Category Archives: litteratur

Ute av verden – Karl Ove Knausgårds debutroman

Etter å ha slitt meg gjennom Karl Ove Knausgårds første bok av romanen Min Kamp, kom jeg til å tenke på at jeg har jo også lest hans første roman, debutromanen, Ute av verden. Det er noen år siden jeg leste den nå, men jeg husker den likevel ganske godt.

Som fortelling og roman står den seg langt bedre enn Min kamp, men jeg husker at jeg også synes den var veldig omstendelig i sin beskrivelse av bagateller og detaljer. Det jeg husker best etter den boka er at jeg satt igjen med en pinlig følelse av at dette kanskje hadde hendt i virkeligheten. En ung lærers forelskelse og forførelse av en av sine 13-årige elever…

Et forsøk på å etterligne Agnar Mykle
«Gang på gang blir tankene uvilkårlig ledet hen til Mykle når man leser Karl Ove Knausgårds monstrøse debutroman – til beretningen om en ung nordmanns vandring over jorden, sangen om hans tvil og tro, hans usikkerhet og famlende lengsel, bylten av skjensel og drømmen om ry.»
Dette skrev Øystein Rottem i Dagbadet om Ute av verden i 1998. Jeg er enig i hans sammenlikning med Mykle, det var også slike tanker jeg gjorde meg da jeg leste boka, mye av rammen rundt fortellingen er likt det Mykle skrev om i Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin, men der stopper nok sammenlikningen tvert.

Trolig har Knausgård lest Mykle og beunderer ham stort, men å skrive som ham – det får han ikke til. Mykles særegne humor og selvironi er helt fantastisk, og er det som gjør hans bøker helt unike, samt hans bakenforliggende menneskesyn som er mesterlig gjennomført i bl.a Rubicon som var Mykles siste roman. Mykle var også svært nærgående med virkeligheten, men klarte likvel å holde seg i fiksjonen.

En Lolita-historie
I Ute av verden tegner Knausgård opp bildet av en ung og usikker mann som reiser til Nord-Norge som lærervikar. Han forteller fintfølende og levende om barna han underviser, om utkantmiljøet han bor i, og mange tanker rundt dette. Begjæret som etterhvert dukker opp overfor en av de spinkle 13-årige elevene fyller den unge læreren med skam og motforestillinger, men han lar seg likevel rive med og ender opp med å forføre jenta. Dette er historien om en ung mann som tar det han får lyst på.

Så viser det seg altså at Karl Ove Knausgård faktisk var i Nord-Norge som lærervikar i 18-årsaldren. Det er nevnt i Min kamp nr 1, og jeg leser i VG i dag at det i Min kamp nr 2 faktisk sås tvil om den seksuelle omgangen med 13-åringen var fiksjon, men at det kan ha vært selvbiografisk. Og nå er Ute av verden utsolgt fra forlaget! Er det fordi folk elsker å lese om virkelige folks liv? Da kan jeg anbefale en haug med virkelig gode biografier, faktisk er biografiene mine yndligsbøker, men da er det fordi de personene som det skrives om har hatt et unikt og interessant liv…

Mer om Min Kamp
Og nå etter å ha minnes Knausgårds debutroman, og sammenlikningen mot Agnar Mykle, som jo har kommet fram i forskjellige sammenhenger, både for Min kamp og for Ute av verden, så slår det meg det som faktisk er forskjellen og som gjør at jeg synes Knausgårds Min kamp ikke er spesielt interessant eller god som roman. Det er det fullstendige fraværet av æresfølelse overfor andre mennesker enn forfatteren selv. Hans milelange utredning om farens siste fornedrende leveår sammen med farmoren beskrives ned til minste dritt som ligger slengt i farmorens hus, og all hans fortvilede vasking for å fjerne sporet av menneskelig fornedrelse. Men Knausgård har ingen innsikt i menneskesinnets mange vanskelige irrganger, andre enn sitt eget, han står komplett uforstående overfor alle de andre. Og da forstår jeg hvordan det er mulig å utlevere hele sin familie med all dens utilstrekkelighet og vanskeligheter, og skrive så kjedelig om det.

Knausgårds intetsigende pjatt

Bokomslaget er designet av Yngve Knausgård. Forfatterens eldre bror.

