70-talls låter med Inger Lise Rypdal

En sprudlende opplagt Inger Lise Rypdal har for tiden et fantastisk show på Edderkoppen i Oslo. Det er tilbakeblikk på hennes slagere fra 1970-tallet.

Inger Lise Rypdal hadde sitt gjennombrudd i 1968 med slagerne Romeo og Julie og Fru Johnsen. Hun hadde stor suksess og var en tiljublet popartist gjennom hele 1970-tallet. Hun har gitt ut mange LP’er. Fra 1971 til 1978 deltok hun sammen med Gro Antia Schønn og Stein Ingebriktsen m.fl. i produksjonen av den såkalte Treff-serien der aktuelle hitlåter ble omsatt til norsk og gitt ut på rimelige LP-plater.

Inger Lise elsker 70-tallet
Showet på Edderkoppen holder seg i hovedsak til hit-låter fra 1970-tallet. Sammen med Espen Grjotheim, Jorunn Hauge og Eivind Dundas holder Inger Lise et fantastisk og energisk show det skikkelig svinger av. Det er vanskelig å fatte at hun faktisk er 60 år! Hun må rett og slett være Norges vakreste 60-åring. Hun har en fantastisk utstråling og har fortsatt en praktfull stemme.

Showet på Edderkoppen skal spilles i oktober, november og desember.
Alle bildene i denne bloggposten er tatt av Lisbeth Falling under showet 9. oktober 2010. Hvis du klikker på bildene får du opp et større bilde.


Filmen om NOKAS-ranet: Terningkast 4

NOKAS-ranet er en av de mest kjente og omtalte kriminelle handlinger utført i Norge i nyere tid. Det var særdeles brutalt med svært mange involverte, og en politimann ble skutt og drept. De ansatte ved ransstedet har i ettertid blitt tilkjent voldsofferstatninger på mellom 30 – og 60 tusen kroner hver. Rettssaken har kostet den norske stat mer enn  30o millioner kroner. Ransutbyttet var på 57,4 milloner, hvorav 51 millioner fortsatt ikke er funnet. Les mer fakta om saken på wikipedia.

For alle de involverte og berørte, ikke minst de pårørende til politimannen som ble drept, må det være spesielt og følelsesmessig tøft å se denne filmen. Den er lagt svært nøye opp mot de virkelige hendelsene under ranet.

Omhandler hendelsene fra natten før og selve ranet
Selve ranet varte i ca 8 minutter, og filmen omhandler hendelser fra natten i forveien fra kl. 03:00 til 08:30 om morgenen. Filmen hopper fram og tilbake mellom de ulike hendelsene, og viser hva ranerne gjorde under sine forberedelser, og hva politiet drev med, samt de ansatte som aner fred og ingen fare på en arbeidsdag som skal bli langt fra en vanlig arbeidsdag.

Godtroende folk på Domkirkeplassen
Det som slår en er hvor bevisstløse og lite oppmerksomme vanlige folk er der de passerer på Domkirkeplassen, og ser rett på svartkledde, maskerte menn med hjelmer og maskingevær. Jeg lurte flere ganger under filmen på om jeg ville vært like tankeløs og uredd i møte med denne situasjonen. Trolig er nok svaret ja, fordi vi er så trygge på at vi lever i et fredelig og godt samfunn der ingenting kan skje med oss… De som ble direkte konfrontert med politi og ranere, spurte om det var en øvelse!

Dårlig politiforsvar
En annen ting som slo meg var at politiet ikke hadde mye å stille opp med, til tross for at de allerede var tipset om at det muligens kunne skje et slikt ran. Dersom filmen holder seg oppriktig til de faktiske hendelsene også når det gjelder politiets atferd og handlekraft, så har vi jammen et dårlig politiforsvar her i landet! Det blir jo helt utrolig patetisk når vaktleder snakker om den dårlige bemanningen fordi det er rett over påske og folk fortsatt er i ferie, og at gatepatruljerende må tas inn som reserver. Satt i relieff til de enorme summene saken kostet oss i ettertid, ville jo en pengeinjeksjon i politiet og oppbemanning være snakk om småpenger!

