Category Archives: politikk

Filmen om NOKAS-ranet: Terningkast 4

NOKAS-ranet er en av de mest kjente og omtalte kriminelle handlinger utført i Norge i nyere tid. Det var særdeles brutalt med svært mange involverte, og en politimann ble skutt og drept. De ansatte ved ransstedet har i ettertid blitt tilkjent voldsofferstatninger på mellom 30 – og 60 tusen kroner hver. Rettssaken har kostet den norske stat mer enn  30o millioner kroner. Ransutbyttet var på 57,4 milloner, hvorav 51 millioner fortsatt ikke er funnet. Les mer fakta om saken på wikipedia.

For alle de involverte og berørte, ikke minst de pårørende til politimannen som ble drept, må det være spesielt og følelsesmessig tøft å se denne filmen. Den er lagt svært nøye opp mot de virkelige hendelsene under ranet.

Omhandler hendelsene fra natten før og selve ranet
Selve ranet varte i ca 8 minutter, og filmen omhandler hendelser fra natten i forveien fra kl. 03:00 til 08:30 om morgenen. Filmen hopper fram og tilbake mellom de ulike hendelsene, og viser hva ranerne gjorde under sine forberedelser, og hva politiet drev med, samt de ansatte som aner fred og ingen fare på en arbeidsdag som skal bli langt fra en vanlig arbeidsdag.

Godtroende folk på Domkirkeplassen
Det som slår en er hvor bevisstløse og lite oppmerksomme vanlige folk er der de passerer på Domkirkeplassen, og ser rett på svartkledde, maskerte menn med hjelmer og maskingevær. Jeg lurte flere ganger under filmen på om jeg ville vært like tankeløs og uredd i møte med denne situasjonen. Trolig er nok svaret ja, fordi vi er så trygge på at vi lever i et fredelig og godt samfunn der ingenting kan skje med oss… De som ble direkte konfrontert med politi og ranere, spurte om det var en øvelse!

Dårlig politiforsvar
En annen ting som slo meg var at politiet ikke hadde mye å stille opp med, til tross for at de allerede var tipset om at det muligens kunne skje et slikt ran. Dersom filmen holder seg oppriktig til de faktiske hendelsene også når det gjelder politiets atferd og handlekraft, så har vi jammen et dårlig politiforsvar her i landet! Det blir jo helt utrolig patetisk når vaktleder snakker om den dårlige bemanningen fordi det er rett over påske og folk fortsatt er i ferie, og at gatepatruljerende må tas inn som reserver. Satt i relieff til de enorme summene saken kostet oss i ettertid, ville jo en pengeinjeksjon i politiet og oppbemanning være snakk om småpenger!

Foto Sandrew Metronome

De driter rett  og slett i politiet
En blir også slått av den brutaliteten og den nærmest skjødesløse framferden til ranerne. De driter rett og slett i politiet, og regner det for sikkert at de ikke vil bli tatt. Det utrolige våpenarsenalet de hadde med seg var også svært imponerende, hvordan er det mulig at de kunne være i besittelse av alt  dette? Og den ene politimannen som gjorde en helteinnsats og avfyrte noen få skudd med pistol ble selvsagt gransket i ettertid… Naive og sukkersøte Norge! Dette ranet skjedde for 6 år siden, og jeg må jo bare spørre: hva lærte det norske samfunnet av dette?

Vurdering av filmen
Filmen er severdig og god. Den er spennende selv om de fleste vet utfallet. Etter min smak er den egentlig litt for dokumentarisk. Den er en svært god dokumentar, men mangler da mer det dokumentariske preget og mer påfyll av fakta.  Jeg synes bl.a. det er et stort drawback at man ikke får vite om ranerne ble fakket der og da, eller klarte å komme seg vekk. De fleste vet jo svaret, men likevel…

Jeg ville vite mye mer om ranernes personlighet og bakgrunnshistorie, de er dessverre alt for overfladisk framstilt, men det er samtidig også forståelig. Det var sikkert viktig for filmskaperene og ikke skape noen form for heltedyrkelse av ranerne.

Selve filmingen forstyrret meg mye undeveis. Det var etter min smak alt for kjapp kameraføring og alt for mange scener som var uskarpe. Det ble jeg sliten av å se på i lengden. Framdriften i filmen opplevde jeg også som ganske flakkende til tider, men har forståelse for at hovedhendelsene som foregikk på ca 8 minutter krever fram- og tilbakeblikk for at man skal få med seg alle detaljer. Etter min vurdering er dette en viktig og interessant film om en svært dramatisk hendelse i nyere norsk historie, og bør sees, men skal jeg kaste terning havner jeg nok på en firer. Filmtrailer.

