Category Archives: journalistikk

Advarsel mot å legge bilder av barnas 1. skoledag på facebook

Du snakker om å overdrive! Jeg hørte akkurat et innslag på radio om at man nå blir advart mot å legge inn bilder av sine egne barn på første skoledag på facebook, fordi det kan være glimt av andres barn bak din egen unge!

Jada, jeg vet at det ikke er lov å publisere bilder av enkeltpersoner på nett uten deres samtykke. Men hva da med alle nyhetsinnslag på TV og i aviser der det er tatt bilder og video av hendelser i nyhetssammeng der det også går folk til og fra i det offentlige rom? Det er faktisk tillatt!

Det er lov til å ta bilder av personer i det offentlige rom
Dersom du tar bilde av barnet ditt på første skoledag, så sørg for å ta et bilde av skoleplassen med alle på. Det bildet mener jeg du har lov til å publisere, fordi det er et bilde av en hendelse som foregår i det offentlige rom. Lurer nemlig på om mediene spurte alle de andre barnas foreldre om lov til å publisere da de viste bilder fra prinsesse Ingrid Alexandras 1. skoledag?

Jeg er enig i at man skal være forsiktig med å publisere bilder av barn på nett, og av personer som ikke selv har gitt sin godkjenning, men vi må heller ikke bli helt hysteriske. Vi lever nå i en svært visuell verden med masse aktiviteter på nettet. Det er da ikke verre enn å følge vanlig folkeskikk, akkurat som før man fikk alle de digitale mulighetene. Vis dine medmennesker respekt og ikke publiser bilder som får en negativ virkning, men det må altså ikke bli slik at det ikke er lov til å ta bilder i det offentlige rom og legge dem ut på nettet.

I de aller fleste tilfeller er det lov til å fotografere på offentlige steder. Straffelovens bestemmelser om personvern, særlig reglene som omhandler krenkelse av privatlivets fred, kan sette begrensninger, men dersom du er med på hendelser og handlinger i det offentlige rom må du regne med at noen kan ta bilde av deg i ulike situasjoner i samspill med andre mennesker. Da er det ikke å regne som privatliv.

iPad’en er akkurat så kul som jeg trodde!

Det sydet av folk i den amerikanske Apple-butikken. Jeg måtte ta kølapp for å bli ekspedert. Og det første jeg fikk vite var at iPad uten 3G var utsolgt, men nei - vent nå litt - vi har én igjen med 64GB lagringsplass. Jeg tar den! ropte jeg. Jeg dro Visa-kortet mitt, og vips var jeg eier av en iPad og e-postadressen min kom fram på skjermen. Én gang kunde hos Appple, da er du registrert med navn og e-postadresse.

Det var helt Konge å gå inn i Apple store i San Diego og kjøpe en iPad. Det vil si jeg var visst kjempeheldig som fikk den siste iPad’en uten 3G, og med høyest lagringskapasitet.

Det kostet meg noen kroner ekstra, hadde egentlig tenkt meg den med nest mest lagringskapasistet, men er virkelige fornøyd med at det ble den jeg nå har.

Litt dyr
iPad er ikke spesielt billig, min kom på 867 dollar inkludert Apple Care i 2 år. Det ble den nette sum av 5 626 norke kroner. Ser at noen importører nå selger  iPad her i landet for 10 000. Det er jo svindyrt… Da vil jeg anbefale å vente til den kommer i vanlig salg via norske Apple-leverandører. Det skal bli spennende å se hvilken pris den havner på.

En komplett datamaskin som er lett å bruke
Det er ganske mye penger å betale for en dings, som kanskje for mange framtrer som et unødvendig leketøy. Og da må jeg bare si at der er det veldig mange som tar feil! Denne dingsen kan brukes til alt! Den er en komplett datamaskin som du kan surfe på nettet med, skrive e-poster på, lageog skrive ut dokumenter, laste ned bilder fra kamera, behandle bilder i bildebehandlingsprogram. Du kan lese bøker, høre musikk (lyden er helt topp!), se film og TV, lese aviser, spille spill. Noen av funksjonene trenger noe tilleggsutstyr, som f.eks. nedlasting av bilder fra kamera, og du må skaffe diverse applikasjoner for å gjøre ulike oppgaver. Sammenliknet med små bærbare datamaskiner, er det likevel rimeligere å skaffe seg en iPad enn en lap top…  Den er intuitiv og lett å bruke. Folk som til vanlig ikke er spesielt opptatt av data klarer lettere å bruke en iPad enn en vanlig datamaskin.

