Han er på alles lepper for tiden. Denne Karl Ove Knausgård som har påbegynt et romanprosjekt på seks bøker, hvorav tre allerede er utgitt, og tre er under arbeid.
Jeg har ikke lest den første boka ennå, men den ligger på vent.
Stor interesse fra litteraturkritikereliten
Bokprosjektet er allerede mye omtalt og diskutert av ulike lesere og litteraturinteresserte. Knausgård har tydeligvis truffet noe – kanskje noe helt spektakulært og nyvinnende, eller rett og slett bare skrevet en drivende god tekst. Det vet jeg ikke ennå, før jeg selv får lest boka. Men jeg har altså allerede lest mye om boka, og jeg får vel nærmest et inntrykk av at det for litteraturkritikereliten nå er utrolig viktig å mene noe om Knausgård, nærmeste hva som helst vil de mene og påpeke. Jeg synes diskusjonene og meningene noen ganger virker helt absurde og innviklede. Det dreier seg i hovedsak om hvorvidt forfatteren er for personlig og privat eller ikke. Mange henger seg opp i om Knausgård blir alt for intim og utleverende overfor sine nærmeste. Det interesserer meg egentlig svært lite dersom teksten forteller noe viktig og har litterær verdi.

Agnar Mykle skapte store overskrifter med sin roman "Sangen om den røde rubin" i 1956. Han ble anklaget for det pornografiske innholdet, men trolig var det samfunnstoppers gjenkjenning som var hovedproblemet.
Agnar Mykle
At det kan være intimt og vanskelig for eventuelle berørte er en god påminnelse om hva som skjedde her i landet for mange år siden – vi skal tilbake til 1956 da Agnar Mykle måtte gjennom en lang og pinlig rettssak for sin roman «Sangen om den røde rubin». Den gang var det også hevdet fra flere personer at de var klart gjenkjennbare, og at de ikke ville finne seg i slikt. Agnar Mykle ble pint gjennom en langvarig og mye omtalt rettsak, men ble til slutt frifunnet.
Saken ødela trolig forfatterens skriveglede og energi. Han ga bare ut én roman etterpå – Rubicon i 1965. Resten av livet egnet han til dukketeater. Etter hans død ble det funnet mange kasser med upubliserte notater og manuskripter. For meg står fortsatt «Sangen om den røde rubin» som den aller beste norske roman jeg noensinne har lest. Og jeg kan ikke fri meg for å tenke hva som kunne kommet fra denne forfatterens penn om han hadde fått mer kredit fra samtiden og fått utvikle sitt forfatterskap i fred… I stedet hugget samtiden hans blomstrende tre rett ned!
Tilbake til Knausgård, som jeg håper har mer guts og ryggrad til å tåle alt oppstyret rundt seg, slik at han får fullført dette spennende bokverket.
Hva handler «Min kamp» om?
Som svært litteraturinteressert leser jeg det meste som står skrevet om nye bøker, og er nå svært nysgjerrig på hva denne «Min kamp» faktisk handler om. For det første reagerte jeg kraftig på tittelen, hvordan er det mulig å kalle en bok det samme som en annen svært berømt og beryktet mann kalte sin bok, nemlig «Mein Kampf» av Hitler? Vel, krigen er nok så langt borte i historietåka for dagens yngre forfattere at det kanskje ikke er noe poeng lenger, men dog… Så har jeg fått inntrykk av at de som kjenner seg igjen, eller som håper at de kjenner seg igjen er mennesker rundt Universitetsmiljøet i Bergen på slutten av 1980-tallet. Bare sjekk denne bloggen.
Ellers har jeg lest at romanen handler om forholdet mellom far og sønn, og vanskeligheter med å takle farsrollen i klemma mellom dagliglivets trivialiteter og sinnets lengsler. Flere har rost romanprosjektet for å sette ord på mannsrollen av i dag, og andre har kritisert dette ut i fra et feministisk synspunkt. Ja, hva vet jeg.
