Category Archives: samfunn

Saras nøkkel

Denne boka har solgt over 2 millioner eksemplarer bare i USA, og den er gitt ut i 34 land. Bare i Norge har den solgt over 50 000. Det er forståelig. Historien den formidler er ualminnelig spennende og tragisk.

Vi blir aldri ferdig med Holocaust  og jødenes skjebne under andre verdenskrig. Jeg har lest svært mye om dette, både historisk stoff og fortellinger om enkeltskjebner, men jeg slutter aldri å spekulere på hvordan dette var mulig og hva som skjedde med alle dem som på en eller annen måte var involvert i å utsette jødene for alle disse lidelsene.

Hvordan kunne mannen i gata godta jødeforfølgelsene?
Hvordan var det mulig å merke en hel folkegruppe og innskrenke deres muligheter og rettigheter så radikalt ? Hvordan kunne mannen i gata og naboen godta at mennesker de hadde levd ved siden av i årevis, og kanskje hele sitt liv, plutselig skulle stigmatiseres og sorteres vekk?

En skamplett i fransk historie
Utgangspunktet for denne historien er 16. juli 1942. Denne datoen er en skamplett i fransk historie. Franske myndigheter organiserte innhenting av jødiske familier, for det meste kvinner og barn, og samlet dem i en stor velodrom for sykkelløp midt i Paris. Det var det franske politiet som hadde fått utdelt lister og som hentet folk fra hjemmene deres og samlet dem i denne store arenaen der de ble værende i flere døgn uten mat og drikke, og under forferdelige sanitære forhold. Over 4000 barn var innestengt i dette helvetet.

Saras hemmelighet
Sara og hennes foreldre er blant de som havner på dette stedet. I lommen knuger Sara en nøkkel. Hennes hemmelighet. Da hun skjønte at noen kom for å arrestere dem skjulte hun sin lille bror inne i et hemmelig skap og låste igjen. Hun lovte at hun skulle komme tilbake til ham og låse han ut igjen. Inne i skapet hadde han en vannflaske, en eventyrbok og et kosedyr…

En journalist gjør undersøkelser
I 2002 er det en amerikanskfødt journalist som får i oppdrag å skrive om hendelsene i juli 1942. Hun er først rystet over at  hun aldri har hørt om denne grusomme hendelsen tidligere, til tross for at hun har bodd i Paris i mange år og er gift med en franskmann. Etter hvert som hun jobber med saken viser det seg til at det er forbindelser mellom hennes franske ektemanns familie og Saras familie. En svært tragisk familiehemmelighet er i ferd med å dukke opp.

Veksler mellom 1940-årene og 2000-tallet
Saras historie fortelles vekselvis både fra 1940-årene og fra 2002 via den kvinnelige journalistens undersøkelser. Boka er svært spennende og man rystes over beskrivelsene av hvordan tusenvis av jøder ble behandlet av det franske politiet og det franske samfunnet. Så fort jødene ble jaget fra sine hjem flyttet franskmenn inn i deres hus og leiligheter uten å bry seg om hva som hadde hendt med familiene som hadde bodd der før dem.

Saras tanker om hvorfor det skulle være noe spesielt med henne og hennes familie fordi de var jøder, er svært godt formulert, og man må bare undre seg over hvorfor et samfunn kan finne på å stigmatisere og merke en hel folkegruppe bare på grunn av deres etnisitet og religion, og mene at de ikke skal ha rettigheter eller en gang retten til livet.

Året som gikk – og det som kommer

Vi mennesker er glade i å sorterer og oppsummerer, dette kommer særlig til uttrykk ved årsskiftet. Da tenker vi på hva som hendte i det gamle året, og vi synes at vi står overfor et ubrukt og fint år som skal gi oss mye glede.

