Tag Archives: Riksteateret

Lang dags ferd mot natt

Flott å kunne se teater på TV. Men, spørs om det ikke ble litt langtekkelig, til tross for glimrende skuespillerprestasjoner.

NrK1 viste i kveld «Lang dags ferd mot natt» av Eugene O’Neill som handler om en familie med to sønner som gjennom et døgn forteller sin historie gjennom ulike betroelser. Dette er en Riksteateroppsetning som er filmet uten publikum står det i programmet. Filmingen varte i en uke. Fjernsynsversjonen av teaterstykket varer i nesten 3 stive timer. Jeg mener stykket kunnet vært kuttet med minst en time, uten at verken handlingen eller skuespillet ville blitt noe særlig dårligere…

Morfinmisbruker
Moren, som spilles av Liv Ullmann, sliter med at hun mistet et barn fordi hun fulgte med sin mann på turné i stedet for å passe barna sine. Hun misbruker morfin i skjul, noe både sønnene og mannen hennes likevel vet.

Faren kaller den eldste sønnen for taper, fordi han er alt for glad i alkohol. Den yngste sønnen viser seg å ha tuberkolose. Det samme som hans morfar døde av.

Spenningene mellom familiemedlemmene
Stykket handler om spenningene mellom familiemedlemmene og deres tragedier. Likevel er det kjærligheten dem i mellom som er limet som holder familien sammen.

Familien Tyrone holder til i sitt forfalne sommerhus, og moren Mary har nylig vært til avrusing for sitt misbruk. Mannen og sønnene håper hun skal klare å holde seg denne gangen, men hun må stadig opp å «fikse på håret». Hun blir mer og mer ruset og hennes tragedie blir gradvis avdekket. Liv Ullmann tolker rollen mesterlig. Bjørn Sundquist er en mektig motspiller som hennes mann James Tyrone. En fallert skuespiller som er utrolig gjerrig.

Sønnene
Jeg er ikke så sikker på om jeg likte Anders Baasmo Christiansens tolkning av den eldste sønnen. Det ble for voldsomt noen ganger. Språket hans ble også litt for likt det han har hatt i en del ulike fjernsysserier, og passet ikke helt inn etter min mening.

Den yngste sønnen ble spilt av en for meg forholdsvis ukjent skuespiller, Pål Sverre Valheim Hagen. Han framstilte en sartere personlighet. Morens «minstebarn» – gutten hun aldri skulle ha født, fordi hun ville bli straffet, og farens yndling. Jeg hadde litt problemer med hans måte å spille glad og lei seg – det var noen ganger vanskelig å se forskjell – han lo/gråt rett som det var…

Selvbiografisk
«Lang dags ferd mot natt» ble skrevet av Eugene O’Neill i 1941, og hevdes å være selvbiografisk.

Eugene O’Neill hadde selv tuberkolose, og moren hans var avhengig av morfin. Både han selv, faren og storebroren skal ha vært alkoholikere. O’Neill begynte å skrive som en måte å flykte på da begge foreldrene og broren døde i løpet av en treårsperiode. «Lang dags ferd mot natt» er et skuespill som  lykkes godt i å formidle medfølelse, forståelse og tilgivelse. Stykkets siste replikk er utrolig trist. Mary Tyrone tenker tilbake på ungdomstiden sin og sier:

“Det var om vinteren det siste året. Men om våren skjedde det noe. Jo, nå husker jeg. Jeg ble forelsket i James Tyrone og var så lykkelig en stund.”

Hvorfor må det være så gamle teaterstykker?
Jeg lurer på hvorfor det så sjeldent settes opp teaterstykker med utgangspunkt i vår egen tid. Det skal alltid være noe fra skikkelig gamledager og gjerne utenlandske forfattere. Finnes det ikke noen som skriver moderne for norsk teater?

(Bildene er lånt fra NrK1 sin omtale av stykket. Foto: Leif Gabrielsen/Riksteatret)

Sangen om den røde rubin

Det var en underlig følelse å sette seg ned i en teatersal for å se teaterstykket «Sangen om den røde rubin». Et stykke basert på Agnar Mykles berømte roman med samme navn. Jeg lurer på om Agnar Mykle ville likt dette stykket…

Det er Riksteatret som har satt opp stykket som nå snart er ferdigturnert. Vi fikk billetter i julegave til forestillingen som fant sted på Jessheim Kultursenter.