Skitten lesning
Den siste artikkelen jeg leste om Knausgård sto i Klassekampen i dag. «Skitten lesning» var overskriften på artikkelen, skrevet av kjønnsforskeren Wenche Mühleisen. Spennende, tenkte jeg – her kommer det kanskje endelig en god uttalelse fra en som selv har lest bøkene? Men hva finner jeg? Et sammensurium av komplisert omtale av hva andre kritikere tidligere har skrevet om romanen, det er nærmest umulig å få tak i hva hun selv mener om saken. Jeg trodde jo at det skulle bli en herlig griseslakt av mannsjåvenisme med utgangspunkt i artikkelens tittel, men nei, det var mer intetsigende preik i vanskelige vendinger. Så nå vet jeg egentlig enda mindre om hva Knausgård skriver om…
Som sagt, boka ligger her på vent, og jeg skal snart ta fatt på den. Jeg gleder meg litt til det, for man vet jo aldri – kanskje det er en ny Agnar Mykle på gang? Dere skal få vite hva jeg mener når boka er «fortært».
og takk for det! Endelig en person foruten meg selv som synes disse boekene er totalt bortkastet tid.
Hei!
Morsomt å lese kommenateren dine. Er godt igang med bind fem som blir fortært før jul og har hvis du ser deg råd til noen minutters prosaisk lesing,- følgende plusser og minuser
Plusser
-Forfatteren har lest masse literatur som nevnes med titler og navn i boka. Om bare halvparten er lest så er han godt skolert. Jeg velger å tro at med et års litteraturskole og mellomfag i kunsthistorie samt to tidligere bøker med priser og god omtale så er han godt kjent med klassikerens litterære triks og håndtverk. Han nevner flere forfattere i boka: Dostojevsky,Hamsun(spesielt sult),Hemmingway,Borges,Proust, Joyce,Musil osv.
Med denne bakgrunn er den litterære kvalitet og ambisjon beviselig over middels. Noe annet er usannsynlig.
-Det krever energi og utholdenhet å skrive så langt og detaljert og samtidig få leseren til å lese videre. Hans iaktagelse av konkrete hverdagslige detaljer ( a`la Tiller) som vi kjenner oss igjen i er fascinerende. Om han har sittet å stirret inn veggen som Solstad for gripe disse etter hvert som de kommer aner jeg ikke. Går ut fra at han har de detaljerte og nøyaktige observasjoner fra egne notater. Han er også ærgjerrig og ivrig i sin søken, ja nesten heroisk når han tydelig i boka sier at han skal vise dem ja,- at han duger,-at han er ingen hvem som helst. (Har han en liten stormannsgal Hitler i magen?,-Eller Balzac som ville bli litteraturens Napoleon)
-Fordi om han blir beskyldt for å skrive like mye fiksjon som autentiske skriverier så er han nesten overdrevent direkte og ærlig med seg selv, det være seg beskrivelsen av føleser overfor jenter/kvinner, utilstrekkelighet, gråt,fyllesyke med alle dets detaljer ,innrømmelse av egen feig oppførsel og skamflelse). Jeg velger å tro at 70% av dette er ekte og ikke spekulativt og da er vel «fair enogh».
Minuser
-Naturskildringene er for mange, tunge og anstrengte. Det virker som han på død og liv og krampeaktig skal bruke dette litterære grepet for å lage oppbyggende scener/-drama, vise stemninger, føleser , situasjoner (Jfr. Duun,Vesaas),- men de hemmer farten i lesinga og man stusser ofte og irritert på hvor han vil med alle disse gjentatte naturfenomenene. Her faller han igjennom rent litterært.
-Hans skildring av faren virker ikke troverdig og han får ikke fram nok av sine egne personlige sterke sider i denne sammenhengen. Det skinner gjennom i bøkene at han opplagt hverken er noen sinker på skolen (2-3 beste elev) og at han besitter mer enn nok frekk sosial intelligense med farkstreker, oppstasnasighet og viljesterke ytringer. Det stemmer ikke helt med at han gråter nesten hver gang faren snakker til ham. Her er det noe som ikke stemmer. Hans mor derimot blir båret på englevinger. Liten troverdighet her,- eller er dette dramatiserende effektmakeri overfor leserne?
-Sammenlignet med annen litteratur jeg har lest virker bøkene relativt ordinære og for enkle selv om den konkrete beskrivelsesformen som han gjentagelsesvis betror seg til er en fin kontrast til dagens hyppige krimutgivelser. Men det mangler nok ennå noen steg til Marcel Proust som han har skrevet avhandling om og som nok er litterær kunst på et atskillig høyere , utfordrende og henrivende nivå.
