Tag Archives: Agnar Mykle

Sangen om den røde rubin

Posted on april 25, 2010 | 3 kommentarer

Det var en underlig følelse å sette seg ned i en teatersal for å se teaterstykket «Sangen om den røde rubin». Et stykke basert på Agnar Mykles berømte roman med samme navn. Jeg lurer på om Agnar Mykle ville likt dette stykket…

Det er Riksteatret som har satt opp stykket som nå snart er ferdigturnert. Vi fikk billetter i julegave til forestillingen som fant sted på Jessheim Kultursenter.

Skandaløs roman i sin samtid
Romanen, Sangen om den røde rubin, kom ut i 1956. Den handler om en ung manns vandring i verden og hans seksuelle forhold til ulike kvinner, og den store kjærligheten. Boka ble gjenstand for diskusjon helt opp til Storting og regjering. Både utgiver og forfatter endte opp med å bli stilt for retten, fordi mange mente boka gikk for langt i detaljerte, seksuelle beskrivelser. I det puritanske femtitallet i Norge var dette helt uhørt, og i tillegg var det åpenbart at romanen bygde på selvopplevde hendelser,  og at andre personer var lett gjenkjennbare.

Boka ble bedømt som utuktig i byrettet og beslaglagt av politiet. Høyesterett  var imidlertid av en annen oppfatning og friga boken igjen et halvt år etter. I løpet av sin forbudstid ble boka en farsott og Agnar Mykle en litteraturens superkjendis. Dessverre ble nok alt oppstyret trolig for mye for forfatteren. Muligens kan han ha planlagt en triologi om Ask Burlefot. Lasso rundt fru luna, var den første boka. Den inneholdt like mye erotiske beskrivelser som Sangen om den røde rubin, men den ble aldri gjenstand for samme oppstuss. Agnar Mykle ga kun ut en roman til, Rubicon, som kom i 1965. Mange mener den var en slags fortsettelse på Rubinen, men hovedpersonen hadde byttet navn.

En umulig oppgave å gjengi Sangen om den røde rubin på scenen?
Sangen om den røde rubin er en av norgeshistoriens største romaner, og innholder mange perler av stor litterær kvalitet. Hvordan vil dette stoffet ytre seg som bakgrunn for et teaterstykke? Det sier seg selv at det er en umulig oppgave å gjengi boka på scenen, men Morten Borgersens dramatisering og oppsetning har gode kvaliteter som fint klarer å gi et godt uttrykk for essensens i Mykles roman, men det er nok likevel langt fra den storhet over stykket som man kan si romanen har.

Mye av den humoren og sårheten som ligger i den litterære teksten er dessverre fraværende, og gjør derfor selve historien litt kjedelig. Ask Burlefot spilles av Mattis Herman Nyquist, og han leverer et ypperlig spill og han viser en absolutt troverdig Ask. Jeg synes han fikk fram den usikre og noe klumpete væremåten til Ask på en glimrende måte. Bjørn Skagestads «Mannen i parken» som var en gjennomgangsfigur i stykket, ble godt spilt, men jeg vet ikke om jeg likte den figuren – han ble litt for overdrevent påtrengende i noen av scenene.

Tre ulike elskerinner
Asks tre elskerinner ble spilt av Mari Baade, Julia Schacht og Ida Cecilie Clem. Alle disse leverte flott skuespill og passet fint inn i scener der de tre omtrent samtidig illustrerte erotiske situasjoner, og mange av Asks motsetningsfylte valg og kvaler i forhold til å finne «livets røde rubin». Også Yngve Berven var god i sin rolle som Asks venn Daniel. Han sto for flere av de vittige innslagene.

Rollen som Embla kjedelig tolket
Dessverre synes jeg rollen som Embla, Asks store kjærligeht, ble kjedelig tolket av Line Verdal. Det ble for mye mekanisk spill og lite innlevelse. Skikkelsen Embla kunne vært mye røffere og tydelig spilt. Slik hun er beskrevet i romanen er hun en nærmest uoppnåelig, blasert og spesiell dame som Ask aldri kan tenke seg vil ha noe særlig med ham å gjøre.

Regissøren kunne benyttet seg av noe mer spennende musikk, det musikalske falt dessverre helt igjennom etter min smak. Men alt i alt var det likevel en severdig forestilling, men slett ikke på samme nivå som den litterære opplevelsen det er å lese Sangen om den røde rubin, igjen og igjen…

3 kommentarer

Publisert i litteratur, teater

Merket med , ,

Ute av verden – Karl Ove Knausgårds debutroman

Posted on februar 2, 2010 | Legg igjen en kommentar

Etter å ha slitt meg gjennom Karl Ove Knausgårds første bok av romanen Min Kamp, kom jeg til å tenke på at jeg har jo også lest hans første roman, debutromanen, Ute av verden. Det er noen år siden jeg leste den nå, men jeg husker den likevel ganske godt.

