Category Archives: samfunn

Klassekampen er Norges beste papiravis

Posted on september 18, 2010 | Legg igjen en kommentar

Mange går fortsatt rundt og tror at Klassekampen er en ekstremt venstreradikal, indoktrinerende og kommunistisk avis. Men slik er det ikke lenger.

Avisen representerer det ypperste av journalistisk arbeid, og inneholder de beste samfunnskritiske og reflekterte artikler som finnes på trykk i dagspressen i Norge i dag. Dette gjenspeiles også i det stadig økende opplaget.

Går i dybden
Ja, de har vært og er forsatt venstresidas avis, og man finner mange saker som går i dybden på tema som man normalt ikke vil finne i så stor grad i andre aviser. Bare se hovedoppslaget på forsiden av avisen jeg har avbildet her. Men avisen setter også søkelyset på resten av den politiske verden, og lar alle som ønsker få komme til orde.

Det jeg kanskje liker best er at de ikke så lett følger i kobbelet til de andre avisene og TV-mediene når det handler om dagsaktuelle saker. Ofte klarer Klassekampen å se sakene fra en litt annen synsvinkel, og stiller ofte spørsmålstegn ved andre mediers framstilling.

Bøker og litteratur
Kulturstoffet setter jeg ekstra stor pris på. Det er grundige analyser av ulike kunst- og kulturinnslag, og de er utrolig gode på bokomtaler. I Klassekampen vil du finne stoff om et mye større spekter av bøker en det som vanligvis kommer i andre medier. De har også hver lørdag et eget bilag som kun handler om bøker og litteratur.

Dagens Klassekampen har jeg kost meg spesielt mye med. Det hadde stor variasjon av interessante tema og kommentarsaker. En av de aller beste kronikker jeg noen gang har lest sto i dagens utgave: Pengefølelsen, av Eivind Roskraft og Terje Bongard.  Det var virkelig en kronikk til ettertanke. Denne kronikken finner du ikke på nettet. Kun i papirutgaven! Ja, det vil si – dersom du klikker på bildet av artikkelen her i min blogg, så kan du kanskje klare å lese teksten.

Ellers vil jeg trekke fram den tankevekkende artikkelen om hvordan forfattere «utdannes» her i Norge. Ronny Spaans stiller spørsmål ved om vi er i ferd med å fabrikkere forfattere og undergrave den frie forfatterrollen ved hjelp av skrivekurs, forfatterakademi og at stadig flere som er ansatt i forlagsbransjen selv blir forfattere. Til slutt vil alle tenke og skrive likt, og det helt unike, de spennende fortellerstemmene som ser ting på nye måter kan utebli…

Ellers hadde lørdagsutgaven en svært dyptgående omtale av boka «Med penn og pistol». En ny biografi om Jonas Lie som var nazipolitimester under okkupasjonen. Dette er spennende stoff for historieinteresserte. Boka er skrevet av Bernt Rougthvedt.

Enda et tema Klassekampen stadig kommer tilbake til fra ulike synsvinkler er dagens skole, spesielt videregående opplæring. Pøbelideolog Eddi Eidsvåg vil ha et alternativ til dagens videregående skole for skoletrøtte sto det å lese om i lørdagens utgave. Smack! Klassekampen er underholdende, informerende og en deilig, god gammeldags papiravis som må nytes! Muligens er navnet blitt utdatert, kanskje dere må finne på et nytt navn?

Legg igjen en kommentar

Publisert i journalistikk, litteratur, media, politikk, samfunn, skole, underholdning

Merket med , , ,

Advarsel mot å legge bilder av barnas 1. skoledag på facebook

Posted on august 20, 2010 | 4 kommentarer

Du snakker om å overdrive! Jeg hørte akkurat et innslag på radio om at man nå blir advart mot å legge inn bilder av sine egne barn på første skoledag på facebook, fordi det kan være glimt av andres barn bak din egen unge!

Jada, jeg vet at det ikke er lov å publisere bilder av enkeltpersoner på nett uten deres samtykke. Men hva da med alle nyhetsinnslag på TV og i aviser der det er tatt bilder og video av hendelser i nyhetssammeng der det også går folk til og fra i det offentlige rom? Det er faktisk tillatt!

Det er lov til å ta bilder av personer i det offentlige rom
Dersom du tar bilde av barnet ditt på første skoledag, så sørg for å ta et bilde av skoleplassen med alle på. Det bildet mener jeg du har lov til å publisere, fordi det er et bilde av en hendelse som foregår i det offentlige rom. Lurer nemlig på om mediene spurte alle de andre barnas foreldre om lov til å publisere da de viste bilder fra prinsesse Ingrid Alexandras 1. skoledag?

