Category Archives: bokomtale

Bokomtale: Sju mann

Posted on mars 31, 2010 | Legg igjen en kommentar

Det er ofte tilfeldigheter som avgjør hvordan et menneskeliv skal bli. Du fødes, lever et lykkelig liv, dør mett av dage.  Slik burde det vel være, men slik blir det jo sjelden… Ingen er herre over sitt livsløp, selv om man kan stå overfor mange valg. Sykdom kan plutselig ramme deg, en ulykke kan skje som forandrer alle de planer du en gang hadde.

I «Sju mann» skriver Dag Skogheim sju forskjellige fortellinger, det er sju forskjellige livsløp, men det er samme navn og samme fødselsdato. Peter Lundahl får sju alternative livsløp i Skogheims engasjerende beretning som tydelig viser hvordan tilfeldigheter kan spille en stor rolle for retningen på livet.

Dag Skogheim er en feiret forfatter som trolig er best kjent som den nord-norske arbeiderbevegelsens store forfatter. Han har skrevet ca 30 bøker, både romaner og faglitteratur.

Dag Skogheim er en feiret forfatter som har skrevet mye om nordnorsk arbeiderbevegelse, både romaner og sakprosa. Han var i en periode lærer i realskole og ungdomsskole, og debuterte med diktsamlingen "Gagns menneske" i 1970. Det som trolig har preget Dag Skogheims forfatterskap mest er at han som ung gutt ble rammet av tuberkulose, og tilbrakte flere år på sanatorium.

Flere av livshistoriene kretser rundt sykdom og død, men det fortelles også om hvordan folk lærer seg å leve med det som skjer med dem, hvordan de tilpasser seg sin ulykke og er i stand til å gi noe videre til andre.

Lettlest og spennende
«Sju mann» er en lettlest og spennende bok med frodige beskrivelser av tider som for lengst er forbi, men som også gir ettertanke for hva som kunne ødelegge et liv og styrte en mann i avgrunnen den gang. Her omtales sykdommer og problemer som er mer eller mindre ukjente for oss i dag.

«Sju mann» ble gitt ut første gang på Tiden Norsk Forlag i 2006. I 2007 kom den i 2. opplag som pocketbok.

Legg igjen en kommentar

Publisert i bokomtale, helse, historie, litteratur

Merket med ,

Bokomtale: So long Marianne

Posted on februar 28, 2010 | 3 kommentarer

… eller «So long, Maryann«, som Leonard Cohen synger. Dette er boktittelen til en fantastisk spennende bok om Marianne Ihlens ungdomsliv på 1950- og 1960-tallet. Hun var gift med den norske forfatteren Axel Jensen, og ble elskerinnen til Leonard Cohen.

Boka er skrevet av Kari Hesthamar som skriver på et nydelig nynorsk! Hovedkilden til fortellingen om Marianne og hennes to berømte kjærester er Marianne selv som har fortalt og lånt ut dagboknotater og personlige brev. Også Leonard Cohen har bidratt med opplysninger og upubliserte dikt. Axel Jensens enke, Prathiba Jensen, har gitt forfatteren tilgang til Axel Jensens korrespondanse.

Fra Oslos vestkant til Hydra i Hellas
Forfatteren har gjenfortalt en utrolig kjærlighetshistorie, og beskrevet en ung kvinnes fantastiske liv fra det snerpete vestkantlivet i Oslo til hennes flukt med Axel Jensen til øya Hydra utenfor Athen. På Hydra lever de et enkelt liv i samforståelse med lokalbefolkningen, men er også med på å danne et voksende kunstnermiljø der forfattere og malere fra mange deler av verden etterhvert innfinner seg. Marianne gifter seg med Axel Jensen og får en sønn med ham. Så forlater han henne på grunn av en annen kvinne. Den som trøster henne og hjelper henne med å ta seg av sin lille sønn er Leonard Cohen! Den gang en forholdsvis ukjent kanadisk forfatter og poet.

Axel Jensen
Boka gir et interessant bilde av Axel Jensens kunstnersinn. Uten å vurdere og forklare, forteller forfatteren nøkternt om hans tanker, ideer og væremåte. Både Axel og Marianne var nysgjerrige og hadde trang til å oppleve noe annet og større enn seg selv. De syntes livet i Oslo var trangsynt og vanskelig, og bestemte seg for å reise ut i verden. Bare beskrivelsen av denne reisen er i seg selv et eventyr. De havner til slutt på Hydra i Hellas etter en farefylt ferd i en folkevognboble. De har ikke mye gods og gull, og må ta til takke med setene i bilen som sine første møbler i sitt greske hjem.