Det er fint med ettertanke. 2011 har vært et turbulent og vanskelig år for mange, hvor særlig hendelsene 22. juli for alltid vil stå som et grusomt minne for oss alle. Det ble sagt og skrevet mye rett etter terrorhendelsene som likevel ikke stemmer så godt. Vi skulle få et mer åpent samfunn, vi skulle føle mye mer samhold og vi skulle ved hjelp av vårt rosehav vise at vi ikke ville la vår norske trygghet fare, og at vårt politiske miljø skulle finne bedre ytringsformer og dialog.
Verre debattmiljø
Jeg synes det politiske debattmiljøet har blitt mye verre etter 22. juli. Istedet for samhold og kjærlighet opplever vi mer fiendtlighet og en heksejakt på syndebukker. Ord som «ytringsansvar» er lansert, og noen prøver iherdig å klistre dette på etablerte partier, at noen partier skal ha større ytringsansvar enn andre.

Ytringsfrihet er ditt eget ansvar
Ytringsfriheten, slik vi kjenner den ut i fra grunnloven,  og slik den har utviklet seg i det moderne, norske samfunnet, er hver enkelt persons ansvar. Det er når jeg ytrer meg at jeg må ta høyde for at jeg ikke krenker noen, at jeg holder meg innenfor grensene for hva som kan ytres.  Jeg kan ikke ta ansvaret for at mine ytringer fører til andre ytringer som igjen er farlige og krenkende. Det er hver enkelt persons eget ansvar!

Medienes samfunnsansvar
Mediene må snart begynne å legge om stilen, og utføre sitt samfunnsansvar. I kjølevannet av terrorhandlignene 22. juli, var de mye mer ivirg etter  gi oss alle mulige bagatellmesige, personlige opplysninger om terroristens barndom og historikk. Hans ansikt og navn har lyst mot oss fra alle aviskiosker og nettaviser. Men hvor ble det av debatten om og analysen av hans idéer? Idéen og konsirasjonsteorien om «Eurabi» var for meg et helt ukjent felt inntil denne mannens såkalte manifest ble omtalt.

Hvor ble det av medienes og gravejournalistikkens spørsmål rundt disse fenomenene? Hvorfor har de ikke  jobbet mer med å avsløre og finne ut hvordan og hvorfor disse idéene finnes?

Fraværende debatt om barnevernet
Hvorfor jobber ikke journalistene mer med å avdekke hvorfor barnevern og sosialomsorg svikter så radikalt i Norge, at et oversett og neglisjert barn blir latt i fred for å utvikle seg til Norgenshistoriens største terrorist?

I 2012 ønsker jeg meg at politikere og samfunnsdebatanter blir flinkerer til å ta opp vanskelige tema og sette ord på det, slik at det er mulig å skjønne hva slags fenomener det handler om. Det må bli legitimt  å snakke om ekstreme idéer, konsekvenser av slike, og ufarliggjøre ytterliggående og ekstreme meninger.

I ett av verdens rikeste land…
Til tross for at vi bor i ett av verdens rikeste og mest demokratiske land, så sliter vi med store problemer, som det er ganske vanskelig for en vanlig borger å forstå at det ikke går an å løse; omsorgen i barnevernet, sykehusorganisering, helsetilbud for eldre, beredskap under katastrofer, ulykker og ekstremvær.

Tilliten til de etablerte partiene og våre tillitsvalgte politikere er nær null. Det kan virke som om det er mediene som  stort sett setter dagsorden. Hvor er det blitt av de sterke, karismatiske lederne som klarte å sette et samfunnsproblem på dagsorden, og deretter løse det på en god måte?

Julegavene

Det slår aldri feil, i de siste ukene fram mot jul får vi masse pepper i mediene for at vi er for grådige, vi kjøper for mange dyre gaver til folk som har mer enn nok fra før.