Foto Sandrew Metronome

De driter rett  og slett i politiet
En blir også slått av den brutaliteten og den nærmest skjødesløse framferden til ranerne. De driter rett og slett i politiet, og regner det for sikkert at de ikke vil bli tatt. Det utrolige våpenarsenalet de hadde med seg var også svært imponerende, hvordan er det mulig at de kunne være i besittelse av alt  dette? Og den ene politimannen som gjorde en helteinnsats og avfyrte noen få skudd med pistol ble selvsagt gransket i ettertid… Naive og sukkersøte Norge! Dette ranet skjedde for 6 år siden, og jeg må jo bare spørre: hva lærte det norske samfunnet av dette?

Vurdering av filmen
Filmen er severdig og god. Den er spennende selv om de fleste vet utfallet. Etter min smak er den egentlig litt for dokumentarisk. Den er en svært god dokumentar, men mangler da mer det dokumentariske preget og mer påfyll av fakta.  Jeg synes bl.a. det er et stort drawback at man ikke får vite om ranerne ble fakket der og da, eller klarte å komme seg vekk. De fleste vet jo svaret, men likevel…

Jeg ville vite mye mer om ranernes personlighet og bakgrunnshistorie, de er dessverre alt for overfladisk framstilt, men det er samtidig også forståelig. Det var sikkert viktig for filmskaperene og ikke skape noen form for heltedyrkelse av ranerne.

Selve filmingen forstyrret meg mye undeveis. Det var etter min smak alt for kjapp kameraføring og alt for mange scener som var uskarpe. Det ble jeg sliten av å se på i lengden. Framdriften i filmen opplevde jeg også som ganske flakkende til tider, men har forståelse for at hovedhendelsene som foregikk på ca 8 minutter krever fram- og tilbakeblikk for at man skal få med seg alle detaljer. Etter min vurdering er dette en viktig og interessant film om en svært dramatisk hendelse i nyere norsk historie, og bør sees, men skal jeg kaste terning havner jeg nok på en firer. Filmtrailer.

NOKAS betyr forøvrig Norsk Kontantservice og er et privateid sikkerhetssekap som bl.a. håndterer totalløsning for kontanthåndtering.

Flere retro-bilder

image

image

image

Min vakre fawn abyssiner

(N) Villkatten's Lille Puma, fawn abyssiner

Hun er nærmest pudderrosa i fargen, og er selvsagt verdens fineste korthårskatt 🙂

Artig applikasjon for Android telefon

image

Retro-kamera kan nå lastes ned som applikasjon til Android telefoner. Du kan velge ulike apparater som gir litt forskjellig utseende til bildene. Kameratypene er The Bärbl, et russisk kamera, xolaroid 2000, PinhOle camera og JudgeCan. Applikasjonen er gratis å laste ned.

Det er ganske tregt i reaksjonen på kameraet når du knipser, men er du heldig kan det bli ganske morsomme bilder.

Ganske spooky øyenfarge på denne katten

Å fotografere

Naturlig foto som ikke har vært i noe bildebehandlingsprogram. Knipset med Canon EOS 500D, og vanlig Canon kit-objektiv 18-55 mm.

Å fotografere er å se – akkurat på samme måte som å tegne – du må lære deg til å se motivet, og kjenne ditt fotoverktøy slik at du klarer å fange øyeblikket, motivet akkurat slik du ser det…

Med dagens avanserte digitalkamera kan vi bare knipse i vei og så etterbehandle bildet i Photo Shop, eller et annet avansert bildebehandlingsprogram. Det finnes snart ingen grenser for hvordan et bilde kan endres, forbedres eller manipuleres.