NOKAS betyr forøvrig Norsk Kontantservice og er et privateid sikkerhetssekap som bl.a. håndterer totalløsning for kontanthåndtering.

Klassekampen er Norges beste papiravis

Mange går fortsatt rundt og tror at Klassekampen er en ekstremt venstreradikal, indoktrinerende og kommunistisk avis. Men slik er det ikke lenger.

Avisen representerer det ypperste av journalistisk arbeid, og inneholder de beste samfunnskritiske og reflekterte artikler som finnes på trykk i dagspressen i Norge i dag. Dette gjenspeiles også i det stadig økende opplaget.

Går i dybden
Ja, de har vært og er forsatt venstresidas avis, og man finner mange saker som går i dybden på tema som man normalt ikke vil finne i så stor grad i andre aviser. Bare se hovedoppslaget på forsiden av avisen jeg har avbildet her. Men avisen setter også søkelyset på resten av den politiske verden, og lar alle som ønsker få komme til orde.

Det jeg kanskje liker best er at de ikke så lett følger i kobbelet til de andre avisene og TV-mediene når det handler om dagsaktuelle saker. Ofte klarer Klassekampen å se sakene fra en litt annen synsvinkel, og stiller ofte spørsmålstegn ved andre mediers framstilling.

Bøker og litteratur
Kulturstoffet setter jeg ekstra stor pris på. Det er grundige analyser av ulike kunst- og kulturinnslag, og de er utrolig gode på bokomtaler. I Klassekampen vil du finne stoff om et mye større spekter av bøker en det som vanligvis kommer i andre medier. De har også hver lørdag et eget bilag som kun handler om bøker og litteratur.

Dagens Klassekampen har jeg kost meg spesielt mye med. Det hadde stor variasjon av interessante tema og kommentarsaker. En av de aller beste kronikker jeg noen gang har lest sto i dagens utgave: Pengefølelsen, av Eivind Roskraft og Terje Bongard.  Det var virkelig en kronikk til ettertanke. Denne kronikken finner du ikke på nettet. Kun i papirutgaven! Ja, det vil si – dersom du klikker på bildet av artikkelen her i min blogg, så kan du kanskje klare å lese teksten.

Ellers vil jeg trekke fram den tankevekkende artikkelen om hvordan forfattere «utdannes» her i Norge. Ronny Spaans stiller spørsmål ved om vi er i ferd med å fabrikkere forfattere og undergrave den frie forfatterrollen ved hjelp av skrivekurs, forfatterakademi og at stadig flere som er ansatt i forlagsbransjen selv blir forfattere. Til slutt vil alle tenke og skrive likt, og det helt unike, de spennende fortellerstemmene som ser ting på nye måter kan utebli…

Ellers hadde lørdagsutgaven en svært dyptgående omtale av boka «Med penn og pistol». En ny biografi om Jonas Lie som var nazipolitimester under okkupasjonen. Dette er spennende stoff for historieinteresserte. Boka er skrevet av Bernt Rougthvedt.

Enda et tema Klassekampen stadig kommer tilbake til fra ulike synsvinkler er dagens skole, spesielt videregående opplæring. Pøbelideolog Eddi Eidsvåg vil ha et alternativ til dagens videregående skole for skoletrøtte sto det å lese om i lørdagens utgave. Smack! Klassekampen er underholdende, informerende og en deilig, god gammeldags papiravis som må nytes! Muligens er navnet blitt utdatert, kanskje dere må finne på et nytt navn?

Tilbakeblikk

Lisbeth i ungdomsskoletiden

Lisbeth i ungdomsskoletiden

Jeg er en kvinne i godt voksen alder. Hver gang jeg fyller år blir jeg minnet på hvordan tiden går… Jeg var ung på 1970-tallet.

For dagens unge er dette en  fjern og myteomspunnet fortid. Vi som var unge den gang blir ofte mistenkt for å ha vært sløve hasjrøykere hele gjengen. Selvsagt prøvde vi ut ting vi som alle unge gjør, men jeg minnes egentlig en ganske naiv og uskyldig ungdomstid.

Mer enn 40 år siden
Det er mer enn 40 år siden jeg begynte på ungdomsskolen. Det er så rart å tenke på hvordan man var den gangen. Jeg husker ennå spenningen og forventningen til den nye skolen. Framtiden sto som en gylden port foran en, langt der framme lå det forjettede voksenlivet og ventet.

Det viktigste i livet var venner, musikk og poesi.

