Category Archives: tro

God solsnu!

Nå kan det visst ikke hete «god jul», lenger. Det mer korrekte er «god solsnu»! I hvert fall om man jobber innenfor skole og utdanning. Det er ikke korrekt å presse vårt julebudskap (les kristendommen) på «Gud og hvermann», fordi da krenker vi deres rett til religionsfrihet.

Så under Utdanningsdirektoratets årlige og tradisjonelle julebord, eller skal vi si «mørkets lysfest» – festen for at sola nå igjen snart snur, ble altså hilsenen «god solsnu» brukt.  Jeg smaker litt på ordene, og synes de er svært fremmede til å begynne med, men likevel det er da litt sneisent å glede seg over, og feste, fordi solen nå snart igjen snur og vi vil få lysere tider 🙂

Regnbuebroen

Det finnes en bro mellom himmel og jord. På vår side av broen finnes et herlig sted med fjell og daler og deilige enger med grønt og saftig gress.  I dette vesle, vakre landet, er det alltid solskinn og deilig vær, friskt vann og vakre blomster i alle regnbuens farger.

Når et elsket dyr dør kommer det til dette stedet. Syke og skadede dyr blir helet og friske igjen. Gamle og svake dyr blir unge igjen. Alle dyra er venner og leker sammen. Alt er bare fryd og gammen, med unntak av én ting, de savner sin spesielle venn fra livet på jorda.

Så en dag er det ett av dyra som stopper opp i leken og lytter og ser inn i evigheten. Lyset er tent i de klare øynene, nesebora vibrerer og kroppen skjelver i glede. Plutselig løper han fra resten av dyra, flyr over de saftige engene, raskere og raskere. Du har blitt oppdaget! Når du og din spesielle venn møtes igjen, tar du ditt elskede kjæledyr i armene og klemmer ham inntil deg. Ditt ansikt blir kysset og slikket igjen og igjen og enda en gang får du se inn i din kjære venns trofaste blikk. Lang har adskillelsen vært i ditt liv, men minnet om din kjære venn har du båret i hjertet hele tiden. Så går dere sammen over Regnbuebroen for aldri mer å skilles.

Ovennevte tekst er oversatt fra engelsk av Lisbeth Falling våren 1996, og ble første gang publisert i Aristokatt nr 2 – sommeren 1996.

Uklart hvem som har skrevet den opprinnelige, engelske teksten
Originalteksten, som var utgangspunkt for min oversettelse, ble i sin tid publisert på den såkalte «Cat Fanciers List» som var en av de tidligste e-post-diskusjonslister som handlet om katter. Lista var amerikansk og hadde svært stor oppslutning. Den som postet teksten om «the Ranbow Bridge» var Bob Roberts alias Father Bob. Han utga teksten som sin egen. Noe som senere skulle vise seg å kanskje ikke være riktig…

Vakker måte å tenke seg «livet etter døden» for kjæledyr
Regnbuebroen har siden blitt delt som en farsott blant dyrevenner og blir brukt hver gang et kjæledyr dør. Jeg har funnet igjen teksten i utrolig mange varianter, og på mange språk. Teksten dekker et behov for trøst når en elsket hund eller katt dør. Det er en vakker måte å tenke seg «et liv etter døden» for dyrene. På den engelske utgaven av Wikipedia står det følgende om Rainbow Bridge.

FATHER BOB OG HANS KATTEOPPDRETT «FOR CHARITY»
Gjennom the Cat Fanciers List kom jeg i kontakt med en som kalte seg «Father Bob» og som hevdet at han var en kanadisk munk på 75 år. Han hadde mange innlegg på lista, og var godt kjent – og meget godt likt. Han hadde også en egen hjemmeside hvor han beskrev klosteret og katteoppdrettet som munkene angivelig skulle drive med. Flere flotte katter var også avbildet med navn og forfedre. En riktig flott historie var det:

Klosteret fantes i Montreal, Quebeck, Canada. Munkeordenens navn var Notre-Dame de la Confience. Det ble beskrevet som en såkalt kontemplativ orden som betyr at de lever et innadvendt og grublende liv. Det finnes forskjellige grader av dette. I noen ordner snakker ikke medlemmene med hverandre i det hele tatt, mens andre har tilmålte tider på døgnet da det er lov å snakke noe til hverandre etter bestemte regler. Hensikten med det er at en får fullstendig frihet  for tanken og kan konsentrere seg om å studere bibelens tekster og tilbe Gud.