Skjermtastatur
Flere som omtaler iPad’en klager over at det er vanskelig å bruke skjermtastaturet, men det synes jeg at jeg vendte meg fort til. Det er også, etter min mening, unødvendig å hente inn et såkalt norsk tastatur. Alle våre sære bokstaver, æ,ø,å, er å finne på det originale tastaturet. Du bare holder tasten for «a» inne noen sekunder og får da opp alle mulige varianter av a, æ, â, ä, å osv fram.

Ja takk, begge deler!
Jeg har også en Android mobiltelefon, en HTC Legend. Den kan jeg også gå på nettet med og bruke til mange ulike oppgaver, som å sende bilder til facebook, legge ut video på YouTube, skrive på nettsteder, surfe på nettet, sende e-post og lese bøker. Android-telefonene gir iPhone god konkurranse. Mange sverger til Android fordi det er et åpent system i motsetning til iPhone der Apple styrer mye gjennom App store. Foreløpig er det bare gratisapplikasjoner som er tilgjengelig på Androidmarkedet her i Norge, men det er bare et tidsspørsmål før dette utvides.

Her er et eksempel fra Elements

Store muligheter til variert lesing
For en lesehest som meg gir disse dingsene meg mye større muligheter enn før til å lese oftere, og mer variert. Jeg gleder meg til norske tidsskrifter og bøker blir tilgjengelig som elektroniske utgaver og kan kjøpes gjennom passende nettsteder ala App store, Kindle osv. Det som også er svært spennende med iPad er at det utvikles nye programmer og måter å presentere innhold på. Som eksempel kan jeg nevne «Elements» som er et eget program/applikasjon som koster 75 kroner. Det tar for seg alle grunnstoffene, med oversikt over formler og annen fakta. Det er en utrolig flott og smakfull måte å få leksikalt stoff på. Også noen magasintyper har utnyttet mlighetene på en fortreffelig måte ved å bruke, bilder, og videoer mm i sine iPad-utgaver.

Apples iPad og HTC Legend - ja takk, begge deler!

Norske tilbud?
Jeg etterlyser norske e-bøker, elektroniske tidsskrifter og applikasjoner! Nå må norske forlag, tilbydere og tidsskriftsskapere komme på banen og mate oss med mange gode applikasjoner og programmer. Foreløpig er det bare Aftenposten som har laget en egen nettavisutgave for iPad. Dessverre er ikke deres nyåpnede, flotte arkiv med aviser langt tilbake i tid kompatible med iPad.

1936 – det er lenge siden det…

Det noe spennende med de siste årene før den 2. verdenskrigen brøt ut. Hvordan levde og tenkte man den gangen? Her kommer en reise i moter og livsstil fra et et eksklusivt norsk magasin fra 1936.

Jeg har kommet over en hel årgang med magasinet – Vi selv og våre hjem – som ble gitt ut av Aschehougs forlag. Det kom ut en gang per måned og kostet kr. 1,-  i utsalg den gang. Jeg har fått kjøpt en innbundet årgang (hele 1936) som trolig har vært eid av en dame som het Ingrid Sandberg. Hennes navn er skrevet diskrét med kulepenn øverst på en del av utgavene.

Forside tegnet av Damsleth

Harald Damsleth
Det er et flott blad med fargetrykk på forsiden, og med tykt, glanset papir inne i bladet. Det inneholder mange fotografier i forholdsvis god kvalitet. Forsidene er illustrert av datidens kjente tegnere.  Damsleth har tegnet noen av forsidene, og han har også tegnet en del illustrasjoner inne i bladet. Hans reklametegninger for Vademecum er spesielt fine og elegante.

Eksklusivt livsstilsmagasin
Vi selv og våre hjem kom ut fra 1933 til 1956 og var nok et litt eksklusivt livsstilsmagasin som rettet seg mest mot kvinner. Det er mange artikler om innredning, klær, moter og ikke minst strikkeoppskrifter. Jeg synes det er fascinerende å lese disse bladene med svært idylliserte bilder og tegninger av «det gode liv». Det var minimalistisk stil og Art Deco som var i vinden. Det er ganske morsomt å lese artikler som «Hvetebrødsdagenes festmåltider» der det gis råd til den unge hustru om hvordan hun skal behage sin mann med den første middagen, og hvordan hun skal takle den første med svigermor og deretter sin egen mor. Kostelig lesning – faktisk var det mye spennende mat som ble foreslått – med mye bruk av fløte, smør, egg og kjøtt.

