Om å skaffe seg katt


Madonna av Revebo (N), viltfarget somali.

Katter er ypperlige kjæledyr i moderne familier der familiens medlemmer er aktive og ute av huset store deler av dagen. Katten sover gjerne om dagen, og er ”fit for fight” på ettermiddag og kveld.

Dersom du er mye borte pleier vi å si at det lønner seg å ha to katter som får vokse opp sammen. Da har de selskap i hverandre når familien er hjemmefra. Men det går gjerne helt greit med bare én katt også. Du må alltid regne med å bruke en del tid på å ta deg av et dyr, selv om det er minimalt med gjøremål i forhold til en katt enn for eksempel en hund.

Jofra’s Skippy, creme/hvit britisk korthår, eier og foto: Ragnhild Johannessen

Renslighet
Katter blir veldig lett renslige. De kan ”pottetrenes” allerede fra sitt første, faste måltid ved fire ukers alder. Oppdrettere bruker små, lave plastkasser med kattesand til dette. Når ungene har spist blir de satt i dokassen, og tisser der for første gang, i løpet av noen få uker er de preget for livstid med hvor de vil ønske å gjøre fra seg. Så når du får hjem den nye ungkatten din, viser du den bare hvor dokassen står, og katten vil søke dit når den er nøden. Dette er vel og merke om du kjøper en katt fra en skikkelig oppdretter som har gjort dette på en riktig måte.

Gemytt
Dersom du skaffer deg en voksen katt med ukjent herkomst, kanskje fra oppsamlingsplasser for husløse katter, risikerer du å få en katt som ikke er renslig. Et annet problem med å overta en slik katt er at du ikke aner noe om hvordan den har hatt det og hva slags gemytt den har. De fleste katter som har levd som hjemløs har problemer med å nærme seg mennesker og bli skikkelig kjælne. De som driver med oppdrett av katter, og særlig de med små stueoppdrett, er svært flinke til å sosialisere kattunger, slik at de blir koselige og kjælne familiemedlemmer.

(N) Kattehula`s Lynx, brun burmeser hannkatt. Oppdretter Irene Antonsen. Eier og fotograf Stina Barreth.

Hvilket kjønn?
Dersom du ikke har planer om å starte med oppdrett av katter selv, anbefales det alltid å kastrere/sterilisere katten. Det enkleste er å velge seg en hannkatt som blir kastrert ved 6 mndr. alder. Da har du en trofast husvenn, som ikke ønsker å streife rundt på videvanke for å finne seg en partner. Den vil heller ikke markere (urinere overalt), slik fertile hanner gjør. Kastrering av hannkatt er et enkelt inngrep som fører til at katten er i litt dårlig form (pga narkosen) i ca et døgn. Deretter er den helt OK igjen. Kastrering av hunnkatt er et litt større inngrep, som katten bruker ca en uke på å komme seg etter. Begge operasjoner er forholdsvis farefrie og utføres på de fleste veterinærklinikker. Det er en myte at en hunnkatt må ha et kull før hun blir kastrert.

Fôring av katt
Voksne katter trenger bare ett måltid i døgnet, gjerne servert på kveldstid. Ungkatter liker å få et par ganger i døgnet. Moderne, bortskjemte katter har som regel et tørrfôr stående framme hele tiden sammen med vannskåla.

Katter er kjøttetere og jegere, men dagens katter er alt for late til å gidde å fange mus, nettopp fordi de vet at ”folka dens” stiller opp med mat når det trengs. Vel, de kan godt fange en mus for lek og moro, men spise den, nei – det gidder den ikke.

CH Romantica av Rubicon, viltfarget somali, koser seg ute i hagen sin om sommeren, uten å stikke av.

Ute- eller innekatt
Igjen – en katt som får lov til å gå ute SKAL være kastrert, og merket med chip, tenk på dine naboer, du har ansvaret for ditt dyr!

