Category Archives: eventyr

Det sorte lynet

det-sorte-lynetDet ble en «russisk» TV-kveld, takket være temakveld på NrK2. Først flere interessante programmer om Russland og Moskva, om byen og om Kreml. Toppet med en herlig eventyrfilm til slutt med handling nettopp i Moskva!

Med det forestående OL i Russland i år så tenkte vel NrK det er på tide med litt kunnskaper om vårt naboland i Øst. Faktisk veldig mye bra, underholdende og informativt.

Det sorte lynet
Spillefilmen «Det sorte lynet» handler om en ung student som er har skikkelig dårlig råd, men som ønsker seg både en lekker Mercedes som sin rikere venn, samt iPhone og alt annet som koster penger. Han trenger også penger for å imponere den vakre jenta han så gjerne skulle fått litt oppmerksomhet fra…

En svart Volga fra 1966
På bursdagen sin er foreldrene hans sprekkferdige av en hemmelighet – de har kjøpt en bil til han! Han tror ikke det kan være sant, men blir nesten lei seg da han ser bilen, en svart Volga fra 1966… Han tør ikke vise seg i den en gang på Universitetet…

Blomsterbud
For å tjene seg litt ekstra penger blir han blomsterbud, og bruker bilen til det, men trafikken i Moskva er utrolig treg i rushtiden, og en dag oppdager han at bilen har uvanlige krefter. Den kan fly! Slik tjener han seg søkkrik på å fly rundt i byen med blomster og greier å levere mye på rekordtid.

Bilens ekstrakrefter har en spennende historie som etterhvert rulles opp, og studenten skjønner at noen andre også er ute etter bilen, og dens ekstrakrefter…

Den gode hjelperen med en magisk bil
En tragisk hendelse fører til at gutten bestemmer seg for å bli den gode hjelperen ved bruk av sin magiske bil.

Dette er en forrykende, artig og spennende historie, som har likhetstrekk med andre superhelter, men satt inn i en helt annen by og med et helt annet språk enn vi er vant med i slike filmer. Så herlig å se en så god film, som ikke kommer fra Hollywood!

Thale – en norsk film om huldra

Thale (Silje Reinåmo)En ganske merkelig film, men også ganske OK film, som faktisk handler om huldra.

To rengjører steller et sted der det har foregått et mord. En ganske ekkel start på filmen, da den ene av dem hele tiden kaster opp mens han soper opp blod og  gørr fra gulvet.

Etter en stund finner de en kjellernedgang med masse mystiske avisutklipp og bilder som er limt opp på veggene. De finner også en kasettespiller og flere kassetter. Kassettene innholder merkelige beretninger om en jente funnet i skogen…

ThaleI et hjørne står et badekar med en melkehvit væske oppi. Så begynner ting å skje! Det er skikkelig usannsynlig, men ganske godt laget, så filmen er absolutt både spennende og severdig. Når det gjelder myten om huldra, så har de kanskje ikke brydd seg så mye om den…

Filmen er fra 2012, og kan hentes på Netflix, for dem som har det.

Bokomtale: Snøbarnet

En flott roman og en spennende historie som du ikke lett legger fra deg! Settingen er Alaska i 1920-årene. Et godt voksent ektepar har brent alle bruer, forlatt storbyen og alle kulturtilbudene, og kjøpt seg et lite småbruk for å bryte nytt land.

Det viser seg at de kanskje har flyktet fra noe, fra en stor sorg – barnet de fikk døde straks etter fødselen, og et nytt barn har ikke meldt sin ankomst.

Mabel, som kvinnen heter, orket ikke flere av de sosiale anledningene med glad barnelatter og stadig tilbakevendende spørsmål om sin egen fruktbarhet.

Iskaldt snølandskap
I det ensomme og iskalde snølandskapet de har flyttet til kan de få kjølt ned sin sorg og lengsel etter et barn… En dag, i nynøen blir de barnslige og koser seg med å bygge en snøjente. De setter på henne votter, og Mabel finner et vakkert blått skjerf som søsteren hennes har strikket. Mannen former et vakkert og naturtro pikeansikt. Kvinnen farger leppene røde. Sammen skapte de henne… De ser den fine snøfiguren fra vinduet. Med ett er hun borte! Mabel går ut og ser bare litt som står igjen av snøen der de hadde satt jenta, men fra skogkanten skimter hun en liten pikeskikkelse i blå kåpe og – skjerfet og vottene fra snøjenta!

