Ute av verden – Karl Ove Knausgårds debutroman

Etter å ha slitt meg gjennom Karl Ove Knausgårds første bok av romanen Min Kamp, kom jeg til å tenke på at jeg har jo også lest hans første roman, debutromanen, Ute av verden. Det er noen år siden jeg leste den nå, men jeg husker den likevel ganske godt.

Som fortelling og roman står den seg langt bedre enn Min kamp, men jeg husker at jeg også synes den var veldig omstendelig i sin beskrivelse av bagateller og detaljer. Det jeg husker best etter den boka er at jeg satt igjen med en pinlig følelse av at dette kanskje hadde hendt i virkeligheten. En ung lærers forelskelse og forførelse av en av sine 13-årige elever…

Et forsøk på å etterligne Agnar Mykle
«Gang på gang blir tankene uvilkårlig ledet hen til Mykle når man leser Karl Ove Knausgårds monstrøse debutroman – til beretningen om en ung nordmanns vandring over jorden, sangen om hans tvil og tro, hans usikkerhet og famlende lengsel, bylten av skjensel og drømmen om ry.» Dette skrev Øystein Rottem i Dagbadet om Ute av verden i 1998. Jeg er enig i hans sammenlikning med Mykle, det var også slike tanker jeg gjorde meg da jeg leste boka, mye av rammen rundt fortellingen er likt det Mykle skrev om i Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin, men der stopper nok sammenlikningen tvert.

Trolig har Knausgård lest Mykle og beunderer ham stort, men å skrive som ham – det får han ikke til. Mykles særegne humor og selvironi er helt fantastisk, og er det som gjør hans bøker helt unike, samt hans bakenforliggende menneskesyn som er mesterlig gjennomført i bl.a Rubicon som var Mykles siste roman. Mykle var også svært nærgående med virkeligheten, men klarte likvel å holde seg i fiksjonen.

En Lolita-historie
I Ute av verden tegner Knausgård opp bildet av en ung og usikker mann som reiser til Nord-Norge som lærervikar. Han forteller fintfølende og levende om barna han underviser, om utkantmiljøet han bor i, og mange tanker rundt dette. Begjæret som etterhvert dukker opp overfor en av de spinkle 13-årige elevene fyller den unge læreren med skam og motforestillinger, men han lar seg likevel rive med og ender opp med å forføre jenta. Dette er historien om en ung mann som tar det han får lyst på.

Så viser det seg altså at Karl Ove Knausgård faktisk var i Nord-Norge som lærervikar i 18-årsaldren. Det er nevnt i Min kamp nr 1, og jeg leser i VG i dag at det i Min kamp nr 2 faktisk sås tvil om den seksuelle omgangen med 13-åringen var fiksjon, men at det kan ha vært selvbiografisk. Og nå er Ute av verden utsolgt fra forlaget! Er det fordi folk elsker å lese om virkelige folks liv? Da kan jeg anbefale en haug med virkelig gode biografier, faktisk er biografiene mine yndligsbøker, men da er det fordi de personene som det skrives om har hatt et unikt og interessant liv…

Mer om Min Kamp
Og nå etter å ha minnes Knausgårds debutroman, og sammenlikningen mot Agnar Mykle, som jo har kommet fram i forskjellige sammenhenger, både for Min kamp og for Ute av verden, så slår det meg det som faktisk er forskjellen og som gjør at jeg synes Knausgårds Min kamp ikke er spesielt interessant eller god som roman. Det er det fullstendige fraværet av æresfølelse overfor andre mennesker enn forfatteren selv. Hans milelange utredning om farens siste fornedrende leveår sammen med farmoren beskrives ned til minste dritt som ligger slengt i farmorens hus, og all hans fortvilede vasking for å fjerne sporet av menneskelig fornedrelse. Men Knausgård har ingen innsikt i menneskesinnets mange vanskelige irrganger, andre enn sitt eget, han står komplett uforstående overfor alle de andre. Og da forstår jeg hvordan det er mulig å utlevere hele sin familie med all dens utilstrekkelighet og vanskeligheter, og skrive så kjedelig om det.