Category Archives: litteratur

iPad’en, bøkene og jeg…

Etter å ha eid en iPad noen uker, er det blitt mer og mer klart for meg at den nok ikke kommer til å bli benyttet så mye til å lese bøker som jeg først forestilte meg.

Nå er det jo begrensende i seg selv at det finnes få (om noen) nye, og populære norske bøker å få tak i på dette mediet, så jeg vil nok komme tilbake med en fyldigere omtale av dette tema når det blir mulig å lese gode, norske bøker på iPad.

Snart noen norske, smarte tilbud?
Det som vil bli spennende å se etterhvert er om man får nye, smarte tilbud på iPad; virituelle «tidsskrifter» og bøker presentert på helt nye måter enn de tradisjonelle papirblader og -bøker. Jeg ønsker meg tilbud som ulike ordbøker, oppslagsverk, faglitteratur, romaner osv.

Analoge bøker
Gleden over alle papirbøkene mine er der fortsatt, eller skal vi nå kalle ikke-digitale bøker for analoge? Jeg elsker å sette meg ned med en inspirernde bok og fordype meg i den.  Bla, lese, se på bilder og studere.

Bokomtale: Glassblåseren fra Murano

Glassblåseren fra Murano er flott sommerlektyre. Det er en lettlest, men engasjerende bok, en kjærlighetshistorie som utspiller seg i Venezia.

En ung engelsk kvinne, Nora, flykter fra et havarert ekteskap i London til Venezia for å finne trådene tilbake i sin egen historie. Hun er selv født i Venzia av engelsk mor etter et eventyr med en båtfører. Nora vet at hennes far var i slekt med en berømt glassblåser fra Murano som på 1600-tallet var kjent som en stor glasskunstner. Han skapte både speil og lysekroner som fortsatt er å finne i Venezia. Denne forfaderen hadde en svært spennende livshistorie ,og hemmeligheter fra hans liv blir gradvis avslørt underveis i historien.

Venezias og Muranos glassarbeider var viden kjent og ettertraktet for flere hundre år siden, og historien om dette kommer også fram i romanen. Dersom du er interessert i glassarbeider vil du finne stor glede i denne boken. Romanens heltinne blir selv glassblåser og hennes liv veves tett sammen med hennes fjerne slektnings liv. Nora brenner alle engelske broer og gjør venezianer av seg og tar det mer italienske navnet, Leonora. I en storstilt reklamekampanje blir hun og hennes fjerne slektning framhevet til stor misunnelse fra andre glassarbeidere som mener de har mer berettigelse til å komme i rampelyset.

iPad’en er akkurat så kul som jeg trodde!

Det sydet av folk i den amerikanske Apple-butikken. Jeg måtte ta kølapp for å bli ekspedert. Og det første jeg fikk vite var at iPad uten 3G var utsolgt, men nei - vent nå litt - vi har én igjen med 64GB lagringsplass. Jeg tar den! ropte jeg. Jeg dro Visa-kortet mitt, og vips var jeg eier av en iPad og e-postadressen min kom fram på skjermen. Én gang kunde hos Appple, da er du registrert med navn og e-postadresse.

Det var helt Konge å gå inn i Apple store i San Diego og kjøpe en iPad. Det vil si jeg var visst kjempeheldig som fikk den siste iPad’en uten 3G, og med høyest lagringskapasitet.

Det kostet meg noen kroner ekstra, hadde egentlig tenkt meg den med nest mest lagringskapasistet, men er virkelige fornøyd med at det ble den jeg nå har.

Litt dyr
iPad er ikke spesielt billig, min kom på 867 dollar inkludert Apple Care i 2 år. Det ble den nette sum av 5 626 norke kroner. Ser at noen importører nå selger  iPad her i landet for 10 000. Det er jo svindyrt… Da vil jeg anbefale å vente til den kommer i vanlig salg via norske Apple-leverandører. Det skal bli spennende å se hvilken pris den havner på.