Som fortelling og roman står den seg langt bedre enn Min kamp, men jeg husker at jeg også synes den var veldig omstendelig i sin beskrivelse av bagateller og detaljer. Det jeg husker best etter den boka er at jeg satt igjen med en pinlig følelse av at dette kanskje hadde hendt i virkeligheten. En ung lærers forelskelse og forførelse av en av sine 13-årige elever…

Et forsøk på å etterligne Agnar Mykle
«Gang på gang blir tankene uvilkårlig ledet hen til Mykle når man leser Karl Ove Knausgårds monstrøse debutroman – til beretningen om en ung nordmanns vandring over jorden, sangen om hans tvil og tro, hans usikkerhet og famlende lengsel, bylten av skjensel og drømmen om ry.» Dette skrev Øystein Rottem i Dagbadet om Ute av verden i 1998. Jeg er enig i hans sammenlikning med Mykle, det var også slike tanker jeg gjorde meg da jeg leste boka, mye av rammen rundt fortellingen er likt det Mykle skrev om i Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin, men der stopper nok sammenlikningen tvert.

Trolig har Knausgård lest Mykle og beunderer ham stort, men å skrive som ham – det får han ikke til. Mykles særegne humor og selvironi er helt fantastisk, og er det som gjør hans bøker helt unike, samt hans bakenforliggende menneskesyn som er mesterlig gjennomført i bl.a Rubicon som var Mykles siste roman. Mykle var også svært nærgående med virkeligheten, men klarte likvel å holde seg i fiksjonen.

En Lolita-historie
I Ute av verden tegner Knausgård opp bildet av en ung og usikker mann som reiser til Nord-Norge som lærervikar. Han forteller fintfølende og levende om barna han underviser, om utkantmiljøet han bor i, og mange tanker rundt dette. Begjæret som etterhvert dukker opp overfor en av de spinkle 13-årige elevene fyller den unge læreren med skam og motforestillinger, men han lar seg likevel rive med og ender opp med å forføre jenta. Dette er historien om en ung mann som tar det han får lyst på.

Så viser det seg altså at Karl Ove Knausgård faktisk var i Nord-Norge som lærervikar i 18-årsaldren. Det er nevnt i Min kamp nr 1, og jeg leser i VG i dag at det i Min kamp nr 2 faktisk sås tvil om den seksuelle omgangen med 13-åringen var fiksjon, men at det kan ha vært selvbiografisk. Og nå er Ute av verden utsolgt fra forlaget! Er det fordi folk elsker å lese om virkelige folks liv? Da kan jeg anbefale en haug med virkelig gode biografier, faktisk er biografiene mine yndligsbøker, men da er det fordi de personene som det skrives om har hatt et unikt og interessant liv…

Mer om Min Kamp
Og nå etter å ha minnes Knausgårds debutroman, og sammenlikningen mot Agnar Mykle, som jo har kommet fram i forskjellige sammenhenger, både for Min kamp og for Ute av verden, så slår det meg det som faktisk er forskjellen og som gjør at jeg synes Knausgårds Min kamp ikke er spesielt interessant eller god som roman. Det er det fullstendige fraværet av æresfølelse overfor andre mennesker enn forfatteren selv. Hans milelange utredning om farens siste fornedrende leveår sammen med farmoren beskrives ned til minste dritt som ligger slengt i farmorens hus, og all hans fortvilede vasking for å fjerne sporet av menneskelig fornedrelse. Men Knausgård har ingen innsikt i menneskesinnets mange vanskelige irrganger, andre enn sitt eget, han står komplett uforstående overfor alle de andre. Og da forstår jeg hvordan det er mulig å utlevere hele sin familie med all dens utilstrekkelighet og vanskeligheter, og skrive så kjedelig om det.

Legg igjen en kommentar

Publisert i bokomtale, litteratur, Uncategorized

Merket med , , ,

Knausgårds intetsigende pjatt

Posted on januar 31, 2010 | 14 kommentarer

Bokomslaget er designet av Yngve Knausgård. Forfatterens eldre bror.

Karl Ove Knausgårds roman, Min kamp, er et merkelig norsk litteraturfenomen. Jeg stiller meg spørsmålet om en tilsvarende fortelling og med en slik skriveform i det hele tatt ville blitt utgitt i noe annet land enn Norge.