Jeg er enig i at man skal være forsiktig med å publisere bilder av barn på nett, og av personer som ikke selv har gitt sin godkjenning, men vi må heller ikke bli helt hysteriske. Vi lever nå i en svært visuell verden med masse aktiviteter på nettet. Det er da ikke verre enn å følge vanlig folkeskikk, akkurat som før man fikk alle de digitale mulighetene. Vis dine medmennesker respekt og ikke publiser bilder som får en negativ virkning, men det må altså ikke bli slik at det ikke er lov til å ta bilder i det offentlige rom og legge dem ut på nettet.

I de aller fleste tilfeller er det lov til å fotografere på offentlige steder. Straffelovens bestemmelser om personvern, særlig reglene som omhandler krenkelse av privatlivets fred, kan sette begrensninger, men dersom du er med på hendelser og handlinger i det offentlige rom må du regne med at noen kan ta bilde av deg i ulike situasjoner i samspill med andre mennesker. Da er det ikke å regne som privatliv.

4 kommentarer

Publisert i fotografi, journalistikk, media, samfunn, skole

Merket med , , , , ,

Menneskers forhold til dyr

Posted on juli 21, 2010 | 4 kommentarer

Jeg slutter aldri å undre meg over hvilke holdninger folk kan ha til dyr. Alt fra å menneskeliggjøre egne kjæledyr til å holde dyr i fangenskap.

Mange såkalte dyreelskere overdriver sin dyrevennlighet på en absurd måte. Med jevne mellomrom dukker det opp saker i media der spesielle, og gjerne enslige personer, har fylt opp huset sitt med hundre katter. De lever i en svinesti og både dyr og mennesker lider. Utgangspunktet var at de var glad i dyr og ville ta seg av husløse katter… Men ingen dyr trives ved å bli presset sammen på små arealer.

San Diego Zoo
I dyreparken i San Diego fikk jeg triste påminnelser om hvordan vi mennesker tror at vi eier dyra, og bruker dem til underholdning. De fleste dyrene der hadde alt for liten tumleplass til naturlig utfoldelse, og flere av dem viste tydelig frustrasjon og mangel på livsglede. Flere av dem hadde tydelige psykiske problemer. Bare titt på videoen av elefanten som har tvangsbevegelser. Og se den stakkars isbjørnen som var svært syk med magesyke og kvalme.

Syk isbjørn i San Diego Zoo.magesyke og kvalme. Folk sto bare og så på og synes det var morsomt!

Jeg hadde glemt mine tidligere opplevelser i andre dyreparker fordi det er så lenge siden jeg hadde besøkt dem, og fordi jeg husker best dyreparken i Kristiansand, der dyrene faktisk har det ganske fint. Men jeg kjenner at jeg er prinsipiell motstander av å holde dyr i dyreparker som underholdningsindustri. For det er jo det det er. Vi samler en masse rare, og eksotiske dyr fordi vi skal betale for å gå å se på dem. Det er jo helt absurd.

Den hvileløse tigeren som hadde et "frimerke" å leve på...

Hvor er amerikanske dyrevernere i forhold til sine egne dyreparker?
Det var sjokkerende å se hvordan dyrene hadde det i den kjempestore dyreparken i San Diego. Amerikanerne som står på barrikadene for å redde dyr, som er så sterke motstandere av hvalfangst og som har store, aktive  dyrevernorganisasjoner, de samler en stor mengde dyr til livslagt fangenskap og et svært trist liv…

Klikk på bildet av isbjørnen, så ser du hvor pjuskete og elendig den er.

Den syke isbjørnen bæsjer til store tilrop fra publikum.

4 kommentarer

Publisert i dyr, natur, reiser, samfunn, underholdning

Paradise hotel

Posted on mai 23, 2010 | 4 kommentarer

– Dritbra! Ropte Tine Helene Valle da hun ble en av de to vinnerne i årets Pardise hotel. Carl Eliassen sa bare «yess!» Paradise hotel er en serie som er sett av ca en kvart million nordmenn en time fire dager i uka.

– Der vant dere hele driiten da, sa den forrige Paridise-vinneren, Petter Pilgaard da han utropte paret som vinnere. Og det er dette som er stilen, en litt barnslig, og enkel snakkemåte, rett fra levra, og egentlig ganske innholdsløst når det gjelder det verbale. For dette handler ikke om intelligente samtaler og kompliserte resonnementer. Dette handler om posering, utfordring av sosiale og seksuelle relasjoner, og det handler faktisk veldig mye om hva unge mennesker er opptatt av.