En komplett datamaskin som er lett å bruke
Det er ganske mye penger å betale for en dings, som kanskje for mange framtrer som et unødvendig leketøy. Og da må jeg bare si at der er det veldig mange som tar feil! Denne dingsen kan brukes til alt! Den er en komplett datamaskin som du kan surfe på nettet med, skrive e-poster på, lageog skrive ut dokumenter, laste ned bilder fra kamera, behandle bilder i bildebehandlingsprogram. Du kan lese bøker, høre musikk (lyden er helt topp!), se film og TV, lese aviser, spille spill. Noen av funksjonene trenger noe tilleggsutstyr, som f.eks. nedlasting av bilder fra kamera, og du må skaffe diverse applikasjoner for å gjøre ulike oppgaver. Sammenliknet med små bærbare datamaskiner, er det likevel rimeligere å skaffe seg en iPad enn en lap top…  Den er intuitiv og lett å bruke. Folk som til vanlig ikke er spesielt opptatt av data klarer lettere å bruke en iPad enn en vanlig datamaskin.

Skjermtastatur
Flere som omtaler iPad’en klager over at det er vanskelig å bruke skjermtastaturet, men det synes jeg at jeg vendte meg fort til. Det er også, etter min mening, unødvendig å hente inn et såkalt norsk tastatur. Alle våre sære bokstaver, æ,ø,å, er å finne på det originale tastaturet. Du bare holder tasten for «a» inne noen sekunder og får da opp alle mulige varianter av a, æ, â, ä, å osv fram.

Ja takk, begge deler!
Jeg har også en Android mobiltelefon, en HTC Legend. Den kan jeg også gå på nettet med og bruke til mange ulike oppgaver, som å sende bilder til facebook, legge ut video på YouTube, skrive på nettsteder, surfe på nettet, sende e-post og lese bøker. Android-telefonene gir iPhone god konkurranse. Mange sverger til Android fordi det er et åpent system i motsetning til iPhone der Apple styrer mye gjennom App store. Foreløpig er det bare gratisapplikasjoner som er tilgjengelig på Androidmarkedet her i Norge, men det er bare et tidsspørsmål før dette utvides.

Her er et eksempel fra Elements

Store muligheter til variert lesing
For en lesehest som meg gir disse dingsene meg mye større muligheter enn før til å lese oftere, og mer variert. Jeg gleder meg til norske tidsskrifter og bøker blir tilgjengelig som elektroniske utgaver og kan kjøpes gjennom passende nettsteder ala App store, Kindle osv. Det som også er svært spennende med iPad er at det utvikles nye programmer og måter å presentere innhold på. Som eksempel kan jeg nevne «Elements» som er et eget program/applikasjon som koster 75 kroner. Det tar for seg alle grunnstoffene, med oversikt over formler og annen fakta. Det er en utrolig flott og smakfull måte å få leksikalt stoff på. Også noen magasintyper har utnyttet mlighetene på en fortreffelig måte ved å bruke, bilder, og videoer mm i sine iPad-utgaver.

Apples iPad og HTC Legend - ja takk, begge deler!

Norske tilbud?
Jeg etterlyser norske e-bøker, elektroniske tidsskrifter og applikasjoner! Nå må norske forlag, tilbydere og tidsskriftsskapere komme på banen og mate oss med mange gode applikasjoner og programmer. Foreløpig er det bare Aftenposten som har laget en egen nettavisutgave for iPad. Dessverre er ikke deres nyåpnede, flotte arkiv med aviser langt tilbake i tid kompatible med iPad.

Sangen om den røde rubin

Det var en underlig følelse å sette seg ned i en teatersal for å se teaterstykket «Sangen om den røde rubin». Et stykke basert på Agnar Mykles berømte roman med samme navn. Jeg lurer på om Agnar Mykle ville likt dette stykket…

Det er Riksteatret som har satt opp stykket som nå snart er ferdigturnert. Vi fikk billetter i julegave til forestillingen som fant sted på Jessheim Kultursenter.