Axel Jensen som ung

1960-tallet – en romantisk tid
1960-tallets eksperiementerende livsutfoldelse med romatiske forestillinger om fred og kjærlighet, og utprøving av diverse narkotiske stoffer, er levende fortalt. Forfatteren får fram det naive og nyskapende – disse stemningene som bare de som gjennomlevde det virkelig kan forstå, og det som var grunnlaget for mye av den fantastiske musikken som vi fortsatt i dag kan glede oss over.

Marianne sliter med «å finne seg sjæl»
Hovedpersonen, Marianne, sliter med å finne seg selv og sin rolle i skjæringspunktet mellom ex-mannen, elskeren og sønnen sin. Hun hviler trygt i sin husmorrolle mens hun bor på Hydra, men har vanskelig for å forme sitt eget liv. Det som ikke nevnes, eller beskrives på noen måte, er den tidens kvinnesyn og gryende kjønnskamp. Men det er ikke nødvendig for å forstå hovedpersonen. Hun var en kvinne som var ung og voksen på slutten av 1950-tallet, men som likevel tok sjansen på å bryte med det konvensjonelle og leve ut sine drømmer og skape seg et liv på egenhånd.

Hydra

Leonard Cohen
Jeg synes beskrivelsen av Leonard Cohen gir et nydelig bilde av en flott person som både gir av seg selv, men som også holder igjen. Særlig beskrivelsene av hvordan han tar seg av Mariannes vesle sønn er herlig lesning. Kjærlighetshistorien til Marianne Ihlen og Leonard Cohen utvikler seg i takt med Leonards økende berømmelse og blir etterhvert vanskeligere med mange separasjoner mens han reiser til Montreal og New York i forbindelse med sin forfattervirksomhet og opptredner. Marianne blir som oftest igjen på Hydra og er også bundet av sin vesle sønn.

Leonard Cohen som ung

Leonard lengter alltid tilbake til det enkle og herlige livet med sin nordiske, blonde skjønnhet på 1960-tallet. En lengsel han fortsatt bærer i seg.

Selv har jeg bestandig vært glad i Leonard Cohens sanger, han var min helt den gang jeg var ung på 1970-tallet, og fortsatt er han en populær poet og sanger. Kari Hesthamars bok har gitt meg et mer nyansert syn på min myteomspunne ungdomshelt, og jeg er takknemlig for at Marianne Ihlen gjennom henne har delt sin historie med oss.

En av mine yndlingssanger er Suzanne.

Leonard Cohen eier fortsatt huset på Hydra
Leonard Cohen fikk senere en sønn med Susanne, som etterhvert flyttet inn i huset på Hydra som Leonard Cohen fortsatt eier. Det fortelles at Marianne Ihlens datter og Leonard Cohens sønn skal ha hatt et lite eventyr, eller en flørt en gang på Hydra…

3 kommentarer

Publisert i bokomtale, historie, litteratur, musikk

Merket med , , , , , , , , , ,

Behandlingen av tyskerjentene og barna deres

Posted on februar 19, 2010 | Legg igjen en kommentar

Behandlingen Norge ga «tyskertøsene» og barna deres er en skamplett i norsk rettshistorie.

«Gode nordmenns» reaksjoner mot kvinnene som «løp med tyskerne», og som fikk barn med dem, savner sidestykke i norsk historie. Det er forståelig at følelsene kunne løpe av med folk i de hektiske vårdagene i 1945 da krigen og det tyske jerngrepet på Norge endelig var over. Det er likevel vanskelig  fatte at man kunne gå så langt i nedverdigende hevn særlig overfor de uskyldige barna, som ble utsatt for mobbing og plaging gjennom barndom og ungdom. Ja, fortsatt er dette så hett tema, at det skaper heftig diskusjon.

Helle Aarnes, journalist i Bergens Tidende, har skrevet en bok om tyskerjentene med ugangspunkt i flere kvinners personlige fortellinger om deres kjærlighetshistorier og hvordan det gikk med dem i ettertid. Arbeidet med å kartlegge tyskerjentenes skjebne startet med en artikkelserie i Bergens Tidende i 2008. For dette arbeidet fikk hun Den store journalistprisen.

