Category Archives: historie

Tilbakeblikk

Posted on mars 16, 2010 | 5 kommentarer
Lisbeth i ungdomsskoletiden

Lisbeth i ungdomsskoletiden

Jeg er en kvinne i godt voksen alder. Hver gang jeg fyller år blir jeg minnet på hvordan tiden går… Jeg var ung på 1970-tallet.

For dagens unge er dette en  fjern og myteomspunnet fortid. Vi som var unge den gang blir ofte mistenkt for å ha vært sløve hasjrøykere hele gjengen. Selvsagt prøvde vi ut ting vi som alle unge gjør, men jeg minnes egentlig en ganske naiv og uskyldig ungdomstid.

Mer enn 40 år siden
Det er mer enn 40 år siden jeg begynte på ungdomsskolen. Det er så rart å tenke på hvordan man var den gangen. Jeg husker ennå spenningen og forventningen til den nye skolen. Framtiden sto som en gylden port foran en, langt der framme lå det forjettede voksenlivet og ventet.

Det viktigste i livet var venner, musikk og poesi.

Kursplan
Jeg har ofte tenkt tilbake på hvordan det var å være ungdomsskoleelev. Akkurat i den tiden jeg gikk på ungdomsskolen hadde man innført kursplansystemet. Det fungerte slik at man hadde tre plan å velge i ut i fra elevenes forutsetninger. Det var flaut å havne på de laveste kunnskapsnivåene. Jeg har senere tenkt, at dette var en utspekulert måte å sortere mennesker på. Man måtte ha høyeste kursplan for å ha mulighet til  komme inn på det vi den gang kalte for artium – det som i dag er allmennfag i videregående skole. Så allerede i 7. klasse ble man faktisk sortert vekk fra muligheten til artium dersom man ikke var kvalifisert til å ha kursplan 3.

Arnhild Porsedal fra Odda og meg i Bergen i 1972

Vi kunne gå ut i arbeid etter ungdomsskolen
Vi hadde faktisk tre valg etter ungdomsskolen den gang: Artium med ulike linjer, yrkesskole/fag- og svennebrev, eller ta  arbeid. Spesielt den siste muligheten, at det gikk an å gå rett ut i arbeid etter ungdomsskolen var en mulighet som ble redningen for mange som var skoletrøtte. Det var den gang mulig å skape seg et verdig liv og en karriere uten å gå veien om flere teoritunge skoleår. Dersom du feiler i ungsomsskolen og ikke klarer å gjennomføre videregående skole vil du med stor sannsynlighet ende som arbeidsledig i det samfunnet vi har i dag.

Meg i 1972

En fin tid
Jeg husker ungdomsskoletiden min som en fin tid, og skolen var også god og grei, men dessverre var det noen lærere som jeg ikke klarte å kommunisere med, eller som kanskje ikke klarte å «lese» meg? Dessverre var dette i viktige fag som norsk og matematikk. Andre lærere gjorde et sterkt inntrykk på meg, og muligens var de med på skape min personlighet slik den er fortsatt.

En annen ting jeg husker godt er at vi hadde så flott undervisning i forming; sløyd og håndarbeid. Vi hadde overflod av kvalitetsmaterialer, alt fra metaller, treverk og garn, tekstiler og farger. Det var viktig at både gutter og jenter skulle få prøve seg i alle typer teknikker og materialer, men vi fikk velge mye selv av hva vi skulle lage. Jeg fråtset i konkrete arbeidsoppgaver, som strikking, veving, toving, batikk, metallarbeid, emalje, bearbeiding av tre osv. Jeg forgudet de flotte lærerne jeg hadde i disse fagene. De formidlet en formingsglede som fortsatt sitter i ryggraden min.

Akkurat i denne perioden av livet mitt var min praktiske virketrang mye større enn min interesse for å fordype meg i bøker. Det var derfor fantastisk at man hadde mulighet til valgfag og kunne bruke mye tid på praktiske fag, samt at vi hadde utplassering på diverse arbeidsplasser i 8. klasse. På den måten fikk vi også anledning til å jobbe litt og snuse på hvordan det var å være arbeidstaker.

Fra venstre: Lisbeth Falling, Rigmor Abelsen, Idun Wolter og Gerd Eikaas. Er vi ikke søte? Vi var det aller første kullet som gikk tannlegeassistenlinje på Asker yrkesskole 1972/73.

Prøvde flere yrker
Jeg er svært takknemlig i dag for at jeg som ung fikk prøvd meg i ulike yrker som vasking, «kjøkkenpike», «stuepike», postbud, kontorassistent, og flere ulike forefallende kontorjobber. Det ga meg innblikk i arbeidslivet, og ikke minst den gode følelsen av å utføre et skikkelig arbeid, bli anerkjent og arbeidssliten og få betalt for det. Det ga god grobunn for selvtillit som en voksen person.

Jeg (til høyre) prøver å kommunisere med hodeskallen under undervisning i anatomi på Asker yrkesskole, tannlegeassistenlinjen, Føyka i Asker i 1973. Liv Gramel står til venstre på bildet.

Tannlegeassitenlinje i Asker
Jeg tok yrkesutdanning som tannlegeassistent, tilsvarende det som i dag heter tannhelsesekretær, og jeg jobbet noen år i dette yrket. Et typisk kvinneyrke med dårlig betaling… Så etterhvert ble det mer kontorjobber, og så ble det mann og barn.