Skandaløs roman i sin samtid
Romanen, Sangen om den røde rubin, kom ut i 1956. Den handler om en ung manns vandring i verden og hans seksuelle forhold til ulike kvinner, og den store kjærligheten. Boka ble gjenstand for diskusjon helt opp til Storting og regjering. Både utgiver og forfatter endte opp med å bli stilt for retten, fordi mange mente boka gikk for langt i detaljerte, seksuelle beskrivelser. I det puritanske femtitallet i Norge var dette helt uhørt, og i tillegg var det åpenbart at romanen bygde på selvopplevde hendelser,  og at andre personer var lett gjenkjennbare.

Boka ble bedømt som utuktig i byrettet og beslaglagt av politiet. Høyesterett  var imidlertid av en annen oppfatning og friga boken igjen et halvt år etter. I løpet av sin forbudstid ble boka en farsott og Agnar Mykle en litteraturens superkjendis. Dessverre ble nok alt oppstyret trolig for mye for forfatteren. Muligens kan han ha planlagt en triologi om Ask Burlefot. Lasso rundt fru luna, var den første boka. Den inneholdt like mye erotiske beskrivelser som Sangen om den røde rubin, men den ble aldri gjenstand for samme oppstuss. Agnar Mykle ga kun ut en roman til, Rubicon, som kom i 1965. Mange mener den var en slags fortsettelse på Rubinen, men hovedpersonen hadde byttet navn.

En umulig oppgave å gjengi Sangen om den røde rubin på scenen?
Sangen om den røde rubin er en av norgeshistoriens største romaner, og innholder mange perler av stor litterær kvalitet. Hvordan vil dette stoffet ytre seg som bakgrunn for et teaterstykke? Det sier seg selv at det er en umulig oppgave å gjengi boka på scenen, men Morten Borgersens dramatisering og oppsetning har gode kvaliteter som fint klarer å gi et godt uttrykk for essensens i Mykles roman, men det er nok likevel langt fra den storhet over stykket som man kan si romanen har.

Mye av den humoren og sårheten som ligger i den litterære teksten er dessverre fraværende, og gjør derfor selve historien litt kjedelig. Ask Burlefot spilles av Mattis Herman Nyquist, og han leverer et ypperlig spill og han viser en absolutt troverdig Ask. Jeg synes han fikk fram den usikre og noe klumpete væremåten til Ask på en glimrende måte. Bjørn Skagestads «Mannen i parken» som var en gjennomgangsfigur i stykket, ble godt spilt, men jeg vet ikke om jeg likte den figuren – han ble litt for overdrevent påtrengende i noen av scenene.

Tre ulike elskerinner
Asks tre elskerinner ble spilt av Mari Baade, Julia Schacht og Ida Cecilie Clem. Alle disse leverte flott skuespill og passet fint inn i scener der de tre omtrent samtidig illustrerte erotiske situasjoner, og mange av Asks motsetningsfylte valg og kvaler i forhold til å finne «livets røde rubin». Også Yngve Berven var god i sin rolle som Asks venn Daniel. Han sto for flere av de vittige innslagene.

Rollen som Embla kjedelig tolket
Dessverre synes jeg rollen som Embla, Asks store kjærligeht, ble kjedelig tolket av Line Verdal. Det ble for mye mekanisk spill og lite innlevelse. Skikkelsen Embla kunne vært mye røffere og tydelig spilt. Slik hun er beskrevet i romanen er hun en nærmest uoppnåelig, blasert og spesiell dame som Ask aldri kan tenke seg vil ha noe særlig med ham å gjøre.

Regissøren kunne benyttet seg av noe mer spennende musikk, det musikalske falt dessverre helt igjennom etter min smak. Men alt i alt var det likevel en severdig forestilling, men slett ikke på samme nivå som den litterære opplevelsen det er å lese Sangen om den røde rubin, igjen og igjen…

Bokomtale: Sju mann

Det er ofte tilfeldigheter som avgjør hvordan et menneskeliv skal bli. Du fødes, lever et lykkelig liv, dør mett av dage.  Slik burde det vel være, men slik blir det jo sjelden… Ingen er herre over sitt livsløp, selv om man kan stå overfor mange valg. Sykdom kan plutselig ramme deg, en ulykke kan skje som forandrer alle de planer du en gang hadde.

