Category Archives: teater

Forvandlingen – et intenst teaterstykke


Nationaltheatrets en-times-forestilling som bygger på Franz Kafkas novelle Forvandlingen er et intest og tankevekkende stykke. Dette er taterkunst på høyt nivå!

Den krevende rollen som familiens sønn som blir forvandlet til et insekt spilles av Gisli Öhrn som også har regien. I en time henger han i taket og krabber langs veggene som et insekt. Han får fram den uhyggelige stemningen og skrekken  som følger med forvandlingen.

En tankevekker
Kulissene som er bygd i to etasjer viser familiens dagligstue, og sønnens soverom. Familien prøver fortvilet å opprettholde en fin fasade utad, mens de prøver å hjelpe sønnen. Etterhvert blir de så frustrert at de stenger han inne og glemmer å mate han og mishandler han fysisk.

Stykket er en tankevekker i forhold til hvordan vi mennesker oppfører oss dersom vi blir utsatt for ekstreme endringer, eller føler skam og avsky overfor en av våre nærmeste.

Øvrige skuespillere som er med: Ingvar E. Sigurdsson, Gisken Armand, Ine Jansen og Christian Skolmen.

Lang dags ferd mot natt

Flott å kunne se teater på TV. Men, spørs om det ikke ble litt langtekkelig, til tross for glimrende skuespillerprestasjoner.

NrK1 viste i kveld «Lang dags ferd mot natt» av Eugene O’Neill som handler om en familie med to sønner som gjennom et døgn forteller sin historie gjennom ulike betroelser. Dette er en Riksteateroppsetning som er filmet uten publikum står det i programmet. Filmingen varte i en uke. Fjernsynsversjonen av teaterstykket varer i nesten 3 stive timer. Jeg mener stykket kunnet vært kuttet med minst en time, uten at verken handlingen eller skuespillet ville blitt noe særlig dårligere…

Morfinmisbruker
Moren, som spilles av Liv Ullmann, sliter med at hun mistet et barn fordi hun fulgte med sin mann på turné i stedet for å passe barna sine. Hun misbruker morfin i skjul, noe både sønnene og mannen hennes likevel vet.

Faren kaller den eldste sønnen for taper, fordi han er alt for glad i alkohol. Den yngste sønnen viser seg å ha tuberkolose. Det samme som hans morfar døde av.

Spenningene mellom familiemedlemmene
Stykket handler om spenningene mellom familiemedlemmene og deres tragedier. Likevel er det kjærligheten dem i mellom som er limet som holder familien sammen.

Familien Tyrone holder til i sitt forfalne sommerhus, og moren Mary har nylig vært til avrusing for sitt misbruk. Mannen og sønnene håper hun skal klare å holde seg denne gangen, men hun må stadig opp å «fikse på håret». Hun blir mer og mer ruset og hennes tragedie blir gradvis avdekket. Liv Ullmann tolker rollen mesterlig. Bjørn Sundquist er en mektig motspiller som hennes mann James Tyrone. En fallert skuespiller som er utrolig gjerrig.

Sønnene
Jeg er ikke så sikker på om jeg likte Anders Baasmo Christiansens tolkning av den eldste sønnen. Det ble for voldsomt noen ganger. Språket hans ble også litt for likt det han har hatt i en del ulike fjernsysserier, og passet ikke helt inn etter min mening.

Den yngste sønnen ble spilt av en for meg forholdsvis ukjent skuespiller, Pål Sverre Valheim Hagen. Han framstilte en sartere personlighet. Morens «minstebarn» – gutten hun aldri skulle ha født, fordi hun ville bli straffet, og farens yndling. Jeg hadde litt problemer med hans måte å spille glad og lei seg – det var noen ganger vanskelig å se forskjell – han lo/gråt rett som det var…

Selvbiografisk
«Lang dags ferd mot natt» ble skrevet av Eugene O’Neill i 1941, og hevdes å være selvbiografisk.

Eugene O’Neill hadde selv tuberkolose, og moren hans var avhengig av morfin. Både han selv, faren og storebroren skal ha vært alkoholikere. O’Neill begynte å skrive som en måte å flykte på da begge foreldrene og broren døde i løpet av en treårsperiode. «Lang dags ferd mot natt» er et skuespill som  lykkes godt i å formidle medfølelse, forståelse og tilgivelse. Stykkets siste replikk er utrolig trist. Mary Tyrone tenker tilbake på ungdomstiden sin og sier:

“Det var om vinteren det siste året. Men om våren skjedde det noe. Jo, nå husker jeg. Jeg ble forelsket i James Tyrone og var så lykkelig en stund.”

Hvorfor må det være så gamle teaterstykker?
Jeg lurer på hvorfor det så sjeldent settes opp teaterstykker med utgangspunkt i vår egen tid. Det skal alltid være noe fra skikkelig gamledager og gjerne utenlandske forfattere. Finnes det ikke noen som skriver moderne for norsk teater?

(Bildene er lånt fra NrK1 sin omtale av stykket. Foto: Leif Gabrielsen/Riksteatret)

Wenche Foss døde i dag, 93 år gammel…

Wenche Foss har alltid vært min heltinne, en fantastisk person med suksess som skuespiller, og med et glødende engasjement for de små i samfunnet.