Kursplan
Jeg har ofte tenkt tilbake på hvordan det var å være ungdomsskoleelev. Akkurat i den tiden jeg gikk på ungdomsskolen hadde man innført kursplansystemet. Det fungerte slik at man hadde tre plan å velge i ut i fra elevenes forutsetninger. Det var flaut å havne på de laveste kunnskapsnivåene. Jeg har senere tenkt, at dette var en utspekulert måte å sortere mennesker på. Man måtte ha høyeste kursplan for å ha mulighet til  komme inn på det vi den gang kalte for artium – det som i dag er allmennfag i videregående skole. Så allerede i 7. klasse ble man faktisk sortert vekk fra muligheten til artium dersom man ikke var kvalifisert til å ha kursplan 3.

Arnhild Porsedal fra Odda og meg i Bergen i 1972

Vi kunne gå ut i arbeid etter ungdomsskolen
Vi hadde faktisk tre valg etter ungdomsskolen den gang: Artium med ulike linjer, yrkesskole/fag- og svennebrev, eller ta  arbeid. Spesielt den siste muligheten, at det gikk an å gå rett ut i arbeid etter ungdomsskolen var en mulighet som ble redningen for mange som var skoletrøtte. Det var den gang mulig å skape seg et verdig liv og en karriere uten å gå veien om flere teoritunge skoleår. Dersom du feiler i ungsomsskolen og ikke klarer å gjennomføre videregående skole vil du med stor sannsynlighet ende som arbeidsledig i det samfunnet vi har i dag.

Meg i 1972

En fin tid
Jeg husker ungdomsskoletiden min som en fin tid, og skolen var også god og grei, men dessverre var det noen lærere som jeg ikke klarte å kommunisere med, eller som kanskje ikke klarte å «lese» meg? Dessverre var dette i viktige fag som norsk og matematikk. Andre lærere gjorde et sterkt inntrykk på meg, og muligens var de med på skape min personlighet slik den er fortsatt.

En annen ting jeg husker godt er at vi hadde så flott undervisning i forming; sløyd og håndarbeid. Vi hadde overflod av kvalitetsmaterialer, alt fra metaller, treverk og garn, tekstiler og farger. Det var viktig at både gutter og jenter skulle få prøve seg i alle typer teknikker og materialer, men vi fikk velge mye selv av hva vi skulle lage. Jeg fråtset i konkrete arbeidsoppgaver, som strikking, veving, toving, batikk, metallarbeid, emalje, bearbeiding av tre osv. Jeg forgudet de flotte lærerne jeg hadde i disse fagene. De formidlet en formingsglede som fortsatt sitter i ryggraden min.

Akkurat i denne perioden av livet mitt var min praktiske virketrang mye større enn min interesse for å fordype meg i bøker. Det var derfor fantastisk at man hadde mulighet til valgfag og kunne bruke mye tid på praktiske fag, samt at vi hadde utplassering på diverse arbeidsplasser i 8. klasse. På den måten fikk vi også anledning til å jobbe litt og snuse på hvordan det var å være arbeidstaker.

Fra venstre: Lisbeth Falling, Rigmor Abelsen, Idun Wolter og Gerd Eikaas. Er vi ikke søte? Vi var det aller første kullet som gikk tannlegeassistenlinje på Asker yrkesskole 1972/73.

Prøvde flere yrker
Jeg er svært takknemlig i dag for at jeg som ung fikk prøvd meg i ulike yrker som vasking, «kjøkkenpike», «stuepike», postbud, kontorassistent, og flere ulike forefallende kontorjobber. Det ga meg innblikk i arbeidslivet, og ikke minst den gode følelsen av å utføre et skikkelig arbeid, bli anerkjent og arbeidssliten og få betalt for det. Det ga god grobunn for selvtillit som en voksen person.

Jeg (til høyre) prøver å kommunisere med hodeskallen under undervisning i anatomi på Asker yrkesskole, tannlegeassistenlinjen, Føyka i Asker i 1973. Liv Gramel står til venstre på bildet.

Tannlegeassitenlinje i Asker
Jeg tok yrkesutdanning som tannlegeassistent, tilsvarende det som i dag heter tannhelsesekretær, og jeg jobbet noen år i dette yrket. Et typisk kvinneyrke med dårlig betaling… Så etterhvert ble det mer kontorjobber, og så ble det mann og barn.

Da jeg som ung mor var hjemmeværende og hadde en ganske knipen økonomi, da begynte jeg å kjede meg og tok etterhvert alle de fag jeg trengte for å bli immatrikulert ved Universitetet. Det skal føyes til at jeg allerede i 18-års alderen tok norsk og historie til artium som privatist. Så interessen for det akademiske var tidlig til stede, men den var ikke modnet skikkelig den gang jeg gikk på ungdomsskolen.