Karl Ove Knausgårds roman, Min kamp, er et merkelig norsk litteraturfenomen. Jeg stiller meg spørsmålet om en tilsvarende fortelling og med en slik skriveform i det hele tatt ville blitt utgitt i noe annet land enn Norge.

Romanserien, som skal inneholde 6 bøker til slutt, har fått stor medieoppmerksomhet fordi forfatteren skriver om seg selv og sitt eget liv. Hans familie og venner er navngitt og blir omtalt og beskrevet slik Knausgård selv har oppfattet dem på både godt og vondt.

Et helt ordinært liv
Min kamp handler om forfatterens liv fra barndom, ungdomstid og voksenliv. Ytre sett har han levd et helt ordinært liv uten de virkelig store hendelsene i en forholdsvis normal kjernefamilie. Nerven i historen er hans dårlige forhold til sin far, og hans tanker rundt dette forholdet. I bok  nr 1 handler det bl.a. om farens død og detaljer rundt hans begravelse. Men hovedinnholdet i boka er egentlig navlebeskuende beskrivelser av forfatterens eget ego og ungdomshendelser. Forfatteren bruker alt for mye plass til  beskrive helt ordinære dagligdagse hendelser ned til minste detalj. Dette gjør boka langtekkelig og rett og slett kjedelig å lese. At det går an å skrive så mye om en venting på en flyplass og det å ta fly til Stavanger er jo ganske artig – ok, han har med fortvilelse og tanker rundt farens død, men akk og ve…

En bokside fra Min kamp nr 1. Her beskrives brorens nystartede designerfirma.

Frister ikke å bruke tid og penger på de neste fem bøkene
For meg er det nesten uforståelig hvordan så mange kan være så begeistret for dette romanverket. Riktignok har jeg kun lest den første boka, men det frister rett og slett ikke å bruke verken tid eller penger på de neste fem. Det aner meg at de vil være likedan. Dette nesegruse, navlebeskuende, intimbeskriveriet interesserer meg faktisk ikke. At noen mener at det er så genialt at forfatteren bruker seg selv og sitt eget levde liv som utgangspunkt og at det er helt nyskapende, er etter min mening nonsens og reint tull! Enhver forfatter bruker sine egne opplevelser og erfaringer og skaper stoffet og sine fortellinger ut i fra det. Også Knausgård dikter når han skriver om dagliglivet i sin barndom, eller ungdom, særlig når han beskriver små bagateller i detaljer, slikt er det nemlig ingen som er kar om å huske om de ikke da har skrevet en detaljert dagbok gjennom hele sitt liv.

Uinteressante detaljbeskrivelser
Det er selvsagt viktig å beskrive situasjoner og intereriør på en slik måte at leseren oppfatter miljøet, tidsånden og stemningen fortellingen foregår i, men her er det for mye av dette, og derfor oppleves store deler av boka som pjatt. Stor romankunst og god litteratur er det ikke. Mitt håp om en ny Agnar Mykle, ble absolutt ikke innfridd. Jeg fatter heller ikke hvorfor det skal være et poeng å bruke sitt eget navn og familie og venners navn. Det blir jo bare pinlig! Noe av det morsomste en forfatter gjør er vel å dikte opp unike navn på sine figurer, slik for eksempel Agnar Mykle gjorde. Hvordan kan en helt ordinær og kjedelig Karl Ove Knausgård måle seg med en Ask Burlefot?

En kjedelig biografi
Karl Ove Knausgård har skrevet en kjedelig biografi over et helt ordinært liv, og prøver å utgi det som en roman. En annen som har gitt ut sin biografi med fortelling fra barneår og ungdomsår, er Aslam Ashan. Hans fortelling er drivende godt fortalt, og hendelsene treffer deg i magen som knyttneveslag. Den boka er mye mer høyverdig litteratur enn det mølet Knausgård har prestert. Igjen må jeg undre meg over den bejaende og beundrende omtalen han har fått av litteratureliten. Trolig handler det om at Knausgård, som selv har studert litteraturvitenskap, har «lest» miljøets koder og klart å treffe et behov hos denne merkelige akademiske gjengen, slik at de hauser hans romanverk opp i skyene – et klassisk tilfelle av «Keiserens nye klær»!

Har du lest Knausgård?

Karl Ove Knausgård vant Brageprisen i 2009

Han er på alles lepper for tiden. Denne Karl Ove Knausgård som har påbegynt et romanprosjekt på seks bøker, hvorav tre allerede er utgitt, og tre er under arbeid.