Da jeg som ung mor var hjemmeværende og hadde en ganske knipen økonomi, da begynte jeg å kjede meg og tok etterhvert alle de fag jeg trengte for å bli immatrikulert ved Universitetet. Det skal føyes til at jeg allerede i 18-års alderen tok norsk og historie til artium som privatist. Så interessen for det akademiske var tidlig til stede, men den var ikke modnet skikkelig den gang jeg gikk på ungdomsskolen.

Universitetet som moden ungdom
Da jeg etterhvert startet med mine universitetsfag som moden ungdom i slutten av 20-årene, hadde jeg en kjempefordel i å ha levd litt, født barn, jobbet i ulike yrker og skapt meg et liv på forhånd. Da var det mye av det akademiske som ga meg herlige aha-opplevelser, der de som kom rett fra skolebenken sleit mye med å komme inn i den akademiske tankemåten.

Dette var min arbeidsplass fra 1992 til 2000, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF)

Tette skott mellom yrkesfag og akademia
I min videre karriere har jeg hatt stor fordel av min yrkesutdanning i svært mange sammenhenger. Ikke minst i det å kunne kommunisere med mennesker fra ulike fagmiljø  og yrkesgrupper. Som byråkrat innenfor utdanningssystemet har jeg mange ganger sett hvor vanskelig det er å bryte ned barrierer mellom yrkesfaglig og akademisk tankegang. Og fortsatt er det jo slik at det stort sett er de rene akademikere som får bestemme over barn og ungdoms skolehverdag.

5 kommentarer

Publisert i historie, politikk, samfunn, skole

Merket med , , , , , , , , , , ,

Bokomtale: So long Marianne

Posted on februar 28, 2010 | 3 kommentarer

… eller «So long, Maryann«, som Leonard Cohen synger. Dette er boktittelen til en fantastisk spennende bok om Marianne Ihlens ungdomsliv på 1950- og 1960-tallet. Hun var gift med den norske forfatteren Axel Jensen, og ble elskerinnen til Leonard Cohen.

Boka er skrevet av Kari Hesthamar som skriver på et nydelig nynorsk! Hovedkilden til fortellingen om Marianne og hennes to berømte kjærester er Marianne selv som har fortalt og lånt ut dagboknotater og personlige brev. Også Leonard Cohen har bidratt med opplysninger og upubliserte dikt. Axel Jensens enke, Prathiba Jensen, har gitt forfatteren tilgang til Axel Jensens korrespondanse.

Fra Oslos vestkant til Hydra i Hellas
Forfatteren har gjenfortalt en utrolig kjærlighetshistorie, og beskrevet en ung kvinnes fantastiske liv fra det snerpete vestkantlivet i Oslo til hennes flukt med Axel Jensen til øya Hydra utenfor Athen. På Hydra lever de et enkelt liv i samforståelse med lokalbefolkningen, men er også med på å danne et voksende kunstnermiljø der forfattere og malere fra mange deler av verden etterhvert innfinner seg. Marianne gifter seg med Axel Jensen og får en sønn med ham. Så forlater han henne på grunn av en annen kvinne. Den som trøster henne og hjelper henne med å ta seg av sin lille sønn er Leonard Cohen! Den gang en forholdsvis ukjent kanadisk forfatter og poet.

Axel Jensen
Boka gir et interessant bilde av Axel Jensens kunstnersinn. Uten å vurdere og forklare, forteller forfatteren nøkternt om hans tanker, ideer og væremåte. Både Axel og Marianne var nysgjerrige og hadde trang til å oppleve noe annet og større enn seg selv. De syntes livet i Oslo var trangsynt og vanskelig, og bestemte seg for å reise ut i verden. Bare beskrivelsen av denne reisen er i seg selv et eventyr. De havner til slutt på Hydra i Hellas etter en farefylt ferd i en folkevognboble. De har ikke mye gods og gull, og må ta til takke med setene i bilen som sine første møbler i sitt greske hjem.

Axel Jensen som ung

1960-tallet – en romantisk tid
1960-tallets eksperiementerende livsutfoldelse med romatiske forestillinger om fred og kjærlighet, og utprøving av diverse narkotiske stoffer, er levende fortalt. Forfatteren får fram det naive og nyskapende – disse stemningene som bare de som gjennomlevde det virkelig kan forstå, og det som var grunnlaget for mye av den fantastiske musikken som vi fortsatt i dag kan glede oss over.

Marianne sliter med «å finne seg sjæl»
Hovedpersonen, Marianne, sliter med å finne seg selv og sin rolle i skjæringspunktet mellom ex-mannen, elskeren og sønnen sin. Hun hviler trygt i sin husmorrolle mens hun bor på Hydra, men har vanskelig for å forme sitt eget liv. Det som ikke nevnes, eller beskrives på noen måte, er den tidens kvinnesyn og gryende kjønnskamp. Men det er ikke nødvendig for å forstå hovedpersonen. Hun var en kvinne som var ung og voksen på slutten av 1950-tallet, men som likevel tok sjansen på å bryte med det konvensjonelle og leve ut sine drømmer og skape seg et liv på egenhånd.

Hydra

Leonard Cohen
Jeg synes beskrivelsen av Leonard Cohen gir et nydelig bilde av en flott person som både gir av seg selv, men som også holder igjen. Særlig beskrivelsene av hvordan han tar seg av Mariannes vesle sønn er herlig lesning. Kjærlighetshistorien til Marianne Ihlen og Leonard Cohen utvikler seg i takt med Leonards økende berømmelse og blir etterhvert vanskeligere med mange separasjoner mens han reiser til Montreal og New York i forbindelse med sin forfattervirksomhet og opptredner. Marianne blir som oftest igjen på Hydra og er også bundet av sin vesle sønn.