Det ble fortalt at munkeordenen startet dagen kl. 3:45. De møttes sju ganger om dagen i kapellet til messe ol. De var vegetarianere og praktiserte fullstendig stillhet. Deres hovedoppgave, i barmhjertighetens tjeneste, var å oppdrette katter. De oppdrettet perser og exotic. Kattene gjennomgikk et helt spesielt oppdragelseprogram hvor hver enkelt munk hadde ansvaret for noen få dyr. Hensikten med oppdragelsen var å forme dyrene til å bli så vennlige og kjærlige som mulig. I tillegg ble de lært opp til å reagere på enkelte kommandoer, og f.eks. å reagere med uro når telefonen ringte eller når noen banket på døra, slik at de kune varsle sin eier. Men hva skulle dette ha med barmhjertighet å gjøre? Det gikk ikke an å kjøpe disse kattene, man mått gjøre seg fortjent til dem. Munkene ga dem bort til utvalgte, eldre mennesker som hadde blitt fysisk, psykisk eller seksuelt mishandlet, eller rett og slett ensomme eldre som var glemt og forlatt av sine egne. Kattene skulle være til trøst og hjelp for disse menneskene.

Munkene oppdrettet kattene under stamnavnet Father’s og bygde oppdrettet på flotte amerikanske linjer. Mange av kattene fra Father’s katteri skulle ha gjort det bra på utstillinger.

Dette var jo en helt fantastisk historie, og det ville vært kjempefint med en artikkel om dette i Aristokatt, tenkte jeg. Ved nærmere undersøkelser fant vi ingen slik munkeorden i Canada som beskrevet. Vi ville gjerne prøve å få tak i bilder av klosteret, munkene og kattene, og gikk derfor til den katolske kirken i Oslo for å få hjelp. Men denne munkeordenen eksisterte faktisk ikke…  Personen Bob Roberts hadde riktignok katter, men han bodde i slummen i Montreals bakgater og konstruerte personer og institusjoner på internett. Han må ha hatt en ønskedrøm om å være en slik munk.

«Father Bob» lurte en hel katteverden på internett. Han må ha vært ganske slu og idérik. Han fulgte tydeligvis godt med i katteverdenen og kjente til mange forskjellige oppdrettere. Det var mange kjente navn i hans oppdiktede kattestamtavler, til og med noen svenske katter var med.

Det viste seg at han også hadde operert i andre sammenhenger enn med katter. Han var også aktiv på sider som handlet om kreft og om diskusjoner om religion. En kan jo ikke annet enn å innrømme at idéen om et flott katteoppdrett i kombinasjon med nestekjærlighet var meget god, og svært godt jugd. Det jeg lærte av denne episoden tidlig i internettets barndom var at det var utrolig spennende å søke seg rundt på nettet og kommunisere med folk fra hele verden, men at en må være kritisk og ikke ta alt for «god fisk».

Høvdingen fra Pakistan som fikk Kongens fortjenstmedalje i gull!

I mange år har Aslam Ashan vært med i den offentlige debatten i Norge, og han ble vår første, kjente innvandrerpolitiker. Han har vært et aktivt medlem i Det norske arbeiderparti, og har hatt verv i Lørenskog kommunestyre siden 1983.

Aslam Ashan har alltid hatt et sterkt engasjement for integrering og har vært en utmerket talsmann for innvandrere i Norge. Men han har også hatt ulike innspill på andre viktige samfunnsforhold som behandling av de eldre, skole- og utdanning, kjønnsdebatt med mer.

Julekveld for enslige
Hans sosiale engasjement har gått utover det sedvanlig ved at han har vært arrangør av tradisjonell norsk julefeiring for enslige i Lørenskog siden 1990. Hans julearrangement har vært svært populært og fulltegnet hver eneste julaften i 20 år. Siden han er troende muslim er det mange som har stilt spørsmålstegn ved at han har laget en tradisjonell og kristen, norsk julefeiring. For meg framstår dette som det fremste av toleranse og medmenneskelighet. Etter å ha lest boka hans, Regnbønnen, forstår jeg også enda bedre hans beveggrunner.