I «Sju mann» skriver Dag Skogheim sju forskjellige fortellinger, det er sju forskjellige livsløp, men det er samme navn og samme fødselsdato. Peter Lundahl får sju alternative livsløp i Skogheims engasjerende beretning som tydelig viser hvordan tilfeldigheter kan spille en stor rolle for retningen på livet.

Dag Skogheim er en feiret forfatter som trolig er best kjent som den nord-norske arbeiderbevegelsens store forfatter. Han har skrevet ca 30 bøker, både romaner og faglitteratur.

Dag Skogheim er en feiret forfatter som har skrevet mye om nordnorsk arbeiderbevegelse, både romaner og sakprosa. Han var i en periode lærer i realskole og ungdomsskole, og debuterte med diktsamlingen "Gagns menneske" i 1970. Det som trolig har preget Dag Skogheims forfatterskap mest er at han som ung gutt ble rammet av tuberkulose, og tilbrakte flere år på sanatorium.

Flere av livshistoriene kretser rundt sykdom og død, men det fortelles også om hvordan folk lærer seg å leve med det som skjer med dem, hvordan de tilpasser seg sin ulykke og er i stand til å gi noe videre til andre.

Lettlest og spennende
«Sju mann» er en lettlest og spennende bok med frodige beskrivelser av tider som for lengst er forbi, men som også gir ettertanke for hva som kunne ødelegge et liv og styrte en mann i avgrunnen den gang. Her omtales sykdommer og problemer som er mer eller mindre ukjente for oss i dag.

«Sju mann» ble gitt ut første gang på Tiden Norsk Forlag i 2006. I 2007 kom den i 2. opplag som pocketbok.

Bokomtale: So long Marianne

… eller «So long, Maryann«, som Leonard Cohen synger. Dette er boktittelen til en fantastisk spennende bok om Marianne Ihlens ungdomsliv på 1950- og 1960-tallet. Hun var gift med den norske forfatteren Axel Jensen, og ble elskerinnen til Leonard Cohen.

Boka er skrevet av Kari Hesthamar som skriver på et nydelig nynorsk! Hovedkilden til fortellingen om Marianne og hennes to berømte kjærester er Marianne selv som har fortalt og lånt ut dagboknotater og personlige brev. Også Leonard Cohen har bidratt med opplysninger og upubliserte dikt. Axel Jensens enke, Prathiba Jensen, har gitt forfatteren tilgang til Axel Jensens korrespondanse.

Fra Oslos vestkant til Hydra i Hellas
Forfatteren har gjenfortalt en utrolig kjærlighetshistorie, og beskrevet en ung kvinnes fantastiske liv fra det snerpete vestkantlivet i Oslo til hennes flukt med Axel Jensen til øya Hydra utenfor Athen. På Hydra lever de et enkelt liv i samforståelse med lokalbefolkningen, men er også med på å danne et voksende kunstnermiljø der forfattere og malere fra mange deler av verden etterhvert innfinner seg. Marianne gifter seg med Axel Jensen og får en sønn med ham. Så forlater han henne på grunn av en annen kvinne. Den som trøster henne og hjelper henne med å ta seg av sin lille sønn er Leonard Cohen! Den gang en forholdsvis ukjent kanadisk forfatter og poet.

Axel Jensen
Boka gir et interessant bilde av Axel Jensens kunstnersinn. Uten å vurdere og forklare, forteller forfatteren nøkternt om hans tanker, ideer og væremåte. Både Axel og Marianne var nysgjerrige og hadde trang til å oppleve noe annet og større enn seg selv. De syntes livet i Oslo var trangsynt og vanskelig, og bestemte seg for å reise ut i verden. Bare beskrivelsen av denne reisen er i seg selv et eventyr. De havner til slutt på Hydra i Hellas etter en farefylt ferd i en folkevognboble. De har ikke mye gods og gull, og må ta til takke med setene i bilen som sine første møbler i sitt greske hjem.