Skandaløs roman i sin samtid
Romanen, Sangen om den røde rubin, kom ut i 1956. Den handler om en ung manns vandring i verden og hans seksuelle forhold til ulike kvinner, og den store kjærligheten. Boka ble gjenstand for diskusjon helt opp til Storting og regjering. Både utgiver og forfatter endte opp med å bli stilt for retten, fordi mange mente boka gikk for langt i detaljerte, seksuelle beskrivelser. I det puritanske femtitallet i Norge var dette helt uhørt, og i tillegg var det åpenbart at romanen bygde på selvopplevde hendelser,  og at andre personer var lett gjenkjennbare.

Boka ble bedømt som utuktig i byrettet og beslaglagt av politiet. Høyesterett  var imidlertid av en annen oppfatning og friga boken igjen et halvt år etter. I løpet av sin forbudstid ble boka en farsott og Agnar Mykle en litteraturens superkjendis. Dessverre ble nok alt oppstyret trolig for mye for forfatteren. Muligens kan han ha planlagt en triologi om Ask Burlefot. Lasso rundt fru luna, var den første boka. Den inneholdt like mye erotiske beskrivelser som Sangen om den røde rubin, men den ble aldri gjenstand for samme oppstuss. Agnar Mykle ga kun ut en roman til, Rubicon, som kom i 1965. Mange mener den var en slags fortsettelse på Rubinen, men hovedpersonen hadde byttet navn.

En umulig oppgave å gjengi Sangen om den røde rubin på scenen?
Sangen om den røde rubin er en av norgeshistoriens største romaner, og innholder mange perler av stor litterær kvalitet. Hvordan vil dette stoffet ytre seg som bakgrunn for et teaterstykke? Det sier seg selv at det er en umulig oppgave å gjengi boka på scenen, men Morten Borgersens dramatisering og oppsetning har gode kvaliteter som fint klarer å gi et godt uttrykk for essensens i Mykles roman, men det er nok likevel langt fra den storhet over stykket som man kan si romanen har.

Mye av den humoren og sårheten som ligger i den litterære teksten er dessverre fraværende, og gjør derfor selve historien litt kjedelig. Ask Burlefot spilles av Mattis Herman Nyquist, og han leverer et ypperlig spill og han viser en absolutt troverdig Ask. Jeg synes han fikk fram den usikre og noe klumpete væremåten til Ask på en glimrende måte. Bjørn Skagestads «Mannen i parken» som var en gjennomgangsfigur i stykket, ble godt spilt, men jeg vet ikke om jeg likte den figuren – han ble litt for overdrevent påtrengende i noen av scenene.

Tre ulike elskerinner
Asks tre elskerinner ble spilt av Mari Baade, Julia Schacht og Ida Cecilie Clem. Alle disse leverte flott skuespill og passet fint inn i scener der de tre omtrent samtidig illustrerte erotiske situasjoner, og mange av Asks motsetningsfylte valg og kvaler i forhold til å finne «livets røde rubin». Også Yngve Berven var god i sin rolle som Asks venn Daniel. Han sto for flere av de vittige innslagene.

Rollen som Embla kjedelig tolket
Dessverre synes jeg rollen som Embla, Asks store kjærligeht, ble kjedelig tolket av Line Verdal. Det ble for mye mekanisk spill og lite innlevelse. Skikkelsen Embla kunne vært mye røffere og tydelig spilt. Slik hun er beskrevet i romanen er hun en nærmest uoppnåelig, blasert og spesiell dame som Ask aldri kan tenke seg vil ha noe særlig med ham å gjøre.

Regissøren kunne benyttet seg av noe mer spennende musikk, det musikalske falt dessverre helt igjennom etter min smak. Men alt i alt var det likevel en severdig forestilling, men slett ikke på samme nivå som den litterære opplevelsen det er å lese Sangen om den røde rubin, igjen og igjen…