Trolig var det svært populært å ha akvarium på denne tiden, nesten hvert blad har egen artikkel om stell og bruk av akvarium.

Priser på innkjøp av møbler og inventar
«Hansens kjøper utstyr for kr. 3628,37» er også en artig sak. Det er en nøye gjennomgang av  hva «Hansen og hans tilkommende – lille Laura», må investere for å sette bo. Her er det nøyaktige regnestykker over hva det koster å innrede et hjem med møbler og husgeråd. F.eks. kostet en støvsuger 155 kroner. En lakkert avfallsbøtte med pedal kostet 10 kroner. Spisebordet kostet 145, sofa trukket med ullstoff 480 og to jernsenger 70 kroner. Så den største investeringen var sofaen.

Wedgewood, Edme - Queens Wear. Reklame fra 1936. Dette serviset er fortsatt i salg!

Kjøleskap var ikke med i regnestykket. Så fortsatt var nok det luksus, selv om bladene har flere annonser for kjøleskap.

Glassmagasinet og Sten & Strøm
Det er morsomt å lese reklameinnslagene i bladet. Her finner man varer og merker som ikke finnes mer, men også klassikere som fortsatt er i handelen. Noen butikker eller varemagasin var tilstede den gang, som Glassmagasinet og Sten & Strøm i Oslo.

Jeg gjorde også store øyne da jeg fant reklame for det serviset jeg selv har og samler på: Wedgewoods, Edme Queens Wear. Jammen var det i salg i 1936!

Man trenger nok hjelp av en annen for å flette håret slik.

Moter anno 1936
Stilen den gang var meget elegant med hatter og striglete frisyrer. Trolig var det dyrt å kjøpe ferdige kreasjoner slik det vises på bilder i bladet. De fleste var nok nødt til å sy og strikke selv. Magasinet har mye stoff for de nevenyttige.

Stilig hattemote.

Digitale bilder

Dette bildet er tatt med et vanlig mobiltelefonkamera, og er på 34 kB. Dersom det skulle blitt trykket i et papirmedium ville det ikke være større enn et frimerke.

De fleste bruker i dag digitale kamera for å ta bilder til ulike formål. Flere og flere har oppdaget alle muligheter man har til å publisere og dele digitale bilder på nettet, men hvordan tar du bilder og hvordan lagrer du dine dyrebare bilder for ulik bruk?

Før, da man tok analoge bilder – papirbilder, eller lysbilder, oppbevarte man gjerne disse enten i album, eller i skuffer og skap. De kunne alltids finnes fram og brukes i publikasjoner. Man kunne sende dem til avisen, til blader og tidsskrifter, eller de kunne til og med bli brukt i en bok om motivet var godt nok. I dag kan vi risikere at de flotteste blinkskuddene våre, bildene vi er blitt glad i, som forteller vår historie, er helt ubrukelig til annet enn å deles på nettet…

Dette bildet har trykkkvalitet for papirmedier. Det er på 2,1 MB. Klikk på bildet så får du det opp i full størrelse.

Bilder som dokumentasjon
I mange typer hobby bruker vi bilder som dokumentasjon, og mange er helt fornøyd med å kun publisere bilder på egne nettsider, eller i andre nettbaserte medier. Men så kommer dagen da du har utrettet noe spesielt. Du har ferdigrestaurert en bil, og et tidsskrift vil svært gjerne skrive en reportasje om bilen din. De vil gjerne ha bildene fra de ulike fasene i restaureringen. Ja, jeg har mange bilder, sier du, og sender over bildene på e-post… Så får du den fryktelige tilbakemeldingen: disse bildene er dessverre alt for små og ubrukelige til publisering, har du større, høyoppløste bilder? Nei, jeg har slettet originalene, fordi de tok så stor plass på PC’en min, sier du. Eller du sier at du bare tar små bilder, for da får du plass til så mange på minnebrikken i kameraet ditt… Løpet er kjørt, den fantastiske restaureringen kan dessverre ikke dokumenteres.