Denne juleshoppingatferden her i Norge er omtrent årsaken til forurensningen og klimaforandringene i verden. Hadde bare vi her i Norge sluttet med å kjøpe så mange unyttige ting som er produsert på en forurensende måte, så hadde verden blitt et mye bedre sted…

10 000 per person til unyttige ting?
Det er egentlig litt rart at det kan fastslås med sikkerhet at hver og en av oss nordmenn faktisk bruker kr. 10 000 på julegaver og annet unyttig julefjas. Hvordan er dette beløpet regnet ut? Er det på grunnlag av samlet forbruk ved hjelp av betalingskort i desember? Kan det tenkes at selv om forbruket er stort i desember, så har det også å gjøre med at folk får litt mer penger til jul, de har kanskje spart opp noen midler fra før for å kunne investere i nye og nyttige gjenstander i sitt hjem, f.eks. bytte ut en vaskemaskin som er gått i stykker, endelig skaffet seg et TV som fungerer ol?

Omløp av penger er bra!
Jeg skjønner at det er folk som går av skaftet i jula og kjøper mer enn de kanskje burde, men samtidig er jo dette viktig omløp av penger slik at varehandelen ikke går konkurs, kanskje spesielt i disse usikre finanskrisetider. Jeg tror at for de fleste er det forholdsvis nøkternt og at de gavene som blir kjøpt er gjennomtenkte og blir tatt i mot med glede hos mottakeren.

Den Store Glitrende Julen
Julefeiringen og tradisjonene forandrer seg gjennom livet for de fleste. Det som var veldig viktig for min mor til jul, har jo ikke samme betydning lenger for meg. Alt jeg selv gjorde som ung mor med flere barn, er heller ikke ting jeg jobber med til dagens jul. Men for oss alle er julen – den Store Glitrende Julen – en samling med minner om våre barndoms juler, om luktene, lysene, stemningen, smakene, samværet og ikke minst gavene!

Nestekjærlighet og fred på jorden
Jeg er en uforbederlig juleromantiker som spesielt dyrker det magiske og eventyraktige ved julefeiringen. Sentralt i det hele står nestekjærlighet og fred på jorden.

Du bør gi minst én gave til jul!
Du bør gi bort minst én gave til jul, for gjennom denne gaven har du vist at du har sett noen, en du bryr deg om og som du vil vel.

Så slutt å mas og mobb oss for at vi holder julegavetradisjonen ved like – la oss som selvstendige mennesker få lov til å være i stand til å bedømme om det vi gir bort er fornuftig eller ikke. Det er sant at det er en større glede å gi enn å få, det er det dessverre mange som glemmer i sin fordømmelse av oss som elsker jula!

Et juleeventyr og Onkel Skrue
Til slutt vil jeg minne om A Christmas Carol av Charles Dickens, skrevet i 1843. Dette juleeventyrets viktigste budskap er at du skal ta vare på dine nære og kjære og være gavmild til jul. Du skal inkludere de som ikke har det så godt, og du skal være villig til å gi både av din rikdom og av din kjærlighet. Ikke glem dette opp i all sutringen om overforbruket.

Ebenezer Scrooge i Dickens juleeventyr tenker bare på å tjene penger og spare på alle bauger og kanter, han synes julen er noe stort tull og fjas. Men da han blir hjemsøkt av demoner fra fortiden får han øynene opp for hva som virkelig er viktig i livet. Denne romanfiguren er utgangspunktet for Disneys legendariske Onkel Skrue!

Ung frue forsvunnet

Ung frue forsvunnet, regissert av Edith Carlmar, er et norsk kriminaldram fra 1953.

Etter å ha sett den skuffende «Sønner av Norge» på kino, var det spesielt hyggelig å se en skikkelig gammel klassiker på TV i dag. Denne filmen fra 1953 står seg fint den dag i dag. De kunne fortelle en god historie på film før i tiden, og Edith Carlmar var en dristig og samfunnskritisk filmregisør.