Leonard Cohen som ung

Leonard lengter alltid tilbake til det enkle og herlige livet med sin nordiske, blonde skjønnhet på 1960-tallet. En lengsel han fortsatt bærer i seg.

Selv har jeg bestandig vært glad i Leonard Cohens sanger, han var min helt den gang jeg var ung på 1970-tallet, og fortsatt er han en populær poet og sanger. Kari Hesthamars bok har gitt meg et mer nyansert syn på min myteomspunne ungdomshelt, og jeg er takknemlig for at Marianne Ihlen gjennom henne har delt sin historie med oss.

En av mine yndlingssanger er Suzanne.

Leonard Cohen eier fortsatt huset på Hydra
Leonard Cohen fikk senere en sønn med Susanne, som etterhvert flyttet inn i huset på Hydra som Leonard Cohen fortsatt eier. Det fortelles at Marianne Ihlens datter og Leonard Cohens sønn skal ha hatt et lite eventyr, eller en flørt en gang på Hydra…

3 kommentarer

Publisert i bokomtale, historie, litteratur, musikk

Merket med , , , , , , , , , ,

Behandlingen av tyskerjentene og barna deres

Posted on februar 19, 2010 | Legg igjen en kommentar

Behandlingen Norge ga «tyskertøsene» og barna deres er en skamplett i norsk rettshistorie.

«Gode nordmenns» reaksjoner mot kvinnene som «løp med tyskerne», og som fikk barn med dem, savner sidestykke i norsk historie. Det er forståelig at følelsene kunne løpe av med folk i de hektiske vårdagene i 1945 da krigen og det tyske jerngrepet på Norge endelig var over. Det er likevel vanskelig  fatte at man kunne gå så langt i nedverdigende hevn særlig overfor de uskyldige barna, som ble utsatt for mobbing og plaging gjennom barndom og ungdom. Ja, fortsatt er dette så hett tema, at det skaper heftig diskusjon.

Helle Aarnes, journalist i Bergens Tidende, har skrevet en bok om tyskerjentene med ugangspunkt i flere kvinners personlige fortellinger om deres kjærlighetshistorier og hvordan det gikk med dem i ettertid. Arbeidet med å kartlegge tyskerjentenes skjebne startet med en artikkelserie i Bergens Tidende i 2008. For dette arbeidet fikk hun Den store journalistprisen.

Rystende lesning
Historien om tyskerjentene er rystende lesning, og en må bare undre seg over at så mange kvinner mistet sitt norske statsborgerskap ved å gifte seg med tyskere. Helle Aarnes trekker også fram at mange kvinner ble utsatt for hets og straff ved skamklipping og internering i leire på svært vage mistanker. Spesielt kvinner som hadde jobbet i nærheten av og i forbindelse med de tyske soldatenes opphold i Norge var veldig utsatt for hevn. Straffingen bærer klart preg av kjønnsdiskriminerende holdninger, og sammenliknet med svartebørshandling og annen forbindelse menn hadde med tyskere er det store kontraster. Menn slapp unna med ubetydelige straffer i forhold til tyskerjentene.

Lebensborn
Boka inneholder også mye stoff om organisasjonen Lebensborn i Norge. Denne mytepregede organisasjonen tok imot norske kvinner som ventet barn med tyske soldater og ga dem et sted  være, og de sto også for mange adopsjoner av barna både til Tyskland og i Norge. En norsk kvinne som selv fikk barn med en tysker og som jobbet i organisasjonen har fortalt Helle Aarnes om sine opplevelser.

Boka Tyskerjentene behandler et vanskelig tema som fortsatt setter sinnene i kok, og den er godt belagt med fakta og bruk av gode kilder. Dessverre synes jeg stoffet er noe rotete framlagt og hadde hatt godt av en bedre redigering. Likevel er det en spennende, lettlest og interessant bok som absolutt anbefales.

Legg igjen en kommentar

Publisert i bokomtale, historie, journalistikk, litteratur, politikk, samfunn

Merket med , , , , , , ,

De spedalskes øy

Posted on februar 10, 2010 | 1 kommentar

Spinálonga, de spedalskes øy

I ferieparadiset Kreta finnes en øy med en helt spesiell historie. Det er Spinalònga som ligger en kort båttur fra landsbyen Plàka. Fra 1903 til 1957 bodde det en koloni med leprasmittede mennesker her.

De greske myndighetene forviste dem som fikk diagnosen til øya slik at de ikke skulle utgjøre smittefare for andre.

Øya av Victoria Hislop
I romanen Øya, av Victoria Hislop, spiller Spinalònga en sentral rolle i en spennende og fargerik familiekrønike. Det starter med den unge Alexis som sammen med forloveden Ed reiser på en ferietur til Kreta. Alexis vet at hennes mor har familie på Kreta, og hun ønsker å prøve å finne ut noe mer om morens hemlighetsfulle fortid. Hun har aldri villet fortelle datteren noe om sin kretiske familie og herkomst. Men etter at datteren bønnfaller henne om å få vite mer, får hun med seg et brev til en eldre venn fra fortiden på Kreta. Alxis oppsøker henne, og får gjennom henne vite sannheten om morens bakgrunn.

Sykdom, tragedie og kjærlighet
Det viser seg at Alexis greske familie har opplevd svært mye som inneholder både sykdom og tragedie, men også kjærlighet. Alexis oldemor, Eleni, er en flink og elsket lærer i Plàka, men tragedien rammer henne, hun får lepra og må forlate sine to små døtre og sin kjære ektemann for å tilslutte seg leprakolonien på Spinalònga. Til sin store overraskelse finner hun et miniatyrsamfunn med demokratisk valgt leder, butikker, kafè, kirke og sykehus med gode leger på øya.

