Tag Archives: Wenche Mühleisen

Har du lest Knausgård?

Karl Ove Knausgård vant Brageprisen i 2009

Han er på alles lepper for tiden. Denne Karl Ove Knausgård som har påbegynt et romanprosjekt på seks bøker, hvorav tre allerede er utgitt, og tre er under arbeid.

Jeg har ikke lest den første boka ennå, men den ligger på vent.

Stor interesse fra litteraturkritikereliten
Bokprosjektet er allerede mye omtalt og diskutert av ulike lesere og litteraturinteresserte. Knausgård har tydeligvis truffet noe – kanskje noe helt spektakulært og nyvinnende, eller rett og slett bare skrevet en drivende god tekst. Det vet jeg ikke ennå, før jeg selv får lest boka. Men jeg har altså allerede lest mye om boka, og jeg får vel nærmest et inntrykk av at det for litteraturkritikereliten nå er utrolig viktig å mene noe om Knausgård, nærmeste hva som helst vil de mene og påpeke. Jeg synes diskusjonene og meningene noen ganger virker helt absurde og innviklede. Det dreier seg i hovedsak om hvorvidt forfatteren er for personlig og privat eller ikke. Mange henger seg opp i om Knausgård blir alt for intim og utleverende overfor sine nærmeste. Det interesserer meg egentlig svært lite dersom teksten forteller noe viktig og har litterær verdi.

Agnar Mykle skapte store overskrifter med sin roman "Sangen om den røde rubin" i 1956. Han ble anklaget for det pornografiske innholdet, men trolig var det samfunnstoppers gjenkjenning som var hovedproblemet.

Agnar Mykle
At det kan være intimt og vanskelig for eventuelle berørte  er en god påminnelse om hva som skjedde her i landet for mange år siden – vi skal tilbake til 1956 da Agnar Mykle måtte gjennom en lang og pinlig rettssak for sin roman «Sangen om den røde rubin». Den gang var det også hevdet fra flere personer at de var klart gjenkjennbare, og at de ikke ville finne seg i slikt. Agnar Mykle ble pint gjennom en langvarig og mye omtalt rettsak, men ble til slutt frifunnet.

Saken ødela trolig forfatterens skriveglede og energi. Han ga bare ut én roman etterpå – Rubicon i 1965. Resten av livet egnet han til dukketeater. Etter hans død ble det funnet mange kasser med upubliserte notater og manuskripter. For meg står fortsatt «Sangen om den røde rubin» som den aller beste norske roman jeg noensinne har lest. Og jeg kan ikke fri meg for å tenke hva som kunne kommet fra denne forfatterens penn om han hadde fått mer kredit fra samtiden og fått utvikle sitt forfatterskap i fred… I stedet hugget samtiden hans blomstrende tre rett ned!

Tilbake til Knausgård, som jeg håper har mer guts og ryggrad til å tåle alt oppstyret rundt seg, slik at han får fullført dette spennende bokverket.

Hva handler «Min kamp» om?
Som svært litteraturinteressert leser jeg det meste som står skrevet om nye bøker, og er nå svært nysgjerrig på hva denne «Min kamp» faktisk handler om. For det første reagerte jeg kraftig på tittelen, hvordan er det mulig å kalle en bok det samme som en annen svært berømt og beryktet mann kalte sin bok, nemlig «Mein Kampf» av Hitler? Vel, krigen er nok så langt borte i historietåka for dagens yngre forfattere at det kanskje ikke er noe poeng lenger, men dog… Så har jeg fått inntrykk av at de som kjenner seg igjen, eller som håper at de kjenner seg igjen er mennesker rundt Universitetsmiljøet i Bergen på slutten av 1980-tallet. Bare sjekk denne bloggen.

Ellers har jeg lest at romanen handler om forholdet mellom far og sønn, og vanskeligheter med å takle farsrollen i klemma mellom dagliglivets trivialiteter og sinnets lengsler. Flere har rost romanprosjektet for å sette ord på mannsrollen av i dag, og andre har kritisert dette ut i fra et feministisk synspunkt. Ja, hva vet jeg.

Skitten lesning
Den siste artikkelen jeg leste om Knausgård sto i Klassekampen i dag. «Skitten lesning» var overskriften på artikkelen, skrevet av kjønnsforskeren Wenche Mühleisen. Spennende, tenkte jeg – her kommer det kanskje endelig en god uttalelse fra en som selv har lest bøkene? Men hva finner jeg? Et sammensurium av komplisert omtale av hva andre kritikere tidligere har skrevet om romanen, det er nærmest umulig å få tak i hva hun selv mener om saken. Jeg trodde jo at det skulle bli en herlig griseslakt av mannsjåvenisme med utgangspunkt i artikkelens tittel, men nei, det var mer intetsigende preik i vanskelige vendinger. Så nå vet jeg egentlig enda mindre om hva Knausgård skriver om…

Som sagt, boka ligger her på vent, og jeg skal snart ta fatt på den. Jeg gleder meg litt til det, for man vet jo aldri – kanskje det er en ny Agnar Mykle på gang? Dere skal få vite hva jeg mener når boka er «fortært».