

Koselig kakearbeid på bestemors nye kjøkken. Leon napper i mammas klær, han vil også se!


Koselig kakearbeid på bestemors nye kjøkken. Leon napper i mammas klær, han vil også se!
Hvorhen du går i li og i fjell
en vinterdag, en sommerkveld ved fjord og fossevell
Fra eng og mo med furutrær
til havets bryn med fisker vær, og til de hvite skjær
Møter du landet i trefarvet drakt
svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt.
Se en hvitstammet bjerk oppi lien
rammer stripen av blåklokker inn
mot den rødmalte stuen ved stien
det er flagget som vaier i vind.
Ja, så hvit som det hvite er sneen
og det røde har kvellsolen fått
og det blå gir sin farve til breen
det er Norge i rødt, hvitt og blått.
En vår-dag i en solskinnsstund
på benken i Studenterlund
der sitter han og hun
to unge nyutsprungne russ
to ganske nylig tendte bluss
i tredve grader pluss
Hunn er som en gryende forsommerdag
som farves av gjenskinnet fra det norske flagg.
Ja, så hvit som det hvite er kjolen
og så rød som det rø hennes kinn
hennes øine er blå som fiolen
hun er flagget som vaier i vind.
Han har freidig og lyslugget panne
og en lue i rødt har han fått.
Med en lyseblå tiltro til landet
står vår ungdom i rødt, hvitt og blått
Til ære for hver optimist
Vi tender gleden bluss tilsist
Med håpets lille gnist.
Det flammer som et drømmesyn
Det blinker som av tusen lyn
På himlen over by’n.
Det stiger av mørket et eventyrslott
Et fata morgana i rødt, hvitt og blått.
Som et regnbuens tegn over skyen
skal det engang i fremtiden stå.
Se det blinker igjen over byen
i det røde og hvite og blå.
Det spres ifra gaten og torget
over landet som nordmenn har fått.
Du skal engang få se gamle Norge
når det flammer i rødt, hvitt og blått.
«Norge i rødt, hvitt og blått» er en av Norges mest kjente nasjonale sanger. Sangen er mye brukt på 17. mai. Den er fra okkupasjonstiden 1941, skrevet av Finn Bø, Bias Bernhoft og Arild Feldborg.
«Det akutte menneske» er et sterkt fimportrett av legen Mads Gilbert og hans sterke engasjement i Gaza. Filmen er et politisk knyttneveslag midt i fleisen på norsk krigsdeltakelse.
Det er regissøren av «Heftig og begeistret», Knut Erik Jensen, som har laget filmen. Han har fotfulgt professoren, legenden, opprøreren, politikeren, naturmennesket og medmennesket Mads Gilbert som i snart 40 år har kjempet for å redde liv og skape en bedre verden, spesielt i Palestina. Det vises flere dramatiske episoder fra Gilberts legegjerning under Gaza-krigen som ikke tidligere er vist. Dette er svært sterke og blodige scener der det jobbes intenst for å lappe sammen svært skadede mennesker etter bombingen i Gaza.
Stemmene fra Gaza
Legene Mads Gilbert og Erik Fosse var de to eneste vestlige stemmene som rapportet fra Gaza under konflikten, fordi Israel hadde stengt vestlig presse ute. De ga i gjennomsnitt 15 intervjuer per dag, mens de jobbet i akuttmottaket på Gaza sykehus. Vi ser i filmen hvordan Gilbert snakker i mobiltelefonen, samtidig som han holder tak i blodtilførsler og gir komandoer til helsepersonell i arbeid.
Sterk film om en vanskelig konflikt
Det er ikke mulig å se denne dokumentaren uten å bli berørt og tenke: hvordan er det mulig at denne konflikten har fått foregå så lenge, og at tilstanden for palestinerne fortsatt er så vanskelig? Det er en skam at Israel har fått lov til å bygge nye murer for å hindre et helt folks bevegelsesfrihet.
Filmen viser også Mads Gilberts på foredragsreiser til USA, høyskoleundervisning i medisin, opplæring i akuttmedisin i katastrofeområder. Han blir intervjuet på amerikansk TV, og jeg måtte jo le da han sa på TV at det skjer ingen forandring før Obama reiser ned til Gaza og sier som Kennedy sa på 1960-tallet: I’m a palestinian! (Ich been ein berliner.)
De viktige tingene i livet
De viktige tingene i livet er mat, kjærlighet og soledaritet, sier Gilbert når filmen viser han i de stundene han henter inspirasjon og nye krefter i nordnorsk natur. Han svømmer i vann og fanger fisk som han steker på bålet mens sola går ned i havet. Alle mennesker bør få oppleve slik fred som vi har i Norge, mener han.
Filmen er et sterkt portrett av et menneske med sterke meninger og motet til å si hva han mener.
Publisert i fattigdom, Filmomtale, helse, media, natur, politikk, reiser, samfunn
Merket med akuttmedisin, Erik Fosse, Gaza, Israel, kjærlighet, Knut Erik Jensen, krig, Mads Gilbert, medmenneskelighet, Palestina, soledaritet, Tromsø
Med pomp og prakt ble Prins William av Storbritannia viet til sin kjære Kate idag. Likevel stemningen mellom brud og brudgom er enkel og kjærligheten stråler mellom dem. En stor kontrast til vielsen melom Lady Diana og Willimas far, kronprins Charles.
Kjærligheten lenge leve, og jeg ønsker lykke og et langt liv til det flotte prinseparet!
Som det ble sagt av en av de som forrettet under vielsen: hver vielse er kongelig for dem det gjelder. Så på denne dagen passer det fint å minnes sin egen vielse og glede seg over at man er så heldig å få dele livet med en man elsker. Jeg var så heldig å få ekte min prins!