Jeg har ikke lest den første boka ennå, men den ligger på vent.

Stor interesse fra litteraturkritikereliten
Bokprosjektet er allerede mye omtalt og diskutert av ulike lesere og litteraturinteresserte. Knausgård har tydeligvis truffet noe – kanskje noe helt spektakulært og nyvinnende, eller rett og slett bare skrevet en drivende god tekst. Det vet jeg ikke ennå, før jeg selv får lest boka. Men jeg har altså allerede lest mye om boka, og jeg får vel nærmest et inntrykk av at det for litteraturkritikereliten nå er utrolig viktig å mene noe om Knausgård, nærmeste hva som helst vil de mene og påpeke. Jeg synes diskusjonene og meningene noen ganger virker helt absurde og innviklede. Det dreier seg i hovedsak om hvorvidt forfatteren er for personlig og privat eller ikke. Mange henger seg opp i om Knausgård blir alt for intim og utleverende overfor sine nærmeste. Det interesserer meg egentlig svært lite dersom teksten forteller noe viktig og har litterær verdi.

Agnar Mykle skapte store overskrifter med sin roman "Sangen om den røde rubin" i 1956. Han ble anklaget for det pornografiske innholdet, men trolig var det samfunnstoppers gjenkjenning som var hovedproblemet.

Agnar Mykle
At det kan være intimt og vanskelig for eventuelle berørte  er en god påminnelse om hva som skjedde her i landet for mange år siden – vi skal tilbake til 1956 da Agnar Mykle måtte gjennom en lang og pinlig rettssak for sin roman «Sangen om den røde rubin». Den gang var det også hevdet fra flere personer at de var klart gjenkjennbare, og at de ikke ville finne seg i slikt. Agnar Mykle ble pint gjennom en langvarig og mye omtalt rettsak, men ble til slutt frifunnet.

Saken ødela trolig forfatterens skriveglede og energi. Han ga bare ut én roman etterpå – Rubicon i 1965. Resten av livet egnet han til dukketeater. Etter hans død ble det funnet mange kasser med upubliserte notater og manuskripter. For meg står fortsatt «Sangen om den røde rubin» som den aller beste norske roman jeg noensinne har lest. Og jeg kan ikke fri meg for å tenke hva som kunne kommet fra denne forfatterens penn om han hadde fått mer kredit fra samtiden og fått utvikle sitt forfatterskap i fred… I stedet hugget samtiden hans blomstrende tre rett ned!

Tilbake til Knausgård, som jeg håper har mer guts og ryggrad til å tåle alt oppstyret rundt seg, slik at han får fullført dette spennende bokverket.

Hva handler «Min kamp» om?
Som svært litteraturinteressert leser jeg det meste som står skrevet om nye bøker, og er nå svært nysgjerrig på hva denne «Min kamp» faktisk handler om. For det første reagerte jeg kraftig på tittelen, hvordan er det mulig å kalle en bok det samme som en annen svært berømt og beryktet mann kalte sin bok, nemlig «Mein Kampf» av Hitler? Vel, krigen er nok så langt borte i historietåka for dagens yngre forfattere at det kanskje ikke er noe poeng lenger, men dog… Så har jeg fått inntrykk av at de som kjenner seg igjen, eller som håper at de kjenner seg igjen er mennesker rundt Universitetsmiljøet i Bergen på slutten av 1980-tallet. Bare sjekk denne bloggen.

Ellers har jeg lest at romanen handler om forholdet mellom far og sønn, og vanskeligheter med å takle farsrollen i klemma mellom dagliglivets trivialiteter og sinnets lengsler. Flere har rost romanprosjektet for å sette ord på mannsrollen av i dag, og andre har kritisert dette ut i fra et feministisk synspunkt. Ja, hva vet jeg.