Utrolig gripende historie
Dette er starten på en utrolig gripende historie som har paralleller til et russisk eventyr. Naturskildringene av både landskap og dyreliv er er svært gode. Skildringen av de mellommenneskelige forholdene, og ikke minst forholdet mellom mann og kone er meget innsiktsfulle. Dette er et sukkertøy av en roman!

Julegavene

Det slår aldri feil, i de siste ukene fram mot jul får vi masse pepper i mediene for at vi er for grådige, vi kjøper for mange dyre gaver til folk som har mer enn nok fra før.

Denne juleshoppingatferden her i Norge er omtrent årsaken til forurensningen og klimaforandringene i verden. Hadde bare vi her i Norge sluttet med å kjøpe så mange unyttige ting som er produsert på en forurensende måte, så hadde verden blitt et mye bedre sted…

10 000 per person til unyttige ting?
Det er egentlig litt rart at det kan fastslås med sikkerhet at hver og en av oss nordmenn faktisk bruker kr. 10 000 på julegaver og annet unyttig julefjas. Hvordan er dette beløpet regnet ut? Er det på grunnlag av samlet forbruk ved hjelp av betalingskort i desember? Kan det tenkes at selv om forbruket er stort i desember, så har det også å gjøre med at folk får litt mer penger til jul, de har kanskje spart opp noen midler fra før for å kunne investere i nye og nyttige gjenstander i sitt hjem, f.eks. bytte ut en vaskemaskin som er gått i stykker, endelig skaffet seg et TV som fungerer ol?

Omløp av penger er bra!
Jeg skjønner at det er folk som går av skaftet i jula og kjøper mer enn de kanskje burde, men samtidig er jo dette viktig omløp av penger slik at varehandelen ikke går konkurs, kanskje spesielt i disse usikre finanskrisetider. Jeg tror at for de fleste er det forholdsvis nøkternt og at de gavene som blir kjøpt er gjennomtenkte og blir tatt i mot med glede hos mottakeren.

Den Store Glitrende Julen
Julefeiringen og tradisjonene forandrer seg gjennom livet for de fleste. Det som var veldig viktig for min mor til jul, har jo ikke samme betydning lenger for meg. Alt jeg selv gjorde som ung mor med flere barn, er heller ikke ting jeg jobber med til dagens jul. Men for oss alle er julen – den Store Glitrende Julen – en samling med minner om våre barndoms juler, om luktene, lysene, stemningen, smakene, samværet og ikke minst gavene!

Nestekjærlighet og fred på jorden
Jeg er en uforbederlig juleromantiker som spesielt dyrker det magiske og eventyraktige ved julefeiringen. Sentralt i det hele står nestekjærlighet og fred på jorden.

Du bør gi minst én gave til jul!
Du bør gi bort minst én gave til jul, for gjennom denne gaven har du vist at du har sett noen, en du bryr deg om og som du vil vel.

Så slutt å mas og mobb oss for at vi holder julegavetradisjonen ved like – la oss som selvstendige mennesker få lov til å være i stand til å bedømme om det vi gir bort er fornuftig eller ikke. Det er sant at det er en større glede å gi enn å få, det er det dessverre mange som glemmer i sin fordømmelse av oss som elsker jula!

Et juleeventyr og Onkel Skrue
Til slutt vil jeg minne om A Christmas Carol av Charles Dickens, skrevet i 1843. Dette juleeventyrets viktigste budskap er at du skal ta vare på dine nære og kjære og være gavmild til jul. Du skal inkludere de som ikke har det så godt, og du skal være villig til å gi både av din rikdom og av din kjærlighet. Ikke glem dette opp i all sutringen om overforbruket.

Ebenezer Scrooge i Dickens juleeventyr tenker bare på å tjene penger og spare på alle bauger og kanter, han synes julen er noe stort tull og fjas. Men da han blir hjemsøkt av demoner fra fortiden får han øynene opp for hva som virkelig er viktig i livet. Denne romanfiguren er utgangspunktet for Disneys legendariske Onkel Skrue!