Rystende lesning
Historien om tyskerjentene er rystende lesning, og en må bare undre seg over at så mange kvinner mistet sitt norske statsborgerskap ved å gifte seg med tyskere. Helle Aarnes trekker også fram at mange kvinner ble utsatt for hets og straff ved skamklipping og internering i leire på svært vage mistanker. Spesielt kvinner som hadde jobbet i nærheten av og i forbindelse med de tyske soldatenes opphold i Norge var veldig utsatt for hevn. Straffingen bærer klart preg av kjønnsdiskriminerende holdninger, og sammenliknet med svartebørshandling og annen forbindelse menn hadde med tyskere er det store kontraster. Menn slapp unna med ubetydelige straffer i forhold til tyskerjentene.

Lebensborn
Boka inneholder også mye stoff om organisasjonen Lebensborn i Norge. Denne mytepregede organisasjonen tok imot norske kvinner som ventet barn med tyske soldater og ga dem et sted  være, og de sto også for mange adopsjoner av barna både til Tyskland og i Norge. En norsk kvinne som selv fikk barn med en tysker og som jobbet i organisasjonen har fortalt Helle Aarnes om sine opplevelser.

Boka Tyskerjentene behandler et vanskelig tema som fortsatt setter sinnene i kok, og den er godt belagt med fakta og bruk av gode kilder. Dessverre synes jeg stoffet er noe rotete framlagt og hadde hatt godt av en bedre redigering. Likevel er det en spennende, lettlest og interessant bok som absolutt anbefales.

Legg igjen en kommentar

Publisert i bokomtale, historie, journalistikk, litteratur, politikk, samfunn

Merket med , , , , , , ,

Knausgårds biografifiksjon trigger ikke synet på mannsrollen

Posted on februar 16, 2010 | Legg igjen en kommentar

Jeg har fortsatt bare lest Min Kamp nr 1, og lurer litt på om jeg vil komme til å lese flere av bøkene, jeg tror ikke det.

Hittil har ingen kritikere eller andre omtalt bøkene på en slik måte at lysten er tent. Jeg merker meg dog at kjønnsforskere som Jørgen Lorentzen bruker en hel side i Klassekampen på å diskutere Knausgårds streben etter å bryte med den tradisjonelle maskuliniteten. Jeg vet ikke om jeg synes han streber så hardt etter det jeg da, men det kan jo ha dukket opp noe mer i de neste bindene som gir grunn for en slik tankegang. Uansett, hans eventuelle streben etter dette var ikke påfallende nærværende i bok nr 1. Egentlig synes jeg han lå veldig godt innenfor en helt tradisjonell og kjedelig maskulin tankegang. Han hadde ingen vyer, eller tanker som radikalt brøt med sin egen maskulinitet og streben etter denne – ja, etter min oppfatning dyrket han heller sin egen maskulinitet i det jeg leste. Hans omtale av konas svangerskap og barna sine, var etter min oppfatning veldig preget av maskulin tankegang.

Jørgen Lorentzen hevder at Knausgård faller i fella og bruker «den største av alle klisjer», at når han føler seg svak og ydmyket føler han seg kvinnelig. Lorentzen sammenlikner Knausgårds prosjekt med kvinnekampen i 70-årene, der det var så viktig å komme seg vekk fra kjøkkenbenken, for å realisere seg selv – Knausgård vil så gjerne vise en mykere side av mannsrollen, men klarer det ikke. Han vil liksom til kjøkkenbenken, men innerst inne vil han det likevel ikke… Han klarer ikke å vise hvor sammensatt mennesket egentlig er, menn eller kvinne, liksom…

Legg igjen en kommentar

Publisert i bokomtale, litteratur

Merket med , , , , , , , ,

De spedalskes øy

Posted on februar 10, 2010 | 1 kommentar

Spinálonga, de spedalskes øy

I ferieparadiset Kreta finnes en øy med en helt spesiell historie. Det er Spinalònga som ligger en kort båttur fra landsbyen Plàka. Fra 1903 til 1957 bodde det en koloni med leprasmittede mennesker her.

De greske myndighetene forviste dem som fikk diagnosen til øya slik at de ikke skulle utgjøre smittefare for andre.

Øya av Victoria Hislop
I romanen Øya, av Victoria Hislop, spiller Spinalònga en sentral rolle i en spennende og fargerik familiekrønike. Det starter med den unge Alexis som sammen med forloveden Ed reiser på en ferietur til Kreta. Alexis vet at hennes mor har familie på Kreta, og hun ønsker å prøve å finne ut noe mer om morens hemlighetsfulle fortid. Hun har aldri villet fortelle datteren noe om sin kretiske familie og herkomst. Men etter at datteren bønnfaller henne om å få vite mer, får hun med seg et brev til en eldre venn fra fortiden på Kreta. Alxis oppsøker henne, og får gjennom henne vite sannheten om morens bakgrunn.

