Vi kjører langs norske landeveier i vår gammel-bil. Det er en hobby vi har; å pleie og kjøre en Volvo PV 1963-modell.
En blir hensatt til andre tider, og saktere måter å leve livet, og vi velger gjerne de «grønne veier» gjennom små bygder og samfunn.
Volvo PV
Volvo PV ble i sin tid bygd for det røffe klimaet og de dårlige veiene i Norden. En røff og solid tøffing av en bil, som klarer de fleste strabaser. Derfor takler den fint de ødelagte og humpete bygdeveiene i Norge, selv om vi som kjører kunne tenke oss færre svinger og jevnere veier.
Hvordan står det til i vårt lille land?
Gjennom skoger, og små daler, via bondegårder og utmark bærere det i god fart, men likevel aldri så fort at vi ikke får med oss landskapet rundt.
Hvordan står det egentlig til i vårt lille land? Vi skal ikke kjøre så langt utenfor Oslo-gryta før vi ser slitne og falleferdige hus og uthus, hus som virkelig hadde trengt en ansiktsløftning. Det er små tettsteder og klynger av hus som har sett bedre tider. Gamle utslitte forretningslokaler og slitne små fotballbaner. Dette er Norges små-bygder og nordmenns hjem, men trolig slår sjelden boligprisene knute på seg her ute i fattigheten. Ikke skjønner vi heller at vi kan være et av verdens rikeste land… Slik det ser ut for oss gjennom bilvinduet tenker jeg fortere på fattigdom!
Rasjonering på biler etter krigen
Det fantes få biler i Norge før krigen, og etter krigen ble det rasjonering. Wikipedie forklarer dette slik:
«Etter den andre verdenskrig var det et stort gjenoppbyggingsbehov i Norge og det var begrenset mengde utenlandsk kapital. Mange politikere betraktet bil som et unødig luksusgode. Myndighetene fryktet at kjøp av biler ville forbruke mye utenlandsk kapital, så de innførte bilrasjonering slik at kun personer med et betydelig behov for bil fikk kjøpetillatelse. Dette ga blant annet høye bruktbilpriser. Det var tillatt å bytte forskjellige eksportvarer mot biler slik at importen ikke innebar bruk av valuta. Like etter krigen var det nærmest kjøreforbud. I perioder var det forbudt å kjøre på spesielle tidspunkter som om kvelden. Det var også bensinrasjonering de første årene etter krigen.
Rasjoneringen av busser og lastebiler opphørte i 1951. Bilrasjoneringsordningen opphørte 1. oktober 1960, noe som ga et stort oppsving av bilsalget. En virkning var at etableringen av nye bensinstasjoner ble økt betydelig.»
På 1960-tallet ble bilen allemannseie
Fra 1961 regnes bilens store inntog i Norge, fra da av var det ikke nødvendig å søke myndighetene om å få lov til å kjøpe bil av nødvendighetsgrunner, alle som hadde råd fikk lov til å kjøpe bil. Fra da av ble det bygd ut veier over hele landet og små tettsteder oppsto langs landeveiene. Bilen ble ett av de viktigste framkomstmidlene i Norge, og slik vokste også befolkningen langs veiene.
Norge ble bygd ut via veinettet
Og fortsatt er det mange slike plasser i Norge som er helt avhengig av bilen og veinettet for å komme seg fram til jobb, skole, handlesentra etc. Svært mange småsamfunn i Norge oppsto nettopp fordi bilen kom og ble tilgjengelig for folk flest. Uten bilen stopper Norge!
Bilavgiftspolitikken er dypt usosial
Det er derfor helt utrolig at myndighetene nettopp her i Norge utnytter bileiere på det groveste med alt for mange høye avgifter på bilbruken og veibruken. Det er faktisk usosial politikk! En småbarnsfamilie som bor i bygde-Norge har knapt råd til en ny og moderne bil som både er mer miljøvennlig og sikker. De må ta til takke med eldre og utrangerete biler for å greie økonomien.
Lisbeth Fallings Blogg 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.