Prillar-Guri – en glemt heltinne

Det skjedde i Sel i Gudbrandsdalen i 1612. En modig kvinne spiller på sin prillar (et langt blåseinstrument) for å avlede og lure skottehæren som har kommet til Norge for å røve og herje vilt.

Dette er en historisk roman om Guri fra Romsdalen, som rakk å gifte seg med kjæresten Kjeld Fjerdinggren fra Sel før hun spilte en betydelig rolle i det store slaget ved Kringen, da bøndene fra Gudbrandsdalen klarte å overmanne den store skottehæren som hadde fart ille fram og forlatt hver en gård nedbrent og ødelagt, fra Isfjorden i Romsdal til Sel i Gudbrandsdalen.

Brutale skotter
Ifølge romanen var det 800 mann i skottehæren. De for fram svært brutalt og slaktet ned alle som kom i deres vei. Formålet ved ilandstigingen i Norge var å slutte seg til svenskekongen for å kjempe på hans side. Romanen beskriver lederne for skottehæren som brutale og selvopptatte menn som heller vil legge Norge under seg. De gleder seg stort over å ta inn på større gårder for å drikke og spise, voldta og drepe. De raner med seg alt de finner av verdisaker.

De tok Per Klognæs til fange og veiviser. Han klarer på kløktig vis å få gitt beskjed til sine landsmenn om faren som truer, slik at skottene etterhvert finner de fleste gårdene tomme for både folk og verdisaker.

I romanen blir vi kjent med unge Guri og kjæresten Kjeld. Kjeld er utskrevet som soldat til krigen og derfor må de framskynde bryllupet sitt.

Trollbundet av skottehøvdingen
På sin vandring fra Romsdalen til Sel i Gudbrandsdalen besøker Guri en tante på en seter der hun blir en god stund. Under dette oppholdet kommer skottehøvdingen Sinclair over henne og bedårer henne. Hun aner ikke da hvem han er, men tror han er en vandringsmann. Når det det går opp for henne at hun har gitt seg hen til skottenes leder blir hun full av hat og setter seg fore å se Sinclair død.

Guri sørger slik over sitt svik at hun uteblir til bryllupsforberedelsene på gården Fjærdinggren. Da kommer kjæresten Kjeld for å hente henne. Guri betror seg til Kjeld, som tilgir henne, fordi ha mener at skotten hadde kastet trolldom på henne. Sammen blir de enige om å gjøre hva de kan for å bekjempe skottehæren.

Oberst Sinclair mener seg også utsatt for trolldom, han klarer ikke  glemme den fagre norske jenta som spilte så vakkert på prillar. Dette blir også hans bane til slutt.

Slaget ved Kringen 1612
Under ledelse av lensmennene Lars fra Hågå, Per fra Randkleiv og bondelederen Berdon fra Seilstad  ble det forberedt et bakholdsangrep ved Kringen i Sel. Store steiner og tømmerstokker ble bygd opp. Ca 300 – 500 bevæpnede bønder fra Dovre, Vågå, Lesja, Fron og Ringebu var rustet til å ta i mot skottene.

For at de skulle få greie på når skottene nådde det kritiske punktet for overfallet ble den unge, vakre Guri plassert høyt oppe på fjellet. Hun blir i romanen beskrevet som finbygget, velskapt med store mørkeblå øyne og fyldig lysebrunt hår. Der hun satt og spilte på prillar for skottehæren var hun kledt i sin brudedrakt i høyrødt silkeliv med hvite ermer, svart skjørt, hvite strømper og lærsko med sølvspenner på. På hodet bar hun gullkrone – det vakre, fyldige håret hennes beveget seg i vinden.

Folkedikter samtidig med Ibsen og Bjørnson
Romanen er skrevet av Rudolf Muus i 1890 under pseudonymet Julius. Denne pocketutgaven som jeg har lest er gitt ut på Gun Bø Forlag Åndalsnes i 1989. Det står at teksten er noe bearbeidet etter 1890-utgaven. Ifølge Gun Bø forlag var Rudolf Muus en av våre mest folkekjære og leste forfattere på slutten av 1800-tallet. Han skrev ca 50 romaner og en lang rekke andre typer bøker. Hans eldre, samtidige forfattere, Bjørnsen og Ibsen, hadde en betydelig mindre leseskare.