Romanserien, som skal inneholde 6 bøker til slutt, har fått stor medieoppmerksomhet fordi forfatteren skriver om seg selv og sitt eget liv. Hans familie og venner er navngitt og blir omtalt og beskrevet slik Knausgård selv har oppfattet dem på både godt og vondt.

Et helt ordinært liv
Min kamp handler om forfatterens liv fra barndom, ungdomstid og voksenliv. Ytre sett har han levd et helt ordinært liv uten de virkelig store hendelsene i en forholdsvis normal kjernefamilie. Nerven i historen er hans dårlige forhold til sin far, og hans tanker rundt dette forholdet. I bok  nr 1 handler det bl.a. om farens død og detaljer rundt hans begravelse. Men hovedinnholdet i boka er egentlig navlebeskuende beskrivelser av forfatterens eget ego og ungdomshendelser. Forfatteren bruker alt for mye plass til  beskrive helt ordinære dagligdagse hendelser ned til minste detalj. Dette gjør boka langtekkelig og rett og slett kjedelig å lese. At det går an å skrive så mye om en venting på en flyplass og det å ta fly til Stavanger er jo ganske artig – ok, han har med fortvilelse og tanker rundt farens død, men akk og ve…

En bokside fra Min kamp nr 1. Her beskrives brorens nystartede designerfirma.

Frister ikke å bruke tid og penger på de neste fem bøkene
For meg er det nesten uforståelig hvordan så mange kan være så begeistret for dette romanverket. Riktignok har jeg kun lest den første boka, men det frister rett og slett ikke å bruke verken tid eller penger på de neste fem. Det aner meg at de vil være likedan. Dette nesegruse, navlebeskuende, intimbeskriveriet interesserer meg faktisk ikke. At noen mener at det er så genialt at forfatteren bruker seg selv og sitt eget levde liv som utgangspunkt og at det er helt nyskapende, er etter min mening nonsens og reint tull! Enhver forfatter bruker sine egne opplevelser og erfaringer og skaper stoffet og sine fortellinger ut i fra det. Også Knausgård dikter når han skriver om dagliglivet i sin barndom, eller ungdom, særlig når han beskriver små bagateller i detaljer, slikt er det nemlig ingen som er kar om å huske om de ikke da har skrevet en detaljert dagbok gjennom hele sitt liv.

Uinteressante detaljbeskrivelser
Det er selvsagt viktig å beskrive situasjoner og intereriør på en slik måte at leseren oppfatter miljøet, tidsånden og stemningen fortellingen foregår i, men her er det for mye av dette, og derfor oppleves store deler av boka som pjatt. Stor romankunst og god litteratur er det ikke. Mitt håp om en ny Agnar Mykle, ble absolutt ikke innfridd. Jeg fatter heller ikke hvorfor det skal være et poeng å bruke sitt eget navn og familie og venners navn. Det blir jo bare pinlig! Noe av det morsomste en forfatter gjør er vel å dikte opp unike navn på sine figurer, slik for eksempel Agnar Mykle gjorde. Hvordan kan en helt ordinær og kjedelig Karl Ove Knausgård måle seg med en Ask Burlefot?

En kjedelig biografi
Karl Ove Knausgård har skrevet en kjedelig biografi over et helt ordinært liv, og prøver å utgi det som en roman. En annen som har gitt ut sin biografi med fortelling fra barneår og ungdomsår, er Aslam Ashan. Hans fortelling er drivende godt fortalt, og hendelsene treffer deg i magen som knyttneveslag. Den boka er mye mer høyverdig litteratur enn det mølet Knausgård har prestert. Igjen må jeg undre meg over den bejaende og beundrende omtalen han har fått av litteratureliten. Trolig handler det om at Knausgård, som selv har studert litteraturvitenskap, har «lest» miljøets koder og klart å treffe et behov hos denne merkelige akademiske gjengen, slik at de hauser hans romanverk opp i skyene – et klassisk tilfelle av «Keiserens nye klær»!

14 kommentarer

Publisert i bokomtale, litteratur

Merket med , , ,

Har du lest Knausgård?

Posted on januar 11, 2010 | 4 kommentarer

Karl Ove Knausgård vant Brageprisen i 2009

Han er på alles lepper for tiden. Denne Karl Ove Knausgård som har påbegynt et romanprosjekt på seks bøker, hvorav tre allerede er utgitt, og tre er under arbeid.

Jeg har ikke lest den første boka ennå, men den ligger på vent.