En kvinne med en mørk hemelighet
Temaet i denne filmen er en kvinne som ikke finner seg så vel til rette i ekteskapet fordi mannen krever mye av henne i forhold til kunnskaper og korrekt intellektuell tenkning. Hun har en mørk hemmelighet som hun prøver å fortelle mannen før hun gifter seg, men som han ikke vil vite.

Wenche Foss som etterforsker
I denne filmen spiller Wenche Foss en streng kriminaletterforsker, absolutt et flott forbilde for datidens kvinner. Jeg vil tro det ikke fantes så mange kvinnlige etterforskere i 1953.

Edith Carlmar var Norges første kvinnelige spillefilmregissør. Hennes filmer, som var blant de mest populære i 1950-årene, er preget av sterke kvinneroller og tette, ofte erotisk ladede nærbilder, noe hun var alene om å formidle i sin samtid.

Livet på femtitallet ingen dans på roser
Det jeg synes er spesielt morsomt med film fra denne tiden er å se interiøret og bilder fra bymiljø mm. Flere av scenene er tatt opp i en eldre bygård i Oslo med et vanlig og autentisk liv i bakgrunnen. Livet på femtitallet var nok ikke en dans på roser for vanlige folk. Det var stor bolignød, og vanlig standard var et lite rom med vaskevannsfat og utedo i gården.

Artige interiørdetaljer
Interiøret i ekteparets hjem, som framstår som mer velstående, har mye teakmøbler og andre artige detaljer fra 1950-tallets interiørstil. Et veldig vanlig innslag i de bedrestiltes hjem den gang var å ha hushjelp. Kvinnens hybel før hun gifter seg viser et artig møbel – en skapseng.

«Narkotiker»
Også taleformer og omgang mellom mennesker var annerledes på femtitallet, og dette er fint vist i denne filmen. En morsom betegnelse som brukes på en som er avhengig av norkotika er «narkotiker». I det hele tatt, til tross for at den er i svart/hvitt, så var dette en god filmopplevelse.

En sommer er over…

Det har vært en merkelig sommer. Været har vært ustabilt, og vi har hatt mye nedbør. Og vi har opplevd det mest grusomme som ingen kunne tenke seg skulle ramme vårt lille land!

Lenge har jeg latt være å skrive så mye her på bloggen, mine små og trivielle ting har liksom vært litt meningsløse mot bakteppet av all den sorg og jammer vi opplevde 22. juli.

Men nå når høsten nærmer seg og jeg har fått ting litt på avstand, så kjenner jeg på meg at; – jo, det er de små og nære ting som faktisk betyr noe. Det er jo de små gleder i hverdagen som er limet som får livet til å henge i hop. Jeg får også bekreftelse på det når jeg snakker med min unge sønn i telefonen. Han har reist ut i militæret som rekrutt, og det er de små og nære ting han savner. «Du må ikke ringe så ofte», sier han. «Da savner jeg det der hjemme så mye mer.»
Sommeren har likevel vært god, til tross for regnet og til tross for vonde hendinger. Vi har kost oss på hyggelig veterancampingtur med gode venner.

Vi må alle håpe at det vonde som har skjedd fører til at vi går inn i et mer skjerpet samfunn med hovedvekt på de gode verdier, og større samhold.

En svart dag for Norge!


92 mennesker er meldt døde. Ennå kan dødstallene stige etter som søkingen etter omkomne på Utøya ennå ikke er avsluttet.

Det silregner ute, jeg får ikke gjort mye annet enn å følge med på nyhetssendinger for å forstå og ta inn over meg denne voldsomme tragedien som har rammet oss alle.

Høyblokka i regjeringskvartalet er sprengt i fillebiter, de øvrige bygningene i området er også svært ødelagt, mer enn 2000 mennesker har mistet sine arbeidsplasser.