Fordummende?
Det er mange godt voksne som hevde at Paradise hotel er fordummende, innholdsløst, forkvaklet og intetsigende, og direkte farlig for ungdommen å se på. Men hva ville dere egentlig puttet inn i steden for? Mer Ibsen, Wergeland, og alle de andre fra den såkalte norske kulturarven? Kanskje det nå er på tide å se i øynene at dagens unge er langt fra de idealer og den livsstilen vi ønsker å bevare og prakke på dem. Kanskje man for å overleve i det framtidssamfunnet som venter dem, nettopp må klare å posere, og konkurre om hverandres gunst på en helt annenn måte enn vi er vant til? Det blir også dessuten helt latterlig når «øvrigheta» går ut og sier at disse unge nå har ødelagt sin CV for all framtid, ingen vil ansette folk som har blottlagt seg slik med fyll, fest og hor som disse deltakerne i Paradise hotel har gjort.

Carl Eliassen har sagt at han aldri i verden vil jobbe for en arbeidsgiver som ikke er i stand til å se forbi et program som Paradise hotel – og, som flere deltakere fra programmet har hevdet, det virkelige liv med flatfylla og diverse, er hundre ganger verre en det spillet som har foregått i TV-serien.

Drømmen er å bli kjent
For svært mange unge i dag er drømmen å bli kjent, gjerne gjennom realityprogrammer. De  bryr seg ikke så mye om det er kunnskapsbasert, de ønsker egentlig bare å bli sett og husket. Kanskje dette er et resultat av den skolen vi har, der mange unge går i 13 år uten at det oppdages en gang at de ikke kan lese, skrive eller regne? Det handler om å bli sett. I vår digitaliserte medieverden kan de som tør nå eksponere seg på helt andre arenaer enn i skolen, og bli slik som Carl Elissen, bli kjent fra en kul realityserie, og kan gå å hente seg ulike typer produkter hvor som helst. En pose nye, gratis solbriller, for eksempel som Carl Elissen kunne ta med seg, fortalte han i et intervju i Dagbladets fredagsmagasin. Han er i seg selv et varmerke, og han har planer om å bruke dette på en smart måte videre. Og det er jo nettopp det gutten er, utrolig smart – nettopp så smart at han klarte å vinne Paradise hotel, 150 000 kroner og en kjendisstatus. Du kan lese mer om ham i bloggen hans.

Naiv barbiedukke med de rette verdiene
Trine Helene Valle oppfattes kanskje som litt naiv og barbiedukke-aktig, men mon tro om hun rett og slett innehadde de rette verdiene for å vinne, og faktisk er en prototype på mange jenters drømmer i dag – forstå det den som kan. Sikkert er det ihvert fall at ungdommen er slett ikke slik i dag som vi var da vi var unge, og akkurat det er jo helt klassisk! Har de eldre og etablerte noensinne forstått ungdommen?

Vi lever i en kroppsfiksert, digitalisert verden der det å være ung, vakker, rik og berømt betyr alt. Klimaproblemer og finaskriser biter ikke på ungdommen, de vil ikke tenke på slikt, men heller drømme seg vekk i vakre omgivelser der slanke og veltrente ungdommer bare spiller seg selv med lett redigering fra produksjonsselskapet.

4 kommentarer

Publisert i humor, media, samfunn, underholdning

Merket med , , , , , , , , , , , , ,

1936 – det er lenge siden det…

Posted on mars 24, 2010 | 4 kommentarer

Det noe spennende med de siste årene før den 2. verdenskrigen brøt ut. Hvordan levde og tenkte man den gangen? Her kommer en reise i moter og livsstil fra et et eksklusivt norsk magasin fra 1936.

Jeg har kommet over en hel årgang med magasinet – Vi selv og våre hjem – som ble gitt ut av Aschehougs forlag. Det kom ut en gang per måned og kostet kr. 1,-  i utsalg den gang. Jeg har fått kjøpt en innbundet årgang (hele 1936) som trolig har vært eid av en dame som het Ingrid Sandberg. Hennes navn er skrevet diskrét med kulepenn øverst på en del av utgavene.

Forside tegnet av Damsleth

Harald Damsleth
Det er et flott blad med fargetrykk på forsiden, og med tykt, glanset papir inne i bladet. Det inneholder mange fotografier i forholdsvis god kvalitet. Forsidene er illustrert av datidens kjente tegnere.  Damsleth har tegnet noen av forsidene, og han har også tegnet en del illustrasjoner inne i bladet. Hans reklametegninger for Vademecum er spesielt fine og elegante.

Eksklusivt livsstilsmagasin
Vi selv og våre hjem kom ut fra 1933 til 1956 og var nok et litt eksklusivt livsstilsmagasin som rettet seg mest mot kvinner. Det er mange artikler om innredning, klær, moter og ikke minst strikkeoppskrifter. Jeg synes det er fascinerende å lese disse bladene med svært idylliserte bilder og tegninger av «det gode liv». Det var minimalistisk stil og Art Deco som var i vinden. Det er ganske morsomt å lese artikler som «Hvetebrødsdagenes festmåltider» der det gis råd til den unge hustru om hvordan hun skal behage sin mann med den første middagen, og hvordan hun skal takle den første med svigermor og deretter sin egen mor. Kostelig lesning – faktisk var det mye spennende mat som ble foreslått – med mye bruk av fløte, smør, egg og kjøtt.