Så ergelig den dagen du finner ut at du har ubrukelige bilder
Eller kanskje du er så heldig å ha vunnet tittelen Årets katt, men så er katten din dessverre død før bildet kom i bladet, og du har bare lavoppløste bilder av katten. Ja, her er mange skrekksenario, bildene du tar av babyen din som du finner ut etter noen år at du gjerne skulle ha forstørret for å ramme dem inn – det går dessverre ikke, fordi bildene er for små, de blir ikke større en 2 x 1,5 cm.

Standardstørrelse: 300 dpi
De fleste digitale kamera har mulighet for stor oppløsning, egentlig trenger man strengt tatt ikke større oppløsning enn 10 megapixler. Det er mer en stort nok for å lage plakatstore bilder, og i hvert fall godt nok for å få skarpe og store bilder i blader og magasiner. Vi pleier å si at et bilde i 300 dpi skal holde mål. Det viser seg at denne måleheten «dpi» ikke er så lett å finne ut av, så du kan egentlig glemme hele greia.

Et bilde på 6 – 10 megapixler er stort nok for å gi store og skarpe bilder i et papirmedium. Et bilde på 6 megapixler kan blåses opp til A-fire format uten at det blir uskarpt.

Still inn kameraet på høyeste oppløsning
Det du må gjøre er å forsikre deg om at kameraet ditt står stilt inn på høyeste oppløsning. Den enkleste måten å forklare det på er den innstillingen som gir færrest bilder på minnebrikken din. Hvis du kan ta flere tusen bilder uten å bruke opp plassen på minnebrikken, er kameraet garantert stilt inn på små, lavoppløste bilder. Dersom du bare har plass til mellom femti og noen hundre bilder, så er det høyoppløst.

Så må du laste ned originalbildene til PC’en din, der du lagrer dem i et system du selv finner fram i. Dersom du ønsker å bearbeide bildet i et bildebehandlingsprogram, må du lagre en kopi av bildet først. Deretter kan du manipulere slik du lyster, ta utsnitt, endre farger, forminske, legge inn tekst osv. Da har du fortsatt originalbildet til disposisjon dersom anledningen til å publisere et annet sted enn på nettet dukker opp.

En siste ting du må passe på er at det e-postprogrammet du har ikke automatisk minsker ned bildene dine når du skal sende det over til publisering. Send bare få bilder om gangen når du sender store bilder på e-post.

Behandlingen av tyskerjentene og barna deres

Behandlingen Norge ga «tyskertøsene» og barna deres er en skamplett i norsk rettshistorie.

«Gode nordmenns» reaksjoner mot kvinnene som «løp med tyskerne», og som fikk barn med dem, savner sidestykke i norsk historie. Det er forståelig at følelsene kunne løpe av med folk i de hektiske vårdagene i 1945 da krigen og det tyske jerngrepet på Norge endelig var over. Det er likevel vanskelig  fatte at man kunne gå så langt i nedverdigende hevn særlig overfor de uskyldige barna, som ble utsatt for mobbing og plaging gjennom barndom og ungdom. Ja, fortsatt er dette så hett tema, at det skaper heftig diskusjon.

Helle Aarnes, journalist i Bergens Tidende, har skrevet en bok om tyskerjentene med ugangspunkt i flere kvinners personlige fortellinger om deres kjærlighetshistorier og hvordan det gikk med dem i ettertid. Arbeidet med å kartlegge tyskerjentenes skjebne startet med en artikkelserie i Bergens Tidende i 2008. For dette arbeidet fikk hun Den store journalistprisen.

Rystende lesning
Historien om tyskerjentene er rystende lesning, og en må bare undre seg over at så mange kvinner mistet sitt norske statsborgerskap ved å gifte seg med tyskere. Helle Aarnes trekker også fram at mange kvinner ble utsatt for hets og straff ved skamklipping og internering i leire på svært vage mistanker. Spesielt kvinner som hadde jobbet i nærheten av og i forbindelse med de tyske soldatenes opphold i Norge var veldig utsatt for hevn. Straffingen bærer klart preg av kjønnsdiskriminerende holdninger, og sammenliknet med svartebørshandling og annen forbindelse menn hadde med tyskere er det store kontraster. Menn slapp unna med ubetydelige straffer i forhold til tyskerjentene.