Skitten lesning
Den siste artikkelen jeg leste om Knausgård sto i Klassekampen i dag. «Skitten lesning» var overskriften på artikkelen, skrevet av kjønnsforskeren Wenche Mühleisen. Spennende, tenkte jeg – her kommer det kanskje endelig en god uttalelse fra en som selv har lest bøkene? Men hva finner jeg? Et sammensurium av komplisert omtale av hva andre kritikere tidligere har skrevet om romanen, det er nærmest umulig å få tak i hva hun selv mener om saken. Jeg trodde jo at det skulle bli en herlig griseslakt av mannsjåvenisme med utgangspunkt i artikkelens tittel, men nei, det var mer intetsigende preik i vanskelige vendinger. Så nå vet jeg egentlig enda mindre om hva Knausgård skriver om…

Som sagt, boka ligger her på vent, og jeg skal snart ta fatt på den. Jeg gleder meg litt til det, for man vet jo aldri – kanskje det er en ny Agnar Mykle på gang? Dere skal få vite hva jeg mener når boka er «fortært».

Eventyret om Lussi Langnatt

Det var en gang for ganske lenge siden, på en forblåst og karrig øy på Møre-kysten i Norge. Der bodde det en kvinne med mange sultne barn. Mannen hennes var på sjøen, ja antagelig må det ha vært under en krig en gang. Kvinnen visste ikke sin arme råd for hvordan hun skulle klare å mette alle ungene sine. Fem små barn hadde hun, og for det meste gikk det i fisk, torsk og torskelever. Ofte kokte hun transuppe til de små for at de skulle få i seg nok fett og vitaminer.

Det var mangel på kjøtt, men hun hadde en voksen datter som hadde giftet seg med en gårdbruker. Denne svigersønnen var en gjerrigknark som sjeldent delte med seg av de goder han hadde på gården, men litt melk og kjøtt ble det på dem innimellom. En gang kvinnen fikk kjøpt kjøtt av ham, viste det seg å være fra en syk ku som døde av seg selv.

Kvinnen var av arbeidsom og kreativ natur. Hun jobbet sent og tidlig med å skaffe mat nok til barna sine, dessuten hadde hun noen høner som ga egg. De fem barna; Oddmund, Sverre, Trygve, Lill og vesle Gunnar, hadde det forholdsvis godt i det vesle huset ut mot havet. Moren sørget for varmt tøy, og næringsrik kost så godt hun kunne. Men om vinteren var det tøft å leve på det vesle værharde fiskeværet ut mot havet. Vinden ulte og pisket rundt hushjørnet og tok godt tak i dem når de skulle gå på utedoen, hente ved eller egg i uthuset.

Vintermorgensol på Smøla. Foto Geir Magne Aandahl

Kvinnen måtte lage alle klærne til barna selv, og hun hadde spesielt mye å gjøre til jul. Da skulle alle ha nye klær og det måtte  strikkes og sys omtrent døgnet rundt. Siden det var krig, så var det jo vanskelig å få tak i gode stoffer og garn, så mye måtte sprettes opp og syes om fra hennes egne klær eller avlagte fra barna som vokste ut av det de hadde.

Denne julen, som dette handler om, hadde kvinnen fått skaffet en del varer som hun lagde julemat av. Hun lagde sylte, leverpostei, og masse fiskekaker. Til og med julebakst ble det, om ikke alle de sju slagene, så var det blant annet fattigmann, peppernøtter, serinakaker, sandkaker og krumkaker. Hun var svært fornøyd med førjulstria. Hun hadde også klart å få råd til å kjøpe litt nøtter, rosiner og frukt som hun gjemte godt, slik at barna skulle få søte overraskelser til jul. Datteren som bodde på gård, hadde hjulpet henne godt dette året, særlig med å få tak i de dyrebare ingrediensene til julekakene.

Det meste var i hus, og hun hadde vasket og pyntet så fint til jul. Det var lille julaften, og barna fikk risgrøt med sukker på. De var mette og fornøyde, og ble etterhvert hufset til sengs. Juletreet var på plass i stua, det fikk ikke barna se før om morgenen på julaften. Fortsatt hadde kvinnen mye igjen før hun kunne legge seg i den lange julenatten. Hun satt ved symaskinen sin og visste ikke hvordan hun skulle klare å bli ferdig med alle klærne som skulle bli barnas juleantrekk. Det var mørkt og hustrig ute. Kvinnen kjente seg så sliten og alene, og hun tenkte med bekymring på mannen sin som hun ikke hadde hørt fra på svært lenge. Mens hun satt slik kom hun til å sovne av et øyeblikk.

