Bringebær er fulle av antioksidanter, og har lavt innhold av karbohydrater.
Bringebær og blåbær er bær som lavkarbospisere trygt kan unne seg, gjerne med en klatt pisket krem.
Dumt å tenke på friske bringebær nå midt i januar. Synes bildet er så deilig; de friske, røde bærene i den vakre lyseblå bolla i 50-talls-serviset Sissel fra Figgjo.
Nye, offisielle bilder av kongefamilien viser hvilken flott kronprinsesse vi har. Hun har virkelig vist seg tittelen verdig og viser et flott engasjement for de svake i samfunnet.
Jeg husker godt alle de kritiske røstene og alt det dumme som ble sagt om henne fordi hun hadde et barn fra før og fordi hun hadde deltatt i det som ble kalt for «utagerende festing» i sin ungdomstid. Men det er vel få personer som har vist seg så verdig og gjort all dårlig omtale til skamme. Bedre representant for Norge og kongefamilien skal vi lete lenge etter!
Det blir hevdet at Kronprinsesse Mette-Marit likner på Grace Kelly. Muligens gjør hun det, men Mette-Marit er tusen ganger vakrere, og mer ekte. Hun er vår flotte norskfødte kronprinsesse, ingen over, ingen ved siden – ingen er vakrere enn vår Mette-Marit! Det er så fantastisk at vår flotte Kronprins Haakon falt for henne og hadde vett og stahet til å holde på henne – i år feirer de ti års bryllupsdag, og framtrer som lykkelige og harmoniske i sitt forhold 🙂
Publisert i fotografi, kongehuset, samfunn
Merket med kongehuset, Kronprins Haakon, Kronprinsesse Mette-Marit, Mette-Marit
Retro-kamera kan nå lastes ned som applikasjon til Android telefoner. Du kan velge ulike apparater som gir litt forskjellig utseende til bildene. Kameratypene er The Bärbl, et russisk kamera, xolaroid 2000, PinhOle camera og JudgeCan. Applikasjonen er gratis å laste ned.
Det er ganske tregt i reaksjonen på kameraet når du knipser, men er du heldig kan det bli ganske morsomme bilder.
Ganske spooky øyenfarge på denne katten
Publisert i fotografi, katter, teknologi
Merket med Android, HTC Legend, retro-kamera
Naturlig foto som ikke har vært i noe bildebehandlingsprogram. Knipset med Canon EOS 500D, og vanlig Canon kit-objektiv 18-55 mm.
Å fotografere er å se – akkurat på samme måte som å tegne – du må lære deg til å se motivet, og kjenne ditt fotoverktøy slik at du klarer å fange øyeblikket, motivet akkurat slik du ser det…
Med dagens avanserte digitalkamera kan vi bare knipse i vei og så etterbehandle bildet i Photo Shop, eller et annet avansert bildebehandlingsprogram. Det finnes snart ingen grenser for hvordan et bilde kan endres, forbedres eller manipuleres.
Et øyeblikksbilde tatt av en ivrig jente som leker på stranda om kvelden. For en dreven foto-behandler er det sikkert mye å ta tak i her, men jeg liker bildet akkurat slik det er.
Lei av jakten på stadig nyere og mer avanserte muligheter
Som ivrig fotoamatør leser jeg forskjellige blader og blogger om foto, og jeg må si jeg nå er blitt ganske lei av jakten på de stadig nyere og enda mer avanserte fotoapparatene, eller enda flere fantastiske og kompliserte funksjoner i bildebehandlingsprogrammene. Selv bruker jeg kun bildebehandlignsprogrammer til å ta utsnitt, eller endre filformat, og litt småsjusteringer som å fikse røde øyne, eller lysne litt dersom bildet er blitt for mørkt.
For mye tid går med til bildebehandling
Enkelte skikkelig dedikerte kan sitte i flere timer og dager for å behandle ett bilde på den mest kompliserte måte. Ja, jeg skjønner at det er fascinerende med muligheter, men det jeg ikke skjønner er at absolutt alt liksom må innom bildebehandling for å være noe verdt.
