Tag Archives: Lisbeth Falling

Det finnes en bro mellom himmel og jord. På vår side av broen finnes et herlig sted med fjell og daler og deilige enger med grønt og saftig gress.  I dette vesle, vakre landet, er det alltid solskinn og deilig vær, friskt vann og vakre blomster i alle regnbuens farger.

Når et elsket dyr dør kommer det til dette stedet. Syke og skadede dyr blir helet og friske igjen. Gamle og svake dyr blir unge igjen. Alle dyra er venner og leker sammen. Alt er bare fryd og gammen, med unntak av én ting, de savner sin spesielle venn fra livet på jorda.

Så en dag er det ett av dyra som stopper opp i leken og lytter og ser inn i evigheten. Lyset er tent i de klare øynene, nesebora vibrerer og kroppen skjelver i glede. Plutselig løper han fra resten av dyra, flyr over de saftige engene, raskere og raskere. Du har blitt oppdaget! Når du og din spesielle venn møtes igjen, tar du ditt elskede kjæledyr i armene og klemmer ham inntil deg. Ditt ansikt blir kysset og slikket igjen og igjen og enda en gang får du se inn i din kjære venns trofaste blikk. Lang har adskillelsen vært i ditt liv, men minnet om din kjære venn har du båret i hjertet hele tiden. Så går dere sammen over Regnbuebroen for aldri mer å skilles.

Ovennevte tekst er oversatt fra engelsk av Lisbeth Falling våren 1996, og ble første gang publisert i Aristokatt nr 2 – sommeren 1996.

Uklart hvem som har skrevet den opprinnelige, engelske teksten
Originalteksten, som var utgangspunkt for min oversettelse, ble i sin tid publisert på den såkalte «Cat Fanciers List» som var en av de tidligste e-post-diskusjonslister som handlet om katter. Lista var amerikansk og hadde svært stor oppslutning. Den som postet teksten om «the Ranbow Bridge» var Bob Roberts alias Father Bob. Han utga teksten som sin egen. Noe som senere skulle vise seg å kanskje ikke være riktig…

Vakker måte å tenke seg «livet etter døden» for kjæledyr
Regnbuebroen har siden blitt delt som en farsott blant dyrevenner og blir brukt hver gang et kjæledyr dør. Jeg har funnet igjen teksten i utrolig mange varianter, og på mange språk. Teksten dekker et behov for trøst når en elsket hund eller katt dør. Det er en vakker måte å tenke seg «et liv etter døden» for dyrene. På den engelske utgaven av Wikipedia står det følgende om Rainbow Bridge.

FATHER BOB OG HANS KATTEOPPDRETT «FOR CHARITY»
Gjennom the Cat Fanciers List kom jeg i kontakt med en som kalte seg «Father Bob» og som hevdet at han var en kanadisk munk på 75 år. Han hadde mange innlegg på lista, og var godt kjent – og meget godt likt. Han hadde også en egen hjemmeside hvor han beskrev klosteret og katteoppdrettet som munkene angivelig skulle drive med. Flere flotte katter var også avbildet med navn og forfedre. En riktig flott historie var det:

Klosteret fantes i Montreal, Quebeck, Canada. Munkeordenens navn var Notre-Dame de la Confience. Det ble beskrevet som en såkalt kontemplativ orden som betyr at de lever et innadvendt og grublende liv. Det finnes forskjellige grader av dette. I noen ordner snakker ikke medlemmene med hverandre i det hele tatt, mens andre har tilmålte tider på døgnet da det er lov å snakke noe til hverandre etter bestemte regler. Hensikten med det er at en får fullstendig frihet  for tanken og kan konsentrere seg om å studere bibelens tekster og tilbe Gud.

Det ble fortalt at munkeordenen startet dagen kl. 3:45. De møttes sju ganger om dagen i kapellet til messe ol. De var vegetarianere og praktiserte fullstendig stillhet. Deres hovedoppgave, i barmhjertighetens tjeneste, var å oppdrette katter. De oppdrettet perser og exotic. Kattene gjennomgikk et helt spesielt oppdragelseprogram hvor hver enkelt munk hadde ansvaret for noen få dyr. Hensikten med oppdragelsen var å forme dyrene til å bli så vennlige og kjærlige som mulig. I tillegg ble de lært opp til å reagere på enkelte kommandoer, og f.eks. å reagere med uro når telefonen ringte eller når noen banket på døra, slik at de kune varsle sin eier. Men hva skulle dette ha med barmhjertighet å gjøre? Det gikk ikke an å kjøpe disse kattene, man mått gjøre seg fortjent til dem. Munkene ga dem bort til utvalgte, eldre mennesker som hadde blitt fysisk, psykisk eller seksuelt mishandlet, eller rett og slett ensomme eldre som var glemt og forlatt av sine egne. Kattene skulle være til trøst og hjelp for disse menneskene.

Munkene oppdrettet kattene under stamnavnet Father’s og bygde oppdrettet på flotte amerikanske linjer. Mange av kattene fra Father’s katteri skulle ha gjort det bra på utstillinger.

Dette var jo en helt fantastisk historie, og det ville vært kjempefint med en artikkel om dette i Aristokatt, tenkte jeg. Ved nærmere undersøkelser fant vi ingen slik munkeorden i Canada som beskrevet. Vi ville gjerne prøve å få tak i bilder av klosteret, munkene og kattene, og gikk derfor til den katolske kirken i Oslo for å få hjelp. Men denne munkeordenen eksisterte faktisk ikke…  Personen Bob Roberts hadde riktignok katter, men han bodde i slummen i Montreals bakgater og konstruerte personer og institusjoner på internett. Han må ha hatt en ønskedrøm om å være en slik munk.

«Father Bob» lurte en hel katteverden på internett. Han må ha vært ganske slu og idérik. Han fulgte tydeligvis godt med i katteverdenen og kjente til mange forskjellige oppdrettere. Det var mange kjente navn i hans oppdiktede kattestamtavler, til og med noen svenske katter var med.

Det viste seg at han også hadde operert i andre sammenhenger enn med katter. Han var også aktiv på sider som handlet om kreft og om diskusjoner om religion. En kan jo ikke annet enn å innrømme at idéen om et flott katteoppdrett i kombinasjon med nestekjærlighet var meget god, og svært godt jugd. Det jeg lærte av denne episoden tidlig i internettets barndom var at det var utrolig spennende å søke seg rundt på nettet og kommunisere med folk fra hele verden, men at en må være kritisk og ikke ta alt for «god fisk».