Regnbønnen – et liv i kontraster
I 2007 ga Aslam Ashan ut boka, Regnbønnen – et liv i kontraster. Han skildrer sin barndom i den fattige landsbyen, Ohjarian, i Punjab-provinsen. Det er svært levende fortalt hvordan familen måtte kjempe for å overleve under tørkeperioder og vanskelige forhold. For en bortskjemt nordmann som aldri har kjent ekte sult på kroppen er det jo nærmest uforståelig hvordan familien kunne overleve på litt ris og skummet melk.

Kanskje det mest interessante og viktige ved boka er den levende innsikten Ashan gir oss om hvordan forholdet mellom menneskene er i landsbyen, om tro og håp, og samhold. Beretningen om hvordan han hadde det på skolen, og de valgene han må foreta for å redde sin familie ut av fattigdommen som barn er rett og slett gripende.

Aslam Ashan får svært godt fram likhetene mellom muslimsk og kristen tro, og det er slett ikke vanskelig å finne sammenlikninger med hvordan det faktisk må ha vært i vårt eget bondesamfunn før i tiden. Nestekjærligheten som står så sentralt i kristendommen, er nok ikke så ukjent for muslimer som mange av oss liker å tro. Kanskje, når det kommer til stykket, har de mer å gå på enn oss. Spesielt hvordan vi tar oss av de eldre her i landet illustrerer vel at nestekjærligheten i enkelte tilfeller er helt fraværende?

Barn fra Pakistan. Foto: Anne-Lise Reinsfelt, Norsk folkemuseum

Kom til Norge i 1971
Aslam Ashan hevder at en rekke tilfeldigheter førte ham til Norge, og i 1971 havnet han på Romerike. Hans møte med Norge og norsk kultur er artig lesning, spesielt hans møte med de frigjorte norske kvinnene som gikk halvnakne rundt omkring! Jeg ler når jeg tenker på det samfunnet vi hadde i hippitidas Norge tidlig søttitall, og hvilken eksotisk og fremmed blomst Ashan må ha vært. Han forteller varmt og takknemlig om de menneskene som tok i mot ham og som lærte han mye om det norske samfunnet. Særlig hans møte og bekjentskap med den eldre kvinnen, Cecilie, er betagende lesning. Hvordan kunne en kvinne leve hele sitt liv uten å være gift? Hadde hun ingen familie som kunne finne en god ektemann til henne? Var hun fra en fattig familie som ikke klarte å skaffe henne en medgift? Spørsmålene i Ashans hode er utallige, og han får svar og en flott samtalepartner i Cecilie.

Aslam Ashan skriver varmt og takknemlig om det norske sosialdemokratiet og den generasjonen som kjempet fram vårt velferdssamfunn som han har fått tatt del i.

Jeg vil takke Aslam Ashan for hans interesse og deltakelse i norsk samfunnsliv, og gratulerer ham med Kongens fortjenstmedalje i gull! Den har du ærlig fortjent 🙂 Og etter å ha lest boka di om barndom og kampen for tilværelsen, så er det ganske så spesielt å tenke på at du kom hit til Norge og gjorde deg fortjent til en slik ærebevisning.

Regnbønnen – et liv i kontraster, er en svært lesverdig bok, den er spennende som en roman og meget velskrevet. Den bør leses av alle som har den minste interesse for medmenneskelighet og for innvandreres kulturbakgrunn.

Eventyret om Lussi Langnatt

Det var en gang for ganske lenge siden, på en forblåst og karrig øy på Møre-kysten i Norge. Der bodde det en kvinne med mange sultne barn. Mannen hennes var på sjøen, ja antagelig må det ha vært under en krig en gang. Kvinnen visste ikke sin arme råd for hvordan hun skulle klare å mette alle ungene sine. Fem små barn hadde hun, og for det meste gikk det i fisk, torsk og torskelever. Ofte kokte hun transuppe til de små for at de skulle få i seg nok fett og vitaminer.

