Året som gikk – og det som kommer

Vi mennesker er glade i å sorterer og oppsummerer, dette kommer særlig til uttrykk ved årsskiftet. Da tenker vi på hva som hendte i det gamle året, og vi synes at vi står overfor et ubrukt og fint år som skal gi oss mye glede.

Det er fint med ettertanke. 2011 har vært et turbulent og vanskelig år for mange, hvor særlig hendelsene 22. juli for alltid vil stå som et grusomt minne for oss alle. Det ble sagt og skrevet mye rett etter terrorhendelsene som likevel ikke stemmer så godt. Vi skulle få et mer åpent samfunn, vi skulle føle mye mer samhold og vi skulle ved hjelp av vårt rosehav vise at vi ikke ville la vår norske trygghet fare, og at vårt politiske miljø skulle finne bedre ytringsformer og dialog.
Verre debattmiljø
Jeg synes det politiske debattmiljøet har blitt mye verre etter 22. juli. Istedet for samhold og kjærlighet opplever vi mer fiendtlighet og en heksejakt på syndebukker. Ord som «ytringsansvar» er lansert, og noen prøver iherdig å klistre dette på etablerte partier, at noen partier skal ha større ytringsansvar enn andre.

Ytringsfrihet er ditt eget ansvar
Ytringsfriheten, slik vi kjenner den ut i fra grunnloven,  og slik den har utviklet seg i det moderne, norske samfunnet, er hver enkelt persons ansvar. Det er når jeg ytrer meg at jeg må ta høyde for at jeg ikke krenker noen, at jeg holder meg innenfor grensene for hva som kan ytres.  Jeg kan ikke ta ansvaret for at mine ytringer fører til andre ytringer som igjen er farlige og krenkende. Det er hver enkelt persons eget ansvar!

Medienes samfunnsansvar
Mediene må snart begynne å legge om stilen, og utføre sitt samfunnsansvar. I kjølevannet av terrorhandlignene 22. juli, var de mye mer ivirg etter  gi oss alle mulige bagatellmesige, personlige opplysninger om terroristens barndom og historikk. Hans ansikt og navn har lyst mot oss fra alle aviskiosker og nettaviser. Men hvor ble det av debatten om og analysen av hans idéer? Idéen og konsirasjonsteorien om «Eurabi» var for meg et helt ukjent felt inntil denne mannens såkalte manifest ble omtalt.

Hvor ble det av medienes og gravejournalistikkens spørsmål rundt disse fenomenene? Hvorfor har de ikke  jobbet mer med å avsløre og finne ut hvordan og hvorfor disse idéene finnes?

Fraværende debatt om barnevernet
Hvorfor jobber ikke journalistene mer med å avdekke hvorfor barnevern og sosialomsorg svikter så radikalt i Norge, at et oversett og neglisjert barn blir latt i fred for å utvikle seg til Norgenshistoriens største terrorist?

I 2012 ønsker jeg meg at politikere og samfunnsdebatanter blir flinkerer til å ta opp vanskelige tema og sette ord på det, slik at det er mulig å skjønne hva slags fenomener det handler om. Det må bli legitimt  å snakke om ekstreme idéer, konsekvenser av slike, og ufarliggjøre ytterliggående og ekstreme meninger.

I ett av verdens rikeste land…
Til tross for at vi bor i ett av verdens rikeste og mest demokratiske land, så sliter vi med store problemer, som det er ganske vanskelig for en vanlig borger å forstå at det ikke går an å løse; omsorgen i barnevernet, sykehusorganisering, helsetilbud for eldre, beredskap under katastrofer, ulykker og ekstremvær.

Tilliten til de etablerte partiene og våre tillitsvalgte politikere er nær null. Det kan virke som om det er mediene som  stort sett setter dagsorden. Hvor er det blitt av de sterke, karismatiske lederne som klarte å sette et samfunnsproblem på dagsorden, og deretter løse det på en god måte?