Hun våknet ved at hun kjente en mild berøring på kinnet, og foran henne sto en vakker kvinne i hvit kjole, et varmt lysskjær omsluttet henne, og i hånden hold hun en gylden stav. Den fremmede kvinnen svingte staven over den uferdige klesbunken. Plutselig startet symaskinen av seg selv, og i rekordfart var alle barnas juleplagg ferdige, de plasserte seg nystrøket i pene hauger utover sofaen. Små fine dresser til guttene, med kritthvite skjorter og tversoversløyfer. De blanke fine knappene i dressjakkene hadde kvinnen aldri sett før. Den vesle jentas kjole var i vakker rød fløyel, med et nydelig sløyfebånd til.

Så svingte den hvite feen tryllestaven i en stor bue om juletreet, og der kom det til noen vakre sølvgirlandere, og kurver husets mor aldri hadde sett før, og oppi kurvene drysset det små sjokoladekuler i sølvpapir, rosiner og mandler, og noen flotte søte kjeks med julenisseglans hang også plutselig på treet. Den slitne kvinnen holdt hånden for munnen i stor undring. Så gikk den hvite ut på kjøkkenet, og svingte staven igjen. I lysglitteret dette skapte sto det plutselig fem vakre skåler som kvinnen ikke visste at hun hadde. Oppi skålene var det noen fine juleservietter med blonder, og så en herlig haug med godter og kaker, litt av dette kjente kvinnen igjen fra sin egen bakst, men der var også noen flotte nissefigurer i marsipan.

Feen brukte igjen tryllestaven sin og vips fløy alle skålene i lufta og feen svevde etter opp trappen til barnas soverom. Kvinnen fulgte forferdet etter oppover trappen i lysskimmeret. Til sin store overraskelse så hun skålene og feen krympe ned til miniatyr og slik seilte feen inn gjennom nøkkelhullet til barnas soverom. Mer husket ikke kvinnen før hun plutselig våknet i sin egen seng på julaften morgen. Hadde hun drømt, mon tro? Hun gikk inn til barna som akkurat hadde våknet. De satt i sengene og gned seg i øynene, og gledet seg over at nå var det jul! Så tittet mor under sengene – der sto de fem skålene! Et av barna fulgte øynene hennes og så herlighetene. Han krabbet under sengen og hentet fram en skål.

– Å, så deilig, det er en skål til hver av oss, ropte gutten. Men, mor hvor har du fått tak alt dette?

– Nei, det er nok ikke jeg, stammet moren. Det er – hun tenkte seg lenge og vel om, før hun sa – det er Lussi Langnatt som har kommet til dere med dette. Hun visste ikke helt hvor hun tok dette fra, men det falt henne inn at slik var det. Så satte hun seg ned på sengekanten og fortalte barna hva hun hadde opplevd kvelden før. Barna hørte på med store øyne. Dette var jo for fantastisk til å være sant!

Barna fikk en minnerik og fantastisk jul de aldri glemte, og hver lille julaften siden, la de seg tidlig i håp om at Lussi Langnatt ville komme på nytt. De prøvde å holde seg våkne så lenge som mulig for å få et glimt av den hvite feen som kom gjennom nøkkelhullet og satte slike spennende juleskåler med kaker og søtsaker under sengene deres, men hver gang sovnet de av, og hver julaften morgen sto de fantastiske skålene under sengene deres.

Den lille piken Lill, var så vakker i den røde fløyelskjolen, med silkebånd i håret. Hun glemte aldri sitt eget speilbilde fra den julekvelden, eller det fantastiske som hendte. Lussi Langnatt fulgte henne resten av livet, og kom hjem til hennes barn, og hennes barnebarn, og sannerlig spredte det seg til svært mange flere heldige barn også. Så hver eneste julaften morgen er det mange barn som finner Lussi Langnatts rause godtegaver under sengene sine.

Opphavsrett til fortellingen: Lisbeth Falling

Jeg har lagd eventyret som en bildebok som du kan kjøpe her: lulu.com

Julenissen er skapt av Coca Cola Company

Den amerikanske, tykkmagede nissen er opprinnelig skapt av Coca Cola i forbindelse med reklame. Men utgangspunktet var et dikt av Clemet Moore som ble publisert første gang i 1823.

I diktet blir julenissen beskrevet som en liten tykkfallen mann i brune skinnklær som røkte krittpipe. Han klatret inn gjennom pipa og kom ut i peisen for å legge igjen gaver til barna mens de sov. Han kjørte i en slede trukket av reinsdyr. I diktet har alle reinsdyrene navn. (Haldis Moren Vesaas har oversatt diktet til nynorsk.)