Sykdom, tragedie og kjærlighet
Det viser seg at Alexis greske familie har opplevd svært mye som inneholder både sykdom og tragedie, men også kjærlighet. Alexis oldemor, Eleni, er en flink og elsket lærer i Plàka, men tragedien rammer henne, hun får lepra og må forlate sine to små døtre og sin kjære ektemann for å tilslutte seg leprakolonien på Spinalònga. Til sin store overraskelse finner hun et miniatyrsamfunn med demokratisk valgt leder, butikker, kafè, kirke og sykehus med gode leger på øya.

Beskrivelsen av livet i leprakolonien på Spinalónga sammenflettet med den greske familiens skjebne er svært spennende lesning. Også den greske kulturen får men et godt innblikk i. Dette er historien om en fryktet sykdom og hvordan man taklet den i en forholdsvis nær fortid. Det var først på slutten av 1950-tallet at man fant medikamenter som kunne helbrede lepra. Dette er en sykdom vi her i den vestlige verden nærmest har glemt, men den er fortsatt utbredt i fattige land i Asia.

1 kommentar

Publisert i bokomtale, fattigdom, helse, historie, litteratur, reiser

Merket med , , , , , , , , , ,

Ute av verden – Karl Ove Knausgårds debutroman

Posted on februar 2, 2010 | Legg igjen en kommentar

Etter å ha slitt meg gjennom Karl Ove Knausgårds første bok av romanen Min Kamp, kom jeg til å tenke på at jeg har jo også lest hans første roman, debutromanen, Ute av verden. Det er noen år siden jeg leste den nå, men jeg husker den likevel ganske godt.

Som fortelling og roman står den seg langt bedre enn Min kamp, men jeg husker at jeg også synes den var veldig omstendelig i sin beskrivelse av bagateller og detaljer. Det jeg husker best etter den boka er at jeg satt igjen med en pinlig følelse av at dette kanskje hadde hendt i virkeligheten. En ung lærers forelskelse og forførelse av en av sine 13-årige elever…

Et forsøk på å etterligne Agnar Mykle
«Gang på gang blir tankene uvilkårlig ledet hen til Mykle når man leser Karl Ove Knausgårds monstrøse debutroman – til beretningen om en ung nordmanns vandring over jorden, sangen om hans tvil og tro, hans usikkerhet og famlende lengsel, bylten av skjensel og drømmen om ry.» Dette skrev Øystein Rottem i Dagbadet om Ute av verden i 1998. Jeg er enig i hans sammenlikning med Mykle, det var også slike tanker jeg gjorde meg da jeg leste boka, mye av rammen rundt fortellingen er likt det Mykle skrev om i Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin, men der stopper nok sammenlikningen tvert.

Trolig har Knausgård lest Mykle og beunderer ham stort, men å skrive som ham – det får han ikke til. Mykles særegne humor og selvironi er helt fantastisk, og er det som gjør hans bøker helt unike, samt hans bakenforliggende menneskesyn som er mesterlig gjennomført i bl.a Rubicon som var Mykles siste roman. Mykle var også svært nærgående med virkeligheten, men klarte likvel å holde seg i fiksjonen.

En Lolita-historie
I Ute av verden tegner Knausgård opp bildet av en ung og usikker mann som reiser til Nord-Norge som lærervikar. Han forteller fintfølende og levende om barna han underviser, om utkantmiljøet han bor i, og mange tanker rundt dette. Begjæret som etterhvert dukker opp overfor en av de spinkle 13-årige elevene fyller den unge læreren med skam og motforestillinger, men han lar seg likevel rive med og ender opp med å forføre jenta. Dette er historien om en ung mann som tar det han får lyst på.

Så viser det seg altså at Karl Ove Knausgård faktisk var i Nord-Norge som lærervikar i 18-årsaldren. Det er nevnt i Min kamp nr 1, og jeg leser i VG i dag at det i Min kamp nr 2 faktisk sås tvil om den seksuelle omgangen med 13-åringen var fiksjon, men at det kan ha vært selvbiografisk. Og nå er Ute av verden utsolgt fra forlaget! Er det fordi folk elsker å lese om virkelige folks liv? Da kan jeg anbefale en haug med virkelig gode biografier, faktisk er biografiene mine yndligsbøker, men da er det fordi de personene som det skrives om har hatt et unikt og interessant liv…