Trolig var det svært populært å ha akvarium på denne tiden, nesten hvert blad har egen artikkel om stell og bruk av akvarium.

Priser på innkjøp av møbler og inventar
«Hansens kjøper utstyr for kr. 3628,37» er også en artig sak. Det er en nøye gjennomgang av  hva «Hansen og hans tilkommende – lille Laura», må investere for å sette bo. Her er det nøyaktige regnestykker over hva det koster å innrede et hjem med møbler og husgeråd. F.eks. kostet en støvsuger 155 kroner. En lakkert avfallsbøtte med pedal kostet 10 kroner. Spisebordet kostet 145, sofa trukket med ullstoff 480 og to jernsenger 70 kroner. Så den største investeringen var sofaen.

Wedgewood, Edme - Queens Wear. Reklame fra 1936. Dette serviset er fortsatt i salg!

Kjøleskap var ikke med i regnestykket. Så fortsatt var nok det luksus, selv om bladene har flere annonser for kjøleskap.

Glassmagasinet og Sten & Strøm
Det er morsomt å lese reklameinnslagene i bladet. Her finner man varer og merker som ikke finnes mer, men også klassikere som fortsatt er i handelen. Noen butikker eller varemagasin var tilstede den gang, som Glassmagasinet og Sten & Strøm i Oslo.

Jeg gjorde også store øyne da jeg fant reklame for det serviset jeg selv har og samler på: Wedgewoods, Edme Queens Wear. Jammen var det i salg i 1936!

Man trenger nok hjelp av en annen for å flette håret slik.

Moter anno 1936
Stilen den gang var meget elegant med hatter og striglete frisyrer. Trolig var det dyrt å kjøpe ferdige kreasjoner slik det vises på bilder i bladet. De fleste var nok nødt til å sy og strikke selv. Magasinet har mye stoff for de nevenyttige.

Stilig hattemote.

4 kommentarer

Publisert i design, historie, Interiør, journalistikk, media, samfunn

Merket med , , , , , , , , , ,

Tilbakeblikk

Posted on mars 16, 2010 | 5 kommentarer
Lisbeth i ungdomsskoletiden

Lisbeth i ungdomsskoletiden

Jeg er en kvinne i godt voksen alder. Hver gang jeg fyller år blir jeg minnet på hvordan tiden går… Jeg var ung på 1970-tallet.

For dagens unge er dette en  fjern og myteomspunnet fortid. Vi som var unge den gang blir ofte mistenkt for å ha vært sløve hasjrøykere hele gjengen. Selvsagt prøvde vi ut ting vi som alle unge gjør, men jeg minnes egentlig en ganske naiv og uskyldig ungdomstid.

Mer enn 40 år siden
Det er mer enn 40 år siden jeg begynte på ungdomsskolen. Det er så rart å tenke på hvordan man var den gangen. Jeg husker ennå spenningen og forventningen til den nye skolen. Framtiden sto som en gylden port foran en, langt der framme lå det forjettede voksenlivet og ventet.

Det viktigste i livet var venner, musikk og poesi.

Kursplan
Jeg har ofte tenkt tilbake på hvordan det var å være ungdomsskoleelev. Akkurat i den tiden jeg gikk på ungdomsskolen hadde man innført kursplansystemet. Det fungerte slik at man hadde tre plan å velge i ut i fra elevenes forutsetninger. Det var flaut å havne på de laveste kunnskapsnivåene. Jeg har senere tenkt, at dette var en utspekulert måte å sortere mennesker på. Man måtte ha høyeste kursplan for å ha mulighet til  komme inn på det vi den gang kalte for artium – det som i dag er allmennfag i videregående skole. Så allerede i 7. klasse ble man faktisk sortert vekk fra muligheten til artium dersom man ikke var kvalifisert til å ha kursplan 3.

Arnhild Porsedal fra Odda og meg i Bergen i 1972

Vi kunne gå ut i arbeid etter ungdomsskolen
Vi hadde faktisk tre valg etter ungdomsskolen den gang: Artium med ulike linjer, yrkesskole/fag- og svennebrev, eller ta  arbeid. Spesielt den siste muligheten, at det gikk an å gå rett ut i arbeid etter ungdomsskolen var en mulighet som ble redningen for mange som var skoletrøtte. Det var den gang mulig å skape seg et verdig liv og en karriere uten å gå veien om flere teoritunge skoleår. Dersom du feiler i ungsomsskolen og ikke klarer å gjennomføre videregående skole vil du med stor sannsynlighet ende som arbeidsledig i det samfunnet vi har i dag.

