Lang dags ferd mot natt

Flott å kunne se teater på TV. Men, spørs om det ikke ble litt langtekkelig, til tross for glimrende skuespillerprestasjoner.

NrK1 viste i kveld «Lang dags ferd mot natt» av Eugene O’Neill som handler om en familie med to sønner som gjennom et døgn forteller sin historie gjennom ulike betroelser. Dette er en Riksteateroppsetning som er filmet uten publikum står det i programmet. Filmingen varte i en uke. Fjernsynsversjonen av teaterstykket varer i nesten 3 stive timer. Jeg mener stykket kunnet vært kuttet med minst en time, uten at verken handlingen eller skuespillet ville blitt noe særlig dårligere…

Morfinmisbruker
Moren, som spilles av Liv Ullmann, sliter med at hun mistet et barn fordi hun fulgte med sin mann på turné i stedet for å passe barna sine. Hun misbruker morfin i skjul, noe både sønnene og mannen hennes likevel vet.

Faren kaller den eldste sønnen for taper, fordi han er alt for glad i alkohol. Den yngste sønnen viser seg å ha tuberkolose. Det samme som hans morfar døde av.

Spenningene mellom familiemedlemmene
Stykket handler om spenningene mellom familiemedlemmene og deres tragedier. Likevel er det kjærligheten dem i mellom som er limet som holder familien sammen.

Familien Tyrone holder til i sitt forfalne sommerhus, og moren Mary har nylig vært til avrusing for sitt misbruk. Mannen og sønnene håper hun skal klare å holde seg denne gangen, men hun må stadig opp å «fikse på håret». Hun blir mer og mer ruset og hennes tragedie blir gradvis avdekket. Liv Ullmann tolker rollen mesterlig. Bjørn Sundquist er en mektig motspiller som hennes mann James Tyrone. En fallert skuespiller som er utrolig gjerrig.

Sønnene
Jeg er ikke så sikker på om jeg likte Anders Baasmo Christiansens tolkning av den eldste sønnen. Det ble for voldsomt noen ganger. Språket hans ble også litt for likt det han har hatt i en del ulike fjernsysserier, og passet ikke helt inn etter min mening.

Den yngste sønnen ble spilt av en for meg forholdsvis ukjent skuespiller, Pål Sverre Valheim Hagen. Han framstilte en sartere personlighet. Morens «minstebarn» – gutten hun aldri skulle ha født, fordi hun ville bli straffet, og farens yndling. Jeg hadde litt problemer med hans måte å spille glad og lei seg – det var noen ganger vanskelig å se forskjell – han lo/gråt rett som det var…

Selvbiografisk
«Lang dags ferd mot natt» ble skrevet av Eugene O’Neill i 1941, og hevdes å være selvbiografisk.

Eugene O’Neill hadde selv tuberkolose, og moren hans var avhengig av morfin. Både han selv, faren og storebroren skal ha vært alkoholikere. O’Neill begynte å skrive som en måte å flykte på da begge foreldrene og broren døde i løpet av en treårsperiode. «Lang dags ferd mot natt» er et skuespill som  lykkes godt i å formidle medfølelse, forståelse og tilgivelse. Stykkets siste replikk er utrolig trist. Mary Tyrone tenker tilbake på ungdomstiden sin og sier:

“Det var om vinteren det siste året. Men om våren skjedde det noe. Jo, nå husker jeg. Jeg ble forelsket i James Tyrone og var så lykkelig en stund.”

Hvorfor må det være så gamle teaterstykker?
Jeg lurer på hvorfor det så sjeldent settes opp teaterstykker med utgangspunkt i vår egen tid. Det skal alltid være noe fra skikkelig gamledager og gjerne utenlandske forfattere. Finnes det ikke noen som skriver moderne for norsk teater?

(Bildene er lånt fra NrK1 sin omtale av stykket. Foto: Leif Gabrielsen/Riksteatret)