Hun kom selv fra svært gode kår, og fikk mange flotte muligheter som mange andre ikke var forunt.

Kom fra en familie på solsiden
Fra hun var en liten jente glødet hun for skuespilleri og ønsket å opptre. Hun hadde teaterblod i årene, og kom fra en familie på solsiden av det norske samfunnet. Hun debuterte i 1935 i «Taterblod» på Søilen Teater. Det er jo utrolig lenge siden, og siden har hun vært folkeie som skuespiller på teaterscenen, i filmer, på tilstelninger med diktopplesninger og annet.

Et hjerte som banket for de minste
Hun kunne levd sitt liv som feiret diva og ikke brydd seg med samfunnet rundt seg, men hun hadde et hjerte som banket for de aller minste i samfunnet, og hun var kjent for å komme med kontroversielle uttallelser til media. Hun la aldri en finger i mellom og sa sin mening. Hun hadde rett og slett et talent for indignasjon og reaksjon når det skjedde urettferdigheter.

Fikk satt tabu-belagte tema på dagsorden
Vi kan takke Wenche Foss for at tabu-belagte tema her kommet fram og blitt diskutert, og hennes holdning og engasjement har flere ganger skapt forandringer. De viktigste er kanskje dette med kreftsykdommer, og respekten for dem som er anderledes.

Tommeliten
Wenche Foss opplevde selv å få et barn med Downs Syndrom, Tommeliten – som hun elsket over alt på jord. I motsetning til det som var vanlig på den tiden han ble født (1950-tallet) viste hun han fram og skapte debatt om hvordan man skulle forholde seg til barn med spesielle behov. Hun fikk øynene opp for utviklingshemmedes behov. Wenche Foss opplesning av Inger Hagerups dikt, «Våre små søsken» ved åpningen av Ragna Ringdals barnehjem står i særklasse:

Vi har en liten søster,
vi har en liten bror
som er litt annerledes
enn andre barn på jord.

De kom til denne verden,
det vanskelige sted
med mindre håndbagasje
enn vi er utstyrt med.

Vi voksne er så store
i gjerning og i ord.
Vår lille bror og søster
blir aldri riktig stor.

Vi har vår eng og åker,
vi har vårt kjøpmandskap,
og vi beregner livet
i vinning og i tap.

Det er så lett å skubbe
de små og svake vekk
og la dem stå tilbake
med hjelpeløse trekk.

Det er så lett å glemme:
når siste båt skal gå,
må alle passasjerer
la all bagasje stå.

Da blir det kanskje lettest
for disse små fordi
de bare har et hjerte
med sorg og glede i.

Og gleden er så deilig,
men sorgen er så trist.
Det har vår lille søster
og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord
med sine barnehjerter
vår søster og vår bror.

Wenche Foss bortgang i dag gjør vårt samfunn fattigere. Vi har mistet et betydelig forbilde, en sterk og uredd stemme som hadde endringens makt. Jeg sender mine varmeste tanker til Wenche Foss familie, og ønsker fred over hennes minne.

Gammeldags jul i Nes

Det er mange hyggelige opplevelser å hente ved å ta for seg av kulturtilbudene som finnes på Romerike.  I Nes Kulturhus var det en herlig forestilling lørdag 27 november. Vi kom i virkelig god julestemning!

Scenen sydet av folk i alle aldre, her var det mange amatører som deltok, sangere, musikere, dansere, bakstekjerringer og andre. Sammen skapte de en svært koselig julefortelling om en familie som feiret jul i gamle dager. Det var mange aktiviteter på scenen samtidig, til og med lefse- og kakebaking. Publikum fikk smake julekaker i pausen.

Mange kjente og kjære julesanger
Forestillingen ble krydet med mange av våre kjente, og kjære julesanger. Lucia-sangen og O heliga natt er blant mine favoritter.

Fantastisk kulturopplevelse
Dette var en fantastisk kulturopplevelse som ble skapt der og da. Vi som lever i en gjennomdigitalisert hverdag med internett og fjernsyn døgnet rundt har virkelig godt av å oppleve gammeldags og godt amatørteater med sang og musikk. Og jeg vil tro at alle de som deltok også har det veldig hyggelig og morsomt under forestillingen og selvsagt når de forbereder seg og lager teateret. Kulturlivet i Nes ser ut til å ha mye  å by på og glede seg over.

70-talls låter med Inger Lise Rypdal

En sprudlende opplagt Inger Lise Rypdal har for tiden et fantastisk show på Edderkoppen i Oslo. Det er tilbakeblikk på hennes slagere fra 1970-tallet.

Inger Lise Rypdal hadde sitt gjennombrudd i 1968 med slagerne Romeo og Julie og Fru Johnsen. Hun hadde stor suksess og var en tiljublet popartist gjennom hele 1970-tallet. Hun har gitt ut mange LP’er. Fra 1971 til 1978 deltok hun sammen med Gro Antia Schønn og Stein Ingebriktsen m.fl. i produksjonen av den såkalte Treff-serien der aktuelle hitlåter ble omsatt til norsk og gitt ut på rimelige LP-plater.

