Lille, vakre Jolly Juanita av Rubicon ble født 3. september 2022. Hun blir beholdt i oppdrettet. Faren er Legolas vom Zankelstein, viltfarget somali, og moren er NO*Triforce Vixen, blå somali.
To nye hunnkatter er nå inkludert i oppdrettet. Begge er viltfarget.
Den ene er Iza Izabella av Rubicon, født 01.04.2022. Hennes foreldre er IC S*Catnip’s Yungmaid Yasmin aka Mykjemykjen, sorrel, og Harry Hole av Rubicon, viltfarget.
Den andre er Jolly Juanita av Rubicon, født 03.09.2022. Hennes foreldre er NO*Triforce Vixen, blå, og Legolas vom Zankelstein JW, viltfarget.
Altså to viltfargede somalihunner fra eget oppdrett.
Iza Izabella av Rubicon.Jolly Juanita av Rubicon.IC S*Catnip’s Yungmaid Yasmin aka Mykjemykjen og Harry Hole av Rubicon.
To somalikattunger ble født hos Rubicon 28. mars 2021. En viltfarget hann, Harry Hole av Rubicon, og en blå hunn, Holly Hortensia av Rubicon. De er nå allerede åtte måneder gamle og for lengst flyttet til sine nye hjem. Foreldrene var NO*Triforce Vixen og NO*Tapawingo Herkules. Harry Hole av Rubicon skal snart få komme tilbake hit for å bli far til det neste Rubicon-kullet. Er vi heldige klarer vi å få til en paring i løpet av desember, og kan glede oss til kattefødsel i slutten av februar.
Det er IC S*Catnip’s Yungmaid Yasmin aka Mykjemykjen som skal pares med Harry Hole av Rubicon. Det vil trolig bli viltfarget og sorrel kattunger i kullet.
IC Tallullah av Revebo (N) nedkom den 25. januar med fem kattunger. Faren er NO*Tapawingo Mi Amore Mofasa.
I dag er de to uker gamle, store og fine og sunne kattunger. De har også fått navn, og kullet ser slik ut:
Gina Gelatina av Rubicon, blå abyssiner hunnkatt Gizmo Gonzales av Rubicon, blå abyssiner hannkatt General Gyldenløve av Rubicon, viltfarget abyssiner hannkatt Giggle Glancer av Rubicon, blå somali hannkatt Gordon Gigolo av Rubicon, blå somali hannkatt
Det var en gang for ganske lenge siden, på en forblåst og karrig øy på Møre-kysten i Norge. Der bodde det en kvinne med mange sultne barn. Mannen hennes var på sjøen, ja antagelig må det ha vært under en krig en gang. Kvinnen visste ikke sin arme råd for hvordan hun skulle klare å mette alle ungene sine. Fem små barn hadde hun, og for det meste gikk det i fisk, torsk og torskelever. Ofte kokte hun transuppe til de små for at de skulle få i seg nok fett og vitaminer.
Det var mangel på kjøtt, men hun hadde en voksen datter som hadde giftet seg med en gårdbruker. Denne svigersønnen var en gjerrigknark som sjeldent delte med seg av de goder han hadde på gården, men litt melk og kjøtt ble det på dem innimellom. En gang kvinnen fikk kjøpt kjøtt av ham, viste det seg å…
Burmeseren har alltid hatt en spesiell plass i mitt hjerte. Burmeseren er en eksotisk og orientalsk rasekatt med en spennende historie. Jeg hadde oppdrett av burmesere mellom 1977 og 1987. 62 burmesere så dagens lys under Rubicon-stamnavnet den gangen. Den siste burmeseren min døde i 1997, Petra Pus av Rubicon.
Min første burmeser, Hymes Bluecream Candy, kom til meg i 1976. En vakker blåcreme burmeser som jeg kjøpte usett over telefon fra Carl-Kristian Gulsett i Bergen, internasjonal FIFe-dommer, som den gang importerte en creme burmeser fra England, Kupro Cream Babette. Kanskje den aller første cremen som kom til Norden? Fra hennes første kull kom min katt som fikk kallenavnet Rubi.