Stor interesse fra litteraturkritikereliten
Bokprosjektet er allerede mye omtalt og diskutert av ulike lesere og litteraturinteresserte. Knausgård har tydeligvis truffet noe – kanskje noe helt spektakulært og nyvinnende, eller rett og slett bare skrevet en drivende god tekst. Det vet jeg ikke ennå, før jeg selv får lest boka. Men jeg har altså allerede lest mye om boka, og jeg får vel nærmest et inntrykk av at det for litteraturkritikereliten nå er utrolig viktig å mene noe om Knausgård, nærmeste hva som helst vil de mene og påpeke. Jeg synes diskusjonene og meningene noen ganger virker helt absurde og innviklede. Det dreier seg i hovedsak om hvorvidt forfatteren er for personlig og privat eller ikke. Mange henger seg opp i om Knausgård blir alt for intim og utleverende overfor sine nærmeste. Det interesserer meg egentlig svært lite dersom teksten forteller noe viktig og har litterær verdi.

Agnar Mykle skapte store overskrifter med sin roman "Sangen om den røde rubin" i 1956. Han ble anklaget for det pornografiske innholdet, men trolig var det samfunnstoppers gjenkjenning som var hovedproblemet.

Agnar Mykle
At det kan være intimt og vanskelig for eventuelle berørte  er en god påminnelse om hva som skjedde her i landet for mange år siden – vi skal tilbake til 1956 da Agnar Mykle måtte gjennom en lang og pinlig rettssak for sin roman «Sangen om den røde rubin». Den gang var det også hevdet fra flere personer at de var klart gjenkjennbare, og at de ikke ville finne seg i slikt. Agnar Mykle ble pint gjennom en langvarig og mye omtalt rettsak, men ble til slutt frifunnet.

Saken ødela trolig forfatterens skriveglede og energi. Han ga bare ut én roman etterpå – Rubicon i 1965. Resten av livet egnet han til dukketeater. Etter hans død ble det funnet mange kasser med upubliserte notater og manuskripter. For meg står fortsatt «Sangen om den røde rubin» som den aller beste norske roman jeg noensinne har lest. Og jeg kan ikke fri meg for å tenke hva som kunne kommet fra denne forfatterens penn om han hadde fått mer kredit fra samtiden og fått utvikle sitt forfatterskap i fred… I stedet hugget samtiden hans blomstrende tre rett ned!

Tilbake til Knausgård, som jeg håper har mer guts og ryggrad til å tåle alt oppstyret rundt seg, slik at han får fullført dette spennende bokverket.

Hva handler «Min kamp» om?
Som svært litteraturinteressert leser jeg det meste som står skrevet om nye bøker, og er nå svært nysgjerrig på hva denne «Min kamp» faktisk handler om. For det første reagerte jeg kraftig på tittelen, hvordan er det mulig å kalle en bok det samme som en annen svært berømt og beryktet mann kalte sin bok, nemlig «Mein Kampf» av Hitler? Vel, krigen er nok så langt borte i historietåka for dagens yngre forfattere at det kanskje ikke er noe poeng lenger, men dog… Så har jeg fått inntrykk av at de som kjenner seg igjen, eller som håper at de kjenner seg igjen er mennesker rundt Universitetsmiljøet i Bergen på slutten av 1980-tallet. Bare sjekk denne bloggen.

Ellers har jeg lest at romanen handler om forholdet mellom far og sønn, og vanskeligheter med å takle farsrollen i klemma mellom dagliglivets trivialiteter og sinnets lengsler. Flere har rost romanprosjektet for å sette ord på mannsrollen av i dag, og andre har kritisert dette ut i fra et feministisk synspunkt. Ja, hva vet jeg.

Skitten lesning
Den siste artikkelen jeg leste om Knausgård sto i Klassekampen i dag. «Skitten lesning» var overskriften på artikkelen, skrevet av kjønnsforskeren Wenche Mühleisen. Spennende, tenkte jeg – her kommer det kanskje endelig en god uttalelse fra en som selv har lest bøkene? Men hva finner jeg? Et sammensurium av komplisert omtale av hva andre kritikere tidligere har skrevet om romanen, det er nærmest umulig å få tak i hva hun selv mener om saken. Jeg trodde jo at det skulle bli en herlig griseslakt av mannsjåvenisme med utgangspunkt i artikkelens tittel, men nei, det var mer intetsigende preik i vanskelige vendinger. Så nå vet jeg egentlig enda mindre om hva Knausgård skriver om…

Som sagt, boka ligger her på vent, og jeg skal snart ta fatt på den. Jeg gleder meg litt til det, for man vet jo aldri – kanskje det er en ny Agnar Mykle på gang? Dere skal få vite hva jeg mener når boka er «fortært».

4 kommentarer

Publisert i bokomtale, historie, litteratur, samfunn

Merket med , , , , ,