Inger Lise elsker 70-tallet
Showet på Edderkoppen holder seg i hovedsak til hit-låter fra 1970-tallet. Sammen med Espen Grjotheim, Jorunn Hauge og Eivind Dundas holder Inger Lise et fantastisk og energisk show det skikkelig svinger av. Det er vanskelig å fatte at hun faktisk er 60 år! Hun må rett og slett være Norges vakreste 60-åring. Hun har en fantastisk utstråling og har fortsatt en praktfull stemme.

Showet på Edderkoppen skal spilles i oktober, november og desember.
Alle bildene i denne bloggposten er tatt av Lisbeth Falling under showet 9. oktober 2010. Hvis du klikker på bildene får du opp et større bilde.


Sangen om den røde rubin

Det var en underlig følelse å sette seg ned i en teatersal for å se teaterstykket «Sangen om den røde rubin». Et stykke basert på Agnar Mykles berømte roman med samme navn. Jeg lurer på om Agnar Mykle ville likt dette stykket…

Det er Riksteatret som har satt opp stykket som nå snart er ferdigturnert. Vi fikk billetter i julegave til forestillingen som fant sted på Jessheim Kultursenter.

Skandaløs roman i sin samtid
Romanen, Sangen om den røde rubin, kom ut i 1956. Den handler om en ung manns vandring i verden og hans seksuelle forhold til ulike kvinner, og den store kjærligheten. Boka ble gjenstand for diskusjon helt opp til Storting og regjering. Både utgiver og forfatter endte opp med å bli stilt for retten, fordi mange mente boka gikk for langt i detaljerte, seksuelle beskrivelser. I det puritanske femtitallet i Norge var dette helt uhørt, og i tillegg var det åpenbart at romanen bygde på selvopplevde hendelser,  og at andre personer var lett gjenkjennbare.

Boka ble bedømt som utuktig i byrettet og beslaglagt av politiet. Høyesterett  var imidlertid av en annen oppfatning og friga boken igjen et halvt år etter. I løpet av sin forbudstid ble boka en farsott og Agnar Mykle en litteraturens superkjendis. Dessverre ble nok alt oppstyret trolig for mye for forfatteren. Muligens kan han ha planlagt en triologi om Ask Burlefot. Lasso rundt fru luna, var den første boka. Den inneholdt like mye erotiske beskrivelser som Sangen om den røde rubin, men den ble aldri gjenstand for samme oppstuss. Agnar Mykle ga kun ut en roman til, Rubicon, som kom i 1965. Mange mener den var en slags fortsettelse på Rubinen, men hovedpersonen hadde byttet navn.

En umulig oppgave å gjengi Sangen om den røde rubin på scenen?
Sangen om den røde rubin er en av norgeshistoriens største romaner, og innholder mange perler av stor litterær kvalitet. Hvordan vil dette stoffet ytre seg som bakgrunn for et teaterstykke? Det sier seg selv at det er en umulig oppgave å gjengi boka på scenen, men Morten Borgersens dramatisering og oppsetning har gode kvaliteter som fint klarer å gi et godt uttrykk for essensens i Mykles roman, men det er nok likevel langt fra den storhet over stykket som man kan si romanen har.

Mye av den humoren og sårheten som ligger i den litterære teksten er dessverre fraværende, og gjør derfor selve historien litt kjedelig. Ask Burlefot spilles av Mattis Herman Nyquist, og han leverer et ypperlig spill og han viser en absolutt troverdig Ask. Jeg synes han fikk fram den usikre og noe klumpete væremåten til Ask på en glimrende måte. Bjørn Skagestads «Mannen i parken» som var en gjennomgangsfigur i stykket, ble godt spilt, men jeg vet ikke om jeg likte den figuren – han ble litt for overdrevent påtrengende i noen av scenene.

Tre ulike elskerinner
Asks tre elskerinner ble spilt av Mari Baade, Julia Schacht og Ida Cecilie Clem. Alle disse leverte flott skuespill og passet fint inn i scener der de tre omtrent samtidig illustrerte erotiske situasjoner, og mange av Asks motsetningsfylte valg og kvaler i forhold til å finne «livets røde rubin». Også Yngve Berven var god i sin rolle som Asks venn Daniel. Han sto for flere av de vittige innslagene.

Rollen som Embla kjedelig tolket
Dessverre synes jeg rollen som Embla, Asks store kjærligeht, ble kjedelig tolket av Line Verdal. Det ble for mye mekanisk spill og lite innlevelse. Skikkelsen Embla kunne vært mye røffere og tydelig spilt. Slik hun er beskrevet i romanen er hun en nærmest uoppnåelig, blasert og spesiell dame som Ask aldri kan tenke seg vil ha noe særlig med ham å gjøre.

Regissøren kunne benyttet seg av noe mer spennende musikk, det musikalske falt dessverre helt igjennom etter min smak. Men alt i alt var det likevel en severdig forestilling, men slett ikke på samme nivå som den litterære opplevelsen det er å lese Sangen om den røde rubin, igjen og igjen…