Mer om Min Kamp
Og nå etter å ha minnes Knausgårds debutroman, og sammenlikningen mot Agnar Mykle, som jo har kommet fram i forskjellige sammenhenger, både for Min kamp og for Ute av verden, så slår det meg det som faktisk er forskjellen og som gjør at jeg synes Knausgårds Min kamp ikke er spesielt interessant eller god som roman. Det er det fullstendige fraværet av æresfølelse overfor andre mennesker enn forfatteren selv. Hans milelange utredning om farens siste fornedrende leveår sammen med farmoren beskrives ned til minste dritt som ligger slengt i farmorens hus, og all hans fortvilede vasking for å fjerne sporet av menneskelig fornedrelse. Men Knausgård har ingen innsikt i menneskesinnets mange vanskelige irrganger, andre enn sitt eget, han står komplett uforstående overfor alle de andre. Og da forstår jeg hvordan det er mulig å utlevere hele sin familie med all dens utilstrekkelighet og vanskeligheter, og skrive så kjedelig om det.

Legg igjen en kommentar

Publisert i bokomtale, litteratur, Uncategorized

Merket med , , ,

Knausgårds intetsigende pjatt

Posted on januar 31, 2010 | 14 kommentarer

Bokomslaget er designet av Yngve Knausgård. Forfatterens eldre bror.

Karl Ove Knausgårds roman, Min kamp, er et merkelig norsk litteraturfenomen. Jeg stiller meg spørsmålet om en tilsvarende fortelling og med en slik skriveform i det hele tatt ville blitt utgitt i noe annet land enn Norge.

Romanserien, som skal inneholde 6 bøker til slutt, har fått stor medieoppmerksomhet fordi forfatteren skriver om seg selv og sitt eget liv. Hans familie og venner er navngitt og blir omtalt og beskrevet slik Knausgård selv har oppfattet dem på både godt og vondt.

Et helt ordinært liv
Min kamp handler om forfatterens liv fra barndom, ungdomstid og voksenliv. Ytre sett har han levd et helt ordinært liv uten de virkelig store hendelsene i en forholdsvis normal kjernefamilie. Nerven i historen er hans dårlige forhold til sin far, og hans tanker rundt dette forholdet. I bok  nr 1 handler det bl.a. om farens død og detaljer rundt hans begravelse. Men hovedinnholdet i boka er egentlig navlebeskuende beskrivelser av forfatterens eget ego og ungdomshendelser. Forfatteren bruker alt for mye plass til  beskrive helt ordinære dagligdagse hendelser ned til minste detalj. Dette gjør boka langtekkelig og rett og slett kjedelig å lese. At det går an å skrive så mye om en venting på en flyplass og det å ta fly til Stavanger er jo ganske artig – ok, han har med fortvilelse og tanker rundt farens død, men akk og ve…

En bokside fra Min kamp nr 1. Her beskrives brorens nystartede designerfirma.

Frister ikke å bruke tid og penger på de neste fem bøkene
For meg er det nesten uforståelig hvordan så mange kan være så begeistret for dette romanverket. Riktignok har jeg kun lest den første boka, men det frister rett og slett ikke å bruke verken tid eller penger på de neste fem. Det aner meg at de vil være likedan. Dette nesegruse, navlebeskuende, intimbeskriveriet interesserer meg faktisk ikke. At noen mener at det er så genialt at forfatteren bruker seg selv og sitt eget levde liv som utgangspunkt og at det er helt nyskapende, er etter min mening nonsens og reint tull! Enhver forfatter bruker sine egne opplevelser og erfaringer og skaper stoffet og sine fortellinger ut i fra det. Også Knausgård dikter når han skriver om dagliglivet i sin barndom, eller ungdom, særlig når han beskriver små bagateller i detaljer, slikt er det nemlig ingen som er kar om å huske om de ikke da har skrevet en detaljert dagbok gjennom hele sitt liv.

Uinteressante detaljbeskrivelser
Det er selvsagt viktig å beskrive situasjoner og intereriør på en slik måte at leseren oppfatter miljøet, tidsånden og stemningen fortellingen foregår i, men her er det for mye av dette, og derfor oppleves store deler av boka som pjatt. Stor romankunst og god litteratur er det ikke. Mitt håp om en ny Agnar Mykle, ble absolutt ikke innfridd. Jeg fatter heller ikke hvorfor det skal være et poeng å bruke sitt eget navn og familie og venners navn. Det blir jo bare pinlig! Noe av det morsomste en forfatter gjør er vel å dikte opp unike navn på sine figurer, slik for eksempel Agnar Mykle gjorde. Hvordan kan en helt ordinær og kjedelig Karl Ove Knausgård måle seg med en Ask Burlefot?