Axel Jensen som ung

1960-tallet – en romantisk tid
1960-tallets eksperiementerende livsutfoldelse med romatiske forestillinger om fred og kjærlighet, og utprøving av diverse narkotiske stoffer, er levende fortalt. Forfatteren får fram det naive og nyskapende – disse stemningene som bare de som gjennomlevde det virkelig kan forstå, og det som var grunnlaget for mye av den fantastiske musikken som vi fortsatt i dag kan glede oss over.

Marianne sliter med «å finne seg sjæl»
Hovedpersonen, Marianne, sliter med å finne seg selv og sin rolle i skjæringspunktet mellom ex-mannen, elskeren og sønnen sin. Hun hviler trygt i sin husmorrolle mens hun bor på Hydra, men har vanskelig for å forme sitt eget liv. Det som ikke nevnes, eller beskrives på noen måte, er den tidens kvinnesyn og gryende kjønnskamp. Men det er ikke nødvendig for å forstå hovedpersonen. Hun var en kvinne som var ung og voksen på slutten av 1950-tallet, men som likevel tok sjansen på å bryte med det konvensjonelle og leve ut sine drømmer og skape seg et liv på egenhånd.

Hydra

Leonard Cohen
Jeg synes beskrivelsen av Leonard Cohen gir et nydelig bilde av en flott person som både gir av seg selv, men som også holder igjen. Særlig beskrivelsene av hvordan han tar seg av Mariannes vesle sønn er herlig lesning. Kjærlighetshistorien til Marianne Ihlen og Leonard Cohen utvikler seg i takt med Leonards økende berømmelse og blir etterhvert vanskeligere med mange separasjoner mens han reiser til Montreal og New York i forbindelse med sin forfattervirksomhet og opptredner. Marianne blir som oftest igjen på Hydra og er også bundet av sin vesle sønn.

Leonard Cohen som ung

Leonard lengter alltid tilbake til det enkle og herlige livet med sin nordiske, blonde skjønnhet på 1960-tallet. En lengsel han fortsatt bærer i seg.

Selv har jeg bestandig vært glad i Leonard Cohens sanger, han var min helt den gang jeg var ung på 1970-tallet, og fortsatt er han en populær poet og sanger. Kari Hesthamars bok har gitt meg et mer nyansert syn på min myteomspunne ungdomshelt, og jeg er takknemlig for at Marianne Ihlen gjennom henne har delt sin historie med oss.

En av mine yndlingssanger er Suzanne.

Leonard Cohen eier fortsatt huset på Hydra
Leonard Cohen fikk senere en sønn med Susanne, som etterhvert flyttet inn i huset på Hydra som Leonard Cohen fortsatt eier. Det fortelles at Marianne Ihlens datter og Leonard Cohens sønn skal ha hatt et lite eventyr, eller en flørt en gang på Hydra…

Behandlingen av tyskerjentene og barna deres

Behandlingen Norge ga «tyskertøsene» og barna deres er en skamplett i norsk rettshistorie.

«Gode nordmenns» reaksjoner mot kvinnene som «løp med tyskerne», og som fikk barn med dem, savner sidestykke i norsk historie. Det er forståelig at følelsene kunne løpe av med folk i de hektiske vårdagene i 1945 da krigen og det tyske jerngrepet på Norge endelig var over. Det er likevel vanskelig  fatte at man kunne gå så langt i nedverdigende hevn særlig overfor de uskyldige barna, som ble utsatt for mobbing og plaging gjennom barndom og ungdom. Ja, fortsatt er dette så hett tema, at det skaper heftig diskusjon.

Helle Aarnes, journalist i Bergens Tidende, har skrevet en bok om tyskerjentene med ugangspunkt i flere kvinners personlige fortellinger om deres kjærlighetshistorier og hvordan det gikk med dem i ettertid. Arbeidet med å kartlegge tyskerjentenes skjebne startet med en artikkelserie i Bergens Tidende i 2008. For dette arbeidet fikk hun Den store journalistprisen.