Et øyeblikksbilde tatt av en ivrig jente som leker på stranda om kvelden. For en dreven foto-behandler er det sikkert mye å ta tak i her, men jeg liker bildet akkurat slik det er.

Lei av jakten på stadig nyere og mer avanserte muligheter
Som ivrig fotoamatør leser jeg forskjellige blader og blogger om foto, og jeg må si jeg nå er blitt ganske lei av jakten på de stadig nyere og enda mer avanserte fotoapparatene, eller enda flere fantastiske og kompliserte funksjoner i bildebehandlingsprogrammene. Selv bruker jeg kun bildebehandlignsprogrammer til å ta utsnitt, eller endre filformat, og litt småsjusteringer som å fikse røde øyne, eller lysne litt dersom bildet er blitt for mørkt.

For mye tid går med til bildebehandling
Enkelte skikkelig dedikerte kan sitte i flere timer og dager for å behandle ett bilde på den mest kompliserte måte. Ja, jeg skjønner at det er fascinerende med muligheter, men det jeg ikke skjønner er at absolutt alt liksom må innom bildebehandling for å være noe verdt.

Behandlet i Photo Shop Elements 4.0 med Enhance, Auto Smart Fix.


I bladet ‘digitalfoto’, som jeg har abonnert på en tid, er det stadige tips om forbedringer av bilder og fiksing i programmer. De viser gjerne før- og etter-bilder. Ofte har jeg problemer med å se og forstå hvor forbedringen ligger. Noen ganger kan jeg til og med synes at før-bildet var bedre enn etter… Og da tenker jeg, er det noe galt med meg, eller med synet mitt siden jeg ikke oppdager den fantastiske forbedringen av bildet?

De digitale fotoapparatene blir stadig mer avanserte og mer nøyaktige. De hindrer risting, du kan velge i et hav av programmer for ulike motiver – du trenger snart ikke å tenke selv lenger… Du rekker nesten ikke kjøpe en ny modell før neste utgave er utviklet og er enda bedre og har enda flere finesser. Og i tillegg kommer det stadig flere og avanserte oppgaver som kan utføres i bildebehandlingsprogrammene – og dette koster selvsagt MYE penger.

Jeg vil bruke tiden på å fotografere
Så selv om blader og nettsteder stadig skriver om nye produkter og enda mer avanserte apparater, så biter det ikke på meg mer. Jeg vil bruke tiden min på å skape mine egne bilder (les: bruke tiden på å fotografere), og nå har jeg også kjøpt meg gamle analoge speilreflekskameraer og skal prøve meg litt med film igjen – det kan bli spennende.

En inspirasjonsbok for skolefolk

Boka ‘Riktig rektor?’ er en fargerik inspirasjonsbok for skolefolk. Hovedpåstanden i boka er at bare skolen har riktig rektor – les: en inspirerende og begeistrende rektor, så vil ditt barn få en bra skolegang.

Bokas undertittel er ‘Sjansespillet som avgjør ditt barns skolegang’. I en tid med mye kritikk mot skolen og med fokus på barn og ungdom som ikke fikser skolen, er denne boka et positivt innspill. Her er det mange suksess-rektorer som er intervjuet. De forteller oss hva de har fokusert på og hvordan de leder sine skoler og begeistrer sine medarbeidere – lærerne.

Lærere med bortlæringsvansker
«Det finnes elever med lærevansker, men det finnes nok mange flere lærere med bortlæringsvansker.» Dette sier Lars Grytbakk, veilder for barn med lese- og skrivevansker. Sitatet er hentet fra bokas første kapittel. Bokas seks første kapitler beskriver skolen slik forfatterne opplever den, og de kommer med råd om hvordan man kan jobbe fram et godt lederskap.