Det er du selv som bestemmer om katten din skal være en ute- eller en innekatt. Dersom katten blir holdt innendørs de første månedene i sitt nye hjem blir den trygg i hjemmemiljøet og vil holde seg mer inne enn ute, dersom du slipper den ut allerede fra første dag, vil utemiljøet være dens ”hjem”, og du er bare dens matstasjon – og forøvrig også alle andre stupide personer som tror en katt som går ute ikke har eiere… de mater den nemlig også, og da blir katten forvirret, og lurer på hvor er det best mat i dag? Da har du en katt som kommer hjem en gang i blant, helt til den har tatt stilling til saken og foretrekker noen andre enn deg…

Hvilken rase skal du velge?
Dette spørsmålet får jeg mange ganger. Hovedsvaret er egentlig: den katten du liker best! For meg har det ofte vært snakk om hvilken katt jeg synes er vakrest, og selvsagt om jeg liker personligheten og lynnet til katten. Mine favorittraser er somali (halvlanghåret) og abyssiner (korthåret). Jeg har tidligere hatt siameser, burmeser, perser, britisk korthår – og er egentlig ganske glad i alle disse rasene.

En hovedregel er at større katter er litt mer sedate og ikke fullt så kjælne som de mer slanktypede og orientalske.

En vakker hvit perser fra (N) Stargate, oppdretter Johnny Skjølås og André Marki.

En vakker hvit perser fra (N) Stargate, oppdretter Johnny Skjølås og André Marki.

Perserkatter krever mye pelsstell, de klarer seg ikke utendørs lenge uten at noen greier pelsen deres. Britisk korthår er regnet som korthåret, men har en ganske tykk pels som kan røyte en del. Devon rex, cornish rex, siameser, orientaler, og burmeser har korte og greie pelser som krever lite stell og har lite håravfall. Somali, abyssiner, bengal, tyrkisk angora, europé og  manx har lettstelte pelser med forholdsvis lite pelsavfall – her kommer man langt med å bade kattene med jevne mellomrom, da er det minst pelsavfall. Skogkatt, maine coon og sibirkatt krever en del pelsstell.

Hvorfor liker jeg somali og abyssiner best? Jo, de er selvsagt penest, søtest og mest kjælne, og har den laveste stemmen blant katterasene 🙂

Digitale bilder

Dette bildet er tatt med et vanlig mobiltelefonkamera, og er på 34 kB. Dersom det skulle blitt trykket i et papirmedium ville det ikke være større enn et frimerke.

De fleste bruker i dag digitale kamera for å ta bilder til ulike formål. Flere og flere har oppdaget alle muligheter man har til å publisere og dele digitale bilder på nettet, men hvordan tar du bilder og hvordan lagrer du dine dyrebare bilder for ulik bruk?

Før, da man tok analoge bilder – papirbilder, eller lysbilder, oppbevarte man gjerne disse enten i album, eller i skuffer og skap. De kunne alltids finnes fram og brukes i publikasjoner. Man kunne sende dem til avisen, til blader og tidsskrifter, eller de kunne til og med bli brukt i en bok om motivet var godt nok. I dag kan vi risikere at de flotteste blinkskuddene våre, bildene vi er blitt glad i, som forteller vår historie, er helt ubrukelig til annet enn å deles på nettet…

Dette bildet har trykkkvalitet for papirmedier. Det er på 2,1 MB. Klikk på bildet så får du det opp i full størrelse.

Bilder som dokumentasjon
I mange typer hobby bruker vi bilder som dokumentasjon, og mange er helt fornøyd med å kun publisere bilder på egne nettsider, eller i andre nettbaserte medier. Men så kommer dagen da du har utrettet noe spesielt. Du har ferdigrestaurert en bil, og et tidsskrift vil svært gjerne skrive en reportasje om bilen din. De vil gjerne ha bildene fra de ulike fasene i restaureringen. Ja, jeg har mange bilder, sier du, og sender over bildene på e-post… Så får du den fryktelige tilbakemeldingen: disse bildene er dessverre alt for små og ubrukelige til publisering, har du større, høyoppløste bilder? Nei, jeg har slettet originalene, fordi de tok så stor plass på PC’en min, sier du. Eller du sier at du bare tar små bilder, for da får du plass til så mange på minnebrikken i kameraet ditt… Løpet er kjørt, den fantastiske restaureringen kan dessverre ikke dokumenteres.