Han mangler mot dagens forfattere Per Pettersons stillfarne kvaliteter, Dag Solstads samfunnsrefs og Jan Kjærstads kunnskapsdybde.
Dette var bare noe korte strøtanker en stakket kveldstund…setter pris på noen refleksjoner også fra deg…
Med hilsen Espen Aursand 30.11.2010
PS! Vennligst bekreft om du fikk det jeg har skrevet.
Ja, som du ser er det du skrevet kommet inn her på bloggen. Takk for en grundig analyse. Jeg deler mange av dine oppfatninger, men understreker at jeg faktisk kun har lest bok nr. 1, slik at mine betrakninger bygger på en 1/6 del av verket hans. «Sammenlignet med annen literatur jeg har lest virker bøkene relativt ordinære og enkle», skriver du – og det er akkurat der vi er. For meg er det helt ubegripelig at «Min kamp» er blitt rost så voldsomt opp i skyene av så mange litteraturvitere. Fordi det nettopp er bare ordinært og enkelt. Jeg mener at nærmest hvem som helst kan skrive like godt, eller like dårlig som Knausgård. Han har på en eller annen smart måte klart å trykke på en knapp som har fått litteratureliten til i samlet flokk å hause ham opp, og dette har gitt ham så mye publisitet at han rett og slett selger på sitt kjendiseri, og dette latterlige at han er utpekt til «Norges mest sexy mann» osv.
Det imponerer ikke meg at en forfatter er tungt belest i litteraturen, jeg vil nærmest se det som en hemsko om en forfatter nevner en masse andre verker i sitt eget verk. Det er helt unødvendig for å skrive noe som er god litteratur. Dessverre ser man det ofte at folk som er meget belest og har studert i åresvis, men selv ikke levd noe særlig interssant liv, skriver dårlige og kjedelige bøker. Skal det skapes godt litteratur må det finnes et talent for å skape en beretning, man skal ha kjent skikkelig på smerten og gleden i livet, ha levd og betraktet livet i sin grufullhet, men likevel ha kjærlighet for menneskene rundt seg. Er disse ingrediensene tilstede, kan det å ha lest andre større forfattere være med på løfte, men aldri være avgjørende for ens eget unike verk.
Hei igjen!
Er mye enig med deg her ja,men litteratur er å blir fiksjon samme hvor mye man vrir og vrenger på det å prøver å si det motsatte. Knausgård måtte innrømme at ikke alt han skrev var sant, foreksempel var tiden han opplevde sin far som alkoholiker for lang selv om hans onkel som ville saksøke ham ovredrev mer i motsatt retning . Han innrømmer også endel av beskrivelsene fra ungdomstiden ikke stemte. Dette kommer fram i siste bind 6. Siste bind var mye opp og ned i kvalitet. Den var altfor lang og kunne kunstnerisk vært mye mer komprimert og det hoppes fra det ene tema til det andre som i og for seg er interessante nok, men hvor man savner den «røde tråd». Til tider var den vel mye for spesielt interesserte og innvidde, les foreksempel fra side ca. 420-45 hvor han tar for seg Paul Celan`s(?) dikt med utgangspunkt i de tyske konsentrasjonsleirene ,- jfr. hans dveling om ordet natt (nacht),- ikke akkurat noe lystig tankegods, selv om noen sikkert finner dette som dyp innsikt. Er slike henvisninger i boka hans sammen med bruk av en kjent Polsk forfatter (som han også sier Dag Solstad hyller) til for å briljere og imponere andre i den litterære krets eller er det noe nytt her sugd fra eget bryst,- som har relevans for egne autentiske opplevelser som han vil ha fram i boka si? Knausgård fenger mange, så du intervjuet med skuespiller Else Lystad i NRK?,- hun sa at «han er jo så ærlig med seg selv og kjenner jo oss så godt igjen i det han skriver at hun ikke klarer å slippe boka». Det er noe der,- hun er en flott dame,-og flott at han får ivrige lesere. Men det handler vel også mye om promotion og å treffe tiden,- og her er han bevisst i den siste boka på at han også skal overleve økonomisk som forfatter,- og at tiden sulter etter individualistisk selverkjennelse,-å ære være ham for det! Ser fram til å lese Ambjørnsens siste om blandt annet hans barndom,-her en litterær høvding det går an å sammenligne med.