Lebensborn
Boka inneholder også mye stoff om organisasjonen Lebensborn i Norge. Denne mytepregede organisasjonen tok imot norske kvinner som ventet barn med tyske soldater og ga dem et sted  være, og de sto også for mange adopsjoner av barna både til Tyskland og i Norge. En norsk kvinne som selv fikk barn med en tysker og som jobbet i organisasjonen har fortalt Helle Aarnes om sine opplevelser.

Boka Tyskerjentene behandler et vanskelig tema som fortsatt setter sinnene i kok, og den er godt belagt med fakta og bruk av gode kilder. Dessverre synes jeg stoffet er noe rotete framlagt og hadde hatt godt av en bedre redigering. Likevel er det en spennende, lettlest og interessant bok som absolutt anbefales.

Ellisif Wessel – en modig kvinne

Ned med tronen, alteret, pengevældet, broderte Ellisif Wessel inn i den røde fanen til Nordens Klippe, arbeiderforeningen som ble stiftet i 1906 – bare to uker etter at arbeidet med gruvedriften i Sør-Varanger startet. Legefruen Ellisif Wessel var en av stifterne.

Hun kunne levd et behagelig og borgerlig liv som legefrue på begynneslen av 1900-tallet i Kirkenes, men hun klarte ikke å se på urettferdigheten og fattigdommen blant arbeiderne uten å gjøre noe med det. Nordens Klippe var en av de første fagforeninger i Norge, og den første i Nord-Norge som det ble noe av, og som klarte å føre en kamp for arbeidernes kår.

Middelskoleeksamen for piker
Ellisif Wessel vokser opp i et godt hjem med en far som er lege, og en mor som bar på sorgen over en død datter, Ellisifs storesøster.  Det er et gudfryktig hjem, men de er også opptatt av strømninger i tiden, diskuterer tidens litteratur og kunst. Ellisif er heldig hun får gå på skole og tar middelskoleeksamen for piker i Kristiania, riktignok med mindre matematikkpensum enn gutter. Dette skoletilbudet har kun eksistert i tre år etter harde kamper for å bli opprettet.

Gift med sin fetter
Ellisif blir forelsket i sin fetter Andreas som er åtte år eldre enn henne. Han studerer til lege, og når han er ferdigutdannet gifter de seg og flytter til Kirkenes der han blir distriktslege for Sør-Varanger. I brullypsgave får Ellisif et Hasselblad fotografiapparat. Med dette apparatet starter ellisif med å dokumentere livet i Nord, hun sender bilder av samers liv, arbeideres boliger, og naturen til diverse aviser.

Dødfødte barn
I romanen om Ellisif Wessels liv forteller Cecilie Enger om hennes lengsel mot å få barn. Fire ganger føder Ellisif et dødfødt barn som hun selv må gravlegge utenfor kirkegården. Bare èn gang bærer hun fram et barn som får leve en kort stund, han får ligge på innsiden. Som ung kone og med slike opplevelser starter hennes grubling over kristendommen, og rettferdigheten for de fattige. Hun utvikler etterhvert et svært radikalt, sosialistisk samfunnssyn, og skriver mye i avisene om sine meninger. For sine meningers mot må hun lide, og blir uglesett av mange rundt seg, men hun går ufortrødent videre og taler det bestående Norge midt i mot. Hun blir beskyldt for å være gal, og flere av hennes nærmeste avviser henne.

Foto Ellisif Wessel

Russiske revolusjonære
Ellisif Wessel lot russiske, revolusjonære som var på flukt få tilhold i sitt hjem, hun hadde Trotskji på besøk flere ganger, og hun besøkte Lenin i Paris. Hun lærte seg russisk og oversatte mange revolusjonære tekster til norsk.

Uverdige forhold for arbeidere
Under utviklingen av gruvedriften  Sør-Varanger levde arbeiderne under svært kritikkverdige forhold, og det var stadig farlige ulykker som lemlestet og tok liv. De fleste kom til hennes mann, distriktlegen, dersom deres liv var å redde. Ellisif fulgte sin mann og hjalp ham i hans legegjerning og fikk derved se elendigheten på nært hold.

Det kan ikke vært lett å tale øvrigheta midt i mot og prøve å kjempe for fattige arbeideres rettigheter  for nærmerer 100 år siden, spesielt ikke om du var kvinne, men Ellisif Wessel ga seg aldri, selv om hun fikk forbud mot å bevege seg i nærheten av gruvedriften.

