Knausgårds intetsigende pjatt

Bokomslaget er designet av Yngve Knausgård. Forfatterens eldre bror.

Karl Ove Knausgårds roman, Min kamp, er et merkelig norsk litteraturfenomen. Jeg stiller meg spørsmålet om en tilsvarende fortelling og med en slik skriveform i det hele tatt ville blitt utgitt i noe annet land enn Norge.

Romanserien, som skal inneholde 6 bøker til slutt, har fått stor medieoppmerksomhet fordi forfatteren skriver om seg selv og sitt eget liv. Hans familie og venner er navngitt og blir omtalt og beskrevet slik Knausgård selv har oppfattet dem på både godt og vondt.

Et helt ordinært liv
Min kamp handler om forfatterens liv fra barndom, ungdomstid og voksenliv. Ytre sett har han levd et helt ordinært liv uten de virkelig store hendelsene i en forholdsvis normal kjernefamilie. Nerven i historen er hans dårlige forhold til sin far, og hans tanker rundt dette forholdet. I bok  nr 1 handler det bl.a. om farens død og detaljer rundt hans begravelse. Men hovedinnholdet i boka er egentlig navlebeskuende beskrivelser av forfatterens eget ego og ungdomshendelser. Forfatteren bruker alt for mye plass til  beskrive helt ordinære dagligdagse hendelser ned til minste detalj. Dette gjør boka langtekkelig og rett og slett kjedelig å lese. At det går an å skrive så mye om en venting på en flyplass og det å ta fly til Stavanger er jo ganske artig – ok, han har med fortvilelse og tanker rundt farens død, men akk og ve…

En bokside fra Min kamp nr 1. Her beskrives brorens nystartede designerfirma.

Frister ikke å bruke tid og penger på de neste fem bøkene
For meg er det nesten uforståelig hvordan så mange kan være så begeistret for dette romanverket. Riktignok har jeg kun lest den første boka, men det frister rett og slett ikke å bruke verken tid eller penger på de neste fem. Det aner meg at de vil være likedan. Dette nesegruse, navlebeskuende, intimbeskriveriet interesserer meg faktisk ikke. At noen mener at det er så genialt at forfatteren bruker seg selv og sitt eget levde liv som utgangspunkt og at det er helt nyskapende, er etter min mening nonsens og reint tull! Enhver forfatter bruker sine egne opplevelser og erfaringer og skaper stoffet og sine fortellinger ut i fra det. Også Knausgård dikter når han skriver om dagliglivet i sin barndom, eller ungdom, særlig når han beskriver små bagateller i detaljer, slikt er det nemlig ingen som er kar om å huske om de ikke da har skrevet en detaljert dagbok gjennom hele sitt liv.

Uinteressante detaljbeskrivelser
Det er selvsagt viktig å beskrive situasjoner og intereriør på en slik måte at leseren oppfatter miljøet, tidsånden og stemningen fortellingen foregår i, men her er det for mye av dette, og derfor oppleves store deler av boka som pjatt. Stor romankunst og god litteratur er det ikke. Mitt håp om en ny Agnar Mykle, ble absolutt ikke innfridd. Jeg fatter heller ikke hvorfor det skal være et poeng å bruke sitt eget navn og familie og venners navn. Det blir jo bare pinlig! Noe av det morsomste en forfatter gjør er vel å dikte opp unike navn på sine figurer, slik for eksempel Agnar Mykle gjorde. Hvordan kan en helt ordinær og kjedelig Karl Ove Knausgård måle seg med en Ask Burlefot?

En kjedelig biografi
Karl Ove Knausgård har skrevet en kjedelig biografi over et helt ordinært liv, og prøver å utgi det som en roman. En annen som har gitt ut sin biografi med fortelling fra barneår og ungdomsår, er Aslam Ashan. Hans fortelling er drivende godt fortalt, og hendelsene treffer deg i magen som knyttneveslag. Den boka er mye mer høyverdig litteratur enn det mølet Knausgård har prestert. Igjen må jeg undre meg over den bejaende og beundrende omtalen han har fått av litteratureliten. Trolig handler det om at Knausgård, som selv har studert litteraturvitenskap, har «lest» miljøets koder og klart å treffe et behov hos denne merkelige akademiske gjengen, slik at de hauser hans romanverk opp i skyene – et klassisk tilfelle av «Keiserens nye klær»!

14 responses to “Knausgårds intetsigende pjatt

  1. Jeg syns han har en fin fortellerstemme 🙂
    Diskusjonene om hva som er galt eller riktig i denne historien overlater jeg til andre. Jeg liker hvordan han beskriver helt hverdagslige hendelser og tanker. Det er så langt fra en opphauset Dan Brown som det er mulig å komme ….og det liker jeg.