Illustrert barnebok
Clemet Moores dikt ble ikke skikkelig kjent før det ble publisert på nytt med illustrasjoner i 1848, da ble det også gitt ut som illustrert barnebok som ble en kjær skatt for de mange barna som fikk den i gave. I bokas illustrasjoner er nissen en liten, gammel mann i mørke, eller brune klær.

Sankt Nikolaus
Nissen blir kalt Santa som viser tilbake til Sankt Nikolaus som er en katolsk helgen som opprinnelig skal ha kommet fra det som i dag er Tyrkia. På 1300- og 1400-tallet var det skikk å gi barna gaver 6. desember, som var minnedagen for Sankt Nikolaus. Etter hvert begynte voksne også å kle seg ut som helgenen når de små presangene skulle deles ut. Dette er fortsatt en tradisjon i Nederland.

Med årene vokste Santa i popularitet, og tegneren som hadde illustrert Moores dikt, utbroderte etter hvert historien. Han fant opp en egen by, Santas protokoller med snille og slemme barn, julenisseverkstedet og julenissens hjelpere.

Reklameplakat for Coca Cola
Det er imidlertid den amerikanske reklametegneren Haddon Sundblom som skapte den moderne nissen. I 1931 lagde Sundblom, på oppdrag fra Coca-Cola, en reklameplakat med en brusdrikkende julenisse. Han farget klærne røde som fargen på Cola flaskens etikett.

Plakaten fikk stor oppmerksomhet, og Sundbloms Santa-skikkelse ble etter hvert identisk med den virkelige Santa Claus over store deler av verden.

Disneys tegnefilmer
I 1932 publiserte Walt Disney to korte tegnefilmer med Sundbloms nisse i hovedrollen, og dermed var nissens nye identitet spikret.

Kilde: Velle Espelands Julenissen og andre nissar

Noen vet

Trude Teige er for de fleste best kjent som programleder for Tabloid i TV2. Hun har gjort mange flotte intervjuer og ledet spennende diskusjoner i dette aktualitetsprogrammet. Trude Teige er en en anerkjent TV-journalist som også har skrevet en svært leseverdig krim.

«Noen vet» tar utgangspunkt i uønskede, sårede og skadede barn som ble plassert på barnehjem på 1960-tallet. Bokas heltinne er en anerkjent TV-journalist med mange likhetstrekk med forfatteren selv. Kajsa Coren nyter respekt som journalist, men strever i sitt dagligliv med småbarn og et skrantende ekteskap med en psykiater. Kajsa jobber med et større prosjekt der hun prøver å avdekke overgrep mot barn på barnehjem.

Et eldre ektepar blir funnet døde i sitt hjem på et avsidesliggende sted. Kajsa dekker saken for TV, og begynner selv å undersøke omstendigheter rundt mordene. Etterhvert vikles hun inn i morderens nett, med fatale følger.

Historien er intelligent fortalt, med interessante innblikk i hvordan en TV-journalist arbeider. Boka er spennende fra første til siste side, og har en overraskende slutt.

Kvinne går til lege – mann går på by’n

VisBildeServletDet er ikke lett å skjønne hva denne boka handler om ut i fra tittelen, men den er virkelig leseverdig! Det er en ærlig og oppriktig roman om hvordan en mann reagerer når hans kone får kreft. Historien som fortelles viser hvordan det moderne mennesket lever og hvordan vi intetanende tror vi er udødelige helt til tragedien rammer oss.

Stijn og Carmen er et vellyket ungt par med et lite barn. De bor i en kul leilighet i Amsterdam. Begge har flotte jobber i egenstartede firmaer. Så får plutselig Carmen diagnosen brystkreft. Det er en ondartet kreft som ikke kan helbredes umiddelbart ved å fjerne brystet, men hun må gjennom flere harde cellegiftskurer. Forfatteren beskriver hendelsesforløpet og Stijns følelser rundt det som skjer med hans elskede kone. Han har også store problemer ved at han lider av såkalt monofobi – som forfatteren definerer som «sykelig angst for  et (seksuelt) mongamt liv, fulgt av tvangsmessig utroskap».