Behandlet i Photo Shop Elements 4.0 med Enhance, Auto Smart Fix.
I bladet ‘digitalfoto’, som jeg har abonnert på en tid, er det stadige tips om forbedringer av bilder og fiksing i programmer. De viser gjerne før- og etter-bilder. Ofte har jeg problemer med å se og forstå hvor forbedringen ligger. Noen ganger kan jeg til og med synes at før-bildet var bedre enn etter… Og da tenker jeg, er det noe galt med meg, eller med synet mitt siden jeg ikke oppdager den fantastiske forbedringen av bildet?
De digitale fotoapparatene blir stadig mer avanserte og mer nøyaktige. De hindrer risting, du kan velge i et hav av programmer for ulike motiver – du trenger snart ikke å tenke selv lenger… Du rekker nesten ikke kjøpe en ny modell før neste utgave er utviklet og er enda bedre og har enda flere finesser. Og i tillegg kommer det stadig flere og avanserte oppgaver som kan utføres i bildebehandlingsprogrammene – og dette koster selvsagt MYE penger.
Jeg vil bruke tiden på å fotografere
Så selv om blader og nettsteder stadig skriver om nye produkter og enda mer avanserte apparater, så biter det ikke på meg mer. Jeg vil bruke tiden min på å skape mine egne bilder (les: bruke tiden på å fotografere), og nå har jeg også kjøpt meg gamle analoge speilreflekskameraer og skal prøve meg litt med film igjen – det kan bli spennende.
Publisert i fotografi, teknologi
Merket med bildebehandling, Canon EOS 500D, digitalfotografi, digitalkamera, foto, fotografi, fotokunst, motiv, naturlige fotografi, Photo Shop, Photo Shop Elements 4.0
Du snakker om å overdrive! Jeg hørte akkurat et innslag på radio om at man nå blir advart mot å legge inn bilder av sine egne barn på første skoledag på facebook, fordi det kan være glimt av andres barn bak din egen unge!
Jada, jeg vet at det ikke er lov å publisere bilder av enkeltpersoner på nett uten deres samtykke. Men hva da med alle nyhetsinnslag på TV og i aviser der det er tatt bilder og video av hendelser i nyhetssammeng der det også går folk til og fra i det offentlige rom? Det er faktisk tillatt!
Det er lov til å ta bilder av personer i det offentlige rom
Dersom du tar bilde av barnet ditt på første skoledag, så sørg for å ta et bilde av skoleplassen med alle på. Det bildet mener jeg du har lov til å publisere, fordi det er et bilde av en hendelse som foregår i det offentlige rom. Lurer nemlig på om mediene spurte alle de andre barnas foreldre om lov til å publisere da de viste bilder fra prinsesse Ingrid Alexandras 1. skoledag?
Jeg er enig i at man skal være forsiktig med å publisere bilder av barn på nett, og av personer som ikke selv har gitt sin godkjenning, men vi må heller ikke bli helt hysteriske. Vi lever nå i en svært visuell verden med masse aktiviteter på nettet. Det er da ikke verre enn å følge vanlig folkeskikk, akkurat som før man fikk alle de digitale mulighetene. Vis dine medmennesker respekt og ikke publiser bilder som får en negativ virkning, men det må altså ikke bli slik at det ikke er lov til å ta bilder i det offentlige rom og legge dem ut på nettet.
I de aller fleste tilfeller er det lov til å fotografere på offentlige steder. Straffelovens bestemmelser om personvern, særlig reglene som omhandler krenkelse av privatlivets fred, kan sette begrensninger, men dersom du er med på hendelser og handlinger i det offentlige rom må du regne med at noen kan ta bilde av deg i ulike situasjoner i samspill med andre mennesker. Da er det ikke å regne som privatliv.
Publisert i fotografi, journalistikk, media, samfunn, skole
Merket med 1. skoledag, bilder av barn på nett, fotografi, offentlige steder, privatlivets fred, straffeloven
Dette bildet er tatt med et vanlig mobiltelefonkamera, og er på 34 kB. Dersom det skulle blitt trykket i et papirmedium ville det ikke være større enn et frimerke.