Så ergelig den dagen du finner ut at du har ubrukelige bilder
Eller kanskje du er så heldig å ha vunnet tittelen Årets katt, men så er katten din dessverre død før bildet kom i bladet, og du har bare lavoppløste bilder av katten. Ja, her er mange skrekksenario, bildene du tar av babyen din som du finner ut etter noen år at du gjerne skulle ha forstørret for å ramme dem inn – det går dessverre ikke, fordi bildene er for små, de blir ikke større en 2 x 1,5 cm.

Standardstørrelse: 300 dpi
De fleste digitale kamera har mulighet for stor oppløsning, egentlig trenger man strengt tatt ikke større oppløsning enn 10 megapixler. Det er mer en stort nok for å lage plakatstore bilder, og i hvert fall godt nok for å få skarpe og store bilder i blader og magasiner. Vi pleier å si at et bilde i 300 dpi skal holde mål. Det viser seg at denne måleheten «dpi» ikke er så lett å finne ut av, så du kan egentlig glemme hele greia.

Et bilde på 6 – 10 megapixler er stort nok for å gi store og skarpe bilder i et papirmedium. Et bilde på 6 megapixler kan blåses opp til A-fire format uten at det blir uskarpt.

Still inn kameraet på høyeste oppløsning
Det du må gjøre er å forsikre deg om at kameraet ditt står stilt inn på høyeste oppløsning. Den enkleste måten å forklare det på er den innstillingen som gir færrest bilder på minnebrikken din. Hvis du kan ta flere tusen bilder uten å bruke opp plassen på minnebrikken, er kameraet garantert stilt inn på små, lavoppløste bilder. Dersom du bare har plass til mellom femti og noen hundre bilder, så er det høyoppløst.

Så må du laste ned originalbildene til PC’en din, der du lagrer dem i et system du selv finner fram i. Dersom du ønsker å bearbeide bildet i et bildebehandlingsprogram, må du lagre en kopi av bildet først. Deretter kan du manipulere slik du lyster, ta utsnitt, endre farger, forminske, legge inn tekst osv. Da har du fortsatt originalbildet til disposisjon dersom anledningen til å publisere et annet sted enn på nettet dukker opp.

En siste ting du må passe på er at det e-postprogrammet du har ikke automatisk minsker ned bildene dine når du skal sende det over til publisering. Send bare få bilder om gangen når du sender store bilder på e-post.

Bokomtale: So long Marianne

… eller «So long, Maryann«, som Leonard Cohen synger. Dette er boktittelen til en fantastisk spennende bok om Marianne Ihlens ungdomsliv på 1950- og 1960-tallet. Hun var gift med den norske forfatteren Axel Jensen, og ble elskerinnen til Leonard Cohen.

Boka er skrevet av Kari Hesthamar som skriver på et nydelig nynorsk! Hovedkilden til fortellingen om Marianne og hennes to berømte kjærester er Marianne selv som har fortalt og lånt ut dagboknotater og personlige brev. Også Leonard Cohen har bidratt med opplysninger og upubliserte dikt. Axel Jensens enke, Prathiba Jensen, har gitt forfatteren tilgang til Axel Jensens korrespondanse.

Fra Oslos vestkant til Hydra i Hellas
Forfatteren har gjenfortalt en utrolig kjærlighetshistorie, og beskrevet en ung kvinnes fantastiske liv fra det snerpete vestkantlivet i Oslo til hennes flukt med Axel Jensen til øya Hydra utenfor Athen. På Hydra lever de et enkelt liv i samforståelse med lokalbefolkningen, men er også med på å danne et voksende kunstnermiljø der forfattere og malere fra mange deler av verden etterhvert innfinner seg. Marianne gifter seg med Axel Jensen og får en sønn med ham. Så forlater han henne på grunn av en annen kvinne. Den som trøster henne og hjelper henne med å ta seg av sin lille sønn er Leonard Cohen! Den gang en forholdsvis ukjent kanadisk forfatter og poet.