Meg i 1972

En fin tid
Jeg husker ungdomsskoletiden min som en fin tid, og skolen var også god og grei, men dessverre var det noen lærere som jeg ikke klarte å kommunisere med, eller som kanskje ikke klarte å «lese» meg? Dessverre var dette i viktige fag som norsk og matematikk. Andre lærere gjorde et sterkt inntrykk på meg, og muligens var de med på skape min personlighet slik den er fortsatt.

En annen ting jeg husker godt er at vi hadde så flott undervisning i forming; sløyd og håndarbeid. Vi hadde overflod av kvalitetsmaterialer, alt fra metaller, treverk og garn, tekstiler og farger. Det var viktig at både gutter og jenter skulle få prøve seg i alle typer teknikker og materialer, men vi fikk velge mye selv av hva vi skulle lage. Jeg fråtset i konkrete arbeidsoppgaver, som strikking, veving, toving, batikk, metallarbeid, emalje, bearbeiding av tre osv. Jeg forgudet de flotte lærerne jeg hadde i disse fagene. De formidlet en formingsglede som fortsatt sitter i ryggraden min.

Akkurat i denne perioden av livet mitt var min praktiske virketrang mye større enn min interesse for å fordype meg i bøker. Det var derfor fantastisk at man hadde mulighet til valgfag og kunne bruke mye tid på praktiske fag, samt at vi hadde utplassering på diverse arbeidsplasser i 8. klasse. På den måten fikk vi også anledning til å jobbe litt og snuse på hvordan det var å være arbeidstaker.

Fra venstre: Lisbeth Falling, Rigmor Abelsen, Idun Wolter og Gerd Eikaas. Er vi ikke søte? Vi var det aller første kullet som gikk tannlegeassistenlinje på Asker yrkesskole 1972/73.

Prøvde flere yrker
Jeg er svært takknemlig i dag for at jeg som ung fikk prøvd meg i ulike yrker som vasking, «kjøkkenpike», «stuepike», postbud, kontorassistent, og flere ulike forefallende kontorjobber. Det ga meg innblikk i arbeidslivet, og ikke minst den gode følelsen av å utføre et skikkelig arbeid, bli anerkjent og arbeidssliten og få betalt for det. Det ga god grobunn for selvtillit som en voksen person.

Jeg (til høyre) prøver å kommunisere med hodeskallen under undervisning i anatomi på Asker yrkesskole, tannlegeassistenlinjen, Føyka i Asker i 1973. Liv Gramel står til venstre på bildet.

Tannlegeassitenlinje i Asker
Jeg tok yrkesutdanning som tannlegeassistent, tilsvarende det som i dag heter tannhelsesekretær, og jeg jobbet noen år i dette yrket. Et typisk kvinneyrke med dårlig betaling… Så etterhvert ble det mer kontorjobber, og så ble det mann og barn.

Da jeg som ung mor var hjemmeværende og hadde en ganske knipen økonomi, da begynte jeg å kjede meg og tok etterhvert alle de fag jeg trengte for å bli immatrikulert ved Universitetet. Det skal føyes til at jeg allerede i 18-års alderen tok norsk og historie til artium som privatist. Så interessen for det akademiske var tidlig til stede, men den var ikke modnet skikkelig den gang jeg gikk på ungdomsskolen.

Universitetet som moden ungdom
Da jeg etterhvert startet med mine universitetsfag som moden ungdom i slutten av 20-årene, hadde jeg en kjempefordel i å ha levd litt, født barn, jobbet i ulike yrker og skapt meg et liv på forhånd. Da var det mye av det akademiske som ga meg herlige aha-opplevelser, der de som kom rett fra skolebenken sleit mye med å komme inn i den akademiske tankemåten.

Dette var min arbeidsplass fra 1992 til 2000, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF)

Tette skott mellom yrkesfag og akademia
I min videre karriere har jeg hatt stor fordel av min yrkesutdanning i svært mange sammenhenger. Ikke minst i det å kunne kommunisere med mennesker fra ulike fagmiljø  og yrkesgrupper. Som byråkrat innenfor utdanningssystemet har jeg mange ganger sett hvor vanskelig det er å bryte ned barrierer mellom yrkesfaglig og akademisk tankegang. Og fortsatt er det jo slik at det stort sett er de rene akademikere som får bestemme over barn og ungdoms skolehverdag.

5 kommentarer

Publisert i historie, politikk, samfunn, skole

Merket med , , , , , , , , , , ,

Behandlingen av tyskerjentene og barna deres

Posted on februar 19, 2010 | Legg igjen en kommentar

Behandlingen Norge ga «tyskertøsene» og barna deres er en skamplett i norsk rettshistorie.