Meg med Hymes Bluecreme Candy aka Rubi på utstilling i 1978
Min første burmeser kom med fly fra Bergen Rubi kom med fly fra Bergen sammen med sin søster Hymes Bluecream Cindy. Vi var to veldig spente damer som sto på Fornebu og ventet på våre små skatter. Det var en kjølig og regnfull dag. Våre katter sto i et bur ute mens fraktfolkene jobbet febrilsk med noen filmruller som skulle til Dagsrevyen! Det tok dessverre ganske lang tid, så da vi fikk våre små kattunger, var de forkjølet begge to… Jeg kan ikke huske nå, men vedder på at de heller ikke var fullt 12 uker en gang – var ikke så nøye på det i 1976 – og vi hadde jo heller ingen god vaksine den gang mot luftveisinfeksjoner. Min Rubi fikk dessverre kronisk luftveisinfeksjon som vedvarte hele livet ut, hun nøs med jevne mellomrom og slengte ut små klyser.
Røde og creme med ”ghost markings” Rubi fikk flere kull med kattunger. Blant annet noen fine creme, men de var den gangen ikke helt jevne i fargen, de hadde litt ”ghost markings”. Dagens røde og creme burmesere er jo helt uten dette.
IC Tornfalkens Zizzi, brun burmeser.
Den neste burmeseren, også kjøpt i 1976, var Tornfalkens Zizzi, oppdretter Gunilla og Gunnar Pehrson. En vakker brun burmeser som også ga oss flere fine kull med kattunger.
Betatt av burmeseren Jeg var 20 år i 1976, og ble helt betatt av rasekattoppdrett, og burmeser spesielt. Jeg skaffet meg boken The Burmese Cat, av forfatterne Robine Pocock, Dorothy Silkstone Richards, Moira Swift og Vic Watson. Boken var ny i 1975 utgitt av B. T. Batsford Ltd i London og Sidney. Dette ble min bibel, studert i flerfoldige timer – min engelsk var ikke så god den gang, men jeg fant ut det meste som sto der. Boken er fortsatt med meg, og nå til ny gjennomgang! Fortsatt har boken stor aktualitet og viktig informasjon, særlig om burmeserens historie, men også var det her jeg lærte meg det meste av grunnleggende genetikk. Det var i denne boken jeg så de første fargebildene av de ”nye” burmeserfargene, som rødt, creme, skilpaddefarget og ikke minst lilla og sjokolade.
Bilder fra «The Burmese Cat»
Jeg fikk en del kull med de nye fargene, skilpadder, rødt og creme, men ingen lilla og sjokolade, selv om jeg syntes de var veldig fine. Det var trolig ikke sjokolade eller lilla i de linjene jeg brukte. Men jeg husker da den første lilla burmeseren kom til Norge. Den var vakker!
Meg på utstilling med Little Big Man av Rubicon, creme burmeserhann. Foto Lasse Furevik.
Rendyrket den brune Etter hvert ble jeg mer og mer interessert i å rendyrke den brune burmeseren. Vi (min eksmann Lasse Furevik og jeg) ble tidlig kjent med Eva og Gert Boström fra Partille som vi bl.a. traff på utstillinger. Boström hadde et flott oppdrett under stamnavnet Bam-Bam’s, kun basert på brun burma. De hadde fått fram veldig flott type, og gule øyne. Gert Boström pleide å tulle med meg – og kalte mine katter for ”blommiga burmor”.
Boråskattens utstilling 1978 Jeg har spart på en katalog fra Boråskattens utstilling 7.-8. oktober 1978, der vi deltok med flere burmesere. Det deltok 44 burmesere på denne utstillingen, hvorav 38 var brune! De andre fargene var tre blå, en sjokolade, en creme og en blåcreme (min Rubi). Det totale antallet påmeldte katter var 671. Forsiden på denne katalogen var et flott bilde av to brune burmesere fra Bam-Bam’s oppdrett. Gert Boström var den gang sekretær i Boråskatten.
En Bam-Bam’s hunnkatt og IC General Grant av Rubicon.