Axel Jensen
Boka gir et interessant bilde av Axel Jensens kunstnersinn. Uten å vurdere og forklare, forteller forfatteren nøkternt om hans tanker, ideer og væremåte. Både Axel og Marianne var nysgjerrige og hadde trang til å oppleve noe annet og større enn seg selv. De syntes livet i Oslo var trangsynt og vanskelig, og bestemte seg for å reise ut i verden. Bare beskrivelsen av denne reisen er i seg selv et eventyr. De havner til slutt på Hydra i Hellas etter en farefylt ferd i en folkevognboble. De har ikke mye gods og gull, og må ta til takke med setene i bilen som sine første møbler i sitt greske hjem.

Axel Jensen som ung

1960-tallet – en romantisk tid
1960-tallets eksperiementerende livsutfoldelse med romatiske forestillinger om fred og kjærlighet, og utprøving av diverse narkotiske stoffer, er levende fortalt. Forfatteren får fram det naive og nyskapende – disse stemningene som bare de som gjennomlevde det virkelig kan forstå, og det som var grunnlaget for mye av den fantastiske musikken som vi fortsatt i dag kan glede oss over.

Marianne sliter med «å finne seg sjæl»
Hovedpersonen, Marianne, sliter med å finne seg selv og sin rolle i skjæringspunktet mellom ex-mannen, elskeren og sønnen sin. Hun hviler trygt i sin husmorrolle mens hun bor på Hydra, men har vanskelig for å forme sitt eget liv. Det som ikke nevnes, eller beskrives på noen måte, er den tidens kvinnesyn og gryende kjønnskamp. Men det er ikke nødvendig for å forstå hovedpersonen. Hun var en kvinne som var ung og voksen på slutten av 1950-tallet, men som likevel tok sjansen på å bryte med det konvensjonelle og leve ut sine drømmer og skape seg et liv på egenhånd.

Hydra

Leonard Cohen
Jeg synes beskrivelsen av Leonard Cohen gir et nydelig bilde av en flott person som både gir av seg selv, men som også holder igjen. Særlig beskrivelsene av hvordan han tar seg av Mariannes vesle sønn er herlig lesning. Kjærlighetshistorien til Marianne Ihlen og Leonard Cohen utvikler seg i takt med Leonards økende berømmelse og blir etterhvert vanskeligere med mange separasjoner mens han reiser til Montreal og New York i forbindelse med sin forfattervirksomhet og opptredner. Marianne blir som oftest igjen på Hydra og er også bundet av sin vesle sønn.

Leonard Cohen som ung

Leonard lengter alltid tilbake til det enkle og herlige livet med sin nordiske, blonde skjønnhet på 1960-tallet. En lengsel han fortsatt bærer i seg.

Selv har jeg bestandig vært glad i Leonard Cohens sanger, han var min helt den gang jeg var ung på 1970-tallet, og fortsatt er han en populær poet og sanger. Kari Hesthamars bok har gitt meg et mer nyansert syn på min myteomspunne ungdomshelt, og jeg er takknemlig for at Marianne Ihlen gjennom henne har delt sin historie med oss.

En av mine yndlingssanger er Suzanne.

Leonard Cohen eier fortsatt huset på Hydra
Leonard Cohen fikk senere en sønn med Susanne, som etterhvert flyttet inn i huset på Hydra som Leonard Cohen fortsatt eier. Det fortelles at Marianne Ihlens datter og Leonard Cohens sønn skal ha hatt et lite eventyr, eller en flørt en gang på Hydra…

Behandlingen av tyskerjentene og barna deres

Behandlingen Norge ga «tyskertøsene» og barna deres er en skamplett i norsk rettshistorie.

«Gode nordmenns» reaksjoner mot kvinnene som «løp med tyskerne», og som fikk barn med dem, savner sidestykke i norsk historie. Det er forståelig at følelsene kunne løpe av med folk i de hektiske vårdagene i 1945 da krigen og det tyske jerngrepet på Norge endelig var over. Det er likevel vanskelig  fatte at man kunne gå så langt i nedverdigende hevn særlig overfor de uskyldige barna, som ble utsatt for mobbing og plaging gjennom barndom og ungdom. Ja, fortsatt er dette så hett tema, at det skaper heftig diskusjon.