Universitetet som moden ungdom
Da jeg etterhvert startet med mine universitetsfag som moden ungdom i slutten av 20-årene, hadde jeg en kjempefordel i å ha levd litt, født barn, jobbet i ulike yrker og skapt meg et liv på forhånd. Da var det mye av det akademiske som ga meg herlige aha-opplevelser, der de som kom rett fra skolebenken sleit mye med å komme inn i den akademiske tankemåten.

Dette var min arbeidsplass fra 1992 til 2000, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF)

Tette skott mellom yrkesfag og akademia
I min videre karriere har jeg hatt stor fordel av min yrkesutdanning i svært mange sammenhenger. Ikke minst i det å kunne kommunisere med mennesker fra ulike fagmiljø  og yrkesgrupper. Som byråkrat innenfor utdanningssystemet har jeg mange ganger sett hvor vanskelig det er å bryte ned barrierer mellom yrkesfaglig og akademisk tankegang. Og fortsatt er det jo slik at det stort sett er de rene akademikere som får bestemme over barn og ungdoms skolehverdag.

Behandlingen av tyskerjentene og barna deres

Behandlingen Norge ga «tyskertøsene» og barna deres er en skamplett i norsk rettshistorie.

«Gode nordmenns» reaksjoner mot kvinnene som «løp med tyskerne», og som fikk barn med dem, savner sidestykke i norsk historie. Det er forståelig at følelsene kunne løpe av med folk i de hektiske vårdagene i 1945 da krigen og det tyske jerngrepet på Norge endelig var over. Det er likevel vanskelig  fatte at man kunne gå så langt i nedverdigende hevn særlig overfor de uskyldige barna, som ble utsatt for mobbing og plaging gjennom barndom og ungdom. Ja, fortsatt er dette så hett tema, at det skaper heftig diskusjon.

Helle Aarnes, journalist i Bergens Tidende, har skrevet en bok om tyskerjentene med ugangspunkt i flere kvinners personlige fortellinger om deres kjærlighetshistorier og hvordan det gikk med dem i ettertid. Arbeidet med å kartlegge tyskerjentenes skjebne startet med en artikkelserie i Bergens Tidende i 2008. For dette arbeidet fikk hun Den store journalistprisen.

Rystende lesning
Historien om tyskerjentene er rystende lesning, og en må bare undre seg over at så mange kvinner mistet sitt norske statsborgerskap ved å gifte seg med tyskere. Helle Aarnes trekker også fram at mange kvinner ble utsatt for hets og straff ved skamklipping og internering i leire på svært vage mistanker. Spesielt kvinner som hadde jobbet i nærheten av og i forbindelse med de tyske soldatenes opphold i Norge var veldig utsatt for hevn. Straffingen bærer klart preg av kjønnsdiskriminerende holdninger, og sammenliknet med svartebørshandling og annen forbindelse menn hadde med tyskere er det store kontraster. Menn slapp unna med ubetydelige straffer i forhold til tyskerjentene.

Lebensborn
Boka inneholder også mye stoff om organisasjonen Lebensborn i Norge. Denne mytepregede organisasjonen tok imot norske kvinner som ventet barn med tyske soldater og ga dem et sted  være, og de sto også for mange adopsjoner av barna både til Tyskland og i Norge. En norsk kvinne som selv fikk barn med en tysker og som jobbet i organisasjonen har fortalt Helle Aarnes om sine opplevelser.

Boka Tyskerjentene behandler et vanskelig tema som fortsatt setter sinnene i kok, og den er godt belagt med fakta og bruk av gode kilder. Dessverre synes jeg stoffet er noe rotete framlagt og hadde hatt godt av en bedre redigering. Likevel er det en spennende, lettlest og interessant bok som absolutt anbefales.

Gran Canaria

 

KLIKK PÅ KARTET SÅ FÅR DU OPP ET STØRRE KART

Gran Canaria er ikke, som mange tror, den største øya på Kanariøyene. Det er Tenerife som er størst. Gran Canaria er den tredje største øya, men har størst befolkning. Gran Canarias hovedstad, Las Palmas er også hovedstaden for Kanariøyene.

Kanariøyene består av sju store øyer, og seks mindre; Tenerife, Lanzarote, Gran Canaria, Fuentevetura, La Palma, La Gomera og El Hierro. Hver av øyene har sin spesielle historie og egenart. Den minste øya, El Hierro, bruker nesten utelukkende energi fra solceller.

20 mil fra Afrika
Gran Canaria har størst tilstrømming av turister, særlig til den sydlige delen av øya der klimaet regnes for å være best og mest stabilt gjennom vinterhalvåret. Kanskje fordi øya ligger bare 20 mil fra Afrika.

