Tag Archives: Liv Ullmann

En av litteraturens vakreste kjærlighetshistorier

Historien om Kristina fra Duvamåla og Karl Oskar fra Korpamoen er en av de vakreste kjærlighetshistorier fortalt mellom bokpermer. 

Historien deres starter i et fattig-Sverige på 1840-tallet. Karl Oskar tar over farens gårdsbruk, og fortsetter å bryte stein på stein, slik faren gjorde og som til slutt gjorde han til krøpling. Uansett hvor mye stein som ryddes vekk, nye steiner dukker opp, og det er et svare strev med å pløye marken og få til nok avlinger.

Sult og nød
Det er sult og nød, små flokker av fattingunger går fra gård til gård for å tigge noe å spise, folk har lite eller intet å avse. Været og klimaet slår feil, det blir smått med avlinger. Karl Oskar og Kristina opplever å miste sin egen datter fordi de ikke har nok mat, og fordi barnet kom til å ete av en byggmelsgrøt som sto til svelling. Barnet forspiste seg, og grøten fortsatte å ese i magen hennes til den sprakk.

Datterens død får dem til å reise
Datterens død er hendelsen som for alvor får Karl Oskar til å vurdere å utvandre til Nord Amerika. Kristina er meget skeptisk, men også hun forstår at livet muligens kan bli bedre over det store havet.

Vilhem Mobergs Utvandrerne/Innvandrerne/Nybyggerne er et storsalgent verk om Sveriges sosiale og befolkningsmessige forhold på 1800-tallet, og beskrivelsen av reisen over havet og nybyggingen i Amerika er levende og svært godt fortalt.

Filmatisert
Bøkene ble gitt ut i 1949, og i 1954 kom de ut på norsk. I 1970 – 71 ble det laget film av materialet, en fantastisk filmberetning av Jan Troell. Jeg fant igjen bøkene utgitt på norsk av Den norske bokklubben på et loppemarked, og fikk mange flotte lesestunder.

Størst av alt er kjærligheten
Tilbake til mitt utgangspunkt, kjærligheten mellom Karl Oskar og Kristina. Gjennom alle strabaser og utfordringer, mange barnefødsler og misfall, holder disse to kjærlig sammen og er alltid «de godaste venner». For Karl Oskar er Kristina lyspunktet i tilværelsen, for Kristina er Karl Oskar den gode og sterke støtten – og ja, hun syntes også han flere ganger var en stabukk, men likevel respekterte han henne når det virkelig gjaldt.

Vilhelm Moberg har en uendelig fin måte å beskrive samlivet mellom mann og kvinne i denne historien, og jeg blir slått av hans enorme menneskeinnsikt, og naturlige måte å beskrive deres liv.

Du bør unne deg å lese dette verket på nytt om du kanskje har lest det en gang for lenge siden, eller se filmene, som også finnes til salgs på DVD. Max von Sydow i rollen som Karl Oskar og Liv Ullmann som Kristina har gitt liv til nybyggerparet, et skuespill og innlevelse som for alltid vil bli husket.

Et fantastsk innblikk i hvordan det er å måtte forlate sitt land
Både bokverket og filmene gir et fantastisk innblikk i hvordan det er å måtte forlate det kjente og kjære for å kunne få et bedre liv i et helt nytt land. Strevet for å bygge og bo og dyrke opp marka, og lykken over et land der alle mennesker er å regne som likeverdige medborgere.

Mye av det som fortelles om utvandringen til Amerika kan godt overføres til folk som må flykte fra vanskelige forhold i dag, for å finne seg et annet levelig sted på jorda. Det er rart det skal være så vanskelig å se likhetene, og behovene. De fleste ønsker bare å få leve et liv, bygge seg et hjem og jobbe for sin familie og egen lykke, men også derigjennom å bygge samfunnet.

Toril Brekkes romaner om utvandringen til Amerika
Utvandringen fra Norge og Sverige har det samme utgangspunktet, og mye er skrevet og fortalt om dette. Men da jeg leste Toril Brekkes romaner, Drømmen om Amerika (2006) og Gullrush (2008), ble jeg ganske skuffet. Jeg forstår det slik at forfatteren har lagt ned mye arbeid i forundersøkelser, og hun reiste til USA og gjennom de områdene de første norske innvandrerne dro, men bøkene hennes faller igjennom etter min smak. Hun har laget for kompliserte personfortellinger, og mye av det virker ekstra konstruert og overdrevet.