Helle Aarnes, journalist i Bergens Tidende, har skrevet en bok om tyskerjentene med ugangspunkt i flere kvinners personlige fortellinger om deres kjærlighetshistorier og hvordan det gikk med dem i ettertid. Arbeidet med å kartlegge tyskerjentenes skjebne startet med en artikkelserie i Bergens Tidende i 2008. For dette arbeidet fikk hun Den store journalistprisen.

Rystende lesning
Historien om tyskerjentene er rystende lesning, og en må bare undre seg over at så mange kvinner mistet sitt norske statsborgerskap ved å gifte seg med tyskere. Helle Aarnes trekker også fram at mange kvinner ble utsatt for hets og straff ved skamklipping og internering i leire på svært vage mistanker. Spesielt kvinner som hadde jobbet i nærheten av og i forbindelse med de tyske soldatenes opphold i Norge var veldig utsatt for hevn. Straffingen bærer klart preg av kjønnsdiskriminerende holdninger, og sammenliknet med svartebørshandling og annen forbindelse menn hadde med tyskere er det store kontraster. Menn slapp unna med ubetydelige straffer i forhold til tyskerjentene.

Lebensborn
Boka inneholder også mye stoff om organisasjonen Lebensborn i Norge. Denne mytepregede organisasjonen tok imot norske kvinner som ventet barn med tyske soldater og ga dem et sted  være, og de sto også for mange adopsjoner av barna både til Tyskland og i Norge. En norsk kvinne som selv fikk barn med en tysker og som jobbet i organisasjonen har fortalt Helle Aarnes om sine opplevelser.

Boka Tyskerjentene behandler et vanskelig tema som fortsatt setter sinnene i kok, og den er godt belagt med fakta og bruk av gode kilder. Dessverre synes jeg stoffet er noe rotete framlagt og hadde hatt godt av en bedre redigering. Likevel er det en spennende, lettlest og interessant bok som absolutt anbefales.

Lavkarbo: Kyllinggryte

Ingredienser:
Kyllingfilet skåret i biter
1 – 2 gulrøtter, skåret  små biter
2 løk skåret i biter
Salt
Pepper
Karri
Kokosmelk
Kremfløte
Setersmør (eller annet skikkelig smør – margarin er FORBUDT)

Kyllingfileten skjæres i biter og stekes i smør i stekepanne

Framgangsmåte
Kyllingbiter freses i smør og masse karri i panne, løk og gulrot freses i gryte (gjerne jerngryte) tilsett litt salt og pepper etter smak. Når kylligkjøttet ser greit gjennomstekt ut, blandes det i gryta. Hell på en boks med kokosmelk og en god skvett kremfløte, eller to gode skvetter 🙂

Løk og gulrot freses i smør i en gryte, tilsett litt salt og pepper etter smak.

Tilbehør
Kokt brokkoli. Du kan også bruke kokt blomkål, en blanding med kål og blomkål osv, men du skal IKKE bruke brød eller ris – det er det for mye karbohydrater i. Gryteretten kan også brukes som den er uten noe annet tilbehør.

I denne retten ligger fettet i sausen, som i mitt eksempel her nok var litt tynn, men vi slurpet den i oss. Sausen kan muligens tyknes litt ved å tilsette litt kremost, eller annen ost. Prøv deg fram.

Gulrøtter
Det er litt uenighet om gulrøtter er bra i lavkarbokosthold. De inneholder 6,5 gram karbohydrater per 100 gram, men har også noe stivelse. Noen opplever at de reagerer på gulrøtter i forhold til vektreduksjon, så om du slanker deg bør du kanskje unngå gulrøtter i starten. Vi spiser gulrøtter en gang i blant, uten at det har hatt stor betydning for kostholdet. De inneholder mye sunt og skal visst være bedre å bruke rå enn kokte.

Det er kokosmelk og karri som ga den gode smaken på denne kyllinggryta.