    Jeg setter pris på den nedtonede fortellerstemmen som ikke legger til ekstra effekter for å gjøre en historie mer «spiselig» for actionfolket.

    På samme måte liker jeg Gert Nygårdshaugs måte å forme en historie på. Rolig og nedtonet.

    Det finnes bøker for enhver smak 🙂 Om jeg kommer til å lese alle Knausgårds bøker vet jeg ikke. Men jeg har planer om å lese nr 2 en vakker dag også.

  2. Jeg er enig i at Knausgård har en god fortellerstemme, lavmælt og fin. Og han er flink til å beskrive dagligdagse hendelser og stemninger, men det blir dessverre alt for mye av det.

  3. Din beskrivelse av Knausgårds kamp som «Ytre sett har han levd et helt ordinært liv uten de virkelig store hendelsene i en forholdsvis normal kjernefamilie», «hvorfor det skal være et poeng å bruke sitt eget navn og familie og venners navn. Det blir jo bare pinlig!», «Forfatteren bruker alt for mye plass til beskrive helt ordinære dagligdagse hendelser ned til minste detalj» etc, minner mye om bloggfenomenet som har satt seg… Rart og merkelig

  4. Det er ikke lett å forstå hva du egentlig mener, Wessel Grass. Hvilket «bloggfenomen»? Jeg har skrevet en bokomtale om Min kamp slik jeg oppfatter boka, det er vel ikke så uvanlig, eller?

  5. Heisann, ser nå at det var fryktelig uklart hva jeg skrev før. Ikke lett å forstå hva jeg mente, men jeg mente ikke at bokomtalen din om min kamp var uvanlig eller merkelig. Det jeg (mente og) mener er at slik du beskriver boken, så virker det som om den er omhandler mye av det samme som det nettopp blogger handler om (altså er den litt lik bloggfenomenet som må sies å satt seg (fast) i landet – ikke din blogg, men selve ideen om blogging). Det vil si at det virker som om Knausgård har skrevet seks lange blogginnlegg i bokform. Og jeg synes det er litt rart. Men samtidig kan det forklare hvorfor min kamp har blitt så populær…

  6. Ok, da skjønner jeg – og er faktisk ganske enig med deg. Men da snakker vi om navlebeskuende blogger, og det er jo sjeldent at noen gidder å skrive så langt om seg selv. For meg er det nesten ufattelig at det er mulig å skrive seks bøker på denne måten – jeg led meg gjennoom nr 1.

    Det er hyggelig for Knausård at han har suksess og at han selger – han har visst endelig fått god økonomi, men at det virkelige er mulig å selge en slik type roman så godt er et merkelig fenomen…

  7. Hvor mange er det forresten som synes designet på bokomslaget er bra? Et dårlig bilde av et hustak med digre hvite bokstaver klæset oppå – himmel og hav – tror jeg begynner å bli riktig gammel….

  8. Mulig du begynner å bli gammel, jeg aner ikke. Og jeg kan heller ikke si noe særlig om Knausgård, annet at jeg tror (!) det er bra. Når det gjelder designet på boka er det jo litt interessant at du har bilde av en side der Knausgård skriver om brorens nystartede designerfirma, for det er vel nettopp det firmaet som har designet bokomslaget?

  9. Ja, bildet av boksiden der Knausgård forteller om brorens nystartede designfirma er valgt ut med omhu. Det står nemlig å lese der at de ikke hadde noen faglig bakgrunn for å jobbe med design, og det omhandlet omslaget på den første boka til Knausgård, som faktisk ikke er så verst, heller ikke omslaget. Mens derimot Min Kamp-bøkene etter min mening har helt forferdelig design på omslagene.

    Grafisk design er et eget fag med lange tradisjoner innen fagopplæring. Du blir ikke verdensmester i det faget bare ved å studere litt mediekunnskap og digge noen spesielle plateomslag. Dette handler rett og slett om dårlig smak og uvitenhet…

  10. Grunnen til at jeg kom på din blogg, var fordi jeg ville se hvordan omslaget til Knausgårds første roman så ut, ettersom dette ble beskrevet i Min kamp 1, som jeg holder på å lese, og heller ikke er ferdig med.

    Hva slags kriterier stiller du til et godt eller dårlig bokomslag? Hva er god eller dårlig smak? Hva er estetisk og hva er ikke? Jeg liker omslagene kjempegodt. De pirrer meg, og jeg har studert bildene og lurt på hva tankene bak dette omslaget kan være. Altså: De setter igang en tankeprosess hos meg. Som jeg mener er positivt.