Rystende lesning
Historien om tyskerjentene er rystende lesning, og en må bare undre seg over at så mange kvinner mistet sitt norske statsborgerskap ved å gifte seg med tyskere. Helle Aarnes trekker også fram at mange kvinner ble utsatt for hets og straff ved skamklipping og internering i leire på svært vage mistanker. Spesielt kvinner som hadde jobbet i nærheten av og i forbindelse med de tyske soldatenes opphold i Norge var veldig utsatt for hevn. Straffingen bærer klart preg av kjønnsdiskriminerende holdninger, og sammenliknet med svartebørshandling og annen forbindelse menn hadde med tyskere er det store kontraster. Menn slapp unna med ubetydelige straffer i forhold til tyskerjentene.

Lebensborn
Boka inneholder også mye stoff om organisasjonen Lebensborn i Norge. Denne mytepregede organisasjonen tok imot norske kvinner som ventet barn med tyske soldater og ga dem et sted  være, og de sto også for mange adopsjoner av barna både til Tyskland og i Norge. En norsk kvinne som selv fikk barn med en tysker og som jobbet i organisasjonen har fortalt Helle Aarnes om sine opplevelser.

Boka Tyskerjentene behandler et vanskelig tema som fortsatt setter sinnene i kok, og den er godt belagt med fakta og bruk av gode kilder. Dessverre synes jeg stoffet er noe rotete framlagt og hadde hatt godt av en bedre redigering. Likevel er det en spennende, lettlest og interessant bok som absolutt anbefales.

Kjønnsroller – hvordan står det egentlig til?

De steriotype kjønsrollene er mer outrerte i dag, spesielt hvordan kjendiser framstår i medier, og det vanvittige jaget mot den perfekte, unge kvinnekroppen. Men kjønnsidealene har likevel forandret seg mye i vanlige menneskers hverdag.

I kjølevannet av bøker som Min kamp av Karl Ove Knausgård, kommer diskusjoner om mannsroller, det kvinnelige og det mannelig. Mange mener at Knausgårds beskrivelse av den trivielle hverdagen og dvelingen ved de daglige gjøremål, og hans tanker om forholdet mellom barn og foreldre, og ikke minst forholdet mannen og kvinnen imellom, er radikale og fornyende. Jeg finner dessverre ikke noe nytt i Knausgårds tekster. Han framstår for meg som en tradisjonell mann med et stort ønske her i livet – å lykkes innenfor kunsten – bli et stort navn, og alt det andre rundt ham er egentlig bare plunder og heft. Særlig hans beskrivelse av sin gamle farmor opprører meg. Den er helt blottet for innsikt i en eldre kvinnes liv og historie.

Livets mangfoldighet
Nei, i det daglige møter jeg langt flere menn med mye større toleranse og mot overfor sin egen rolle, sitt forhold til egne barn og sine kvinner – enn for bare noen få tiår siden. De har tatt innover seg at livet er mangfoldig og innholder så mye mer enn det macho og den typiske mannsrollen. De har virkelig et ønske om å være tilstede i sine barns liv, og bidra i hverdagen slik at den går opp for alle familens medlemmer. Det er slett ingen selvfølge lenger at det er mor som tar hovedbyrden i det daglige med pass og stell av småbarna. Gutta har virkelig kommet på banen, og klarer å bruke sin omsorgsevne og spille på alle de følelser og evner de har i den sammenheng.

Kvinner må også slippe sitt domene
Et av de største problemene flere tjenestevillige menn møter er kvinners skepsis. Dessverre er det mange kvinner som er kontrollfreaker og ønsker å presse sine menn til å utføre omsorgsoppgaver etter deres detaljerte oppskrift. De har problemer med å slippe fra seg ansvaret og la mannen selv få skape løsningen av oppgavene. Menn som utsettes for daglig mas og kritikk vil jo etterhvert ikke orke å delta slik de kanskje ønsket.