Beskrivelsen av livet i leprakolonien på Spinalónga sammenflettet med den greske familiens skjebne er svært spennende lesning. Også den greske kulturen får men et godt innblikk i. Dette er historien om en fryktet sykdom og hvordan man taklet den i en forholdsvis nær fortid. Det var først på slutten av 1950-tallet at man fant medikamenter som kunne helbrede lepra. Dette er en sykdom vi her i den vestlige verden nærmest har glemt, men den er fortsatt utbredt i fattige land i Asia.

1 kommentar

Publisert i bokomtale, fattigdom, helse, historie, litteratur, reiser

Merket med , , , , , , , , , ,

Gran Canaria

Posted on februar 3, 2010 | 2 kommentarer

 

KLIKK PÅ KARTET SÅ FÅR DU OPP ET STØRRE KART

Gran Canaria er ikke, som mange tror, den største øya på Kanariøyene. Det er Tenerife som er størst. Gran Canaria er den tredje største øya, men har størst befolkning. Gran Canarias hovedstad, Las Palmas er også hovedstaden for Kanariøyene.

Kanariøyene består av sju store øyer, og seks mindre; Tenerife, Lanzarote, Gran Canaria, Fuentevetura, La Palma, La Gomera og El Hierro. Hver av øyene har sin spesielle historie og egenart. Den minste øya, El Hierro, bruker nesten utelukkende energi fra solceller.

20 mil fra Afrika
Gran Canaria har størst tilstrømming av turister, særlig til den sydlige delen av øya der klimaet regnes for å være best og mest stabilt gjennom vinterhalvåret. Kanskje fordi øya ligger bare 20 mil fra Afrika.

Utsikt over Playa del Ingles mot Maspalomas

Folk fra de mer kjølige delene av Europa strømmer til dette ferieparadiset hver vinter for opptining og slaraffenliv. 10 millioner reisende passerer Las Palmas flyplass hvert år. Det er visst nok størst andel tyskere og briter som besøker øya, men andelen skandinaver er heller ikke liten.

Jordbrukslandskap på Gran Canaria

Ufortjent Harry-stempel
Kanariøyene og kanskje særlig Gran Canaria har fått et «Harry-stempel», muligens forståelig, men også noe ufortjent. Spesielt Playa del Ingles har fått dette stempelet, fordi det kommer veldig mange turister hit som har billige drikkevarer som hovedmål. Charterturismen, eller industrien, blir svært tydelig her. Men Gran Canaria har så mye mer å by på enn bare billig alkohol og soling.

«Canarios» et stolt folkeslag
Kanariene er et stolt folkeslag, som ikke er spesielt glad i å bli kalt for spanjoler. De føler seg mer innvadert av Spania enn inkludert. Språket er spansk. Ved siste opptelling (2006) var det 770 000 inbyggere på Gran Canaria hvorav 365 000 bor i hovedstaden Las Palmas. De spanske erobrerene hadde den romersk katolske troen med seg, og det er fortsatt hovedreligionen på øya.

Hovednæringen på Gran Canaria er turisme, men det eksporteres også noe jordbruksvarer. Vannforsyning er et økende problem, spesielt på grunn av stadig økende krav fra turister. Det er flere anlegg på øya som renser saltvann til bruk i husholdning og på hoteller. Drikkevann importeres og selges på flasker.

Ute ved kysten er det mange, lange og deilige sandstrender som benyttes av solhungrige turister, men landskapet har mye mer å by på for den som tør å utforske øye. Det er flere klimasoner dersom man beveger seg oppover i høyden. Gran Canaria har en unik flora, med mange blomster og trearter som kun finnes på øya.

Spansk kolonistyre
Kanariøyene var underlagt spansk kolonistyre gjennom flere hundre år, og det kom mange nybyggere fra Spania, Portugal, Frankrike og Italia. Colombus oppdagelse av Amerika på 1400-tallet førte til at Las Palmas havn på Gran Canaria ble et viktig knutepunkt. Øyene ble også plyndret med jevne mellomrom av sjørøvere, og flåter fra ande europeiske land. I Las Palmas finnes et museom over Colombus, som besøkte Gran Canaria en rekke ganger, visstnok på grunn av en kvinne.

 

Ficuskaktus, også kalt Mikke Mus-kaktus.

Det røde fargestoffet kochenille
Både kolonitiden og plyndringer førte til vanskelige økonomiske forhold, spesielt for Gran Canaria, men i 1825 ble et nytt produkt oppdaget, det røde fargestoffet kochenille. Det ble utvunnet fra en liten parasitt som holder til i kaktusplanter. Dette røde fargestoffet ble brukt i ulike produkter, alt fra drinker til sminke. Men allerede på 1870-tallet sank eksporten av kochenille fordi det ble oppfunnet syntetiske fargestoffer, og mange utvandret fra Kanariøyene.

Først etter Francos død på 1970-tallet ble det satset for fullt på turistnæringen som i dag er Gran Canarias viktigste næringsvei.

Mandeltre i blomstring oppe i fjellet på Gran Canaria.

2 kommentarer

Publisert i historie, natur, politikk, reiser, samfunn

Merket med , ,

Høvdingen fra Pakistan som fikk Kongens fortjenstmedalje i gull!