Utsikt over Playa del Ingles mot Maspalomas

Folk fra de mer kjølige delene av Europa strømmer til dette ferieparadiset hver vinter for opptining og slaraffenliv. 10 millioner reisende passerer Las Palmas flyplass hvert år. Det er visst nok størst andel tyskere og briter som besøker øya, men andelen skandinaver er heller ikke liten.

Jordbrukslandskap på Gran Canaria

Ufortjent Harry-stempel
Kanariøyene og kanskje særlig Gran Canaria har fått et «Harry-stempel», muligens forståelig, men også noe ufortjent. Spesielt Playa del Ingles har fått dette stempelet, fordi det kommer veldig mange turister hit som har billige drikkevarer som hovedmål. Charterturismen, eller industrien, blir svært tydelig her. Men Gran Canaria har så mye mer å by på enn bare billig alkohol og soling.

«Canarios» et stolt folkeslag
Kanariene er et stolt folkeslag, som ikke er spesielt glad i å bli kalt for spanjoler. De føler seg mer innvadert av Spania enn inkludert. Språket er spansk. Ved siste opptelling (2006) var det 770 000 inbyggere på Gran Canaria hvorav 365 000 bor i hovedstaden Las Palmas. De spanske erobrerene hadde den romersk katolske troen med seg, og det er fortsatt hovedreligionen på øya.

Hovednæringen på Gran Canaria er turisme, men det eksporteres også noe jordbruksvarer. Vannforsyning er et økende problem, spesielt på grunn av stadig økende krav fra turister. Det er flere anlegg på øya som renser saltvann til bruk i husholdning og på hoteller. Drikkevann importeres og selges på flasker.

Ute ved kysten er det mange, lange og deilige sandstrender som benyttes av solhungrige turister, men landskapet har mye mer å by på for den som tør å utforske øye. Det er flere klimasoner dersom man beveger seg oppover i høyden. Gran Canaria har en unik flora, med mange blomster og trearter som kun finnes på øya.

Spansk kolonistyre
Kanariøyene var underlagt spansk kolonistyre gjennom flere hundre år, og det kom mange nybyggere fra Spania, Portugal, Frankrike og Italia. Colombus oppdagelse av Amerika på 1400-tallet førte til at Las Palmas havn på Gran Canaria ble et viktig knutepunkt. Øyene ble også plyndret med jevne mellomrom av sjørøvere, og flåter fra ande europeiske land. I Las Palmas finnes et museom over Colombus, som besøkte Gran Canaria en rekke ganger, visstnok på grunn av en kvinne.

 

Ficuskaktus, også kalt Mikke Mus-kaktus.

Det røde fargestoffet kochenille
Både kolonitiden og plyndringer førte til vanskelige økonomiske forhold, spesielt for Gran Canaria, men i 1825 ble et nytt produkt oppdaget, det røde fargestoffet kochenille. Det ble utvunnet fra en liten parasitt som holder til i kaktusplanter. Dette røde fargestoffet ble brukt i ulike produkter, alt fra drinker til sminke. Men allerede på 1870-tallet sank eksporten av kochenille fordi det ble oppfunnet syntetiske fargestoffer, og mange utvandret fra Kanariøyene.

Først etter Francos død på 1970-tallet ble det satset for fullt på turistnæringen som i dag er Gran Canarias viktigste næringsvei.

Mandeltre i blomstring oppe i fjellet på Gran Canaria.

Høvdingen fra Pakistan som fikk Kongens fortjenstmedalje i gull!

I mange år har Aslam Ashan vært med i den offentlige debatten i Norge, og han ble vår første, kjente innvandrerpolitiker. Han har vært et aktivt medlem i Det norske arbeiderparti, og har hatt verv i Lørenskog kommunestyre siden 1983.

Aslam Ashan har alltid hatt et sterkt engasjement for integrering og har vært en utmerket talsmann for innvandrere i Norge. Men han har også hatt ulike innspill på andre viktige samfunnsforhold som behandling av de eldre, skole- og utdanning, kjønnsdebatt med mer.

Julekveld for enslige
Hans sosiale engasjement har gått utover det sedvanlig ved at han har vært arrangør av tradisjonell norsk julefeiring for enslige i Lørenskog siden 1990. Hans julearrangement har vært svært populært og fulltegnet hver eneste julaften i 20 år. Siden han er troende muslim er det mange som har stilt spørsmålstegn ved at han har laget en tradisjonell og kristen, norsk julefeiring. For meg framstår dette som det fremste av toleranse og medmenneskelighet. Etter å ha lest boka hans, Regnbønnen, forstår jeg også enda bedre hans beveggrunner.