Det var mangel på kjøtt, men hun hadde en voksen datter som hadde giftet seg med en gårdbruker. Denne svigersønnen var en gjerrigknark som sjeldent delte med seg av de goder han hadde på gården, men litt melk og kjøtt ble det på dem innimellom. En gang kvinnen fikk kjøpt kjøtt av ham, viste det seg å være fra en syk ku som døde av seg selv.

Kvinnen var av arbeidsom og kreativ natur. Hun jobbet sent og tidlig med å skaffe mat nok til barna sine, dessuten hadde hun noen høner som ga egg. De fem barna; Oddmund, Sverre, Trygve, Lill og vesle Gunnar, hadde det forholdsvis godt i det vesle huset ut mot havet. Moren sørget for varmt tøy, og næringsrik kost så godt hun kunne. Men om vinteren var det tøft å leve på det vesle værharde fiskeværet ut mot havet. Vinden ulte og pisket rundt hushjørnet og tok godt tak i dem når de skulle gå på utedoen, hente ved eller egg i uthuset.

Vintermorgensol på Smøla. Foto Geir Magne Aandahl

Kvinnen måtte lage alle klærne til barna selv, og hun hadde spesielt mye å gjøre til jul. Da skulle alle ha nye klær og det måtte  strikkes og sys omtrent døgnet rundt. Siden det var krig, så var det jo vanskelig å få tak i gode stoffer og garn, så mye måtte sprettes opp og syes om fra hennes egne klær eller avlagte fra barna som vokste ut av det de hadde.

Denne julen, som dette handler om, hadde kvinnen fått skaffet en del varer som hun lagde julemat av. Hun lagde sylte, leverpostei, og masse fiskekaker. Til og med julebakst ble det, om ikke alle de sju slagene, så var det blant annet fattigmann, peppernøtter, serinakaker, sandkaker og krumkaker. Hun var svært fornøyd med førjulstria. Hun hadde også klart å få råd til å kjøpe litt nøtter, rosiner og frukt som hun gjemte godt, slik at barna skulle få søte overraskelser til jul. Datteren som bodde på gård, hadde hjulpet henne godt dette året, særlig med å få tak i de dyrebare ingrediensene til julekakene.

Det meste var i hus, og hun hadde vasket og pyntet så fint til jul. Det var lille julaften, og barna fikk risgrøt med sukker på. De var mette og fornøyde, og ble etterhvert hufset til sengs. Juletreet var på plass i stua, det fikk ikke barna se før om morgenen på julaften. Fortsatt hadde kvinnen mye igjen før hun kunne legge seg i den lange julenatten. Hun satt ved symaskinen sin og visste ikke hvordan hun skulle klare å bli ferdig med alle klærne som skulle bli barnas juleantrekk. Det var mørkt og hustrig ute. Kvinnen kjente seg så sliten og alene, og hun tenkte med bekymring på mannen sin som hun ikke hadde hørt fra på svært lenge. Mens hun satt slik kom hun til å sovne av et øyeblikk.

Hun våknet ved at hun kjente en mild berøring på kinnet, og foran henne sto en vakker kvinne i hvit kjole, et varmt lysskjær omsluttet henne, og i hånden hold hun en gylden stav. Den fremmede kvinnen svingte staven over den uferdige klesbunken. Plutselig startet symaskinen av seg selv, og i rekordfart var alle barnas juleplagg ferdige, de plasserte seg nystrøket i pene hauger utover sofaen. Små fine dresser til guttene, med kritthvite skjorter og tversoversløyfer. De blanke fine knappene i dressjakkene hadde kvinnen aldri sett før. Den vesle jentas kjole var i vakker rød fløyel, med et nydelig sløyfebånd til.

Så svingte den hvite feen tryllestaven i en stor bue om juletreet, og der kom det til noen vakre sølvgirlandere, og kurver husets mor aldri hadde sett før, og oppi kurvene drysset det små sjokoladekuler i sølvpapir, rosiner og mandler, og noen flotte søte kjeks med julenisseglans hang også plutselig på treet. Den slitne kvinnen holdt hånden for munnen i stor undring. Så gikk den hvite ut på kjøkkenet, og svingte staven igjen. I lysglitteret dette skapte sto det plutselig fem vakre skåler som kvinnen ikke visste at hun hadde. Oppi skålene var det noen fine juleservietter med blonder, og så en herlig haug med godter og kaker, litt av dette kjente kvinnen igjen fra sin egen bakst, men der var også noen flotte nissefigurer i marsipan.