Rudolf Muus var å regne som en godt likt folkedikter, men ble effektivt slaktet av samtidens litteraturkritikere. Derfor har han også blitt glemt. Han skrev bøker under flere forskjellige pseudonym som Brutus, Einar Ødet, Diogen es, Sigmund Tofte, Rolf Åsen, Bjørn Farmand, Haavard Sollie, Rex, Suum, Vilhelm, Wilhelm, Max Jago, Maximos, Professor J Souris, Bernt kraft, Ohm, Stein og onkel Rudolf. I forfatterkartoteket på Universistetsbiblioteket i oslo fyller kortene hans 7 – 8 centimeter (1989).

Romanen PRILLARGURI kjøpte jeg på Vertshuset Sinclair i Kvam.

Regnbuebroen

Det finnes en bro mellom himmel og jord. På vår side av broen finnes et herlig sted med fjell og daler og deilige enger med grønt og saftig gress.  I dette vesle, vakre landet, er det alltid solskinn og deilig vær, friskt vann og vakre blomster i alle regnbuens farger.

Når et elsket dyr dør kommer det til dette stedet. Syke og skadede dyr blir helet og friske igjen. Gamle og svake dyr blir unge igjen. Alle dyra er venner og leker sammen. Alt er bare fryd og gammen, med unntak av én ting, de savner sin spesielle venn fra livet på jorda.

Så en dag er det ett av dyra som stopper opp i leken og lytter og ser inn i evigheten. Lyset er tent i de klare øynene, nesebora vibrerer og kroppen skjelver i glede. Plutselig løper han fra resten av dyra, flyr over de saftige engene, raskere og raskere. Du har blitt oppdaget! Når du og din spesielle venn møtes igjen, tar du ditt elskede kjæledyr i armene og klemmer ham inntil deg. Ditt ansikt blir kysset og slikket igjen og igjen og enda en gang får du se inn i din kjære venns trofaste blikk. Lang har adskillelsen vært i ditt liv, men minnet om din kjære venn har du båret i hjertet hele tiden. Så går dere sammen over Regnbuebroen for aldri mer å skilles.

Ovennevte tekst er oversatt fra engelsk av Lisbeth Falling våren 1996, og ble første gang publisert i Aristokatt nr 2 – sommeren 1996.

Uklart hvem som har skrevet den opprinnelige, engelske teksten
Originalteksten, som var utgangspunkt for min oversettelse, ble i sin tid publisert på den såkalte «Cat Fanciers List» som var en av de tidligste e-post-diskusjonslister som handlet om katter. Lista var amerikansk og hadde svært stor oppslutning. Den som postet teksten om «the Ranbow Bridge» var Bob Roberts alias Father Bob. Han utga teksten som sin egen. Noe som senere skulle vise seg å kanskje ikke være riktig…

Vakker måte å tenke seg «livet etter døden» for kjæledyr
Regnbuebroen har siden blitt delt som en farsott blant dyrevenner og blir brukt hver gang et kjæledyr dør. Jeg har funnet igjen teksten i utrolig mange varianter, og på mange språk. Teksten dekker et behov for trøst når en elsket hund eller katt dør. Det er en vakker måte å tenke seg «et liv etter døden» for dyrene. På den engelske utgaven av Wikipedia står det følgende om Rainbow Bridge.

FATHER BOB OG HANS KATTEOPPDRETT «FOR CHARITY»
Gjennom the Cat Fanciers List kom jeg i kontakt med en som kalte seg «Father Bob» og som hevdet at han var en kanadisk munk på 75 år. Han hadde mange innlegg på lista, og var godt kjent – og meget godt likt. Han hadde også en egen hjemmeside hvor han beskrev klosteret og katteoppdrettet som munkene angivelig skulle drive med. Flere flotte katter var også avbildet med navn og forfedre. En riktig flott historie var det:

Klosteret fantes i Montreal, Quebeck, Canada. Munkeordenens navn var Notre-Dame de la Confience. Det ble beskrevet som en såkalt kontemplativ orden som betyr at de lever et innadvendt og grublende liv. Det finnes forskjellige grader av dette. I noen ordner snakker ikke medlemmene med hverandre i det hele tatt, mens andre har tilmålte tider på døgnet da det er lov å snakke noe til hverandre etter bestemte regler. Hensikten med det er at en får fullstendig frihet  for tanken og kan konsentrere seg om å studere bibelens tekster og tilbe Gud.

