Knausgårds biografifiksjon trigger ikke synet på mannsrollen

Jeg har fortsatt bare lest Min Kamp nr 1, og lurer litt på om jeg vil komme til å lese flere av bøkene, jeg tror ikke det.

Hittil har ingen kritikere eller andre omtalt bøkene på en slik måte at lysten er tent. Jeg merker meg dog at kjønnsforskere som Jørgen Lorentzen bruker en hel side i Klassekampen på å diskutere Knausgårds streben etter å bryte med den tradisjonelle maskuliniteten. Jeg vet ikke om jeg synes han streber så hardt etter det jeg da, men det kan jo ha dukket opp noe mer i de neste bindene som gir grunn for en slik tankegang. Uansett, hans eventuelle streben etter dette var ikke påfallende nærværende i bok nr 1. Egentlig synes jeg han lå veldig godt innenfor en helt tradisjonell og kjedelig maskulin tankegang. Han hadde ingen vyer, eller tanker som radikalt brøt med sin egen maskulinitet og streben etter denne – ja, etter min oppfatning dyrket han heller sin egen maskulinitet i det jeg leste. Hans omtale av konas svangerskap og barna sine, var etter min oppfatning veldig preget av maskulin tankegang.

Jørgen Lorentzen hevder at Knausgård faller i fella og bruker «den største av alle klisjer», at når han føler seg svak og ydmyket føler han seg kvinnelig. Lorentzen sammenlikner Knausgårds prosjekt med kvinnekampen i 70-årene, der det var så viktig å komme seg vekk fra kjøkkenbenken, for å realisere seg selv – Knausgård vil så gjerne vise en mykere side av mannsrollen, men klarer det ikke. Han vil liksom til kjøkkenbenken, men innerst inne vil han det likevel ikke… Han klarer ikke å vise hvor sammensatt mennesket egentlig er, menn eller kvinne, liksom…