Import fra USA Sammen med Boström importerte vi en brun hannkatt fra USA. Han måtte stå tre måneder i karantene i Sverige før han kom hjem til oss. Dessverre levde han bare noen få uker etter ankomst til Norge. Han syknet plutselig inn og døde fra oss. Den gang forsto vi ikke helt hva som feilte han, det ble snakket om lungebetennelse, men nå i ettertid når jeg har studert et omfattende brev jeg skrev til Norges Veterinærhøgskole der jeg beskrev forløpet, forstår jeg at det han trolig døde av var FIP. Påkjenningen med den lange reisen, opphold i karantene og så til slutt flytte til Norge ble antakelig for mye for han. Den gang var ikke kjennskapet til FIP så godt, men jeg ser av beskrivelsen at kattens ene lunge og brysthule var fylt med væske.
Ali Baba’s Playboy, brun burma. Amerikansk import. Bildet er tatt 22.08.1982 mens han var i karantene i Sverige.
Dette var et stort tap for oss, både økonomisk og for katteoppdrettet. Vi gjorde deretter ingen nye forsøk på å importere. Samme år som den amerikanske importen døde kom Bam-Bam’s Rut, født 16.05.1983 til oss. En vakker typet brun burmeser. Hun ble det siste innkjøpet av burmeser, og ble mor til noen kull.
Petra Pus av Rubicon, brun burma.
Den siste burmeseren jeg avlet på var Petra Pus av Rubicon, brun burmeser. Hun fikk åtte avkom med tre forskjellige hanner, alle var brune.
I 1995 kjøpte jeg min første somali, og siden da har det stort sett vært somali og noen få abyssinere i mitt oppdrett.
Ny burmeser i 2020! Så kom koronatiden i 2020, og jeg oppdaget det nydelige kullet til Irene Antonsen, med seks brune burmesere. Da var tiden inne for å skaffe seg en burmeser igjen! Og jammen var jeg heldig og fikk kjøpe vakre, skjønne, brune (N)Kattehula’s Godiva! Endelig kom det en ny burmeser inn i mitt hjem igjen! Hun har et helt fantastisk gemytt og har allerede blitt hele familiens kjæledegge! Mine to døtre, som jo er vokst opp med burmesere, var helt over seg av begeistring og minnes sin barndom med flere vakre og kosete burmesere.
(N)Kattehula’s Godiva
Bare så synd vi lever i en vanskelig tid med dette koronaviruset, og at det trolig ikke blir arrangert katteutstillinger igjen før kanskje langt ut i neste år, men vi får bare glede oss over kattene våre hjemme, og vente på bedre tider.
Godiva er jo bare en liten kattunge fortsatt, og skal vokse seg stor og sterk, men planen er selvsagt å få et kull etter hvert, bare jeg finner en mulig hannkatt som kan passe.
(N) Kattehula’s Godiva, BUR n og Electra Eldana av Rubicon, SOM n
Burmeserens historie Jeg nevnte innledningsvis burmeserens spennende historie. Rasen ble jo ”oppdaget” av en skipslege i den amerikanske marinen. Han hadde en spesiell fascinasjon for Østen og dens mystikk. Han skal blant annet ha levd som buddhistmunk, og senere praktisert som psykiater. Han skal ha brukt katter i terapi. Denne skipslegen, Dr. Joseph C. Thompson, tok med seg en katt kalt Wong Mau til USA i 1930. Denne katten viste seg senere å være en tonkaneser, en katt med ett gen for siameser og ett for burmeser.
Dr. Thompson var spesielt glad i Wong Mau. Det sies at denne katten satt ved siden av ham under hans konsultasjoner med pasienter. Hun ble av datidens katteforbund i USA klassifisert som en spesielt mørk siameser. Imidlertid mente Dr. Thompson at Wong Mau var svært forskjellig fra siameseren, og han inviterte derfor tre av sine oppdrettervenner og genetikere til å samarbeide med han om et genetikkprosjekt for å kaste lys over Wong Maus genetiske oppsett.
Wong Mau var en tonkaneser/hybrid Det viste seg blant annet at da Wong Mau ble paret med en siameser fikk hun både siameser- og burmeseravkom. Dette beviste at hun var en hybrid. Det må legges til at på denne tiden hadde siameser og burmeser forholdsvis lik type.