Knausgårds biografifiksjon trigger ikke synet på mannsrollen

Jeg har fortsatt bare lest Min Kamp nr 1, og lurer litt på om jeg vil komme til å lese flere av bøkene, jeg tror ikke det.

Hittil har ingen kritikere eller andre omtalt bøkene på en slik måte at lysten er tent. Jeg merker meg dog at kjønnsforskere som Jørgen Lorentzen bruker en hel side i Klassekampen på å diskutere Knausgårds streben etter å bryte med den tradisjonelle maskuliniteten. Jeg vet ikke om jeg synes han streber så hardt etter det jeg da, men det kan jo ha dukket opp noe mer i de neste bindene som gir grunn for en slik tankegang. Uansett, hans eventuelle streben etter dette var ikke påfallende nærværende i bok nr 1. Egentlig synes jeg han lå veldig godt innenfor en helt tradisjonell og kjedelig maskulin tankegang. Han hadde ingen vyer, eller tanker som radikalt brøt med sin egen maskulinitet og streben etter denne – ja, etter min oppfatning dyrket han heller sin egen maskulinitet i det jeg leste. Hans omtale av konas svangerskap og barna sine, var etter min oppfatning veldig preget av maskulin tankegang.

Jørgen Lorentzen hevder at Knausgård faller i fella og bruker «den største av alle klisjer», at når han føler seg svak og ydmyket føler han seg kvinnelig. Lorentzen sammenlikner Knausgårds prosjekt med kvinnekampen i 70-årene, der det var så viktig å komme seg vekk fra kjøkkenbenken, for å realisere seg selv – Knausgård vil så gjerne vise en mykere side av mannsrollen, men klarer det ikke. Han vil liksom til kjøkkenbenken, men innerst inne vil han det likevel ikke… Han klarer ikke å vise hvor sammensatt mennesket egentlig er, menn eller kvinne, liksom…

De spedalskes øy

Spinálonga, de spedalskes øy

I ferieparadiset Kreta finnes en øy med en helt spesiell historie. Det er Spinalònga som ligger en kort båttur fra landsbyen Plàka. Fra 1903 til 1957 bodde det en koloni med leprasmittede mennesker her.

De greske myndighetene forviste dem som fikk diagnosen til øya slik at de ikke skulle utgjøre smittefare for andre.

Øya av Victoria Hislop
I romanen Øya, av Victoria Hislop, spiller Spinalònga en sentral rolle i en spennende og fargerik familiekrønike. Det starter med den unge Alexis som sammen med forloveden Ed reiser på en ferietur til Kreta. Alexis vet at hennes mor har familie på Kreta, og hun ønsker å prøve å finne ut noe mer om morens hemlighetsfulle fortid. Hun har aldri villet fortelle datteren noe om sin kretiske familie og herkomst. Men etter at datteren bønnfaller henne om å få vite mer, får hun med seg et brev til en eldre venn fra fortiden på Kreta. Alxis oppsøker henne, og får gjennom henne vite sannheten om morens bakgrunn.

Sykdom, tragedie og kjærlighet
Det viser seg at Alexis greske familie har opplevd svært mye som inneholder både sykdom og tragedie, men også kjærlighet. Alexis oldemor, Eleni, er en flink og elsket lærer i Plàka, men tragedien rammer henne, hun får lepra og må forlate sine to små døtre og sin kjære ektemann for å tilslutte seg leprakolonien på Spinalònga. Til sin store overraskelse finner hun et miniatyrsamfunn med demokratisk valgt leder, butikker, kafè, kirke og sykehus med gode leger på øya.

Beskrivelsen av livet i leprakolonien på Spinalónga sammenflettet med den greske familiens skjebne er svært spennende lesning. Også den greske kulturen får men et godt innblikk i. Dette er historien om en fryktet sykdom og hvordan man taklet den i en forholdsvis nær fortid. Det var først på slutten av 1950-tallet at man fant medikamenter som kunne helbrede lepra. Dette er en sykdom vi her i den vestlige verden nærmest har glemt, men den er fortsatt utbredt i fattige land i Asia.