Mer enn åtti ungdommer er brutalt plaffet ned på sommerleir på Utøya. Én person – hevdes det – kan ha stått bak alt sammen. Det er bare helt ubegripelig. Hvordan kan et menneske få seg til å gjøre dette? Hvordan klarer han å rettferdiggjøre overfor seg selv at han har rett til å ta så mange liv og ødelegge så mye for et fredelig samfunn som det norske? Et samfunn der han selv har hatt alle muligheter til å skaffe seg et bra liv.

Det finnes et land
bakom tårer
Hvor de vakreste
blomster gror
Hvor solen for alltid lyser
og varmen fra den
er stor
Det finnes et land
bakom tårer
Hvor drømmen og framtiden bor
Hvor englene stille vokter
hver eneste søster og bror

Sølvi Jakobsen

Guidet «ulltur» på Gran Canaria

Det har nå vært en del fokus på rimelige guidede utflukter på Kanariøyene der man blir «lurt» inn på et salgsmøte for ull sengeklær.

Jeg har selv skrevet om dette i en tidligere blogg hvor jeg hadde fokus på selve ullsengeklærne som jeg var lettsindig nok til å bestille, men som jeg angret på etter en stund.

En flott utflukt for 8 euro
Det er ikke det jeg skal ta opp her nå. Nå vil jeg fortelle om selve turen og dagen da vi var på salgsmøtet og på den guidede turen vi fikk til en pris av 8 euro. Den var nemlig veldig hyggelig!

Selv leste vi ikke informasjonen om turen. Det var et vennepar av oss som fant turen på hotellet de var på, og de hadde faktisk oppfattet at det skulle være presentasjon av noen ullprodukter. Vi er erfarne kanarifarere så vi visste at en slik tur vanligvis koster mye mer enn 8 euro. Turen vi skulle på skulle gå til en grottelandsby, som vi også tidligere har besøkt.

Trivelig og lyse lokaler med servering
Men tilbake til vårt møte med ullselgerne. Etter at bussen hadde hentet folk fra ulike hoteller på Playa del Ingles ble vi fraktet til en handlegate i utkanten av  Las Palmas. Vi kom inn i trivelige og lyse lokaler der det var dekket på langbord til mange personer. Her skulle vi få frokost, sa guiden.

Vi ble servert et lite måltid med drikke, og litt vin etterhvert. Vinen fikk vi etter presentasjonen av ullklærne var over og folk begynte å fylle i bestillingene. Sengeklærne var bestillinger som ville bli ettersendt til vår adresse i Norge etter at vi var hjemme igjen. Det ble også solgt noen andre ullartikler, som tøfler og nakkeputer  under møtet.

Vi gikk på idylliske stier i grottelandsbyen. Det var litt regn denne dagen, men det var friskt og vakkert oppe i fjellet med blomstrende mandeltrær.

Da salgsmøtet var over ble vi fraktet i en fin turbuss til grottelandsbyen der vi fikk en artig omvisning i kapellet og i en av de små leilighetene der det faktisk bodde folk.

Spennede utsalg i den vesle restauranten i grottelandsbyen.

Det var en veldig koselig dag
Både ullselgerne, som viste seg å være en norsk familie som hadde flyttet til Gran Canaria, og guiden behandlet oss på beste måte, og vi hadde en veldig koselig dag. Selv om jeg på en måte følte meg noe overumplet over salgssituasjonen, og kom i en stemning som gjorde at jeg bestilte noe jeg senere angret på, kan ikke det frata arrangørene av denne dagen og denne turen den profesjonaliteten de utviste. Vi fikk også et veldig godt inntrykk av ullselgerne, eller firmaet Ecobed som de heter. De var profesjonelle og svært kundevennlige, det var jo nettopp derfor jeg ble så fristet til å bestille noe jeg strengt tatt ikke burde bestilt…

Inne i stuen til en av grottelandsbyens leiligheter.

 

Det akutte menneske – filmportrett av legen Mads Gilbert

«Det akutte menneske» er et sterkt fimportrett av legen Mads Gilbert og hans sterke engasjement i Gaza. Filmen er et politisk knyttneveslag midt i fleisen på norsk krigsdeltakelse.