Feen brukte igjen tryllestaven sin og vips fløy alle skålene i lufta og feen svevde etter opp trappen til barnas soverom. Kvinnen fulgte forferdet etter oppover trappen i lysskimmeret. Til sin store overraskelse så hun skålene og feen krympe ned til miniatyr og slik seilte feen inn gjennom nøkkelhullet til barnas soverom. Mer husket ikke kvinnen før hun plutselig våknet i sin egen seng på julaften morgen. Hadde hun drømt, mon tro? Hun gikk inn til barna som akkurat hadde våknet. De satt i sengene og gned seg i øynene, og gledet seg over at nå var det jul! Så tittet mor under sengene – der sto de fem skålene! Et av barna fulgte øynene hennes og så herlighetene. Han krabbet under sengen og hentet fram en skål.

– Å, så deilig, det er en skål til hver av oss, ropte gutten. Men, mor hvor har du fått tak alt dette?

– Nei, det er nok ikke jeg, stammet moren. Det er – hun tenkte seg lenge og vel om, før hun sa – det er Lussi Langnatt som har kommet til dere med dette. Hun visste ikke helt hvor hun tok dette fra, men det falt henne inn at slik var det. Så satte hun seg ned på sengekanten og fortalte barna hva hun hadde opplevd kvelden før. Barna hørte på med store øyne. Dette var jo for fantastisk til å være sant!

Barna fikk en minnerik og fantastisk jul de aldri glemte, og hver lille julaften siden, la de seg tidlig i håp om at Lussi Langnatt ville komme på nytt. De prøvde å holde seg våkne så lenge som mulig for å få et glimt av den hvite feen som kom gjennom nøkkelhullet og satte slike spennende juleskåler med kaker og søtsaker under sengene deres, men hver gang sovnet de av, og hver julaften morgen sto de fantastiske skålene under sengene deres.

Den lille piken Lill, var så vakker i den røde fløyelskjolen, med silkebånd i håret. Hun glemte aldri sitt eget speilbilde fra den julekvelden, eller det fantastiske som hendte. Lussi Langnatt fulgte henne resten av livet, og kom hjem til hennes barn, og hennes barnebarn, og sannerlig spredte det seg til svært mange flere heldige barn også. Så hver eneste julaften morgen er det mange barn som finner Lussi Langnatts rause godtegaver under sengene sine.

Opphavsrett til fortellingen: Lisbeth Falling

Jeg har lagd eventyret som en bildebok som du kan kjøpe her: lulu.com

Valget av engler er genialt!

img_46a6e9c9b15bbMärtha Louise er i vinden som aldri før. Som født inn i en kongelig familie har hun både fordeler og ulemper. Hun skal oppføre seg slik vi forventer av en kongelig person. Hun kan få lov å tjene egne penger, men vi skal bestemme hva som passer seg…

Märtha Louise har bestandig vært en likandes jente, forholdsvis folkelig og likefram til toss for sin kongelige herkomst. Latteren har alltid sittet løst hos henne, og hun har vært svært kreativ i valg av interesser. Alt var liksom så greit tidligere da hun var en ung og sportslig jente som drev med hester. Litt stallguttkjæresterier var det jo, bare krydder i en ellers kjedelig mediehverdag.

Så var hun seriøs og tok fysioterapiutdanning. Norge var stolt av vår prinsesse – skikkelig jente som sjeldent innlot seg med tull!

Så ble hun grepet av eventyrene. Hun viste seg å være en svært habil historieforteller til stor glede for barn i alle aldre. Det var mange eventyropptredner og etterhvert bøker. Alt var i sin skjønneste orden med vår søte prinsesse. Hun hadde en humoristisk måte å plassere seg selv og det faktum at hun var en vaskekte prinsesse inn i eventyrene.