Det ble fortalt at munkeordenen startet dagen kl. 3:45. De møttes sju ganger om dagen i kapellet til messe ol. De var vegetarianere og praktiserte fullstendig stillhet. Deres hovedoppgave, i barmhjertighetens tjeneste, var å oppdrette katter. De oppdrettet perser og exotic. Kattene gjennomgikk et helt spesielt oppdragelseprogram hvor hver enkelt munk hadde ansvaret for noen få dyr. Hensikten med oppdragelsen var å forme dyrene til å bli så vennlige og kjærlige som mulig. I tillegg ble de lært opp til å reagere på enkelte kommandoer, og f.eks. å reagere med uro når telefonen ringte eller når noen banket på døra, slik at de kune varsle sin eier. Men hva skulle dette ha med barmhjertighet å gjøre? Det gikk ikke an å kjøpe disse kattene, man mått gjøre seg fortjent til dem. Munkene ga dem bort til utvalgte, eldre mennesker som hadde blitt fysisk, psykisk eller seksuelt mishandlet, eller rett og slett ensomme eldre som var glemt og forlatt av sine egne. Kattene skulle være til trøst og hjelp for disse menneskene.

Munkene oppdrettet kattene under stamnavnet Father’s og bygde oppdrettet på flotte amerikanske linjer. Mange av kattene fra Father’s katteri skulle ha gjort det bra på utstillinger.

Dette var jo en helt fantastisk historie, og det ville vært kjempefint med en artikkel om dette i Aristokatt, tenkte jeg. Ved nærmere undersøkelser fant vi ingen slik munkeorden i Canada som beskrevet. Vi ville gjerne prøve å få tak i bilder av klosteret, munkene og kattene, og gikk derfor til den katolske kirken i Oslo for å få hjelp. Men denne munkeordenen eksisterte faktisk ikke…  Personen Bob Roberts hadde riktignok katter, men han bodde i slummen i Montreals bakgater og konstruerte personer og institusjoner på internett. Han må ha hatt en ønskedrøm om å være en slik munk.

«Father Bob» lurte en hel katteverden på internett. Han må ha vært ganske slu og idérik. Han fulgte tydeligvis godt med i katteverdenen og kjente til mange forskjellige oppdrettere. Det var mange kjente navn i hans oppdiktede kattestamtavler, til og med noen svenske katter var med.

Det viste seg at han også hadde operert i andre sammenhenger enn med katter. Han var også aktiv på sider som handlet om kreft og om diskusjoner om religion. En kan jo ikke annet enn å innrømme at idéen om et flott katteoppdrett i kombinasjon med nestekjærlighet var meget god, og svært godt jugd. Det jeg lærte av denne episoden tidlig i internettets barndom var at det var utrolig spennende å søke seg rundt på nettet og kommunisere med folk fra hele verden, men at en må være kritisk og ikke ta alt for «god fisk».

Eventyret om Lussi Langnatt

Det var en gang for ganske lenge siden, på en forblåst og karrig øy på Møre-kysten i Norge. Der bodde det en kvinne med mange sultne barn. Mannen hennes var på sjøen, ja antagelig må det ha vært under en krig en gang. Kvinnen visste ikke sin arme råd for hvordan hun skulle klare å mette alle ungene sine. Fem små barn hadde hun, og for det meste gikk det i fisk, torsk og torskelever. Ofte kokte hun transuppe til de små for at de skulle få i seg nok fett og vitaminer.

Det var mangel på kjøtt, men hun hadde en voksen datter som hadde giftet seg med en gårdbruker. Denne svigersønnen var en gjerrigknark som sjeldent delte med seg av de goder han hadde på gården, men litt melk og kjøtt ble det på dem innimellom. En gang kvinnen fikk kjøpt kjøtt av ham, viste det seg å være fra en syk ku som døde av seg selv.

Kvinnen var av arbeidsom og kreativ natur. Hun jobbet sent og tidlig med å skaffe mat nok til barna sine, dessuten hadde hun noen høner som ga egg. De fem barna; Oddmund, Sverre, Trygve, Lill og vesle Gunnar, hadde det forholdsvis godt i det vesle huset ut mot havet. Moren sørget for varmt tøy, og næringsrik kost så godt hun kunne. Men om vinteren var det tøft å leve på det vesle værharde fiskeværet ut mot havet. Vinden ulte og pisket rundt hushjørnet og tok godt tak i dem når de skulle gå på utedoen, hente ved eller egg i uthuset.