Regnbønnen – et liv i kontraster
I 2007 ga Aslam Ashan ut boka, Regnbønnen – et liv i kontraster. Han skildrer sin barndom i den fattige landsbyen, Ohjarian, i Punjab-provinsen. Det er svært levende fortalt hvordan familen måtte kjempe for å overleve under tørkeperioder og vanskelige forhold. For en bortskjemt nordmann som aldri har kjent ekte sult på kroppen er det jo nærmest uforståelig hvordan familien kunne overleve på litt ris og skummet melk.

Kanskje det mest interessante og viktige ved boka er den levende innsikten Ashan gir oss om hvordan forholdet mellom menneskene er i landsbyen, om tro og håp, og samhold. Beretningen om hvordan han hadde det på skolen, og de valgene han må foreta for å redde sin familie ut av fattigdommen som barn er rett og slett gripende.

Aslam Ashan får svært godt fram likhetene mellom muslimsk og kristen tro, og det er slett ikke vanskelig å finne sammenlikninger med hvordan det faktisk må ha vært i vårt eget bondesamfunn før i tiden. Nestekjærligheten som står så sentralt i kristendommen, er nok ikke så ukjent for muslimer som mange av oss liker å tro. Kanskje, når det kommer til stykket, har de mer å gå på enn oss. Spesielt hvordan vi tar oss av de eldre her i landet illustrerer vel at nestekjærligheten i enkelte tilfeller er helt fraværende?

Barn fra Pakistan. Foto: Anne-Lise Reinsfelt, Norsk folkemuseum

Kom til Norge i 1971
Aslam Ashan hevder at en rekke tilfeldigheter førte ham til Norge, og i 1971 havnet han på Romerike. Hans møte med Norge og norsk kultur er artig lesning, spesielt hans møte med de frigjorte norske kvinnene som gikk halvnakne rundt omkring! Jeg ler når jeg tenker på det samfunnet vi hadde i hippitidas Norge tidlig søttitall, og hvilken eksotisk og fremmed blomst Ashan må ha vært. Han forteller varmt og takknemlig om de menneskene som tok i mot ham og som lærte han mye om det norske samfunnet. Særlig hans møte og bekjentskap med den eldre kvinnen, Cecilie, er betagende lesning. Hvordan kunne en kvinne leve hele sitt liv uten å være gift? Hadde hun ingen familie som kunne finne en god ektemann til henne? Var hun fra en fattig familie som ikke klarte å skaffe henne en medgift? Spørsmålene i Ashans hode er utallige, og han får svar og en flott samtalepartner i Cecilie.

Aslam Ashan skriver varmt og takknemlig om det norske sosialdemokratiet og den generasjonen som kjempet fram vårt velferdssamfunn som han har fått tatt del i.

Jeg vil takke Aslam Ashan for hans interesse og deltakelse i norsk samfunnsliv, og gratulerer ham med Kongens fortjenstmedalje i gull! Den har du ærlig fortjent 🙂 Og etter å ha lest boka di om barndom og kampen for tilværelsen, så er det ganske så spesielt å tenke på at du kom hit til Norge og gjorde deg fortjent til en slik ærebevisning.

Regnbønnen – et liv i kontraster, er en svært lesverdig bok, den er spennende som en roman og meget velskrevet. Den bør leses av alle som har den minste interesse for medmenneskelighet og for innvandreres kulturbakgrunn.

Ellisif Wessel – en modig kvinne

Ned med tronen, alteret, pengevældet, broderte Ellisif Wessel inn i den røde fanen til Nordens Klippe, arbeiderforeningen som ble stiftet i 1906 – bare to uker etter at arbeidet med gruvedriften i Sør-Varanger startet. Legefruen Ellisif Wessel var en av stifterne.

Hun kunne levd et behagelig og borgerlig liv som legefrue på begynneslen av 1900-tallet i Kirkenes, men hun klarte ikke å se på urettferdigheten og fattigdommen blant arbeiderne uten å gjøre noe med det. Nordens Klippe var en av de første fagforeninger i Norge, og den første i Nord-Norge som det ble noe av, og som klarte å føre en kamp for arbeidernes kår.

Middelskoleeksamen for piker
Ellisif Wessel vokser opp i et godt hjem med en far som er lege, og en mor som bar på sorgen over en død datter, Ellisifs storesøster.  Det er et gudfryktig hjem, men de er også opptatt av strømninger i tiden, diskuterer tidens litteratur og kunst. Ellisif er heldig hun får gå på skole og tar middelskoleeksamen for piker i Kristiania, riktignok med mindre matematikkpensum enn gutter. Dette skoletilbudet har kun eksistert i tre år etter harde kamper for å bli opprettet.