«Gode nordmenns» reaksjoner mot kvinnene som «løp med tyskerne», og som fikk barn med dem, savner sidestykke i norsk historie. Det er forståelig at følelsene kunne løpe av med folk i de hektiske vårdagene i 1945 da krigen og det tyske jerngrepet på Norge endelig var over. Det er likevel vanskelig  fatte at man kunne gå så langt i nedverdigende hevn særlig overfor de uskyldige barna, som ble utsatt for mobbing og plaging gjennom barndom og ungdom. Ja, fortsatt er dette så hett tema, at det skaper heftig diskusjon.

Helle Aarnes, journalist i Bergens Tidende, har skrevet en bok om tyskerjentene med ugangspunkt i flere kvinners personlige fortellinger om deres kjærlighetshistorier og hvordan det gikk med dem i ettertid. Arbeidet med å kartlegge tyskerjentenes skjebne startet med en artikkelserie i Bergens Tidende i 2008. For dette arbeidet fikk hun Den store journalistprisen.

Rystende lesning
Historien om tyskerjentene er rystende lesning, og en må bare undre seg over at så mange kvinner mistet sitt norske statsborgerskap ved å gifte seg med tyskere. Helle Aarnes trekker også fram at mange kvinner ble utsatt for hets og straff ved skamklipping og internering i leire på svært vage mistanker. Spesielt kvinner som hadde jobbet i nærheten av og i forbindelse med de tyske soldatenes opphold i Norge var veldig utsatt for hevn. Straffingen bærer klart preg av kjønnsdiskriminerende holdninger, og sammenliknet med svartebørshandling og annen forbindelse menn hadde med tyskere er det store kontraster. Menn slapp unna med ubetydelige straffer i forhold til tyskerjentene.

Lebensborn
Boka inneholder også mye stoff om organisasjonen Lebensborn i Norge. Denne mytepregede organisasjonen tok imot norske kvinner som ventet barn med tyske soldater og ga dem et sted  være, og de sto også for mange adopsjoner av barna både til Tyskland og i Norge. En norsk kvinne som selv fikk barn med en tysker og som jobbet i organisasjonen har fortalt Helle Aarnes om sine opplevelser.

Boka Tyskerjentene behandler et vanskelig tema som fortsatt setter sinnene i kok, og den er godt belagt med fakta og bruk av gode kilder. Dessverre synes jeg stoffet er noe rotete framlagt og hadde hatt godt av en bedre redigering. Likevel er det en spennende, lettlest og interessant bok som absolutt anbefales.

Legg igjen en kommentar

Publisert i bokomtale, historie, journalistikk, litteratur, politikk, samfunn

Merket med , , , , , , ,

Kjønnsroller – hvordan står det egentlig til?

Posted on februar 17, 2010 | Legg igjen en kommentar

De steriotype kjønsrollene er mer outrerte i dag, spesielt hvordan kjendiser framstår i medier, og det vanvittige jaget mot den perfekte, unge kvinnekroppen. Men kjønnsidealene har likevel forandret seg mye i vanlige menneskers hverdag.

I kjølevannet av bøker som Min kamp av Karl Ove Knausgård, kommer diskusjoner om mannsroller, det kvinnelige og det mannelig. Mange mener at Knausgårds beskrivelse av den trivielle hverdagen og dvelingen ved de daglige gjøremål, og hans tanker om forholdet mellom barn og foreldre, og ikke minst forholdet mannen og kvinnen imellom, er radikale og fornyende. Jeg finner dessverre ikke noe nytt i Knausgårds tekster. Han framstår for meg som en tradisjonell mann med et stort ønske her i livet – å lykkes innenfor kunsten – bli et stort navn, og alt det andre rundt ham er egentlig bare plunder og heft. Særlig hans beskrivelse av sin gamle farmor opprører meg. Den er helt blottet for innsikt i en eldre kvinnes liv og historie.

Livets mangfoldighet
Nei, i det daglige møter jeg langt flere menn med mye større toleranse og mot overfor sin egen rolle, sitt forhold til egne barn og sine kvinner – enn for bare noen få tiår siden. De har tatt innover seg at livet er mangfoldig og innholder så mye mer enn det macho og den typiske mannsrollen. De har virkelig et ønske om å være tilstede i sine barns liv, og bidra i hverdagen slik at den går opp for alle familens medlemmer. Det er slett ingen selvfølge lenger at det er mor som tar hovedbyrden i det daglige med pass og stell av småbarna. Gutta har virkelig kommet på banen, og klarer å bruke sin omsorgsevne og spille på alle de følelser og evner de har i den sammenheng.

Kvinner må også slippe sitt domene
Et av de største problemene flere tjenestevillige menn møter er kvinners skepsis. Dessverre er det mange kvinner som er kontrollfreaker og ønsker å presse sine menn til å utføre omsorgsoppgaver etter deres detaljerte oppskrift. De har problemer med å slippe fra seg ansvaret og la mannen selv få skape løsningen av oppgavene. Menn som utsettes for daglig mas og kritikk vil jo etterhvert ikke orke å delta slik de kanskje ønsket.