Dette genetiske prosjektet resulterte i en artikkel i det amerikanske tidsskriftet Journal of Heredity i 1943. Denne artikkelen er for øvrig gjengitt i sin helhet i boken The Burmese Cat. I denne artikkelen beviste de at siameser og burmeser var distinkt forkjellige genetisk sett, men at de paret sammen produserte hybrider, som vi i dag kaller for tonkaneser.
Burmeserkull 1976, Tornfalkens Zizzi med kullsøsken. Oppdretter Gunilla og Gunnar Pehrson, Sverige.
Dessverre opplevde ikke Dr. Thompson å få se den ferdige genetikkartikkelen på trykk. Han ble funnet død av et hjerteinfarkt i sitt hjem blant alle sine orientalske samlinger rett før artikkelen ble publisert.
Kanskje import av tonkaneser og burmeser før 1930 For øvrig spekuleres det i at det nok kan ha vært importert katter som kanskje var hybrider eller burmesere både til England og USA før Dr. Thompsons tid. I en bok om katter fra 1903, skrevet av Frances Simpson, blir det beskrevet flere forskjellige typer av siamesere; The Royal Cat of Siam med lys kropp og mørke points, og blå øyne og Chocolate Siamese, også med blå øyne (tonkaneser/hybrid), og det refereres også til en helbrun ”siameser” med gule øyne. Muligens kan de blåøyde tonkaneserne/hybridene ha vært mer vanlige i Østen enn den rene burmeseren på den tiden.
Fire vakre, viltfargede somalikattunger ble født 23. oktober hos Rubicon rasekattoppdrett. Tre hunnkatter og en hann. Alle er friske og fine, to av jentene er litt mindre enn de andre, men alle legger godt på seg og vokser seg sterke.
Tradisjonen tro har de alle fått sine navn:
Foggy Fant av Rubicon, SOM n – hann Fanta Fontana av Rubicon, SOM n – hunn Fia Flammencita av Rubicon, SOM n – hunn Fiola Felina av Rubicon, SOM n – hunn
Hannkatten er allerede reservert, det er også to av hunnkattene.
Foreldrene til kullet er: Far: IC Somaliann Sachiel, SOM n – israelsk import Mor: IC S*Catnip’s Yungmaid Yasmin, SOM o
Da kom det endelig kattunger igjen her hos Rubicon rasekattoppdrett! Fire vakre, viltfargede somalikattunger, to hunner og to hanner.
Foreldrene er NO*Triforce Vixen, blå somali, og IC Somaliann Sachiel, viltfarget somali – import fra Israel.
De fire små har allerede fått navn:
Eros Enrico av Rubicon, viltfarget hann
Even Epsilon av Rubicon, viltfarget hann
Emma Elegante av Rubicon, viltfarget hunn
Electra Eldana av Rubicon, viltfarget hunn
Ingen av kattungene er foreløpig reservert, men jeg har fått seriøse henvendelser på hannkattene allerede. Vi får se hvordan de utvikler seg – alle fire ser svært lovende ut.
Tjenerinnens beretning, av Margaret Atwood, er en merkelig absurd, dystopisk beretning som er sjokkerende lesning. At denne romanen er skrevet i 1985 gjør det enda mer sjokkerende, fordi forfatteren har konstruert en del ting i sin fortelling som ikke var ting en diskuterte eller tenkte på på det tidspunktet.
Bakgrunnen er et tenkt totalitært samfunn opprettet i en fjern framtid, etter at den amerikanske presidenten er skutt og kongressen utslettet. Et nytt samfunn er etablert med et strengt religiøst regime som har tatt fullstendig kontrollen over alle kvinner. Kvinnene blir inndelt i bruksområder, der tjenerinnene er de mest verdifulle, fordi de anses å fortsatt ha fungerende livmor og eggstokker og kan føde barn. Miljøforurensning og skadelige utslipp skal ha ødelagt den generelle fertiliteten i befolkningen, slik at mange ble infertile og/eller fødte misdannede barn – såkalte u-barn.
Kvinner som hadde vært gift mer enn én gang og hadde født tidligere ble fjernet fra sin familie og samlet i et senter for omskolering til å bli tjenerinner. Vokterne i dette senteret er de såkalte tantene – eldre kvinner som ved hjelp av indoktrinering, fanatisk religiøsitet og vold tvang kvinnene til å utslette minnene om sine ektefeller, kjærester og barn.