Fokus på skoleledelse
Forfatterne av boka Jon Morten Melhus og Pernille Dysthe setter fokuset på skoleledelse, og hevder at gode rektorer skaper gode skoler. Gode rektorer involverer, motiverer og utvikler lærere og elever til oppsiktsvekkende resultater, er deres postulat.

Jon Morten Melhus er rådgiver, forfatter og foredragsholder med fokus på motivasjon og ledelse. Han er spesielt opptatt av begeistring som konkurransefortrinn.

Pernille Dysthe har tidligere gitt ut en selvbiografisk bok  om hvordan det er å vokse opp med ADHD.

Elleve rektorer med suksessprofil er intervjuet. De forteller om sine metoder og sin måte å lede sine skoler på. De har ulike vinklinger og ting de vektlegger, og her er det mye inspirasjon til andre rektorer som ønsker å lykkes med å lede sine skoler og få sine lærerer til å yte slik at læring kan skje på beste måte.

Gamlebyen skole
«Hun er rektor på skolen ingen vil ha», står det skrevet om Karin Eger som er rektor ved Gamlebyen skole. Skolen hennes har elever med bakgrunn fra 25 land, og de snakker over 40 forskjellige språk. Likevel skårer Gamlebyen skole over gjenomsnitet for Oslo-skolene når det kommer til lesing på norsk. Les og lær om hennes erfaringer.

Ung og svært glad i skolen
Hun var svært ung da hun begynte å undervise, hun var 25, og underviste damer på 51. Bare etter et halvt år begynte hun å tenke  på skoleadministrative oppgaver, og fant ut at hun likte å ta ansvar. Da hun var 38 år ble hun rektor på Horten videregående skole. Hun tror hun var en av de yngste kvinnelige rektorer i Norge. Lisbeth Eek Svensson mener at en rektor må bære rollen som pedagogisk leder og vektlegge både elev- og medarbeiderperspektivet. En leder skal lede og oppnå resultater gjennom andre, mener hun.

Riktig rektor? har intervjuet suksessrike rektorer med ulikt ståsted, og som bruker ulike metoder for sin ledelse. Felles for dem alle er at de ser positivt på sin lederoppgave, de begeistrer og oppnår gode resultater.

Denne boka bør leses av alle som jobber i skolen og som ønsker at nettopp sin skole skal bli den beste.

Charterfeber – det absolutte lavmål!

Jeg kom til å bli sittende å se på programmet Charterfeber som går på TV3… Å Herre Gud! Hvordan er det mulig å sende et slikt program?

De menneskene som portretteres er så til de grader prototypen på norsk, harry-syden-oppførsel at det er til å bli riktig så kvalm av. Men det er kanskje det som er meningen  at vi skal bli kvalme av våre egne landsmenn, eller er det faktisk slik at dette programmet har livets rett fordi mange mennesker faktisk følger med, og synes det er helt all right å vise «vanlige nordmenn» på tur som drikker seg drita fulle?

Hvor patetisk er det ikke å se en middelaldrende mann som sitter og snøvler og småsynger ved et bord sammen med to utspjåkete eldre damer. For ikke å snakke om utagerende ungdom som kliner med alle de kommer over og står og skriker eller kler av seg.

Enda verre er det med disse to såkalte kjendisene «Charter-Svein» og Hilde Jørstad (som vist nok er med for 5. gang). Dette er to svært utagerende og høyrestede mennesker som farer rundt og tuller som små drittunger, nei jeg gir meg ende over…

Klassekampen er Norges beste papiravis

Mange går fortsatt rundt og tror at Klassekampen er en ekstremt venstreradikal, indoktrinerende og kommunistisk avis. Men slik er det ikke lenger.

Avisen representerer det ypperste av journalistisk arbeid, og inneholder de beste samfunnskritiske og reflekterte artikler som finnes på trykk i dagspressen i Norge i dag. Dette gjenspeiles også i det stadig økende opplaget.

