Tag Archives: Knausgård

Kjønnsroller – hvordan står det egentlig til?

De steriotype kjønsrollene er mer outrerte i dag, spesielt hvordan kjendiser framstår i medier, og det vanvittige jaget mot den perfekte, unge kvinnekroppen. Men kjønnsidealene har likevel forandret seg mye i vanlige menneskers hverdag.

I kjølevannet av bøker som Min kamp av Karl Ove Knausgård, kommer diskusjoner om mannsroller, det kvinnelige og det mannelig. Mange mener at Knausgårds beskrivelse av den trivielle hverdagen og dvelingen ved de daglige gjøremål, og hans tanker om forholdet mellom barn og foreldre, og ikke minst forholdet mannen og kvinnen imellom, er radikale og fornyende. Jeg finner dessverre ikke noe nytt i Knausgårds tekster. Han framstår for meg som en tradisjonell mann med et stort ønske her i livet – å lykkes innenfor kunsten – bli et stort navn, og alt det andre rundt ham er egentlig bare plunder og heft. Særlig hans beskrivelse av sin gamle farmor opprører meg. Den er helt blottet for innsikt i en eldre kvinnes liv og historie.

Livets mangfoldighet
Nei, i det daglige møter jeg langt flere menn med mye større toleranse og mot overfor sin egen rolle, sitt forhold til egne barn og sine kvinner – enn for bare noen få tiår siden. De har tatt innover seg at livet er mangfoldig og innholder så mye mer enn det macho og den typiske mannsrollen. De har virkelig et ønske om å være tilstede i sine barns liv, og bidra i hverdagen slik at den går opp for alle familens medlemmer. Det er slett ingen selvfølge lenger at det er mor som tar hovedbyrden i det daglige med pass og stell av småbarna. Gutta har virkelig kommet på banen, og klarer å bruke sin omsorgsevne og spille på alle de følelser og evner de har i den sammenheng.

Kvinner må også slippe sitt domene
Et av de største problemene flere tjenestevillige menn møter er kvinners skepsis. Dessverre er det mange kvinner som er kontrollfreaker og ønsker å presse sine menn til å utføre omsorgsoppgaver etter deres detaljerte oppskrift. De har problemer med å slippe fra seg ansvaret og la mannen selv få skape løsningen av oppgavene. Menn som utsettes for daglig mas og kritikk vil jo etterhvert ikke orke å delta slik de kanskje ønsket.

Knausgårds biografifiksjon trigger ikke synet på mannsrollen

Jeg har fortsatt bare lest Min Kamp nr 1, og lurer litt på om jeg vil komme til å lese flere av bøkene, jeg tror ikke det.

Hittil har ingen kritikere eller andre omtalt bøkene på en slik måte at lysten er tent. Jeg merker meg dog at kjønnsforskere som Jørgen Lorentzen bruker en hel side i Klassekampen på å diskutere Knausgårds streben etter å bryte med den tradisjonelle maskuliniteten. Jeg vet ikke om jeg synes han streber så hardt etter det jeg da, men det kan jo ha dukket opp noe mer i de neste bindene som gir grunn for en slik tankegang. Uansett, hans eventuelle streben etter dette var ikke påfallende nærværende i bok nr 1. Egentlig synes jeg han lå veldig godt innenfor en helt tradisjonell og kjedelig maskulin tankegang. Han hadde ingen vyer, eller tanker som radikalt brøt med sin egen maskulinitet og streben etter denne – ja, etter min oppfatning dyrket han heller sin egen maskulinitet i det jeg leste. Hans omtale av konas svangerskap og barna sine, var etter min oppfatning veldig preget av maskulin tankegang.

Jørgen Lorentzen hevder at Knausgård faller i fella og bruker «den største av alle klisjer», at når han føler seg svak og ydmyket føler han seg kvinnelig. Lorentzen sammenlikner Knausgårds prosjekt med kvinnekampen i 70-årene, der det var så viktig å komme seg vekk fra kjøkkenbenken, for å realisere seg selv – Knausgård vil så gjerne vise en mykere side av mannsrollen, men klarer det ikke. Han vil liksom til kjøkkenbenken, men innerst inne vil han det likevel ikke… Han klarer ikke å vise hvor sammensatt mennesket egentlig er, menn eller kvinne, liksom…