Tag Archives: julaften

Det var en gang for ganske lenge siden, på en forblåst og karrig øy på Møre-kysten i Norge. Der bodde det en kvinne med mange sultne barn. Mannen hennes var på sjøen, ja antagelig må det ha vært under en krig en gang. Kvinnen visste ikke sin arme råd for hvordan hun skulle klare å mette alle ungene sine. Fem små barn hadde hun, og for det meste gikk det i fisk, torsk og torskelever. Ofte kokte hun transuppe til de små for at de skulle få i seg nok fett og vitaminer.

Det var mangel på kjøtt, men hun hadde en voksen datter som hadde giftet seg med en gårdbruker. Denne svigersønnen var en gjerrigknark som sjeldent delte med seg av de goder han hadde på gården, men litt melk og kjøtt ble det på dem innimellom. En gang kvinnen fikk kjøpt kjøtt av ham, viste det seg å være fra en syk ku som døde av seg selv.

Kvinnen var av arbeidsom og kreativ natur. Hun jobbet sent og tidlig med å skaffe mat nok til barna sine, dessuten hadde hun noen høner som ga egg. De fem barna; Oddmund, Sverre, Trygve, Lill og vesle Gunnar, hadde det forholdsvis godt i det vesle huset ut mot havet. Moren sørget for varmt tøy, og næringsrik kost så godt hun kunne. Men om vinteren var det tøft å leve på det vesle værharde fiskeværet ut mot havet. Vinden ulte og pisket rundt hushjørnet og tok godt tak i dem når de skulle gå på utedoen, hente ved eller egg i uthuset.

Vintermorgensol på Smøla. Foto Geir Magne Aandahl

Kvinnen måtte lage alle klærne til barna selv, og hun hadde spesielt mye å gjøre til jul. Da skulle alle ha nye klær og det måtte  strikkes og sys omtrent døgnet rundt. Siden det var krig, så var det jo vanskelig å få tak i gode stoffer og garn, så mye måtte sprettes opp og syes om fra hennes egne klær eller avlagte fra barna som vokste ut av det de hadde.

Denne julen, som dette handler om, hadde kvinnen fått skaffet en del varer som hun lagde julemat av. Hun lagde sylte, leverpostei, og masse fiskekaker. Til og med julebakst ble det, om ikke alle de sju slagene, så var det blant annet fattigmann, peppernøtter, serinakaker, sandkaker og krumkaker. Hun var svært fornøyd med førjulstria. Hun hadde også klart å få råd til å kjøpe litt nøtter, rosiner og frukt som hun gjemte godt, slik at barna skulle få søte overraskelser til jul. Datteren som bodde på gård, hadde hjulpet henne godt dette året, særlig med å få tak i de dyrebare ingrediensene til julekakene.

Det meste var i hus, og hun hadde vasket og pyntet så fint til jul. Det var lille julaften, og barna fikk risgrøt med sukker på. De var mette og fornøyde, og ble etterhvert hufset til sengs. Juletreet var på plass i stua, det fikk ikke barna se før om morgenen på julaften. Fortsatt hadde kvinnen mye igjen før hun kunne legge seg i den lange julenatten. Hun satt ved symaskinen sin og visste ikke hvordan hun skulle klare å bli ferdig med alle klærne som skulle bli barnas juleantrekk. Det var mørkt og hustrig ute. Kvinnen kjente seg så sliten og alene, og hun tenkte med bekymring på mannen sin som hun ikke hadde hørt fra på svært lenge. Mens hun satt slik kom hun til å sovne av et øyeblikk.

Hun våknet ved at hun kjente en mild berøring på kinnet, og foran henne sto en vakker kvinne i hvit kjole, et varmt lysskjær omsluttet henne, og i hånden hold hun en gylden stav. Den fremmede kvinnen svingte staven over den uferdige klesbunken. Plutselig startet symaskinen av seg selv, og i rekordfart var alle barnas juleplagg ferdige, de plasserte seg nystrøket i pene hauger utover sofaen. Små fine dresser til guttene, med kritthvite skjorter og tversoversløyfer. De blanke fine knappene i dressjakkene hadde kvinnen aldri sett før. Den vesle jentas kjole var i vakker rød fløyel, med et nydelig sløyfebånd til.

Så svingte den hvite feen tryllestaven i en stor bue om juletreet, og der kom det til noen vakre sølvgirlandere, og kurver husets mor aldri hadde sett før, og oppi kurvene drysset det små sjokoladekuler i sølvpapir, rosiner og mandler, og noen flotte søte kjeks med julenisseglans hang også plutselig på treet. Den slitne kvinnen holdt hånden for munnen i stor undring. Så gikk den hvite ut på kjøkkenet, og svingte staven igjen. I lysglitteret dette skapte sto det plutselig fem vakre skåler som kvinnen ikke visste at hun hadde. Oppi skålene var det noen fine juleservietter med blonder, og så en herlig haug med godter og kaker, litt av dette kjente kvinnen igjen fra sin egen bakst, men der var også noen flotte nissefigurer i marsipan.

Feen brukte igjen tryllestaven sin og vips fløy alle skålene i lufta og feen svevde etter opp trappen til barnas soverom. Kvinnen fulgte forferdet etter oppover trappen i lysskimmeret. Til sin store overraskelse så hun skålene og feen krympe ned til miniatyr og slik seilte feen inn gjennom nøkkelhullet til barnas soverom. Mer husket ikke kvinnen før hun plutselig våknet i sin egen seng på julaften morgen. Hadde hun drømt, mon tro? Hun gikk inn til barna som akkurat hadde våknet. De satt i sengene og gned seg i øynene, og gledet seg over at nå var det jul! Så tittet mor under sengene – der sto de fem skålene! Et av barna fulgte øynene hennes og så herlighetene. Han krabbet under sengen og hentet fram en skål.

– Å, så deilig, det er en skål til hver av oss, ropte gutten. Men, mor hvor har du fått tak alt dette?

– Nei, det er nok ikke jeg, stammet moren. Det er – hun tenkte seg lenge og vel om, før hun sa – det er Lussi Langnatt som har kommet til dere med dette. Hun visste ikke helt hvor hun tok dette fra, men det falt henne inn at slik var det. Så satte hun seg ned på sengekanten og fortalte barna hva hun hadde opplevd kvelden før. Barna hørte på med store øyne. Dette var jo for fantastisk til å være sant!

Barna fikk en minnerik og fantastisk jul de aldri glemte, og hver lille julaften siden, la de seg tidlig i håp om at Lussi Langnatt ville komme på nytt. De prøvde å holde seg våkne så lenge som mulig for å få et glimt av den hvite feen som kom gjennom nøkkelhullet og satte slike spennende juleskåler med kaker og søtsaker under sengene deres, men hver gang sovnet de av, og hver julaften morgen sto de fantastiske skålene under sengene deres.

Den lille piken Lill, var så vakker i den røde fløyelskjolen, med silkebånd i håret. Hun glemte aldri sitt eget speilbilde fra den julekvelden, eller det fantastiske som hendte. Lussi Langnatt fulgte henne resten av livet, og kom hjem til hennes barn, og hennes barnebarn, og sannerlig spredte det seg til svært mange flere heldige barn også. Så hver eneste julaften morgen er det mange barn som finner Lussi Langnatts rause godtegaver under sengene sine.

Opphavsrett til fortellingen: Lisbeth Falling

Jeg har lagd eventyret som en bildebok som du kan kjøpe her: lulu.com