Går i dybden
Ja, de har vært og er forsatt venstresidas avis, og man finner mange saker som går i dybden på tema som man normalt ikke vil finne i så stor grad i andre aviser. Bare se hovedoppslaget på forsiden av avisen jeg har avbildet her. Men avisen setter også søkelyset på resten av den politiske verden, og lar alle som ønsker få komme til orde.

Det jeg kanskje liker best er at de ikke så lett følger i kobbelet til de andre avisene og TV-mediene når det handler om dagsaktuelle saker. Ofte klarer Klassekampen å se sakene fra en litt annen synsvinkel, og stiller ofte spørsmålstegn ved andre mediers framstilling.

Bøker og litteratur
Kulturstoffet setter jeg ekstra stor pris på. Det er grundige analyser av ulike kunst- og kulturinnslag, og de er utrolig gode på bokomtaler. I Klassekampen vil du finne stoff om et mye større spekter av bøker en det som vanligvis kommer i andre medier. De har også hver lørdag et eget bilag som kun handler om bøker og litteratur.

Dagens Klassekampen har jeg kost meg spesielt mye med. Det hadde stor variasjon av interessante tema og kommentarsaker. En av de aller beste kronikker jeg noen gang har lest sto i dagens utgave: Pengefølelsen, av Eivind Roskraft og Terje Bongard.  Det var virkelig en kronikk til ettertanke. Denne kronikken finner du ikke på nettet. Kun i papirutgaven! Ja, det vil si – dersom du klikker på bildet av artikkelen her i min blogg, så kan du kanskje klare å lese teksten.

Ellers vil jeg trekke fram den tankevekkende artikkelen om hvordan forfattere «utdannes» her i Norge. Ronny Spaans stiller spørsmål ved om vi er i ferd med å fabrikkere forfattere og undergrave den frie forfatterrollen ved hjelp av skrivekurs, forfatterakademi og at stadig flere som er ansatt i forlagsbransjen selv blir forfattere. Til slutt vil alle tenke og skrive likt, og det helt unike, de spennende fortellerstemmene som ser ting på nye måter kan utebli…

Ellers hadde lørdagsutgaven en svært dyptgående omtale av boka «Med penn og pistol». En ny biografi om Jonas Lie som var nazipolitimester under okkupasjonen. Dette er spennende stoff for historieinteresserte. Boka er skrevet av Bernt Rougthvedt.

Enda et tema Klassekampen stadig kommer tilbake til fra ulike synsvinkler er dagens skole, spesielt videregående opplæring. Pøbelideolog Eddi Eidsvåg vil ha et alternativ til dagens videregående skole for skoletrøtte sto det å lese om i lørdagens utgave. Smack! Klassekampen er underholdende, informerende og en deilig, god gammeldags papiravis som må nytes! Muligens er navnet blitt utdatert, kanskje dere må finne på et nytt navn?

iPad’en, bøkene og jeg…

Etter å ha eid en iPad noen uker, er det blitt mer og mer klart for meg at den nok ikke kommer til å bli benyttet så mye til å lese bøker som jeg først forestilte meg.

Nå er det jo begrensende i seg selv at det finnes få (om noen) nye, og populære norske bøker å få tak i på dette mediet, så jeg vil nok komme tilbake med en fyldigere omtale av dette tema når det blir mulig å lese gode, norske bøker på iPad.

Snart noen norske, smarte tilbud?
Det som vil bli spennende å se etterhvert er om man får nye, smarte tilbud på iPad; virituelle «tidsskrifter» og bøker presentert på helt nye måter enn de tradisjonelle papirblader og -bøker. Jeg ønsker meg tilbud som ulike ordbøker, oppslagsverk, faglitteratur, romaner osv.

Analoge bøker
Gleden over alle papirbøkene mine er der fortsatt, eller skal vi nå kalle ikke-digitale bøker for analoge? Jeg elsker å sette meg ned med en inspirernde bok og fordype meg i den.  Bla, lese, se på bilder og studere.