De fleste bruker i dag digitale kamera for å ta bilder til ulike formål. Flere og flere har oppdaget alle muligheter man har til å publisere og dele digitale bilder på nettet, men hvordan tar du bilder og hvordan lagrer du dine dyrebare bilder for ulik bruk?
Før, da man tok analoge bilder – papirbilder, eller lysbilder, oppbevarte man gjerne disse enten i album, eller i skuffer og skap. De kunne alltids finnes fram og brukes i publikasjoner. Man kunne sende dem til avisen, til blader og tidsskrifter, eller de kunne til og med bli brukt i en bok om motivet var godt nok. I dag kan vi risikere at de flotteste blinkskuddene våre, bildene vi er blitt glad i, som forteller vår historie, er helt ubrukelig til annet enn å deles på nettet…
Dette bildet har trykkkvalitet for papirmedier. Det er på 2,1 MB. Klikk på bildet så får du det opp i full størrelse.
Bilder som dokumentasjon
I mange typer hobby bruker vi bilder som dokumentasjon, og mange er helt fornøyd med å kun publisere bilder på egne nettsider, eller i andre nettbaserte medier. Men så kommer dagen da du har utrettet noe spesielt. Du har ferdigrestaurert en bil, og et tidsskrift vil svært gjerne skrive en reportasje om bilen din. De vil gjerne ha bildene fra de ulike fasene i restaureringen. Ja, jeg har mange bilder, sier du, og sender over bildene på e-post… Så får du den fryktelige tilbakemeldingen: disse bildene er dessverre alt for små og ubrukelige til publisering, har du større, høyoppløste bilder? Nei, jeg har slettet originalene, fordi de tok så stor plass på PC’en min, sier du. Eller du sier at du bare tar små bilder, for da får du plass til så mange på minnebrikken i kameraet ditt… Løpet er kjørt, den fantastiske restaureringen kan dessverre ikke dokumenteres.
Så ergelig den dagen du finner ut at du har ubrukelige bilder
Eller kanskje du er så heldig å ha vunnet tittelen Årets katt, men så er katten din dessverre død før bildet kom i bladet, og du har bare lavoppløste bilder av katten. Ja, her er mange skrekksenario, bildene du tar av babyen din som du finner ut etter noen år at du gjerne skulle ha forstørret for å ramme dem inn – det går dessverre ikke, fordi bildene er for små, de blir ikke større en 2 x 1,5 cm.
Standardstørrelse: 300 dpi
De fleste digitale kamera har mulighet for stor oppløsning, egentlig trenger man strengt tatt ikke større oppløsning enn 10 megapixler. Det er mer en stort nok for å lage plakatstore bilder, og i hvert fall godt nok for å få skarpe og store bilder i blader og magasiner. Vi pleier å si at et bilde i 300 dpi skal holde mål. Det viser seg at denne måleheten «dpi» ikke er så lett å finne ut av, så du kan egentlig glemme hele greia.
Et bilde på 6 – 10 megapixler er stort nok for å gi store og skarpe bilder i et papirmedium. Et bilde på 6 megapixler kan blåses opp til A-fire format uten at det blir uskarpt.
Still inn kameraet på høyeste oppløsning
Det du må gjøre er å forsikre deg om at kameraet ditt står stilt inn på høyeste oppløsning. Den enkleste måten å forklare det på er den innstillingen som gir færrest bilder på minnebrikken din. Hvis du kan ta flere tusen bilder uten å bruke opp plassen på minnebrikken, er kameraet garantert stilt inn på små, lavoppløste bilder. Dersom du bare har plass til mellom femti og noen hundre bilder, så er det høyoppløst.
Så må du laste ned originalbildene til PC’en din, der du lagrer dem i et system du selv finner fram i. Dersom du ønsker å bearbeide bildet i et bildebehandlingsprogram, må du lagre en kopi av bildet først. Deretter kan du manipulere slik du lyster, ta utsnitt, endre farger, forminske, legge inn tekst osv. Da har du fortsatt originalbildet til disposisjon dersom anledningen til å publisere et annet sted enn på nettet dukker opp.