Flott å kunne se teater på TV. Men, spørs om det ikke ble litt langtekkelig, til tross for glimrende skuespillerprestasjoner.
NrK1 viste i kveld «Lang dags ferd mot natt» av Eugene O’Neill som handler om en familie med to sønner som gjennom et døgn forteller sin historie gjennom ulike betroelser. Dette er en Riksteateroppsetning som er filmet uten publikum står det i programmet. Filmingen varte i en uke. Fjernsynsversjonen av teaterstykket varer i nesten 3 stive timer. Jeg mener stykket kunnet vært kuttet med minst en time, uten at verken handlingen eller skuespillet ville blitt noe særlig dårligere…
Morfinmisbruker
Moren, som spilles av Liv Ullmann, sliter med at hun mistet et barn fordi hun fulgte med sin mann på turné i stedet for å passe barna sine. Hun misbruker morfin i skjul, noe både sønnene og mannen hennes likevel vet.
Faren kaller den eldste sønnen for taper, fordi han er alt for glad i alkohol. Den yngste sønnen viser seg å ha tuberkolose. Det samme som hans morfar døde av.
Spenningene mellom familiemedlemmene
Stykket handler om spenningene mellom familiemedlemmene og deres tragedier. Likevel er det kjærligheten dem i mellom som er limet som holder familien sammen.
Familien Tyrone holder til i sitt forfalne sommerhus, og moren Mary har nylig vært til avrusing for sitt misbruk. Mannen og sønnene håper hun skal klare å holde seg denne gangen, men hun må stadig opp å «fikse på håret». Hun blir mer og mer ruset og hennes tragedie blir gradvis avdekket. Liv Ullmann tolker rollen mesterlig. Bjørn Sundquist er en mektig motspiller som hennes mann James Tyrone. En fallert skuespiller som er utrolig gjerrig.
Sønnene
Jeg er ikke så sikker på om jeg likte Anders Baasmo Christiansens tolkning av den eldste sønnen. Det ble for voldsomt noen ganger. Språket hans ble også litt for likt det han har hatt i en del ulike fjernsysserier, og passet ikke helt inn etter min mening.
Den yngste sønnen ble spilt av en for meg forholdsvis ukjent skuespiller, Pål Sverre Valheim Hagen. Han framstilte en sartere personlighet. Morens «minstebarn» – gutten hun aldri skulle ha født, fordi hun ville bli straffet, og farens yndling. Jeg hadde litt problemer med hans måte å spille glad og lei seg – det var noen ganger vanskelig å se forskjell – han lo/gråt rett som det var…
Selvbiografisk
«Lang dags ferd mot natt» ble skrevet av Eugene O’Neill i 1941, og hevdes å være selvbiografisk.
Eugene O’Neill hadde selv tuberkolose, og moren hans var avhengig av morfin. Både han selv, faren og storebroren skal ha vært alkoholikere. O’Neill begynte å skrive som en måte å flykte på da begge foreldrene og broren døde i løpet av en treårsperiode. «Lang dags ferd mot natt» er et skuespill som lykkes godt i å formidle medfølelse, forståelse og tilgivelse. Stykkets siste replikk er utrolig trist. Mary Tyrone tenker tilbake på ungdomstiden sin og sier:
“Det var om vinteren det siste året. Men om våren skjedde det noe. Jo, nå husker jeg. Jeg ble forelsket i James Tyrone og var så lykkelig en stund.”
Hvorfor må det være så gamle teaterstykker?
Jeg lurer på hvorfor det så sjeldent settes opp teaterstykker med utgangspunkt i vår egen tid. Det skal alltid være noe fra skikkelig gamledager og gjerne utenlandske forfattere. Finnes det ikke noen som skriver moderne for norsk teater?
(Bildene er lånt fra NrK1 sin omtale av stykket. Foto: Leif Gabrielsen/Riksteatret)
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.