Himmelstormeren
Cecilie Engers roman fra 2007, Himmelstormeren, er et flott portrett av en modig kvinnes mangeslungne liv i en del av Norge som nærmest var å anse som villmark da hun og hennes mann bosatte seg der. Hun får fram hvordan denne sterke personligheten langsomt modner i sitt politiske syn og hvordan hun trassig kjemper for rettferdighet.

Kvinner i nordnorsk arbeiderbevegelse
Dag Skogheim har også skrevet om Ellisif Wessel i en mer dokumentarisk form. «Kvinner i nordnorsk arbeiderbevegelse – Ellisif Wessel» ble gitt ut i 1977. I Skogheims bok er Wessels egne leserinnlegg og artikler fra hennes samtid knyttet sammen med korte avsnitt som viser ekteparet Wessels virke i Nord-Norge i første halvdel av 1900-tallet.

Ellisif Wessel satte dype spor etter seg, men er likevel ikke nevnt like hyppig som andre større fagforeningskjemper opp gjennom tidene. Det er nærliggende å tro at det kom av hennes kjønn. Hun må ha vært en en helt spesiell kvinne som modig dokumenterte med utallige bilder, artikler, skrev dikt, og til og med ga ut sin egen avis da hun etterhvert ble sensurert fra andre aviser.

Foto Ellisif Wessel

Foto Ellisif Wessel

Noen vet

Trude Teige er for de fleste best kjent som programleder for Tabloid i TV2. Hun har gjort mange flotte intervjuer og ledet spennende diskusjoner i dette aktualitetsprogrammet. Trude Teige er en en anerkjent TV-journalist som også har skrevet en svært leseverdig krim.

«Noen vet» tar utgangspunkt i uønskede, sårede og skadede barn som ble plassert på barnehjem på 1960-tallet. Bokas heltinne er en anerkjent TV-journalist med mange likhetstrekk med forfatteren selv. Kajsa Coren nyter respekt som journalist, men strever i sitt dagligliv med småbarn og et skrantende ekteskap med en psykiater. Kajsa jobber med et større prosjekt der hun prøver å avdekke overgrep mot barn på barnehjem.

Et eldre ektepar blir funnet døde i sitt hjem på et avsidesliggende sted. Kajsa dekker saken for TV, og begynner selv å undersøke omstendigheter rundt mordene. Etterhvert vikles hun inn i morderens nett, med fatale følger.

Historien er intelligent fortalt, med interessante innblikk i hvordan en TV-journalist arbeider. Boka er spennende fra første til siste side, og har en overraskende slutt.

Jeg twitrer altså er jeg…

twitterTwitter er det nye nå. Det er der du må være for å bli sett og hørt i sosiale medier. Twitter betyr (fugle)kvitter på engelsk. Symbolet for twitter.com er en liten fugl. «En liten fugl hvisket meg i øret», sa man før i tiden da man fikk høre noen nytt om folk og fe.

Sosiale medier er en måte å kommunisere og forlyste seg på som er i sterk økning. Så mange som godt og vel 1,5 mill. nordmenn er på facebook, og de fleste er innom profilen sin daglig for å oppdatere og lese om sine venners gjøremål. Trolig har slike sosiale medier tatt over mye for ørkesløs TV-titting. Det er mye artig å gjøre på facebook, som spilling, ta quiz mm. Dessverre får en si, så har vel dette tatt mye over slik at facebook nærmest spammes ned av ulike applikasjoner og fjas.

Sosiale medier har utviklet seg raskt over en ganske kort periode. For bare noen få år tilbake var det uvanlig at folk brukte noe annet enn e-post, eller tittet på nettaviser og kanskje fant noen andre spesialiserte nettsteder med nødvendig informasjon. Etterhvert som nettsteder ble mer utviklet med forum der du kunne skrive inn dine meninger, og også selvsagt diskusjoner på nettavisenes sider, så deltok stadig flere på nettet. Så kom Blink på Dagbladets nettside. Der kunne du opprette en profil med bilde og skrive om dine interesser. Der fikk  du venner og kunne date litt eller bli medlem av en gruppe der du kunne diskutere ulike interesser.

