første somalien til Norge, Foxtails Big Sky. Han ble importert til Norge av Kate Reinert med stamnavet Sanddrops. Han var en vakker representant for rasen, og han ble også  Årets Katt i 1984. Det var i de tider det bare var én katt som kunne oppnå denne tittelen.

KATTEN VÅR brakte nytt om somali allerede i 1978
Men allerede i 1978 ble det publisert en svært interessant artikkel om somali i Norge i tidsskriftet KATTEN VÅR. Et tidsskrift jeg den gangen var redaktør for.

Jeg har tatt bilder av bladsidene, og de som er interessert kan klikke på bildene for å få de opp større, slik at det skal være mulig å lese teksten. Legg forøvrig også merke til typen på kattene på bildene, slett ikke så verst etter dagens standard heller. Du kan også lese mer om somali og abyssiner i en tidligere bloggpost.
IMG_5828IMG_5829IMG_5830IMG_5831IMG_5832

Til julenummeret i 1978 fikk vi dette bildet av en somali fra Patricia Nell Warren. Alice Su var forøvrig en svært kjent kattefotograf på den tiden.

Til julenummeret i 1978 fikk vi dette bildet av en somali fra Patricia Nell Warren.         Alice Su var forøvrig en svært kjent kattefotograf på den tiden.

 

 

Magasin på papir: Anbefaler «norske hjem»

20130118-111329.jpgFor meg har aldri tidsskrifter og blader slått an på digital form. Det er bare ikke samme kosen som å sette seg ned med et lekkert magasin og fordype seg i et interessant tema. Det å holde et magasin på glanset papir i hendene er en del av opplevelsen.

Dårlig utvalg av gode interiørblader
Det flommer over av dyre og fargerike interiørblader. De fleste er dessverre stappfulle av intetsigende og overflatiske artikler, hvis det i det hele tatt går an å kalle det artikler… Svært mye av stoffet er infiltrert av reklameformål.

Interiørmagasin for de kresne
Det finnes et godt og spennende magasin som virker meget lovende. Det er «norske hjem» utgitt av Klokkegården Media AS. Tidligere het bladet «GAMLE HUS HAGER & INTERIØR».

Bladet bringer ulike artikler om design, restaurering, hagedrift og andre relevante tema for dem som er interessert i eldre boliger og restaurering av disse. Det er fokus på hus og hjem før 1970.

Frigjort fra interiørtrender
Bladet er velsignet frigjort fra typiske interiørtrender, og bringer mye godt historisk stoff. Her får du gode ideer og tips til hvordan du selv kan restaurere og pusse opp et hjem med utgangspunkt i husets egen sjel og historie.

20130118-111208.jpg

20130118-111223.jpg

20130118-111231.jpg

20130118-111243.jpg

20130118-111252.jpg

20130118-111301.jpg