Legg igjen en kommentar

Publisert i helse, litteratur, samfunn

Merket med , , , ,

Gran Canaria

Posted on februar 3, 2010 | 2 kommentarer

 

KLIKK PÅ KARTET SÅ FÅR DU OPP ET STØRRE KART

Gran Canaria er ikke, som mange tror, den største øya på Kanariøyene. Det er Tenerife som er størst. Gran Canaria er den tredje største øya, men har størst befolkning. Gran Canarias hovedstad, Las Palmas er også hovedstaden for Kanariøyene.

Kanariøyene består av sju store øyer, og seks mindre; Tenerife, Lanzarote, Gran Canaria, Fuentevetura, La Palma, La Gomera og El Hierro. Hver av øyene har sin spesielle historie og egenart. Den minste øya, El Hierro, bruker nesten utelukkende energi fra solceller.

20 mil fra Afrika
Gran Canaria har størst tilstrømming av turister, særlig til den sydlige delen av øya der klimaet regnes for å være best og mest stabilt gjennom vinterhalvåret. Kanskje fordi øya ligger bare 20 mil fra Afrika.

Utsikt over Playa del Ingles mot Maspalomas

Folk fra de mer kjølige delene av Europa strømmer til dette ferieparadiset hver vinter for opptining og slaraffenliv. 10 millioner reisende passerer Las Palmas flyplass hvert år. Det er visst nok størst andel tyskere og briter som besøker øya, men andelen skandinaver er heller ikke liten.

Jordbrukslandskap på Gran Canaria

Ufortjent Harry-stempel
Kanariøyene og kanskje særlig Gran Canaria har fått et «Harry-stempel», muligens forståelig, men også noe ufortjent. Spesielt Playa del Ingles har fått dette stempelet, fordi det kommer veldig mange turister hit som har billige drikkevarer som hovedmål. Charterturismen, eller industrien, blir svært tydelig her. Men Gran Canaria har så mye mer å by på enn bare billig alkohol og soling.

«Canarios» et stolt folkeslag
Kanariene er et stolt folkeslag, som ikke er spesielt glad i å bli kalt for spanjoler. De føler seg mer innvadert av Spania enn inkludert. Språket er spansk. Ved siste opptelling (2006) var det 770 000 inbyggere på Gran Canaria hvorav 365 000 bor i hovedstaden Las Palmas. De spanske erobrerene hadde den romersk katolske troen med seg, og det er fortsatt hovedreligionen på øya.

Hovednæringen på Gran Canaria er turisme, men det eksporteres også noe jordbruksvarer. Vannforsyning er et økende problem, spesielt på grunn av stadig økende krav fra turister. Det er flere anlegg på øya som renser saltvann til bruk i husholdning og på hoteller. Drikkevann importeres og selges på flasker.

Ute ved kysten er det mange, lange og deilige sandstrender som benyttes av solhungrige turister, men landskapet har mye mer å by på for den som tør å utforske øye. Det er flere klimasoner dersom man beveger seg oppover i høyden. Gran Canaria har en unik flora, med mange blomster og trearter som kun finnes på øya.

Spansk kolonistyre
Kanariøyene var underlagt spansk kolonistyre gjennom flere hundre år, og det kom mange nybyggere fra Spania, Portugal, Frankrike og Italia. Colombus oppdagelse av Amerika på 1400-tallet førte til at Las Palmas havn på Gran Canaria ble et viktig knutepunkt. Øyene ble også plyndret med jevne mellomrom av sjørøvere, og flåter fra ande europeiske land. I Las Palmas finnes et museom over Colombus, som besøkte Gran Canaria en rekke ganger, visstnok på grunn av en kvinne.

 

Ficuskaktus, også kalt Mikke Mus-kaktus.

Det røde fargestoffet kochenille
Både kolonitiden og plyndringer førte til vanskelige økonomiske forhold, spesielt for Gran Canaria, men i 1825 ble et nytt produkt oppdaget, det røde fargestoffet kochenille. Det ble utvunnet fra en liten parasitt som holder til i kaktusplanter. Dette røde fargestoffet ble brukt i ulike produkter, alt fra drinker til sminke. Men allerede på 1870-tallet sank eksporten av kochenille fordi det ble oppfunnet syntetiske fargestoffer, og mange utvandret fra Kanariøyene.

Først etter Francos død på 1970-tallet ble det satset for fullt på turistnæringen som i dag er Gran Canarias viktigste næringsvei.

Mandeltre i blomstring oppe i fjellet på Gran Canaria.