En siste ting du må passe på er at det e-postprogrammet du har ikke automatisk minsker ned bildene dine når du skal sende det over til publisering. Send bare få bilder om gangen når du sender store bilder på e-post.
Publisert i design, fotografi, journalistikk, media, teknologi, Uncategorized
Merket med bildebehandling, bilder, digitale bilder, dokumentasjon, fotografi, høyoppløst, lavoppløst, publisering i papirbaserte medier
Ned med tronen, alteret, pengevældet, broderte Ellisif Wessel inn i den røde fanen til Nordens Klippe, arbeiderforeningen som ble stiftet i 1906 – bare to uker etter at arbeidet med gruvedriften i Sør-Varanger startet. Legefruen Ellisif Wessel var en av stifterne.
Hun kunne levd et behagelig og borgerlig liv som legefrue på begynneslen av 1900-tallet i Kirkenes, men hun klarte ikke å se på urettferdigheten og fattigdommen blant arbeiderne uten å gjøre noe med det. Nordens Klippe var en av de første fagforeninger i Norge, og den første i Nord-Norge som det ble noe av, og som klarte å føre en kamp for arbeidernes kår.
Middelskoleeksamen for piker
Ellisif Wessel vokser opp i et godt hjem med en far som er lege, og en mor som bar på sorgen over en død datter, Ellisifs storesøster. Det er et gudfryktig hjem, men de er også opptatt av strømninger i tiden, diskuterer tidens litteratur og kunst. Ellisif er heldig hun får gå på skole og tar middelskoleeksamen for piker i Kristiania, riktignok med mindre matematikkpensum enn gutter. Dette skoletilbudet har kun eksistert i tre år etter harde kamper for å bli opprettet.
Gift med sin fetter
Ellisif blir forelsket i sin fetter Andreas som er åtte år eldre enn henne. Han studerer til lege, og når han er ferdigutdannet gifter de seg og flytter til Kirkenes der han blir distriktslege for Sør-Varanger. I brullypsgave får Ellisif et Hasselblad fotografiapparat. Med dette apparatet starter ellisif med å dokumentere livet i Nord, hun sender bilder av samers liv, arbeideres boliger, og naturen til diverse aviser.
Dødfødte barn
I romanen om Ellisif Wessels liv forteller Cecilie Enger om hennes lengsel mot å få barn. Fire ganger føder Ellisif et dødfødt barn som hun selv må gravlegge utenfor kirkegården. Bare èn gang bærer hun fram et barn som får leve en kort stund, han får ligge på innsiden. Som ung kone og med slike opplevelser starter hennes grubling over kristendommen, og rettferdigheten for de fattige. Hun utvikler etterhvert et svært radikalt, sosialistisk samfunnssyn, og skriver mye i avisene om sine meninger. For sine meningers mot må hun lide, og blir uglesett av mange rundt seg, men hun går ufortrødent videre og taler det bestående Norge midt i mot. Hun blir beskyldt for å være gal, og flere av hennes nærmeste avviser henne.
Foto Ellisif Wessel
Russiske revolusjonære
Ellisif Wessel lot russiske, revolusjonære som var på flukt få tilhold i sitt hjem, hun hadde Trotskji på besøk flere ganger, og hun besøkte Lenin i Paris. Hun lærte seg russisk og oversatte mange revolusjonære tekster til norsk.
Uverdige forhold for arbeidere
Under utviklingen av gruvedriften Sør-Varanger levde arbeiderne under svært kritikkverdige forhold, og det var stadig farlige ulykker som lemlestet og tok liv. De fleste kom til hennes mann, distriktlegen, dersom deres liv var å redde. Ellisif fulgte sin mann og hjalp ham i hans legegjerning og fikk derved se elendigheten på nært hold.
Det kan ikke vært lett å tale øvrigheta midt i mot og prøve å kjempe for fattige arbeideres rettigheter for nærmerer 100 år siden, spesielt ikke om du var kvinne, men Ellisif Wessel ga seg aldri, selv om hun fikk forbud mot å bevege seg i nærheten av gruvedriften.