Det er regissøren av «Heftig og begeistret», Knut Erik Jensen, som har laget filmen. Han har fotfulgt professoren, legenden, opprøreren, politikeren, naturmennesket og medmennesket Mads Gilbert som i snart 40 år har kjempet for å redde liv og skape en bedre verden, spesielt i Palestina. Det vises flere dramatiske episoder fra Gilberts legegjerning under Gaza-krigen som ikke tidligere er vist. Dette er svært sterke og blodige scener der det jobbes intenst for å lappe sammen svært skadede mennesker etter bombingen i Gaza.

Stemmene fra Gaza
Legene Mads Gilbert og Erik Fosse var de to eneste vestlige stemmene som rapportet fra Gaza under konflikten, fordi Israel hadde stengt vestlig presse ute. De ga i gjennomsnitt 15 intervjuer per dag, mens de jobbet i akuttmottaket på Gaza sykehus. Vi ser i filmen hvordan Gilbert snakker i mobiltelefonen, samtidig som han holder tak i blodtilførsler og gir komandoer til helsepersonell i arbeid.

Sterk film om en vanskelig konflikt
Det er ikke mulig å se denne dokumentaren uten å bli berørt og tenke: hvordan er det mulig at denne konflikten har fått foregå så lenge, og at tilstanden for palestinerne fortsatt er så vanskelig? Det er en skam at Israel har fått lov til å bygge nye murer for å hindre et helt folks bevegelsesfrihet.

Filmen viser også Mads Gilberts på foredragsreiser til USA, høyskoleundervisning i medisin, opplæring i akuttmedisin i katastrofeområder. Han blir intervjuet på amerikansk TV, og jeg måtte jo le da han sa på TV at det skjer ingen forandring før Obama reiser ned til Gaza og sier som Kennedy sa på 1960-tallet: I’m a palestinian! (Ich been ein berliner.)

De viktige tingene i livet
De viktige tingene i livet er mat, kjærlighet og soledaritet, sier Gilbert når filmen viser han i de stundene han henter inspirasjon og nye krefter i nordnorsk natur. Han svømmer i vann og fanger fisk som han steker på bålet mens sola går ned i havet. Alle mennesker bør få oppleve slik fred som vi har i Norge, mener han.

Filmen er et sterkt portrett av et menneske med sterke meninger og motet til å si hva han mener.

Leon – grep livet mot alle odds!

Dette er den dramatiske historien om hvordan det føles å føde et barn 10 uker før tiden. Et bittelite menneskekryp på bare 840 gram blir tatt ut av morens kropp i hastekeisersnitt.

Vera Rubicon har på en mesterlig måte beskrevet hvordan det oppleves å få et prematurbarn, som også viser seg å ha et sjeldent syndrom. I fire måneder må hun bo sammen med sin vesle sønn, Leon, på sykehuset, før hun aller nådigst kan ta med gutten hjem – en gutt som er lenket til maskiner og som hun har fått høre mang en gang trolig ikke vil overleve sin ettårsdag.

Humoristisk og poetisk
Med humor og nærmest poetiske beskrivelser får hun fram det vanskelige i situasjonen, ikke minst foreldrene imellom, og forholdet til alt helsepersonell som hun daglig er i kontakt med. Det er ingen enkel sak, eller oppgave, å bli mor til et barn hvis liv henger i en svært tynn tråd, og hvor hun  tillegg skal forholde seg til omverdenen med andres lubne og sunne babyer, og holdninger til et barn med spesielle behov.

Det er utrolig vondt når folk sier til henne at du får sikkert et ordentlig barn også… Akkurat som ikke Leon er et ordentlig barn, han må verken trekkes opp, eller blåses opp, sier Vera i boka.