Merkelig setningsbygning
Det som plagde meg mest i Toril Brekkes bøker er en svært merkelig og oppkonstruert setningsbygning. Det ble dessverre veldig irriterende under lesningen, selv om mye av fortellingene er interessante og spennende.

Det ble derfor en lise og en god avreagering å lese Vilhelm Mobergs verk på nytt. Det er nok foreløpig, i mine øyne, den aller beste beretningen om utvandringen til Nord-Amerika.

Lang dags ferd mot natt

Flott å kunne se teater på TV. Men, spørs om det ikke ble litt langtekkelig, til tross for glimrende skuespillerprestasjoner.

NrK1 viste i kveld «Lang dags ferd mot natt» av Eugene O’Neill som handler om en familie med to sønner som gjennom et døgn forteller sin historie gjennom ulike betroelser. Dette er en Riksteateroppsetning som er filmet uten publikum står det i programmet. Filmingen varte i en uke. Fjernsynsversjonen av teaterstykket varer i nesten 3 stive timer. Jeg mener stykket kunnet vært kuttet med minst en time, uten at verken handlingen eller skuespillet ville blitt noe særlig dårligere…

Morfinmisbruker
Moren, som spilles av Liv Ullmann, sliter med at hun mistet et barn fordi hun fulgte med sin mann på turné i stedet for å passe barna sine. Hun misbruker morfin i skjul, noe både sønnene og mannen hennes likevel vet.

Faren kaller den eldste sønnen for taper, fordi han er alt for glad i alkohol. Den yngste sønnen viser seg å ha tuberkolose. Det samme som hans morfar døde av.

Spenningene mellom familiemedlemmene
Stykket handler om spenningene mellom familiemedlemmene og deres tragedier. Likevel er det kjærligheten dem i mellom som er limet som holder familien sammen.

Familien Tyrone holder til i sitt forfalne sommerhus, og moren Mary har nylig vært til avrusing for sitt misbruk. Mannen og sønnene håper hun skal klare å holde seg denne gangen, men hun må stadig opp å «fikse på håret». Hun blir mer og mer ruset og hennes tragedie blir gradvis avdekket. Liv Ullmann tolker rollen mesterlig. Bjørn Sundquist er en mektig motspiller som hennes mann James Tyrone. En fallert skuespiller som er utrolig gjerrig.

Sønnene
Jeg er ikke så sikker på om jeg likte Anders Baasmo Christiansens tolkning av den eldste sønnen. Det ble for voldsomt noen ganger. Språket hans ble også litt for likt det han har hatt i en del ulike fjernsysserier, og passet ikke helt inn etter min mening.

Den yngste sønnen ble spilt av en for meg forholdsvis ukjent skuespiller, Pål Sverre Valheim Hagen. Han framstilte en sartere personlighet. Morens «minstebarn» – gutten hun aldri skulle ha født, fordi hun ville bli straffet, og farens yndling. Jeg hadde litt problemer med hans måte å spille glad og lei seg – det var noen ganger vanskelig å se forskjell – han lo/gråt rett som det var…

Selvbiografisk
«Lang dags ferd mot natt» ble skrevet av Eugene O’Neill i 1941, og hevdes å være selvbiografisk.

Eugene O’Neill hadde selv tuberkolose, og moren hans var avhengig av morfin. Både han selv, faren og storebroren skal ha vært alkoholikere. O’Neill begynte å skrive som en måte å flykte på da begge foreldrene og broren døde i løpet av en treårsperiode. «Lang dags ferd mot natt» er et skuespill som  lykkes godt i å formidle medfølelse, forståelse og tilgivelse. Stykkets siste replikk er utrolig trist. Mary Tyrone tenker tilbake på ungdomstiden sin og sier:

“Det var om vinteren det siste året. Men om våren skjedde det noe. Jo, nå husker jeg. Jeg ble forelsket i James Tyrone og var så lykkelig en stund.”

Hvorfor må det være så gamle teaterstykker?
Jeg lurer på hvorfor det så sjeldent settes opp teaterstykker med utgangspunkt i vår egen tid. Det skal alltid være noe fra skikkelig gamledager og gjerne utenlandske forfattere. Finnes det ikke noen som skriver moderne for norsk teater?

(Bildene er lånt fra NrK1 sin omtale av stykket. Foto: Leif Gabrielsen/Riksteatret)