Posted on januar 16, 2010 | Legg igjen en kommentar

I mange år har Aslam Ashan vært med i den offentlige debatten i Norge, og han ble vår første, kjente innvandrerpolitiker. Han har vært et aktivt medlem i Det norske arbeiderparti, og har hatt verv i Lørenskog kommunestyre siden 1983.

Aslam Ashan har alltid hatt et sterkt engasjement for integrering og har vært en utmerket talsmann for innvandrere i Norge. Men han har også hatt ulike innspill på andre viktige samfunnsforhold som behandling av de eldre, skole- og utdanning, kjønnsdebatt med mer.

Julekveld for enslige
Hans sosiale engasjement har gått utover det sedvanlig ved at han har vært arrangør av tradisjonell norsk julefeiring for enslige i Lørenskog siden 1990. Hans julearrangement har vært svært populært og fulltegnet hver eneste julaften i 20 år. Siden han er troende muslim er det mange som har stilt spørsmålstegn ved at han har laget en tradisjonell og kristen, norsk julefeiring. For meg framstår dette som det fremste av toleranse og medmenneskelighet. Etter å ha lest boka hans, Regnbønnen, forstår jeg også enda bedre hans beveggrunner.

Regnbønnen – et liv i kontraster
I 2007 ga Aslam Ashan ut boka, Regnbønnen – et liv i kontraster. Han skildrer sin barndom i den fattige landsbyen, Ohjarian, i Punjab-provinsen. Det er svært levende fortalt hvordan familen måtte kjempe for å overleve under tørkeperioder og vanskelige forhold. For en bortskjemt nordmann som aldri har kjent ekte sult på kroppen er det jo nærmest uforståelig hvordan familien kunne overleve på litt ris og skummet melk.

Kanskje det mest interessante og viktige ved boka er den levende innsikten Ashan gir oss om hvordan forholdet mellom menneskene er i landsbyen, om tro og håp, og samhold. Beretningen om hvordan han hadde det på skolen, og de valgene han må foreta for å redde sin familie ut av fattigdommen som barn er rett og slett gripende.

Aslam Ashan får svært godt fram likhetene mellom muslimsk og kristen tro, og det er slett ikke vanskelig å finne sammenlikninger med hvordan det faktisk må ha vært i vårt eget bondesamfunn før i tiden. Nestekjærligheten som står så sentralt i kristendommen, er nok ikke så ukjent for muslimer som mange av oss liker å tro. Kanskje, når det kommer til stykket, har de mer å gå på enn oss. Spesielt hvordan vi tar oss av de eldre her i landet illustrerer vel at nestekjærligheten i enkelte tilfeller er helt fraværende?

Barn fra Pakistan. Foto: Anne-Lise Reinsfelt, Norsk folkemuseum

Kom til Norge i 1971
Aslam Ashan hevder at en rekke tilfeldigheter førte ham til Norge, og i 1971 havnet han på Romerike. Hans møte med Norge og norsk kultur er artig lesning, spesielt hans møte med de frigjorte norske kvinnene som gikk halvnakne rundt omkring! Jeg ler når jeg tenker på det samfunnet vi hadde i hippitidas Norge tidlig søttitall, og hvilken eksotisk og fremmed blomst Ashan må ha vært. Han forteller varmt og takknemlig om de menneskene som tok i mot ham og som lærte han mye om det norske samfunnet. Særlig hans møte og bekjentskap med den eldre kvinnen, Cecilie, er betagende lesning. Hvordan kunne en kvinne leve hele sitt liv uten å være gift? Hadde hun ingen familie som kunne finne en god ektemann til henne? Var hun fra en fattig familie som ikke klarte å skaffe henne en medgift? Spørsmålene i Ashans hode er utallige, og han får svar og en flott samtalepartner i Cecilie.

Aslam Ashan skriver varmt og takknemlig om det norske sosialdemokratiet og den generasjonen som kjempet fram vårt velferdssamfunn som han har fått tatt del i.

Jeg vil takke Aslam Ashan for hans interesse og deltakelse i norsk samfunnsliv, og gratulerer ham med Kongens fortjenstmedalje i gull! Den har du ærlig fortjent 🙂 Og etter å ha lest boka di om barndom og kampen for tilværelsen, så er det ganske så spesielt å tenke på at du kom hit til Norge og gjorde deg fortjent til en slik ærebevisning.

Regnbønnen – et liv i kontraster, er en svært lesverdig bok, den er spennende som en roman og meget velskrevet. Den bør leses av alle som har den minste interesse for medmenneskelighet og for innvandreres kulturbakgrunn.

Legg igjen en kommentar

Publisert i bokomtale, fattigdom, historie, jul, politikk, samfunn, tro

Har du lest Knausgård?

Posted on januar 11, 2010 | 4 kommentarer

Karl Ove Knausgård vant Brageprisen i 2009

Han er på alles lepper for tiden. Denne Karl Ove Knausgård som har påbegynt et romanprosjekt på seks bøker, hvorav tre allerede er utgitt, og tre er under arbeid.

Jeg har ikke lest den første boka ennå, men den ligger på vent.

Stor interesse fra litteraturkritikereliten
Bokprosjektet er allerede mye omtalt og diskutert av ulike lesere og litteraturinteresserte. Knausgård har tydeligvis truffet noe – kanskje noe helt spektakulært og nyvinnende, eller rett og slett bare skrevet en drivende god tekst. Det vet jeg ikke ennå, før jeg selv får lest boka. Men jeg har altså allerede lest mye om boka, og jeg får vel nærmest et inntrykk av at det for litteraturkritikereliten nå er utrolig viktig å mene noe om Knausgård, nærmeste hva som helst vil de mene og påpeke. Jeg synes diskusjonene og meningene noen ganger virker helt absurde og innviklede. Det dreier seg i hovedsak om hvorvidt forfatteren er for personlig og privat eller ikke. Mange henger seg opp i om Knausgård blir alt for intim og utleverende overfor sine nærmeste. Det interesserer meg egentlig svært lite dersom teksten forteller noe viktig og har litterær verdi.