Fett
Fett er viktig i et lavkarbokosthold. Når du kutter ut mesteparten av karbohydratene må du erstatte det med annen energi. Det er fett. I denne retten er det brukt, kokosmelk, smør og fløte. Under har jeg listet opp hvor mange gram karbohydrat og fett det er per 100 gram vare:

Fløte:
38 g fett
2,9 g karbohydrat

Smør:
81 g fett
1 g karbohydrat

Kokosmelk:
14 g fett
4,5 g karbohydrat

Madonna av Revebo (N) – viltfarget somali

Må bare vise dere bilde av min skjønne, nye katt. Hun er en herlig, vimsete, gøyal og intelligent og ikke minst en kjempekjærlig katt. Her kan du lese mer om katterasen somali.

Kjønnsroller – hvordan står det egentlig til?

De steriotype kjønsrollene er mer outrerte i dag, spesielt hvordan kjendiser framstår i medier, og det vanvittige jaget mot den perfekte, unge kvinnekroppen. Men kjønnsidealene har likevel forandret seg mye i vanlige menneskers hverdag.

I kjølevannet av bøker som Min kamp av Karl Ove Knausgård, kommer diskusjoner om mannsroller, det kvinnelige og det mannelig. Mange mener at Knausgårds beskrivelse av den trivielle hverdagen og dvelingen ved de daglige gjøremål, og hans tanker om forholdet mellom barn og foreldre, og ikke minst forholdet mannen og kvinnen imellom, er radikale og fornyende. Jeg finner dessverre ikke noe nytt i Knausgårds tekster. Han framstår for meg som en tradisjonell mann med et stort ønske her i livet – å lykkes innenfor kunsten – bli et stort navn, og alt det andre rundt ham er egentlig bare plunder og heft. Særlig hans beskrivelse av sin gamle farmor opprører meg. Den er helt blottet for innsikt i en eldre kvinnes liv og historie.

Livets mangfoldighet
Nei, i det daglige møter jeg langt flere menn med mye større toleranse og mot overfor sin egen rolle, sitt forhold til egne barn og sine kvinner – enn for bare noen få tiår siden. De har tatt innover seg at livet er mangfoldig og innholder så mye mer enn det macho og den typiske mannsrollen. De har virkelig et ønske om å være tilstede i sine barns liv, og bidra i hverdagen slik at den går opp for alle familens medlemmer. Det er slett ingen selvfølge lenger at det er mor som tar hovedbyrden i det daglige med pass og stell av småbarna. Gutta har virkelig kommet på banen, og klarer å bruke sin omsorgsevne og spille på alle de følelser og evner de har i den sammenheng.

Kvinner må også slippe sitt domene
Et av de største problemene flere tjenestevillige menn møter er kvinners skepsis. Dessverre er det mange kvinner som er kontrollfreaker og ønsker å presse sine menn til å utføre omsorgsoppgaver etter deres detaljerte oppskrift. De har problemer med å slippe fra seg ansvaret og la mannen selv få skape løsningen av oppgavene. Menn som utsettes for daglig mas og kritikk vil jo etterhvert ikke orke å delta slik de kanskje ønsket.

Knausgårds biografifiksjon trigger ikke synet på mannsrollen

Jeg har fortsatt bare lest Min Kamp nr 1, og lurer litt på om jeg vil komme til å lese flere av bøkene, jeg tror ikke det.

Hittil har ingen kritikere eller andre omtalt bøkene på en slik måte at lysten er tent. Jeg merker meg dog at kjønnsforskere som Jørgen Lorentzen bruker en hel side i Klassekampen på å diskutere Knausgårds streben etter å bryte med den tradisjonelle maskuliniteten. Jeg vet ikke om jeg synes han streber så hardt etter det jeg da, men det kan jo ha dukket opp noe mer i de neste bindene som gir grunn for en slik tankegang. Uansett, hans eventuelle streben etter dette var ikke påfallende nærværende i bok nr 1. Egentlig synes jeg han lå veldig godt innenfor en helt tradisjonell og kjedelig maskulin tankegang. Han hadde ingen vyer, eller tanker som radikalt brøt med sin egen maskulinitet og streben etter denne – ja, etter min oppfatning dyrket han heller sin egen maskulinitet i det jeg leste. Hans omtale av konas svangerskap og barna sine, var etter min oppfatning veldig preget av maskulin tankegang.