En kjedelig biografi
Karl Ove Knausgård har skrevet en kjedelig biografi over et helt ordinært liv, og prøver å utgi det som en roman. En annen som har gitt ut sin biografi med fortelling fra barneår og ungdomsår, er Aslam Ashan. Hans fortelling er drivende godt fortalt, og hendelsene treffer deg i magen som knyttneveslag. Den boka er mye mer høyverdig litteratur enn det mølet Knausgård har prestert. Igjen må jeg undre meg over den bejaende og beundrende omtalen han har fått av litteratureliten. Trolig handler det om at Knausgård, som selv har studert litteraturvitenskap, har «lest» miljøets koder og klart å treffe et behov hos denne merkelige akademiske gjengen, slik at de hauser hans romanverk opp i skyene – et klassisk tilfelle av «Keiserens nye klær»!

14 kommentarer

Publisert i bokomtale, litteratur

Merket med , , ,

Høvdingen fra Pakistan som fikk Kongens fortjenstmedalje i gull!

Posted on januar 16, 2010 | Legg igjen en kommentar

I mange år har Aslam Ashan vært med i den offentlige debatten i Norge, og han ble vår første, kjente innvandrerpolitiker. Han har vært et aktivt medlem i Det norske arbeiderparti, og har hatt verv i Lørenskog kommunestyre siden 1983.

Aslam Ashan har alltid hatt et sterkt engasjement for integrering og har vært en utmerket talsmann for innvandrere i Norge. Men han har også hatt ulike innspill på andre viktige samfunnsforhold som behandling av de eldre, skole- og utdanning, kjønnsdebatt med mer.

Julekveld for enslige
Hans sosiale engasjement har gått utover det sedvanlig ved at han har vært arrangør av tradisjonell norsk julefeiring for enslige i Lørenskog siden 1990. Hans julearrangement har vært svært populært og fulltegnet hver eneste julaften i 20 år. Siden han er troende muslim er det mange som har stilt spørsmålstegn ved at han har laget en tradisjonell og kristen, norsk julefeiring. For meg framstår dette som det fremste av toleranse og medmenneskelighet. Etter å ha lest boka hans, Regnbønnen, forstår jeg også enda bedre hans beveggrunner.

Regnbønnen – et liv i kontraster
I 2007 ga Aslam Ashan ut boka, Regnbønnen – et liv i kontraster. Han skildrer sin barndom i den fattige landsbyen, Ohjarian, i Punjab-provinsen. Det er svært levende fortalt hvordan familen måtte kjempe for å overleve under tørkeperioder og vanskelige forhold. For en bortskjemt nordmann som aldri har kjent ekte sult på kroppen er det jo nærmest uforståelig hvordan familien kunne overleve på litt ris og skummet melk.

Kanskje det mest interessante og viktige ved boka er den levende innsikten Ashan gir oss om hvordan forholdet mellom menneskene er i landsbyen, om tro og håp, og samhold. Beretningen om hvordan han hadde det på skolen, og de valgene han må foreta for å redde sin familie ut av fattigdommen som barn er rett og slett gripende.

Aslam Ashan får svært godt fram likhetene mellom muslimsk og kristen tro, og det er slett ikke vanskelig å finne sammenlikninger med hvordan det faktisk må ha vært i vårt eget bondesamfunn før i tiden. Nestekjærligheten som står så sentralt i kristendommen, er nok ikke så ukjent for muslimer som mange av oss liker å tro. Kanskje, når det kommer til stykket, har de mer å gå på enn oss. Spesielt hvordan vi tar oss av de eldre her i landet illustrerer vel at nestekjærligheten i enkelte tilfeller er helt fraværende?

Barn fra Pakistan. Foto: Anne-Lise Reinsfelt, Norsk folkemuseum

Kom til Norge i 1971
Aslam Ashan hevder at en rekke tilfeldigheter førte ham til Norge, og i 1971 havnet han på Romerike. Hans møte med Norge og norsk kultur er artig lesning, spesielt hans møte med de frigjorte norske kvinnene som gikk halvnakne rundt omkring! Jeg ler når jeg tenker på det samfunnet vi hadde i hippitidas Norge tidlig søttitall, og hvilken eksotisk og fremmed blomst Ashan må ha vært. Han forteller varmt og takknemlig om de menneskene som tok i mot ham og som lærte han mye om det norske samfunnet. Særlig hans møte og bekjentskap med den eldre kvinnen, Cecilie, er betagende lesning. Hvordan kunne en kvinne leve hele sitt liv uten å være gift? Hadde hun ingen familie som kunne finne en god ektemann til henne? Var hun fra en fattig familie som ikke klarte å skaffe henne en medgift? Spørsmålene i Ashans hode er utallige, og han får svar og en flott samtalepartner i Cecilie.