Men så skjedde det ting som det norske folket ikke klarte helt å enes om var bra eller dårlig. Hun valgte seg en ektemann av folket, men en svært atypisk en – en spradebasse, forfatter og livsnyter. Kjekk var han og mange flotte ord trillet ut av hans  munn i forbindelse med kjærligheten, ekteskapet og framtiden. Mange slo seg til ro med at Märtha – vår fornuftige prinsesse – hadde valgt den rette…img_46a6e9dfe9aa3 Men mange i kongeriket var urolige for hvilke hensikter og motiver  den unge mannen hadde for sitt forhold til vår prinsesse. Det å gifte seg inn i en kongelig familie betyr jo evig medieoppmerksomhet.

Medieoppmerksomhet har Märtha Louise bestandig taklet på en god måte, og det er tøft å utfordre mediene med noe så omdiskutert som alternativ tenkning og tro på at engler finnes! Det ble stor oppstandelse da hun satte i gang med engleskolen sin. Hun ville lære bort hvordan man kunne få kontakt med engler! Diskusjonen raste i kongeriket – er det korrekt av en kongelig å bedrive slikt? Men folket sluttet opp om både prinsessen og hennes engleskole. Dette ville de ha! Englekursene ble fullbooket før mediene rakk å skrive om det!

Alternativ tenkning er i vinden. Märtha Loiuse har valgt det geniale temaet – spørsmålet om det finnes engler. En god kraft som passer på oss i livene våre, at det er «noen der ute» som kan øve påvirkning på livene våre. Tanken på at det faktisk kan være mulig å få kontakt med slike lysvesener er jo besnærende – og det pirrer håpet – kanskje det går an?

Lys, kjærlighet og håp er i seg selv fantastiske verdier som det er bra å fokusere på, det gir jo positiv energi bare å prøve å tenke seg muligheten av at en slik kjærlighetskraft, eller aura finnes.m_t_din_skysengel_b_737884x Det er nok det enkle svaret på hvorfor folk strømmer til for å høre prinsessen snakke om engler og kjøpe boka hennes.

Det har vært heftige diskusjoner om Märtha Loiuse burde si fra seg sin prinsessetittel, ja hun har endog blitt anklaget for kvakksalveri!

Trygve Hegnar mener hun er en kvakksalver som prøver å innbille folk at hun har evnen til helbredelse. Jeg mener det er å skyte langt over mål. Prinsessen forteller om egne opplevelser i forhold til sinnsro og lysvesener. Hun er faktisk ikke alene om å oppleve slike ting.  Alternativbevegelsen har stor tilslutning.

Elin Ørjasæter, kjent mediekommentator fra E24, har uttalt seg sterkt til Klassekampen i dag om at hun mener det er bekymringsfullt at det er så mange kvinner som er er opptatt av det alternative. Hun blir deprimert av å se så mange kvinner på alternativmessen som ble arrangert på Lillestrøm i disse dager. Elin Ørjasæter er redd vi snart er tilbake til tiden da kvinner diskuterte hekleoppskrifter mens menn diskuterte politikk. Hun mener at kvinner kan miste troverdigheten som samtalepartnere, fordi de er så irrasjonelle og naive at de tror på lysvesner og engler, slik Märtha Louise forteller om. Fokuseet på samfunnet og deltakelsen i politikk vil kunne lide under kvinnenes massive interesse for det alternative.

En kan godt snu det hele på hodet: er det å være opptatt av myke verdier; kjærlighet, lys, håp, ro og lykke noe vi ikke bør ha plass til i samfunnet? Kanskje det er mye lettere for folk å tro på merkelige fenomener og håpe på et godt liv for seg selv enn å tro på klimakrisen? Det å ta i bruk meditasjon, finne  stillhet og lytte innover i seg selv, er ikke det gode verdier som også kan brukes sammen med sine medmennesker?

Boka til Märtha Louise, som er skrevet i samarbeid med Elisabeth Samnøy, er en enkel og vakker bok med små epistler om å sette seg ned for å finne roen og muligens få kontakt med sin egen aura og skytsengel. Det handler egentlig bare om det gode liv, få kontakt med seg selv og jorda vi går på. Til og med en oppskrift på brød finner du i boka.