Stijn er helt avhengig av sine fredagskvelder på byen hvor han sjekker damer og stikker pikken i enhver mus som gjør seg tilgjengelig for ham, dog er det utroskap med stil og sjekking på lekre in-steder. Stijn får mer og mer dårlig samvittighet, men flykter likevel mer og mer inn i utroskap for å døyve smerten ved konas framskridende kreft.

Likevel er dette også en fantastisk kjærlighetshistorie, om kjærligheten mellom Stijn og Carmen og hvordan den utvikler seg i takt med hennes sykdom og etterhvert død. Beskrivelsen av sykdomsforløpet, møtet med leger og helsevesen er interessant og levende fortalt. For min del var det en bonus å få beskrevet hvordan nederlenderne løser dette med selvvalgt avslutning av livet. Fortalt på denne måten, virker det helt hensynsløst at vi ikke har samme mulighet her i landet! Dette er en beskrivelse av et tilfelle der legeassistert dødshjelp virkelig er på sin plass.

Boka kom ut i Nederland i 2003. Forfatteren Raymond van de Klundert, også kalt Kluun, er en av de mest leste forfattere i Nederland. Han jobbet med markedsføring inntil kona hans døde av kreft i 2001, og vi må anta at boka bygger mye på det han selv har opplevd.

Boka ble oversatt til norsk og kom første gang ut på Cappelen i 2007, og i Bokklubben i 2009.

Bokomtale: Spennende thriller – Lucifers evangelium

lucifers evangeliumTom Egeland har levert en svært spennende thrillerroman. Lucifers evangelium har ingredienser som spenner vidt i fantasi, og har sin styrke i at den er svært kunnskapsbasert. Dette er boka for deg som lurer på om det finnes andre forklaringer til fenomenet kristen tro, og bibelske fortellinger. Hvem var egentlig Satan eller Lucifer? Hva opplevde egentlig de menneskene som skrev ned bibeltekstene?

Det starter med at et gammelt manuskript blir funnet i hendene på et skjelett. Manuskriptet er vanskelig å tyde, og flere vitenskapsfolk over hele verden involveres for å finne ut av det. Også den norske antihelten, arkeologen  Bjørn Belto, blir dratt inn i en virvelvind av mystiske hendelser som kan spores til manuskriptet som noen tror er Lucifers evangelium. Merkelig nok er også CIA interessert…

Det viser seg at det også i 1970 ble funnet et liknede manuskript. Den italienske teologiprofessor og demonolog, Giovanni Nobile, fikk tak i det og romanen dreier seg også mye om hva som hendte den gang. Mord og kidnappinger ser ut til å følge i kjølevannet av disse mangetusenårige skriftene. Historien er mesterlig flettet sammen med faktaopplysninger som er egnet til å sette både tro og historie inn i en ny sammenheng. Mysteriets løsning er middels talt oppsiktsvekkende.

Lucifers evangelium er et funn av en bok som tilfredstiller en kresen bokelsker ved intens spenning, intelligente sammenhenger og interessant faktastoff.

Blogglisten

Hva er det med Ari Behn?

Familien BhenHva er det med Ari Behn som får sinnene så i kok? Hvorfor klarer han å provosere så inderlig? Han er en priviligert person som folk stopper opp og lytter til når han har noe å meddele. Men når meddelelsene kommer, så er de så spesielle og outrerte at hårene reiser seg på de fleste.

Visst hadde han rett i mye av sin kritikkk mot Carl-Erik Grimstad, denne selvoppnevnte eksperten på kongehuset som benytter enhver anledning til å fremheve seg selv og komme med usakeligheter. Men, Ari var det virkelig nødvendig å komme med SÅ sterke uttalelser, som død og begravelse? Du hadde din gyldne anledning, men ødela den med overdreven språkbruk. Tenk, stakkars deg som hadde vært taus i 8 år, og hadde hatt det så inderlig fælt…

Jeg kan jo ikke hjelpe for at jeg synes timingen var spesiell, rett før ditt yngste barn skulle døpes. En ukes mediekjør og tilfeldigvis fikk du fortalt at du skriver på en bok der en viss oppsagt kongeekspert er modell for en av personene i boka…

Jeg unner deg all mulig medieoppmerksomhet, men du hadde nok kommet bedre ut om du hadde vært litt mer ydmyk i dine uttalelser.

Blogglisten