Behandlingen Norge ga «tyskertøsene» og barna deres er en skamplett i norsk rettshistorie.
«Gode nordmenns» reaksjoner mot kvinnene som «løp med tyskerne», og som fikk barn med dem, savner sidestykke i norsk historie. Det er forståelig at følelsene kunne løpe av med folk i de hektiske vårdagene i 1945 da krigen og det tyske jerngrepet på Norge endelig var over. Det er likevel vanskelig fatte at man kunne gå så langt i nedverdigende hevn særlig overfor de uskyldige barna, som ble utsatt for mobbing og plaging gjennom barndom og ungdom. Ja, fortsatt er dette så hett tema, at det skaper heftig diskusjon.
Helle Aarnes, journalist i Bergens Tidende, har skrevet en bok om tyskerjentene med ugangspunkt i flere kvinners personlige fortellinger om deres kjærlighetshistorier og hvordan det gikk med dem i ettertid. Arbeidet med å kartlegge tyskerjentenes skjebne startet med en artikkelserie i Bergens Tidende i 2008. For dette arbeidet fikk hun Den store journalistprisen.
Rystende lesning
Historien om tyskerjentene er rystende lesning, og en må bare undre seg over at så mange kvinner mistet sitt norske statsborgerskap ved å gifte seg med tyskere. Helle Aarnes trekker også fram at mange kvinner ble utsatt for hets og straff ved skamklipping og internering i leire på svært vage mistanker. Spesielt kvinner som hadde jobbet i nærheten av og i forbindelse med de tyske soldatenes opphold i Norge var veldig utsatt for hevn. Straffingen bærer klart preg av kjønnsdiskriminerende holdninger, og sammenliknet med svartebørshandling og annen forbindelse menn hadde med tyskere er det store kontraster. Menn slapp unna med ubetydelige straffer i forhold til tyskerjentene.
Lebensborn
Boka inneholder også mye stoff om organisasjonen Lebensborn i Norge. Denne mytepregede organisasjonen tok imot norske kvinner som ventet barn med tyske soldater og ga dem et sted være, og de sto også for mange adopsjoner av barna både til Tyskland og i Norge. En norsk kvinne som selv fikk barn med en tysker og som jobbet i organisasjonen har fortalt Helle Aarnes om sine opplevelser.
Boka Tyskerjentene behandler et vanskelig tema som fortsatt setter sinnene i kok, og den er godt belagt med fakta og bruk av gode kilder. Dessverre synes jeg stoffet er noe rotete framlagt og hadde hatt godt av en bedre redigering. Likevel er det en spennende, lettlest og interessant bok som absolutt anbefales.
Vidkun Quisling ble henrettet for landsforræderi i Oslo 24. oktober 1945. Da hadde hans kone, Maria Quisling, forgjeves søkt både konge og regjering om benådning. Men, nei, fullbyrdelsen av dødsdommen mot Quisling måtte skje. Det norske, kuede folket trengte hevn og oppreisning. Maria Qusling fikk ikke en gang ta avskjed med sin mann før han ble skutt. Tidspunktet måtte holdes hemmelig. Men Vidkun Quisling fikk aledning til å skrive et avskjedsbrev til sin kone, og la ved en lokk av sitt hår. 
Likevel havner han opp med to koner, to vakre russiske kvinner som til og med bodde sammen med ham i en periode. Hans første kone, Alexandra, var bare 17 år da hun ble gift med Vidkun Quisling. Han var 35. Quisling var svært forelsket i sin unge, vakre hustru, men det skulle likevel ikke gå lang tid før han traff en ny vakker, russisk kvinne som han også falt hodestups for. Hun var noen år eldre enn Alexandra, og har nok trolig vært en luring. Det har blant annet vært helt umulig å fastslå med sikkerhet hennes fødselsdato, eller skaffe fakta om hennes barndom og familiebakgrunn før hun traff Vidkun Quisling. Selv hevdet hun at hun kom fra en adelig familie og at de ble frarøvet alle sine eiendeler under den russiske revolusjon.
Marias begredelige liv etter krigen
forteller mye om deres forhold. I tillegg er det også bevart almanakker der begge har notert hendelser og begivenheter. Også brever mellom Alexandra og Vidkun Quisling er bevart. Dette materialet er grunnlaget for en svært interessant bok skrevet av Arve Juritzen som er utgitt på hans forlag (nyutgivelse 2008). Mye av den opprinnelige teksten i brevene er ordrett gjengitt, og gir oss et svært spennende innblikk i deres liv, og i mysteriet Vidkun Quisling.
Lisbeth Fallings Blogg 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.