Gift med sin fetter
Ellisif blir forelsket i sin fetter Andreas som er åtte år eldre enn henne. Han studerer til lege, og når han er ferdigutdannet gifter de seg og flytter til Kirkenes der han blir distriktslege for Sør-Varanger. I brullypsgave får Ellisif et Hasselblad fotografiapparat. Med dette apparatet starter ellisif med å dokumentere livet i Nord, hun sender bilder av samers liv, arbeideres boliger, og naturen til diverse aviser.

Dødfødte barn
I romanen om Ellisif Wessels liv forteller Cecilie Enger om hennes lengsel mot å få barn. Fire ganger føder Ellisif et dødfødt barn som hun selv må gravlegge utenfor kirkegården. Bare èn gang bærer hun fram et barn som får leve en kort stund, han får ligge på innsiden. Som ung kone og med slike opplevelser starter hennes grubling over kristendommen, og rettferdigheten for de fattige. Hun utvikler etterhvert et svært radikalt, sosialistisk samfunnssyn, og skriver mye i avisene om sine meninger. For sine meningers mot må hun lide, og blir uglesett av mange rundt seg, men hun går ufortrødent videre og taler det bestående Norge midt i mot. Hun blir beskyldt for å være gal, og flere av hennes nærmeste avviser henne.

Foto Ellisif Wessel

Russiske revolusjonære
Ellisif Wessel lot russiske, revolusjonære som var på flukt få tilhold i sitt hjem, hun hadde Trotskji på besøk flere ganger, og hun besøkte Lenin i Paris. Hun lærte seg russisk og oversatte mange revolusjonære tekster til norsk.

Uverdige forhold for arbeidere
Under utviklingen av gruvedriften  Sør-Varanger levde arbeiderne under svært kritikkverdige forhold, og det var stadig farlige ulykker som lemlestet og tok liv. De fleste kom til hennes mann, distriktlegen, dersom deres liv var å redde. Ellisif fulgte sin mann og hjalp ham i hans legegjerning og fikk derved se elendigheten på nært hold.

Det kan ikke vært lett å tale øvrigheta midt i mot og prøve å kjempe for fattige arbeideres rettigheter  for nærmerer 100 år siden, spesielt ikke om du var kvinne, men Ellisif Wessel ga seg aldri, selv om hun fikk forbud mot å bevege seg i nærheten av gruvedriften.

Himmelstormeren
Cecilie Engers roman fra 2007, Himmelstormeren, er et flott portrett av en modig kvinnes mangeslungne liv i en del av Norge som nærmest var å anse som villmark da hun og hennes mann bosatte seg der. Hun får fram hvordan denne sterke personligheten langsomt modner i sitt politiske syn og hvordan hun trassig kjemper for rettferdighet.

Kvinner i nordnorsk arbeiderbevegelse
Dag Skogheim har også skrevet om Ellisif Wessel i en mer dokumentarisk form. «Kvinner i nordnorsk arbeiderbevegelse – Ellisif Wessel» ble gitt ut i 1977. I Skogheims bok er Wessels egne leserinnlegg og artikler fra hennes samtid knyttet sammen med korte avsnitt som viser ekteparet Wessels virke i Nord-Norge i første halvdel av 1900-tallet.

Ellisif Wessel satte dype spor etter seg, men er likevel ikke nevnt like hyppig som andre større fagforeningskjemper opp gjennom tidene. Det er nærliggende å tro at det kom av hennes kjønn. Hun må ha vært en en helt spesiell kvinne som modig dokumenterte med utallige bilder, artikler, skrev dikt, og til og med ga ut sin egen avis da hun etterhvert ble sensurert fra andre aviser.

Foto Ellisif Wessel

Foto Ellisif Wessel

Er det egentlig mulig å løse problemene i eldreomsorgen?

28092008(018)Dette evige valgkamptema som debatteres heftig i hver eneste valgkamp, men som aldri blir løst uansett hvilke partier som sitter med makta. Hvorfor er det ingen som setter dette tema inn i en større sammenheng? Handler det ikke om demografiske tall, hvor mange gamle skal ha omsorgstilbud? Hvor mange omsorgsarbeidere er nødvendig?

Det er frustrende å høre på dueller som den i går kveld mellom Jens Stoltenberg og Siv Jensen. De får det til å høres ut som om det eneste som skal til er å bygge flere hus å putte de gamle inn i. Siv anklager Jens for ikke å la private komme til. Det er stor og ledig kapasitet i byggenæringen for å bygge mer, samt  ferdige omsorgsbedrifter som står tomme, sier Siv. 

Jens hevder at regjeringen har puttet et svimlende millionbeløp inn i eldreomsorgen. Har ikke disse millionene virket i det hele tatt? Og er det sant at kommuner nekter private leverandører av omsorgstjenester å komme til, fordi det finnes et tak for hvor mange slike institusjoner som skal brukes?