Agnar Mykle skapte store overskrifter med sin roman "Sangen om den røde rubin" i 1956. Han ble anklaget for det pornografiske innholdet, men trolig var det samfunnstoppers gjenkjenning som var hovedproblemet.

Agnar Mykle
At det kan være intimt og vanskelig for eventuelle berørte  er en god påminnelse om hva som skjedde her i landet for mange år siden – vi skal tilbake til 1956 da Agnar Mykle måtte gjennom en lang og pinlig rettssak for sin roman «Sangen om den røde rubin». Den gang var det også hevdet fra flere personer at de var klart gjenkjennbare, og at de ikke ville finne seg i slikt. Agnar Mykle ble pint gjennom en langvarig og mye omtalt rettsak, men ble til slutt frifunnet.

Saken ødela trolig forfatterens skriveglede og energi. Han ga bare ut én roman etterpå – Rubicon i 1965. Resten av livet egnet han til dukketeater. Etter hans død ble det funnet mange kasser med upubliserte notater og manuskripter. For meg står fortsatt «Sangen om den røde rubin» som den aller beste norske roman jeg noensinne har lest. Og jeg kan ikke fri meg for å tenke hva som kunne kommet fra denne forfatterens penn om han hadde fått mer kredit fra samtiden og fått utvikle sitt forfatterskap i fred… I stedet hugget samtiden hans blomstrende tre rett ned!

Tilbake til Knausgård, som jeg håper har mer guts og ryggrad til å tåle alt oppstyret rundt seg, slik at han får fullført dette spennende bokverket.

Hva handler «Min kamp» om?
Som svært litteraturinteressert leser jeg det meste som står skrevet om nye bøker, og er nå svært nysgjerrig på hva denne «Min kamp» faktisk handler om. For det første reagerte jeg kraftig på tittelen, hvordan er det mulig å kalle en bok det samme som en annen svært berømt og beryktet mann kalte sin bok, nemlig «Mein Kampf» av Hitler? Vel, krigen er nok så langt borte i historietåka for dagens yngre forfattere at det kanskje ikke er noe poeng lenger, men dog… Så har jeg fått inntrykk av at de som kjenner seg igjen, eller som håper at de kjenner seg igjen er mennesker rundt Universitetsmiljøet i Bergen på slutten av 1980-tallet. Bare sjekk denne bloggen.

Ellers har jeg lest at romanen handler om forholdet mellom far og sønn, og vanskeligheter med å takle farsrollen i klemma mellom dagliglivets trivialiteter og sinnets lengsler. Flere har rost romanprosjektet for å sette ord på mannsrollen av i dag, og andre har kritisert dette ut i fra et feministisk synspunkt. Ja, hva vet jeg.

Skitten lesning
Den siste artikkelen jeg leste om Knausgård sto i Klassekampen i dag. «Skitten lesning» var overskriften på artikkelen, skrevet av kjønnsforskeren Wenche Mühleisen. Spennende, tenkte jeg – her kommer det kanskje endelig en god uttalelse fra en som selv har lest bøkene? Men hva finner jeg? Et sammensurium av komplisert omtale av hva andre kritikere tidligere har skrevet om romanen, det er nærmest umulig å få tak i hva hun selv mener om saken. Jeg trodde jo at det skulle bli en herlig griseslakt av mannsjåvenisme med utgangspunkt i artikkelens tittel, men nei, det var mer intetsigende preik i vanskelige vendinger. Så nå vet jeg egentlig enda mindre om hva Knausgård skriver om…

Som sagt, boka ligger her på vent, og jeg skal snart ta fatt på den. Jeg gleder meg litt til det, for man vet jo aldri – kanskje det er en ny Agnar Mykle på gang? Dere skal få vite hva jeg mener når boka er «fortært».

4 kommentarer

Publisert i bokomtale, historie, litteratur, samfunn

Merket med , , , , ,

Ellisif Wessel – en modig kvinne

Posted on januar 3, 2010 | Legg igjen en kommentar

Ned med tronen, alteret, pengevældet, broderte Ellisif Wessel inn i den røde fanen til Nordens Klippe, arbeiderforeningen som ble stiftet i 1906 – bare to uker etter at arbeidet med gruvedriften i Sør-Varanger startet. Legefruen Ellisif Wessel var en av stifterne.

Hun kunne levd et behagelig og borgerlig liv som legefrue på begynneslen av 1900-tallet i Kirkenes, men hun klarte ikke å se på urettferdigheten og fattigdommen blant arbeiderne uten å gjøre noe med det. Nordens Klippe var en av de første fagforeninger i Norge, og den første i Nord-Norge som det ble noe av, og som klarte å føre en kamp for arbeidernes kår.

Middelskoleeksamen for piker
Ellisif Wessel vokser opp i et godt hjem med en far som er lege, og en mor som bar på sorgen over en død datter, Ellisifs storesøster.  Det er et gudfryktig hjem, men de er også opptatt av strømninger i tiden, diskuterer tidens litteratur og kunst. Ellisif er heldig hun får gå på skole og tar middelskoleeksamen for piker i Kristiania, riktignok med mindre matematikkpensum enn gutter. Dette skoletilbudet har kun eksistert i tre år etter harde kamper for å bli opprettet.