    Ellers må jeg si at jeg synes det er forunderlig at når du så til stor grad misliker Knausgårds roman, fortellerteknikk, beskrivelser osv. har så mange innlegg om denne forfatteren på bloggen din. Det er helt tydelig at han vekker noe hos deg. Hvis ikke hadde du ikke brydd deg med å bruke så mye tid på å skrive disse innleggene. Eller?

    Jeg er fullstendig betatt av hans fortellerstemme og elsker måten han maler ut detaljer og beskrivelser. Delen hvor han beskriver flyturen etter hans fars død synes jeg var gripende å lese.

    Man kan stille spørsmål hva Knausgård ønsker å oppnå med denne totale utleveringene av seg selv, sin familie. Jeg tror det er en målbevisst handling. Men hva den er… si det. jeg vet ennå ikke.

    Uansett kommer jeg definitivt til å fortsette lesningene av denne bokserien.

    Mvh Eirin

  11. lisbethfalling

    Smak og behag er alltid en umulig diskusjon! Men omslagene til Knausgaards bøker er ikke spesielt gode, det er bare bruddstykker av dårlige bilder, og apellerer ikke til min smak. Det er jo helt utrolig at Yngve Knusgård faktisk har vunnet en pris for disse bokomslagene.

    Kanskje man blir litt mer kresen også når man jobber med produksjon av tidsskrifter der design og bilder betyr mye. Det visuelle har jo stor betydning også for valg av bøker.

    Når det gjelder ditt spørsmål om hvorfor jeg har skrevet flere bloggger om Knausgård, er det fordi hans framstilling og romanprosjekt i seg selv har skapt så stor oppmerksomhet blant kritikere uten – etter min mening – å ha særlig stor og interessant litterær verdi.

  12. Brian Juel Pedersen

    Måske er det lidt absurd at prøve at bidrage til en diskussion, der ikke har været andre indlæg på i over 2 år, men Lisbeth Fallings anmeldelse af Min Kamp 1 her er det tætteste, jeg endnu er kommet på min egen oplevelse. Jeg er netop blevet færdig med bog 1, som også i Danmark har fået aldeles overstrømmende anmeldelser, 6 stjerner ud af 6 o.s.v.

    Lige som Lisbeth Falling forstår jeg slet ikke den overvældende positive modtagelse, som dette bogværk har fået. Helt bortset fra diskussionen om at bruge familiemedlemmer og nære venner uden deres vidende og godkendelse i sit private, men alligevel stærkt offentlige projekt, så synes jeg simpelthen at bogen er lumsk kedelig. Der er alt, alt, alt for mange alt for detaljeret beskrevne, dybt almindelige hændelser, såsom hvordan man i detaljer betaler med kort i en taxa, hvordan man hælder en spand beskidt vand ud i vasken og skyller efter med rent vand. Det er simpelthen kedeligt! – og også prætentiøst at forfatteren forestiller sig, at dette skulle være interessant for læseren at læse om.

    Bogen (bog 1) kunne uden videre have været redigeret ned til det halve sideantal ved at udelade disse banaliteter, og selv en barbering til kun 1/3 sideantal kunne være foretaget, uden at have udeladet noget væsentligt. Ind imellem skriver Knausgaard godt, men det er en ørkenvandring mellem disse steder. For mit vedkommende har jeg i hvert fald ikke lyst til at bruge tid eller penge på de andre 5 (!) bøger i serien.

    Godt at der er nogen, der som Lisbeth Falling kan agere som den lille dreng, der siger sandheden, i Kejserens Nye Klæder.

  13. lisbethfalling

    Takk for din støtte! Det er dessverre alt for få som tør å ytre det som er sannheten om Knausgårds makkverk, som til og med er gitt ut i 6 bind! Det er faktisk helt utrolig at hele litteratureliten her i Norge, og også nå i Danmark som jeg skjønner det, går så fem på og hauser dette opp i skyene som viktig litteratur. Spesielt sammenlikningen med geniet Agnar Mykle her i Norge er rett so slett stupid! Å som jeg har ergret meg over alle disse omtaler og såkalte «intelligente» artikler om Min kamp, og alt det betydningsfulle de har klart å trekke ut av disse uinterssante skriblerier.

  14. mye negativitet og lite respekt for andres smak her, må jeg bare si. du likte ikke boken, flott. Da har du sagt det i blogginnlegget. hvorfor skal du ha støtte til dette?
    Jeg hadde bestemt meg for ikke å lese bokserien bare pga all oppstyret den skapte. men jeg ble nysgjerrig på boken etter hvert.Nå er jeg snart ferdig med bok 1 og elsker den fordi den gir noe gjenklang i mitt (kjedelige?) (følelses)liv.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s