Himmelstormeren
Cecilie Engers roman fra 2007, Himmelstormeren, er et flott portrett av en modig kvinnes mangeslungne liv i en del av Norge som nærmest var å anse som villmark da hun og hennes mann bosatte seg der. Hun får fram hvordan denne sterke personligheten langsomt modner i sitt politiske syn og hvordan hun trassig kjemper for rettferdighet.
Kvinner i nordnorsk arbeiderbevegelse
Dag Skogheim har også skrevet om Ellisif Wessel i en mer dokumentarisk form. «Kvinner i nordnorsk arbeiderbevegelse – Ellisif Wessel» ble gitt ut i 1977. I Skogheims bok er Wessels egne leserinnlegg og artikler fra hennes samtid knyttet sammen med korte avsnitt som viser ekteparet Wessels virke i Nord-Norge i første halvdel av 1900-tallet.
Ellisif Wessel satte dype spor etter seg, men er likevel ikke nevnt like hyppig som andre større fagforeningskjemper opp gjennom tidene. Det er nærliggende å tro at det kom av hennes kjønn. Hun må ha vært en en helt spesiell kvinne som modig dokumenterte med utallige bilder, artikler, skrev dikt, og til og med ga ut sin egen avis da hun etterhvert ble sensurert fra andre aviser.
Foto Ellisif Wessel
Foto Ellisif Wessel
Publisert i bokomtale, fattigdom, fotografi, helse, historie, journalistikk, politikk, samfunn
Merket med Andreas Wessel, Cecilie Enger, Dag Skogheim, Ellisif Wessel, fagbevegelse, fattigdom, gruvedrift, Himmelstormeren, Kirkenes, Kvinner i nordnorsk arbeiderbevegelse, Nordens Klippe, russiske revolusjon, Sør-Varanger
Twitter er det nye nå. Det er der du må være for å bli sett og hørt i sosiale medier. Twitter betyr (fugle)kvitter på engelsk. Symbolet for twitter.com er en liten fugl. «En liten fugl hvisket meg i øret», sa man før i tiden da man fikk høre noen nytt om folk og fe.
Sosiale medier er en måte å kommunisere og forlyste seg på som er i sterk økning. Så mange som godt og vel 1,5 mill. nordmenn er på facebook, og de fleste er innom profilen sin daglig for å oppdatere og lese om sine venners gjøremål. Trolig har slike sosiale medier tatt over mye for ørkesløs TV-titting. Det er mye artig å gjøre på facebook, som spilling, ta quiz mm. Dessverre får en si, så har vel dette tatt mye over slik at facebook nærmest spammes ned av ulike applikasjoner og fjas.
Sosiale medier har utviklet seg raskt over en ganske kort periode. For bare noen få år tilbake var det uvanlig at folk brukte noe annet enn e-post, eller tittet på nettaviser og kanskje fant noen andre spesialiserte nettsteder med nødvendig informasjon. Etterhvert som nettsteder ble mer utviklet med forum der du kunne skrive inn dine meninger, og også selvsagt diskusjoner på nettavisenes sider, så deltok stadig flere på nettet. Så kom Blink på Dagbladets nettside. Der kunne du opprette en profil med bilde og skrive om dine interesser. Der fikk du venner og kunne date litt eller bli medlem av en gruppe der du kunne diskutere ulike interesser.
Deretter var det store å ha blogg på VG-nett. Dette var et livlig nettsamfunn med mulig størst topp rundt 2006 – 2008. Her var det mange som fikk profilert seg ved å fortelle alt mulig fra eget liv, dele interesser som smykkelaging, eller skrive provoserende ting som skapte lange debatter. For flere av VG-bloggerne var det viktigste å skape seg en profil og få flest mulig treff og diskusjonsinnelgg på bloggen sin. Det gjeveste var selvsagt å få plass på VG-netts forside. Og VG-nett profitterte sterkt på kontroversielle innlegg, gjerne alt fra selvskadere til sex-beskrivelser.