I stedet for å havne i en dyp depresjon over håpløsheten og vanskelighetene hun møter, henter Vera styrke fra det hinsidige, og løfter seg selv og sin lille familie fra sorg til lykke. Hun nekter å gi opp håpet om at sønnen hennes skal klare seg og bli en stor gutt en dag.

Forlagets omtale av boka:
Leon fikk en tøff start på livet da han ble født prematur med en fødselsvekt på bare 840 gram. Han hadde også hatt en stor hjerneblødning. I tillegg ble det påvist en alvorlig blødertilstand og et sjeldent syndrom. Boka om Leons kamp for livet tar for seg tematikken rundt premature barn, og retter søkelyset mot det å være foreldre i en slik ekstrem situasjon. Som leser blir man tatt med på reisen gjennom Leons to første leveår, med deres tilhørende gleder og sorger. «Leon – grep livet mot alle odds!» er en mors sterke beretning om kampen mellom liv og død, uendelig kjærlighet og veien fra sorg til lykke.Vera Rubicon er født i 1979 og har fagbrev som butikkslakter. I 2008 fikk hun et funksjonshemmet barn under dramatiske omstendigheter, og livet hennes ble snudd på hodet. Veras erfaringer med et prematurt barn, og kunnskaper om Jacobsen syndrom, ble til slutt til boka «Leon – grep livet mot alle odds!»Tittel: Leon – grep livet mot alle odds

Forfatter: Vera Rubicon
ISBN: 9788282330497
Format: 13,5 x 21 cm
Antall sider: 144
Genre: Helse
Innbundet
BESTILL BOKA HER

Hvil i fred Wenche Foss!

I dag ble Wenche Foss stedt til hvile på statens bekostning. Det var en fantastisk seremoni i Oslo Domkirke med Kongen, Dronningen, og mange regjeringsmedlemmer tilstede.

Det er en stor ære å bli stedt til hvile på statens bekostning. Siden krigen har det vært 58 slike begravelser, Wenche Foss er den fjerde kvinnen …

Mange flotte minnetaler
Wenche Foss var både en feiret diva og en folkekjær person, noe som kom fram i de ulike talene som ble holdt for henne i kirken. Barnebarnet Fabian Emil Stangs beskrivelse av sin noe usedvanlige farmor var svært gripende, også biskop Stålsett var flink til å sette ord på hvordan de fleste oppfattet Wenche Foss, men i dag var det faktisk vår Statsminister, Jens Stoltenberg, som etter min mening holdt den aller beste talten. Ja, kanskje dette var det fineste jeg har hørt han har sagt på svært lenge – ble litt glad i deg igjen nå, Jens 🙂

Indignasjonens nådegave
Wenche Foss hadde indignasjonens nådegave, og Jens Stoltenberg beskrev hvordan Wenche Foss på den mest elskverdige måte klarte å fortelle ham at han tok feil i saker. Med stor respekt hedret han Wenche Foss store engasjement for de små i samfunnet.

Jeg må også ta med Romerikes Blads artikkel i dag om den gangen Wenche Foss refset Skedsmo kommunestyre for at de hadde vedtatt å fjerne lønna til de utviklingshemmede ved Solbakken Arbeids- og aktivitetssenter på Skjetten. Ei lita luselønn på noen hundrelapper i måneden, skulle de ta fra dem.

Slang ti tusen på bordet
Da troppet Wenche Foss opp på kommunehuset og slang ti tusen kroner på bordet til Skedsmos ordfører, den gang Andreas Hamnes fra Arbeiderpartiet. Her har dere i hvert fall penger til denne månedens lønn, sa hun. Deretter dro hun på besøk til de rammede, som selvsagt aldri har glemt det celebre besøket.
Karikaturtegningen som viser Wenche Foss som riser Andreas Hamnes er helt herlig. Det skulle jo vise seg at denne AP-ordføreren hadde flere svin på skogen, enn å nekte de små og svakeste lønn… Han ble siden kjent for sitt svik i vannverksaken i Skedsmo.