Vintermorgensol på Smøla. Foto Geir Magne Aandahl

Kvinnen måtte lage alle klærne til barna selv, og hun hadde spesielt mye å gjøre til jul. Da skulle alle ha nye klær og det måtte  strikkes og sys omtrent døgnet rundt. Siden det var krig, så var det jo vanskelig å få tak i gode stoffer og garn, så mye måtte sprettes opp og syes om fra hennes egne klær eller avlagte fra barna som vokste ut av det de hadde.

Denne julen, som dette handler om, hadde kvinnen fått skaffet en del varer som hun lagde julemat av. Hun lagde sylte, leverpostei, og masse fiskekaker. Til og med julebakst ble det, om ikke alle de sju slagene, så var det blant annet fattigmann, peppernøtter, serinakaker, sandkaker og krumkaker. Hun var svært fornøyd med førjulstria. Hun hadde også klart å få råd til å kjøpe litt nøtter, rosiner og frukt som hun gjemte godt, slik at barna skulle få søte overraskelser til jul. Datteren som bodde på gård, hadde hjulpet henne godt dette året, særlig med å få tak i de dyrebare ingrediensene til julekakene.

Det meste var i hus, og hun hadde vasket og pyntet så fint til jul. Det var lille julaften, og barna fikk risgrøt med sukker på. De var mette og fornøyde, og ble etterhvert hufset til sengs. Juletreet var på plass i stua, det fikk ikke barna se før om morgenen på julaften. Fortsatt hadde kvinnen mye igjen før hun kunne legge seg i den lange julenatten. Hun satt ved symaskinen sin og visste ikke hvordan hun skulle klare å bli ferdig med alle klærne som skulle bli barnas juleantrekk. Det var mørkt og hustrig ute. Kvinnen kjente seg så sliten og alene, og hun tenkte med bekymring på mannen sin som hun ikke hadde hørt fra på svært lenge. Mens hun satt slik kom hun til å sovne av et øyeblikk.

Hun våknet ved at hun kjente en mild berøring på kinnet, og foran henne sto en vakker kvinne i hvit kjole, et varmt lysskjær omsluttet henne, og i hånden hold hun en gylden stav. Den fremmede kvinnen svingte staven over den uferdige klesbunken. Plutselig startet symaskinen av seg selv, og i rekordfart var alle barnas juleplagg ferdige, de plasserte seg nystrøket i pene hauger utover sofaen. Små fine dresser til guttene, med kritthvite skjorter og tversoversløyfer. De blanke fine knappene i dressjakkene hadde kvinnen aldri sett før. Den vesle jentas kjole var i vakker rød fløyel, med et nydelig sløyfebånd til.

Så svingte den hvite feen tryllestaven i en stor bue om juletreet, og der kom det til noen vakre sølvgirlandere, og kurver husets mor aldri hadde sett før, og oppi kurvene drysset det små sjokoladekuler i sølvpapir, rosiner og mandler, og noen flotte søte kjeks med julenisseglans hang også plutselig på treet. Den slitne kvinnen holdt hånden for munnen i stor undring. Så gikk den hvite ut på kjøkkenet, og svingte staven igjen. I lysglitteret dette skapte sto det plutselig fem vakre skåler som kvinnen ikke visste at hun hadde. Oppi skålene var det noen fine juleservietter med blonder, og så en herlig haug med godter og kaker, litt av dette kjente kvinnen igjen fra sin egen bakst, men der var også noen flotte nissefigurer i marsipan.

Feen brukte igjen tryllestaven sin og vips fløy alle skålene i lufta og feen svevde etter opp trappen til barnas soverom. Kvinnen fulgte forferdet etter oppover trappen i lysskimmeret. Til sin store overraskelse så hun skålene og feen krympe ned til miniatyr og slik seilte feen inn gjennom nøkkelhullet til barnas soverom. Mer husket ikke kvinnen før hun plutselig våknet i sin egen seng på julaften morgen. Hadde hun drømt, mon tro? Hun gikk inn til barna som akkurat hadde våknet. De satt i sengene og gned seg i øynene, og gledet seg over at nå var det jul! Så tittet mor under sengene – der sto de fem skålene! Et av barna fulgte øynene hennes og så herlighetene. Han krabbet under sengen og hentet fram en skål.