I disse finanskristider burde man jo bruke penger på omskolering og få loset flest mulig inn i trøste- og bæreyrkene slik at det blir nok omsorgshender per eldrehoder. Jeg er så dum at jeg tror at innvandrere kan være en uutnyttet kjemperesurss. Kan det virkelig være så veldig vanskelig? Og imens sitter de gamle stuet vekk på triste rom med liten kontakt og menneskelig omsorg – ja med unntak av akkurat nå i valgkampen da, for da får de besøk av politikerkverulantene som er på stemmefiske og lover gull og grønne skoger atter en gang…

Blogglisten

25% MOMS er alt for mye!

dynamit1Så er det i gang igjen – hetsen mot håndverkere og bygg -og anleggsbransjen. En mann ble nylig dømt til fengsel for å ha bestilt håndverkere og betalt svart: http://e24.no/lov-og-rett/article3192411.ece

Det blir stadig vanskeligere å få tak i skikkelige håndverkere som kan yrket sitt. Er det noe rart? Det er blitt mye mer komplisert å ta utdanning/opplæring innen håndverksyrker. Fagopplæringen er blitt teoretisert og generalisert. Yrkene er slitsomme, og det er vanskelig å få fast jobb eller drive sitt eget firma. Dersom du driver for deg selv blir du dynget ned av overbyråkratisk papirarbeid for dokumentasjon, godkjenning og ikke minst avgiftsbelagt. En tømrer, rørlegger eller skytebas bruker alt for mye tid på papirarbeid istedet for å utføre sitt praktiske arbeid. Er det rart folk må vente lenge på å få en håndverker?

Det er heller ikke rart at det blir dyrt. Tid er penger, og med påslag av alle avgifter som skal betales så blir kundene presentert en regning som ofte får dem til å miste puste, er det da rart at noen blir fristet til å spørre om de kan få betale svart? De fleste seriøse håndverkere tar sjeldent svart betaling, fordi det er problematisk, og fordi det ikke lønner seg i lengden. Likevel er hele gruppen av bygg- og anleggsfolk stigmatisert i medienes og myndighetenes øyne. Med jevne mellomrom meldes det om iherdige byråkrater i skatteetaten som er på jakt etter syndere som skal tas. Samfunnet kan skylde seg sjøl for at det tæres på håndverkere og at de blir en stadig mindre gruppe.

Senk momsen kraftig, eller fjern den for bygg- og anleggsbransjen!
Bygg- og anleggsbransjen er ofte et barometer på samfunnets økonomi. I dårlige tider går det først utover bygg- og anlegg. Det er der oppsigelsene og konkursene kommer først, også nå i disse finanskrisetider. Det er viktig å holde bygg- og anlegg i gang fordi dette har ringvirkninger for andre bransjer. I stedet for å hetse og forfølge næringen med påstander om svart arbeid, kunne jo regjeringen/stortinget tenke gjennom om momsprosenten kunne senkes, eller til og med fjernes for hele næringen. 25% moms er grådig mye! En gang i tiden var faktisk bygg- og anleggsbransjen fritatt fra moms! http://no.wikipedia.org/wiki/Merverdiavgift 

Sammen med noen få andre land har Norge størst momsprosent. Momsen er statens største inntekt ved siden av skatt. Og det er ikke slik at de rikeste betaler mest til samfunnet. Debatten rundt Stein Erik (Rimi) Hagens surmulende utspill om at han må flytte til Sveits er en avsporing. Det er så få millonærer i Norge at de få prosentene de bidrar med er peanuts i forhold til hva vanlige, gjennomsnittsavlønnede folk i Norge betaler inn til felleskassa – i tillegg til all momsen vi hele tiden betaler for alle varer og tjenester vi er avhengig av.

Blogglisten

Historisk vedtak

tennerPå Arbeiderpartiets landsmøte ble det vedtatt å gjøre tannbehandling gratis på lik linje med andre helsetjenester. Tro meg, eller ei – dette kommer Arbeiderpartiet til å få mange stemmer på!

Tannbehandling er en dyr affære i Norge. Vanlig kontroll av tenner med enkel reparasjoner av karies er dyrt nok i seg selv, men må man gjøre større ting flyr tusenlappene. Også folk som lider av andre sykdommer som direkte fører til problemer med tannhelsen må betale av egen lomme.

Det finnes mange mennesker i Norge som har fått sine liv ødelagt av dårlige tenner uten å ha råd til å få utført de behandlinger og satt inn de protesene som er nødvendig for å fungere i hverdagen.

Blogglisten