Deretter var det store å ha blogg på VG-nett. Dette var et livlig nettsamfunn med mulig størst topp  rundt 2006 – 2008. Her var det mange som fikk profilert seg ved å fortelle alt mulig fra eget liv, dele interesser som smykkelaging, eller skrive provoserende ting som skapte lange debatter. For flere av VG-bloggerne var det viktigste å skape seg en profil og få flest mulig treff og diskusjonsinnelgg på bloggen sin. Det gjeveste var selvsagt å få plass på VG-netts forside. Og VG-nett profitterte sterkt på kontroversielle innlegg, gjerne alt fra selvskadere til sex-beskrivelser.

Men så kom facebook – og ble en farsott. Det tok nok «rotta» på VG-blogg.  I tillegg endret VG-blogg mye, slik at mange gamle travere ikke orket å delta mer. De fleste av bloggerne som fortsatt ønsket å formidle noe, flyttet sine blogger til andre steder.

Det er tydelig at ting går i bølger, noe er populært i en periode før noe annet overtar, men den røde tråden i dette er at folk har mulighet til å skape seg en profil og formidle egne tanker og meninger på mange ulike måter på internett. Flere og flere nettsteder tilbyr muligheter for å koble seg til andre personer, skape nettverk. Det hele handler om å få litt oppmerksomhet, vise hvem en er. Dette er flott i mange sammenhenger hvor en ønsker å komme i kontakt med andre som har like interesser.

De sosiale mediener er blitt så avanserte at du enkelt kan laste opp bilder og videoer for å dele det med andre. Men tilbake til det jeg startet med – twitter. Dette er den nye måten du lett kan komme i kontakt med folk, og dele linker og si hva du mener. Det er en forenklet  form for blogg. Du har bare 140 tegn til rådighet til hver melding. Twitter brukes mye av journalister og andre skrivende folk.

Men så skal vi ikke glemme at for å kunne delta i sosiale medier så må du ha et visst kunnskapsnivå, du må ha en datamaskin og kunne bruke denne. Muligens er vi blitt så avhengig av sosiale medier at vi glemmer å være sosial i gammel forstand ved å ringe og besøke hverandre. Det skal bli spennende å se hvordan dette utvikler seg framover de nærmeste årene. Forhåpentligvis vil dette øke tilgjengeligheten og demokratisk deltakelse på ulike samfunnsnivåer.

Blogglisten

Ung gutt ertet på seg «storkaran» på Oppdal

Steffen LånkeSteffen Lånke er en artig kar som kom i skade for å rappe noen bilder av bygdas tøffe karer i arbeid. Bildene tok han fra avisa Oppdalingens nettsider. Han la dem inn i et facebook-album og satte til noen egne kommentarer. 

Albumet fikk tittelen «StorKaran». Det er lensmannsbetjenter i arbeid med å beslaglegge diverse røyk og fyrverkeri mm. Unge Lånke har kommet med noen humoristiske kommentarer og brukt betjentenes fornavn. I små samfunn der alle kjenner alle er man nok også på fornavn med politet. Ikke så rart, men SÅ utidig har vel noen tenkt da de så bildene på facebook…

Journalisten som har tatt bildene reagerte veldig sterkt. Her er det snakk om opphavsrett til bildene. Og jada – hun har helt rett og får støtte fra jurister. Det er ikke lov å rappe andres bilder og publisere dem andre steder uten å få tillatelse først. Det er helt riktig det, og det trues med å sende Lånke en faktura for bruken på facebook.

Er dette storm i et vannglass? En kan jo undres litt over det. I vår tid med så mange muligheter for å publisere på nettet blir det nærmest umulig å beskytte seg mot at noen kopierer og bruker andres bilder. De fleste har en grei moral rundt dette. Personlig synes jeg at nettaviser som publiserer nyhetssaker med bilder bør være romslige med at andre kan benytte bilder i andre sammenhenger på nettet, selvsagt uten å misbruke grovt. De fleste vil skjønne hvor grensen går.

Selv vurderer jeg Steffen Lånkes album på facebook med kommentarer som svært uskyldig, og forstår ikke helt fotografens reaksjon. Antakelig har noen av lensmennene blitt sure, og kommentert det overfor henne – ikke vet jeg. 

Alt stiller seg annerledes om man stjeler andres bilder for å publisere dem i bøker eller tidsskrifter for å tjene penger på dem. Da er selvsagt opphavsretten til fotografier en soleklar rett.

I vår nye nettverden, må vi nok regne med at bilder blir spredd fortere enn man rekker å følge med – både på godt og vondt.

For ordens skyld: jeg har rappet Steffen Lånkes profilbilde fra facebook.

Blogglisten