– Å, så deilig, det er en skål til hver av oss, ropte gutten. Men, mor hvor har du fått tak alt dette?

– Nei, det er nok ikke jeg, stammet moren. Det er – hun tenkte seg lenge og vel om, før hun sa – det er Lussi Langnatt som har kommet til dere med dette. Hun visste ikke helt hvor hun tok dette fra, men det falt henne inn at slik var det. Så satte hun seg ned på sengekanten og fortalte barna hva hun hadde opplevd kvelden før. Barna hørte på med store øyne. Dette var jo for fantastisk til å være sant!

Barna fikk en minnerik og fantastisk jul de aldri glemte, og hver lille julaften siden, la de seg tidlig i håp om at Lussi Langnatt ville komme på nytt. De prøvde å holde seg våkne så lenge som mulig for å få et glimt av den hvite feen som kom gjennom nøkkelhullet og satte slike spennende juleskåler med kaker og søtsaker under sengene deres, men hver gang sovnet de av, og hver julaften morgen sto de fantastiske skålene under sengene deres.

Den lille piken Lill, var så vakker i den røde fløyelskjolen, med silkebånd i håret. Hun glemte aldri sitt eget speilbilde fra den julekvelden, eller det fantastiske som hendte. Lussi Langnatt fulgte henne resten av livet, og kom hjem til hennes barn, og hennes barnebarn, og sannerlig spredte det seg til svært mange flere heldige barn også. Så hver eneste julaften morgen er det mange barn som finner Lussi Langnatts rause godtegaver under sengene sine.

Opphavsrett til fortellingen: Lisbeth Falling

Jeg har lagd eventyret som en bildebok som du kan kjøpe her: lulu.com

Julenissen er skapt av Coca Cola Company

Den amerikanske, tykkmagede nissen er opprinnelig skapt av Coca Cola i forbindelse med reklame. Men utgangspunktet var et dikt av Clemet Moore som ble publisert første gang i 1823.

I diktet blir julenissen beskrevet som en liten tykkfallen mann i brune skinnklær som røkte krittpipe. Han klatret inn gjennom pipa og kom ut i peisen for å legge igjen gaver til barna mens de sov. Han kjørte i en slede trukket av reinsdyr. I diktet har alle reinsdyrene navn. (Haldis Moren Vesaas har oversatt diktet til nynorsk.)

Illustrert barnebok
Clemet Moores dikt ble ikke skikkelig kjent før det ble publisert på nytt med illustrasjoner i 1848, da ble det også gitt ut som illustrert barnebok som ble en kjær skatt for de mange barna som fikk den i gave. I bokas illustrasjoner er nissen en liten, gammel mann i mørke, eller brune klær.

Sankt Nikolaus
Nissen blir kalt Santa som viser tilbake til Sankt Nikolaus som er en katolsk helgen som opprinnelig skal ha kommet fra det som i dag er Tyrkia. På 1300- og 1400-tallet var det skikk å gi barna gaver 6. desember, som var minnedagen for Sankt Nikolaus. Etter hvert begynte voksne også å kle seg ut som helgenen når de små presangene skulle deles ut. Dette er fortsatt en tradisjon i Nederland.

Med årene vokste Santa i popularitet, og tegneren som hadde illustrert Moores dikt, utbroderte etter hvert historien. Han fant opp en egen by, Santas protokoller med snille og slemme barn, julenisseverkstedet og julenissens hjelpere.

Reklameplakat for Coca Cola
Det er imidlertid den amerikanske reklametegneren Haddon Sundblom som skapte den moderne nissen. I 1931 lagde Sundblom, på oppdrag fra Coca-Cola, en reklameplakat med en brusdrikkende julenisse. Han farget klærne røde som fargen på Cola flaskens etikett.

Plakaten fikk stor oppmerksomhet, og Sundbloms Santa-skikkelse ble etter hvert identisk med den virkelige Santa Claus over store deler av verden.

Disneys tegnefilmer
I 1932 publiserte Walt Disney to korte tegnefilmer med Sundbloms nisse i hovedrollen, og dermed var nissens nye identitet spikret.

Kilde: Velle Espelands Julenissen og andre nissar