Men så kom facebook – og ble en farsott. Det tok nok «rotta» på VG-blogg. I tillegg endret VG-blogg mye, slik at mange gamle travere ikke orket å delta mer. De fleste av bloggerne som fortsatt ønsket å formidle noe, flyttet sine blogger til andre steder.
Det er tydelig at ting går i bølger, noe er populært i en periode før noe annet overtar, men den røde tråden i dette er at folk har mulighet til å skape seg en profil og formidle egne tanker og meninger på mange ulike måter på internett. Flere og flere nettsteder tilbyr muligheter for å koble seg til andre personer, skape nettverk. Det hele handler om å få litt oppmerksomhet, vise hvem en er. Dette er flott i mange sammenhenger hvor en ønsker å komme i kontakt med andre som har like interesser.
De sosiale mediener er blitt så avanserte at du enkelt kan laste opp bilder og videoer for å dele det med andre. Men tilbake til det jeg startet med – twitter. Dette er den nye måten du lett kan komme i kontakt med folk, og dele linker og si hva du mener. Det er en forenklet form for blogg. Du har bare 140 tegn til rådighet til hver melding. Twitter brukes mye av journalister og andre skrivende folk.
Men så skal vi ikke glemme at for å kunne delta i sosiale medier så må du ha et visst kunnskapsnivå, du må ha en datamaskin og kunne bruke denne. Muligens er vi blitt så avhengig av sosiale medier at vi glemmer å være sosial i gammel forstand ved å ringe og besøke hverandre. Det skal bli spennende å se hvordan dette utvikler seg framover de nærmeste årene. Forhåpentligvis vil dette øke tilgjengeligheten og demokratisk deltakelse på ulike samfunnsnivåer.
Steffen Lånke er en artig kar som kom i skade for å rappe noen bilder av bygdas tøffe karer i arbeid. Bildene tok han fra avisa Oppdalingens nettsider. Han la dem inn i et facebook-album og satte til noen egne kommentarer.
Albumet fikk tittelen «StorKaran». Det er lensmannsbetjenter i arbeid med å beslaglegge diverse røyk og fyrverkeri mm. Unge Lånke har kommet med noen humoristiske kommentarer og brukt betjentenes fornavn. I små samfunn der alle kjenner alle er man nok også på fornavn med politet. Ikke så rart, men SÅ utidig har vel noen tenkt da de så bildene på facebook…
Journalisten som har tatt bildene reagerte veldig sterkt. Her er det snakk om opphavsrett til bildene. Og jada – hun har helt rett og får støtte fra jurister. Det er ikke lov å rappe andres bilder og publisere dem andre steder uten å få tillatelse først. Det er helt riktig det, og det trues med å sende Lånke en faktura for bruken på facebook.
Er dette storm i et vannglass? En kan jo undres litt over det. I vår tid med så mange muligheter for å publisere på nettet blir det nærmest umulig å beskytte seg mot at noen kopierer og bruker andres bilder. De fleste har en grei moral rundt dette. Personlig synes jeg at nettaviser som publiserer nyhetssaker med bilder bør være romslige med at andre kan benytte bilder i andre sammenhenger på nettet, selvsagt uten å misbruke grovt. De fleste vil skjønne hvor grensen går.
Selv vurderer jeg Steffen Lånkes album på facebook med kommentarer som svært uskyldig, og forstår ikke helt fotografens reaksjon. Antakelig har noen av lensmennene blitt sure, og kommentert det overfor henne – ikke vet jeg.
Alt stiller seg annerledes om man stjeler andres bilder for å publisere dem i bøker eller tidsskrifter for å tjene penger på dem. Da er selvsagt opphavsretten til fotografier en soleklar rett.
I vår nye nettverden, må vi nok regne med at bilder blir spredd fortere enn man rekker å følge med – både på godt og vondt.
For ordens skyld: jeg har rappet Steffen Lånkes profilbilde fra facebook.
Publisert i fotografi, humor, journalistikk, opphavsrett, samfunn, teknologi
Merket med facebook, fotografi, humor, Oppdal, Oppdalingen, opphavsrett, Steffen Lånke
Lisbeth Fallings Blogg 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.