Jørgen Lorentzen hevder at Knausgård faller i fella og bruker «den største av alle klisjer», at når han føler seg svak og ydmyket føler han seg kvinnelig. Lorentzen sammenlikner Knausgårds prosjekt med kvinnekampen i 70-årene, der det var så viktig å komme seg vekk fra kjøkkenbenken, for å realisere seg selv – Knausgård vil så gjerne vise en mykere side av mannsrollen, men klarer det ikke. Han vil liksom til kjøkkenbenken, men innerst inne vil han det likevel ikke… Han klarer ikke å vise hvor sammensatt mennesket egentlig er, menn eller kvinne, liksom…

De spedalskes øy

Spinálonga, de spedalskes øy

I ferieparadiset Kreta finnes en øy med en helt spesiell historie. Det er Spinalònga som ligger en kort båttur fra landsbyen Plàka. Fra 1903 til 1957 bodde det en koloni med leprasmittede mennesker her.

De greske myndighetene forviste dem som fikk diagnosen til øya slik at de ikke skulle utgjøre smittefare for andre.

Øya av Victoria Hislop
I romanen Øya, av Victoria Hislop, spiller Spinalònga en sentral rolle i en spennende og fargerik familiekrønike. Det starter med den unge Alexis som sammen med forloveden Ed reiser på en ferietur til Kreta. Alexis vet at hennes mor har familie på Kreta, og hun ønsker å prøve å finne ut noe mer om morens hemlighetsfulle fortid. Hun har aldri villet fortelle datteren noe om sin kretiske familie og herkomst. Men etter at datteren bønnfaller henne om å få vite mer, får hun med seg et brev til en eldre venn fra fortiden på Kreta. Alxis oppsøker henne, og får gjennom henne vite sannheten om morens bakgrunn.

Sykdom, tragedie og kjærlighet
Det viser seg at Alexis greske familie har opplevd svært mye som inneholder både sykdom og tragedie, men også kjærlighet. Alexis oldemor, Eleni, er en flink og elsket lærer i Plàka, men tragedien rammer henne, hun får lepra og må forlate sine to små døtre og sin kjære ektemann for å tilslutte seg leprakolonien på Spinalònga. Til sin store overraskelse finner hun et miniatyrsamfunn med demokratisk valgt leder, butikker, kafè, kirke og sykehus med gode leger på øya.

Beskrivelsen av livet i leprakolonien på Spinalónga sammenflettet med den greske familiens skjebne er svært spennende lesning. Også den greske kulturen får men et godt innblikk i. Dette er historien om en fryktet sykdom og hvordan man taklet den i en forholdsvis nær fortid. Det var først på slutten av 1950-tallet at man fant medikamenter som kunne helbrede lepra. Dette er en sykdom vi her i den vestlige verden nærmest har glemt, men den er fortsatt utbredt i fattige land i Asia.

Lavkarbomiddag: Karbonader med salat, auberginer og eggebasert saus

Karbonadedeig skal i prinsippet vare fritt for karbohydrater, og man kan lage mye godt av det. Her er oppskrift på disse karbonadene:

Ca 500 g karbonadedeig
3 egg
3 sjalottløk – finhakket
en god slump kremfløte

Bland ingrediensene, form kaker i hånda ved hjelp av en stor skje dyppet i vann. Stek dem i smør.

Sausen lages slik:
3 eggeplommer og litt vann (ca 2 – 3 ss) vispes på svak varme til det tykner. Sausen tas av plata. Deretter tilsettes litt smeltet, avkjølt smør (usaltet) – litt etter litt. Smakstilsettes med krydder – jeg brukte litt salt og pepper og noen slumper med tomatpuré. Sausen skal så vispes til den tykner litt til på forholdsvis svak varme, den kan komme svakt i kok.


Tilbehør ovnsbakt auberginer
Det er et ypperlig alternativ til poteter. Auberginer har  kun 2 – 3 gram karbohydrat per 100 gram vare.

Og en deilig salat:
Hjertesalat, små tomater, stangselleri, agurk, fetaost. Oljen fra fetaosten fungerte som dressing.