Aslam Ashan skriver varmt og takknemlig om det norske sosialdemokratiet og den generasjonen som kjempet fram vårt velferdssamfunn som han har fått tatt del i.

Jeg vil takke Aslam Ashan for hans interesse og deltakelse i norsk samfunnsliv, og gratulerer ham med Kongens fortjenstmedalje i gull! Den har du ærlig fortjent 🙂 Og etter å ha lest boka di om barndom og kampen for tilværelsen, så er det ganske så spesielt å tenke på at du kom hit til Norge og gjorde deg fortjent til en slik ærebevisning.

Regnbønnen – et liv i kontraster, er en svært lesverdig bok, den er spennende som en roman og meget velskrevet. Den bør leses av alle som har den minste interesse for medmenneskelighet og for innvandreres kulturbakgrunn.

Legg igjen en kommentar

Publisert i bokomtale, fattigdom, historie, jul, politikk, samfunn, tro

Har du lest Knausgård?

Posted on januar 11, 2010 | 4 kommentarer

Karl Ove Knausgård vant Brageprisen i 2009

Han er på alles lepper for tiden. Denne Karl Ove Knausgård som har påbegynt et romanprosjekt på seks bøker, hvorav tre allerede er utgitt, og tre er under arbeid.

Jeg har ikke lest den første boka ennå, men den ligger på vent.

Stor interesse fra litteraturkritikereliten
Bokprosjektet er allerede mye omtalt og diskutert av ulike lesere og litteraturinteresserte. Knausgård har tydeligvis truffet noe – kanskje noe helt spektakulært og nyvinnende, eller rett og slett bare skrevet en drivende god tekst. Det vet jeg ikke ennå, før jeg selv får lest boka. Men jeg har altså allerede lest mye om boka, og jeg får vel nærmest et inntrykk av at det for litteraturkritikereliten nå er utrolig viktig å mene noe om Knausgård, nærmeste hva som helst vil de mene og påpeke. Jeg synes diskusjonene og meningene noen ganger virker helt absurde og innviklede. Det dreier seg i hovedsak om hvorvidt forfatteren er for personlig og privat eller ikke. Mange henger seg opp i om Knausgård blir alt for intim og utleverende overfor sine nærmeste. Det interesserer meg egentlig svært lite dersom teksten forteller noe viktig og har litterær verdi.

Agnar Mykle skapte store overskrifter med sin roman "Sangen om den røde rubin" i 1956. Han ble anklaget for det pornografiske innholdet, men trolig var det samfunnstoppers gjenkjenning som var hovedproblemet.

Agnar Mykle
At det kan være intimt og vanskelig for eventuelle berørte  er en god påminnelse om hva som skjedde her i landet for mange år siden – vi skal tilbake til 1956 da Agnar Mykle måtte gjennom en lang og pinlig rettssak for sin roman «Sangen om den røde rubin». Den gang var det også hevdet fra flere personer at de var klart gjenkjennbare, og at de ikke ville finne seg i slikt. Agnar Mykle ble pint gjennom en langvarig og mye omtalt rettsak, men ble til slutt frifunnet.

Saken ødela trolig forfatterens skriveglede og energi. Han ga bare ut én roman etterpå – Rubicon i 1965. Resten av livet egnet han til dukketeater. Etter hans død ble det funnet mange kasser med upubliserte notater og manuskripter. For meg står fortsatt «Sangen om den røde rubin» som den aller beste norske roman jeg noensinne har lest. Og jeg kan ikke fri meg for å tenke hva som kunne kommet fra denne forfatterens penn om han hadde fått mer kredit fra samtiden og fått utvikle sitt forfatterskap i fred… I stedet hugget samtiden hans blomstrende tre rett ned!

Tilbake til Knausgård, som jeg håper har mer guts og ryggrad til å tåle alt oppstyret rundt seg, slik at han får fullført dette spennende bokverket.