2 kommentarer

Publisert i historie, natur, politikk, reiser, samfunn

Merket med , ,

Høvdingen fra Pakistan som fikk Kongens fortjenstmedalje i gull!

Posted on januar 16, 2010 | Legg igjen en kommentar

I mange år har Aslam Ashan vært med i den offentlige debatten i Norge, og han ble vår første, kjente innvandrerpolitiker. Han har vært et aktivt medlem i Det norske arbeiderparti, og har hatt verv i Lørenskog kommunestyre siden 1983.

Aslam Ashan har alltid hatt et sterkt engasjement for integrering og har vært en utmerket talsmann for innvandrere i Norge. Men han har også hatt ulike innspill på andre viktige samfunnsforhold som behandling av de eldre, skole- og utdanning, kjønnsdebatt med mer.

Julekveld for enslige
Hans sosiale engasjement har gått utover det sedvanlig ved at han har vært arrangør av tradisjonell norsk julefeiring for enslige i Lørenskog siden 1990. Hans julearrangement har vært svært populært og fulltegnet hver eneste julaften i 20 år. Siden han er troende muslim er det mange som har stilt spørsmålstegn ved at han har laget en tradisjonell og kristen, norsk julefeiring. For meg framstår dette som det fremste av toleranse og medmenneskelighet. Etter å ha lest boka hans, Regnbønnen, forstår jeg også enda bedre hans beveggrunner.

Regnbønnen – et liv i kontraster
I 2007 ga Aslam Ashan ut boka, Regnbønnen – et liv i kontraster. Han skildrer sin barndom i den fattige landsbyen, Ohjarian, i Punjab-provinsen. Det er svært levende fortalt hvordan familen måtte kjempe for å overleve under tørkeperioder og vanskelige forhold. For en bortskjemt nordmann som aldri har kjent ekte sult på kroppen er det jo nærmest uforståelig hvordan familien kunne overleve på litt ris og skummet melk.

Kanskje det mest interessante og viktige ved boka er den levende innsikten Ashan gir oss om hvordan forholdet mellom menneskene er i landsbyen, om tro og håp, og samhold. Beretningen om hvordan han hadde det på skolen, og de valgene han må foreta for å redde sin familie ut av fattigdommen som barn er rett og slett gripende.

Aslam Ashan får svært godt fram likhetene mellom muslimsk og kristen tro, og det er slett ikke vanskelig å finne sammenlikninger med hvordan det faktisk må ha vært i vårt eget bondesamfunn før i tiden. Nestekjærligheten som står så sentralt i kristendommen, er nok ikke så ukjent for muslimer som mange av oss liker å tro. Kanskje, når det kommer til stykket, har de mer å gå på enn oss. Spesielt hvordan vi tar oss av de eldre her i landet illustrerer vel at nestekjærligheten i enkelte tilfeller er helt fraværende?

Barn fra Pakistan. Foto: Anne-Lise Reinsfelt, Norsk folkemuseum

Kom til Norge i 1971
Aslam Ashan hevder at en rekke tilfeldigheter førte ham til Norge, og i 1971 havnet han på Romerike. Hans møte med Norge og norsk kultur er artig lesning, spesielt hans møte med de frigjorte norske kvinnene som gikk halvnakne rundt omkring! Jeg ler når jeg tenker på det samfunnet vi hadde i hippitidas Norge tidlig søttitall, og hvilken eksotisk og fremmed blomst Ashan må ha vært. Han forteller varmt og takknemlig om de menneskene som tok i mot ham og som lærte han mye om det norske samfunnet. Særlig hans møte og bekjentskap med den eldre kvinnen, Cecilie, er betagende lesning. Hvordan kunne en kvinne leve hele sitt liv uten å være gift? Hadde hun ingen familie som kunne finne en god ektemann til henne? Var hun fra en fattig familie som ikke klarte å skaffe henne en medgift? Spørsmålene i Ashans hode er utallige, og han får svar og en flott samtalepartner i Cecilie.

Aslam Ashan skriver varmt og takknemlig om det norske sosialdemokratiet og den generasjonen som kjempet fram vårt velferdssamfunn som han har fått tatt del i.

Jeg vil takke Aslam Ashan for hans interesse og deltakelse i norsk samfunnsliv, og gratulerer ham med Kongens fortjenstmedalje i gull! Den har du ærlig fortjent 🙂 Og etter å ha lest boka di om barndom og kampen for tilværelsen, så er det ganske så spesielt å tenke på at du kom hit til Norge og gjorde deg fortjent til en slik ærebevisning.

Regnbønnen – et liv i kontraster, er en svært lesverdig bok, den er spennende som en roman og meget velskrevet. Den bør leses av alle som har den minste interesse for medmenneskelighet og for innvandreres kulturbakgrunn.

Legg igjen en kommentar

Publisert i bokomtale, fattigdom, historie, jul, politikk, samfunn, tro