Gift med sin fetter
Ellisif blir forelsket i sin fetter Andreas som er åtte år eldre enn henne. Han studerer til lege, og når han er ferdigutdannet gifter de seg og flytter til Kirkenes der han blir distriktslege for Sør-Varanger. I brullypsgave får Ellisif et Hasselblad fotografiapparat. Med dette apparatet starter ellisif med å dokumentere livet i Nord, hun sender bilder av samers liv, arbeideres boliger, og naturen til diverse aviser.

Dødfødte barn
I romanen om Ellisif Wessels liv forteller Cecilie Enger om hennes lengsel mot å få barn. Fire ganger føder Ellisif et dødfødt barn som hun selv må gravlegge utenfor kirkegården. Bare èn gang bærer hun fram et barn som får leve en kort stund, han får ligge på innsiden. Som ung kone og med slike opplevelser starter hennes grubling over kristendommen, og rettferdigheten for de fattige. Hun utvikler etterhvert et svært radikalt, sosialistisk samfunnssyn, og skriver mye i avisene om sine meninger. For sine meningers mot må hun lide, og blir uglesett av mange rundt seg, men hun går ufortrødent videre og taler det bestående Norge midt i mot. Hun blir beskyldt for å være gal, og flere av hennes nærmeste avviser henne.

Foto Ellisif Wessel

Russiske revolusjonære
Ellisif Wessel lot russiske, revolusjonære som var på flukt få tilhold i sitt hjem, hun hadde Trotskji på besøk flere ganger, og hun besøkte Lenin i Paris. Hun lærte seg russisk og oversatte mange revolusjonære tekster til norsk.

Uverdige forhold for arbeidere
Under utviklingen av gruvedriften  Sør-Varanger levde arbeiderne under svært kritikkverdige forhold, og det var stadig farlige ulykker som lemlestet og tok liv. De fleste kom til hennes mann, distriktlegen, dersom deres liv var å redde. Ellisif fulgte sin mann og hjalp ham i hans legegjerning og fikk derved se elendigheten på nært hold.

Det kan ikke vært lett å tale øvrigheta midt i mot og prøve å kjempe for fattige arbeideres rettigheter  for nærmerer 100 år siden, spesielt ikke om du var kvinne, men Ellisif Wessel ga seg aldri, selv om hun fikk forbud mot å bevege seg i nærheten av gruvedriften.

Himmelstormeren
Cecilie Engers roman fra 2007, Himmelstormeren, er et flott portrett av en modig kvinnes mangeslungne liv i en del av Norge som nærmest var å anse som villmark da hun og hennes mann bosatte seg der. Hun får fram hvordan denne sterke personligheten langsomt modner i sitt politiske syn og hvordan hun trassig kjemper for rettferdighet.

Kvinner i nordnorsk arbeiderbevegelse
Dag Skogheim har også skrevet om Ellisif Wessel i en mer dokumentarisk form. «Kvinner i nordnorsk arbeiderbevegelse – Ellisif Wessel» ble gitt ut i 1977. I Skogheims bok er Wessels egne leserinnlegg og artikler fra hennes samtid knyttet sammen med korte avsnitt som viser ekteparet Wessels virke i Nord-Norge i første halvdel av 1900-tallet.

Ellisif Wessel satte dype spor etter seg, men er likevel ikke nevnt like hyppig som andre større fagforeningskjemper opp gjennom tidene. Det er nærliggende å tro at det kom av hennes kjønn. Hun må ha vært en en helt spesiell kvinne som modig dokumenterte med utallige bilder, artikler, skrev dikt, og til og med ga ut sin egen avis da hun etterhvert ble sensurert fra andre aviser.

Foto Ellisif Wessel

Foto Ellisif Wessel

Legg igjen en kommentar

Publisert i bokomtale, fattigdom, fotografi, helse, historie, journalistikk, politikk, samfunn

Merket med , , , , , , , , , , , ,

Julenissen er skapt av Coca Cola Company

Posted on januar 1, 2010 | Legg igjen en kommentar

Den amerikanske, tykkmagede nissen er opprinnelig skapt av Coca Cola i forbindelse med reklame. Men utgangspunktet var et dikt av Clemet Moore som ble publisert første gang i 1823.

I diktet blir julenissen beskrevet som en liten tykkfallen mann i brune skinnklær som røkte krittpipe. Han klatret inn gjennom pipa og kom ut i peisen for å legge igjen gaver til barna mens de sov. Han kjørte i en slede trukket av reinsdyr. I diktet har alle reinsdyrene navn. (Haldis Moren Vesaas har oversatt diktet til nynorsk.)

Illustrert barnebok
Clemet Moores dikt ble ikke skikkelig kjent før det ble publisert på nytt med illustrasjoner i 1848, da ble det også gitt ut som illustrert barnebok som ble en kjær skatt for de mange barna som fikk den i gave. I bokas illustrasjoner er nissen en liten, gammel mann i mørke, eller brune klær.

Sankt Nikolaus
Nissen blir kalt Santa som viser tilbake til Sankt Nikolaus som er en katolsk helgen som opprinnelig skal ha kommet fra det som i dag er Tyrkia. På 1300- og 1400-tallet var det skikk å gi barna gaver 6. desember, som var minnedagen for Sankt Nikolaus. Etter hvert begynte voksne også å kle seg ut som helgenen når de små presangene skulle deles ut. Dette er fortsatt en tradisjon i Nederland.