Hva handler «Min kamp» om?
Som svært litteraturinteressert leser jeg det meste som står skrevet om nye bøker, og er nå svært nysgjerrig på hva denne «Min kamp» faktisk handler om. For det første reagerte jeg kraftig på tittelen, hvordan er det mulig å kalle en bok det samme som en annen svært berømt og beryktet mann kalte sin bok, nemlig «Mein Kampf» av Hitler? Vel, krigen er nok så langt borte i historietåka for dagens yngre forfattere at det kanskje ikke er noe poeng lenger, men dog… Så har jeg fått inntrykk av at de som kjenner seg igjen, eller som håper at de kjenner seg igjen er mennesker rundt Universitetsmiljøet i Bergen på slutten av 1980-tallet. Bare sjekk denne bloggen.

Ellers har jeg lest at romanen handler om forholdet mellom far og sønn, og vanskeligheter med å takle farsrollen i klemma mellom dagliglivets trivialiteter og sinnets lengsler. Flere har rost romanprosjektet for å sette ord på mannsrollen av i dag, og andre har kritisert dette ut i fra et feministisk synspunkt. Ja, hva vet jeg.

Skitten lesning
Den siste artikkelen jeg leste om Knausgård sto i Klassekampen i dag. «Skitten lesning» var overskriften på artikkelen, skrevet av kjønnsforskeren Wenche Mühleisen. Spennende, tenkte jeg – her kommer det kanskje endelig en god uttalelse fra en som selv har lest bøkene? Men hva finner jeg? Et sammensurium av komplisert omtale av hva andre kritikere tidligere har skrevet om romanen, det er nærmest umulig å få tak i hva hun selv mener om saken. Jeg trodde jo at det skulle bli en herlig griseslakt av mannsjåvenisme med utgangspunkt i artikkelens tittel, men nei, det var mer intetsigende preik i vanskelige vendinger. Så nå vet jeg egentlig enda mindre om hva Knausgård skriver om…

Som sagt, boka ligger her på vent, og jeg skal snart ta fatt på den. Jeg gleder meg litt til det, for man vet jo aldri – kanskje det er en ny Agnar Mykle på gang? Dere skal få vite hva jeg mener når boka er «fortært».

4 kommentarer

Publisert i bokomtale, historie, litteratur, samfunn

Merket med , , , , ,

Mye brød og lite fett er farlig!

Posted on januar 5, 2010 | 2 kommentarer

Denne kokeboken anbefales på det sterkeste til alle som ønsker å legge om til LCHF-kost

Ikke hør på de såkalte kostholdsekspertene som anbefaler deg å spise mye grovt brød og mager kost.

Særlig nå på nyåret drøsser det inn med såkalte råd om sunn kost. Ukebladene flyter over av slankekurer og oppskrifter på mager kost. Ikke la deg lure! Fett er sunt, det er karbohydratene som er farlige. Kutt ut brødet og spis mere ost, så vil du gå ned i vekt!

Sten Sture Skaldeman holdt på å spise seg ihjel med såkalt «normal» kost.  Heldigvis oppdaget han hvordan dette med kostholdet og vekta hang sammen, og klarte å «spise vekk» 65 kilo! Han kunne kaste alle de store klærne sine, det vil si han beholdt en bukse som han stadig viser fram for de som vil høre på ham. Buksa viser hvor enormt stor han var. Skaldeman reiser land og strand rundt for å fortelle folk hvordan det er mulig å legge om kostholdet til det vi kaller LCHF (Low Carbohydrate High Fat).

Livsnytelse med LCHF-kost!

Med dette kostholdet kan du fråtse i biff med fete sauser, fisk surret i seterrømme, deilige oster, egg/bacon, fløtespedde kjøttkaker, blomkål og deilige salater. Du spiser deg god og mett, mens vekta sakte men sikkert går nedover. Du mister en del problemer og sykdommer. Det er rett og slett det gode liv!

Les Skaldemans kronikk om norsk julemat. Vil du lære mer om LCHF og hvordan du forebygger sykdommer, som diabetes, med fet kost med lite karbohydrater – kan du melde deg inn i KOS som er et utmerket alternativ til Norges diabetes forbund som fortsetter ufortrødent å råde folk med insulinresistens å spise mye grovbrød og mager kost…

SKALDEMANS KOKEKUNST er inspirert av tradisjonelle skandinaviske råvarer, der det stekes i godt smør, brukes rikelig med kremfløte, bacon og velsmakende grønnsaker. Dette er mat som gir økt fettforbrenning og stabilt blodsukker. Og sist men ikke minst: Det smaker fortreffelig!

2 kommentarer

Publisert i bokomtale, helse, matoppskrifter

Merket med , , , , ,