Mennene var også inndelt i kategorier, men det var opplest og vedtatt at det ikke kunne være menn som var årsak til infertilitet. Det var kun kvinnene som hadde ansvaret for fertilitet. Menn var enten voktere, engler (soldater), eller førere. Sistnevnte var menn høyt på strå som fikk rett til å ha en tjenerinne i tillegg til sin hustru. Hustruene var også en egen klasse med kvinner som hadde en viss makt over andre grupper av kvinner, særlig over tjenerinnene.
Margaret Atwood tegner opp et samfunn som har bemerkelsesverdig mange likhetstrekk til vår tid. F.eks. var det ikke innført vanlig bruk av plastkort til betaling i 1985, men i dette «nye USA» kalt Gilead, er kontanter helt borte. Mange opplysninger og funksjoner tastes inn i datasystemer, alt fra legejournaler til passkontroll. Det var et gjennomkontrollert samfunn basert på angiveri og vold. En egen gruppe ble kalt for øyne, de kunne være utplassert i alle klasser av både menn og kvinner og hadde til oppgave å angi de som ikke fulgte reglene for sin stand.
Religiøse grupper som jøder, jehovas vitner med flere ble internert og sendt til de såkalte koloniene for slavearbeid. Det samme ble såkalte u-kvinner, kvinner som var for gamle, og ubrukelige til noen av de andre funksjonene.
Ekstreme islamister fikk skylden for at USA ble kuppet av det nye kristne fundamentalistiske styret som fratok kvinner alle sine rettigheter. Kvinnene måtte bære ulike heldekkende drakter i ulike farger, hustruene i lyseblått med fine broderier, tjenerinnene i rødt med hvit hette, og martaene – som var hushjelper i matt grønt.
I romanen følger vi tjenerinnen Offred og hennes minner fra før regimet kom til makten. Dette er hennes beretning. En fascinerende og skremmende beretning – som dessverre har likhetstrekk ved enkelte regimer i dagens verden…
Som sagt, romanen er skrevet i 1985. Margaret Atwood, som nå går i sitt 81. år, har skrevet en oppfølger i 2019: Gileads døtre. Den skal det ble spennende å lese!
Tjenerinnens beretning har også vært utgangspunkt for en TV-serie – den har jeg ikke sette ennå, men den må jeg nok få sett!
Denne bokomtalen har fått ny aktualitet siden det nå er laget en dokumentarfilm og Marianne Ihlens og Leonard Cohens kjærlighetsforhold. Filmen kommer nå i oktober 2019.
… eller «So long, Maryann«, som Leonard Cohen synger. Dette er boktittelen til en fantastisk spennende bok om Marianne Ihlens ungdomsliv på 1950- og 1960-tallet. Hun var gift med den norske forfatteren Axel Jensen, og ble elskerinnen til Leonard Cohen.
Boka er skrevet av Kari Hesthamar som skriver på et nydelig nynorsk! Hovedkilden til fortellingen om Marianne og hennes to berømte kjærester er Marianne selv som har fortalt og lånt ut dagboknotater og personlige brev. Også Leonard Cohen har bidratt med opplysninger og upubliserte dikt. Axel Jensens enke, Prathiba Jensen, har gitt forfatteren tilgang til Axel Jensens korrespondanse.
Fra Oslos vestkant til Hydra i Hellas Forfatteren har gjenfortalt en utrolig kjærlighetshistorie, og beskrevet en ung kvinnes fantastiske liv fra det snerpete vestkantlivet i Oslo til hennes flukt med Axel Jensen til øya Hydra utenfor Athen. På Hydra lever de et enkelt liv i samforståelse med lokalbefolkningen, men er…
Tjenerinnens beretning, av Margaret Atwood, er en merkelig absurd, dystopisk beretning som er sjokkerende lesning. At denne romanen er skrevet i 1985 gjør det enda mer sjokkerende, fordi forfatteren har konstruert en del ting i sin fortelling som ikke var ting en diskuterte eller tenkte på på det tidspunktet. 
Lisbeth Fallings Blogg 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.