Med årene vokste Santa i popularitet, og tegneren som hadde illustrert Moores dikt, utbroderte etter hvert historien. Han fant opp en egen by, Santas protokoller med snille og slemme barn, julenisseverkstedet og julenissens hjelpere.

Reklameplakat for Coca Cola
Det er imidlertid den amerikanske reklametegneren Haddon Sundblom som skapte den moderne nissen. I 1931 lagde Sundblom, på oppdrag fra Coca-Cola, en reklameplakat med en brusdrikkende julenisse. Han farget klærne røde som fargen på Cola flaskens etikett.

Plakaten fikk stor oppmerksomhet, og Sundbloms Santa-skikkelse ble etter hvert identisk med den virkelige Santa Claus over store deler av verden.

Disneys tegnefilmer
I 1932 publiserte Walt Disney to korte tegnefilmer med Sundbloms nisse i hovedrollen, og dermed var nissens nye identitet spikret.

Kilde: Velle Espelands Julenissen og andre nissar

Legg igjen en kommentar

Publisert i eventyr, historie, humor, litteratur, media

Merket med , , , ,

Quislings unge hustru

Posted on desember 31, 2009 | Legg igjen en kommentar

Alexandra iført sin første aftenkjole. Bildet er tatt like før jul i 1922 av Oslo-fotografen Finne (Nasjonalbiblioteket).

Alexandra Veronine var den første kvinnen Vidkun Qusling giftet seg med, og hun var muligens den eneste han lovformelig var gift med.

Quslings ekteskap med Maria Paseshnikova er ikke dokumentert. Det spekuleres i om de i det hele tatt var gift. En vigselsattest er aldri funnet.

Hun var 17 og han var 35
Alexandra Veronine var bare 17 år da hun giftet seg med Vidkun Quisling, han var 35. De ble borgerlig viet på et russisk «folkeregister» i 1922. Ifølge Alexandra Veronine var de et forelsket ektepar som sammen planla sin framtid i Norge.

Spennende biografi
Kirsten Seaver har skrevet boka  «Alexandra Veronine – Quislings unge hustru». Dette er Alexandras egen biografi og hennes minner om tiden før hun traff Qusling, og hva som skjedde etterpå. Forfatteren lar Alexandra komme til uttrykk med sin egen fortellerstemme.

Nærbilde av revolusjonen
Hennes beskrivelse av revolusjonen, og hvordan den virket for folk i Russland, er en gripende og spennende nærbildeberetning av en tid og et samfunn mange av oss har hørt om, men få har opplevd.

En slu intrigemaker
Alexandras møte med og forelskelse i «den staute nordmannen» er også inngående og fargerikt fortalt. Det er svært spennende å lese om hvordan hun opplevde den andre kvinnens inntog i deres liv. Det kan ikke være tvil om at Maria Paseshnikova må ha vært en ganske slu intrigemaker som klarte å kile seg inn i ekteparets liv på en svært finurlig måte. Hun klarte til slutt å ta Alexandras plass som Quslings hustru.

Alexandras fortelling er svært gripende, om hvordan en ung, vakker, men svært fattig kvinne møter lykken, kjærligheten og får håp om en ny framtid, og om hvordan hun blir tilsidesatt, plassert hos en tante i Paris for å vente på at hennes elskede skal komme å hente henne igjen.

Tross alt utrolig heldig
Utrolig nok var vel egentlig Alexandra svært heldig som unngikk den tragedien som til slutt skulle ramme Quislings hustru. Maria Quislings liv etter krigen er behørig beskrevet i andre kilder.

I over 60 år var hun taus med sin historie
Alexandra Veronine var gift to ganger etter Quisling, sist med amerikaneren W. George Yourieff. De levde et godt liv sammen i USA. Alexandra var svært hemmelighetsfull vedrørende sitt kortvarige ekteskap med Quisling. I over 60 år var hun taus, til tross for mye skriverier vedr. Maria og Vidkun Quisling. Det var først da Maria Quisling døde i 1980 at hun tok kontakt med forfatteren Kirsten Seaver for å fortelle historien sett fra hennes synsvinkel.

Du kan nærmest lukte nøden og fattigdommen i Russland
Alexandra Veronine hadde en utmerket hukommelse, skriver Kirsten Seaver. Hun forteller om livet i Russland og samlivet med Vidkun Quisling i detaljerte og fargerike vendinger. Du kan nærmest lukte fattigdommen og nøden i Russland, og se for deg den unge kvinnens lykke og forventninger til sitt nye liv, og du kjenner den krypende følelsen av avmakt og redsel mot behandlingen hun fikk av Maria.

Alexandra Veronine i et rollebilde fra hennes periode i Paris, da hun prøvde seg som skuespiller. Hun røykte ikke i virkeligheten.

Myteomspunnet
Quislings forhold til disse to russiske damene har vært myteomspunnet, de levde i en tid sammen alle tre i Oslo, og mange stilte spørsmålstegn ved dette. Det er ganske tydelig gjennom flere kilder at Quisling var svært forelsket i begge to, og at han hadde store problemer med å kvitte seg med Alexandra slik Maria tydelig ønsket det. Boka om Quslings unge hustru setter en del puslebiter på plass, og er i seg selv en svært spennende beretning. Det framkommer også en del opplysninger som setter storpolitikken rundt Quisling og Nansen i et nytt lys.

Boka ble gitt ut på Gyldendal i 1999.

Legg igjen en kommentar

Publisert i bokomtale, historie

Merket med , , , , , ,