Lisbeth Fallings Blogg

I 1963 var jeg sju år og begynte på skolen. Men dette skal handle om den sommeren før jeg begynte på skolen.

En jente som bodde i samme blokk som oss hadde fått en ny dukke. En helt spesiell dukke.

En slank damedukke
Den var veldig slank og så ut akkurat som en dame. Den hadde langt lyst hår og fine klær, og bittesmå høyhælte sko. Det var sånn stas å få være med å leke med jenta og kanskje få lov til å holde litt i den vidunderlige, nye dukken…

Dukken med det lange lyse håret
Hjemme fortalte jeg mor og far om den helt speselle dukken med det nydelige, lange, lyse håret og fine dameklær. Ja, jeg tror vel jeg maste litt om den dukken, og fikk nok fortalt dem ganske mange ganger at jeg også ønsket meg en slik dukke…

Så kom sommerferien, og mor og vi barna flyttet ut på en hytte utenfor byen. Det var rett ved stranda, og i nærheten av onkels kolonialhandel. Der koste vi oss masse, gikk på oppdagelseferd i butikken, fikk mye god mat og iskrem, og badet om dagene. Far kom i helgene, han måtte holde bilverkestedet sitt åpent i uka.

Far hadde med gaver
En fredag far kom, hadde han med en gave til meg og min bror. Broren min fikk en flott, rød lekebil, og jeg fikk også en pakke. Jeg var så spent! Jeg hadde en veldig snill pappa, og jeg gledet meg veldig til å åpne pakken.  Den var avlang og ikke så veldig stor. Hva kunne det være? Jeg åpnet pakken, og inni var det en avlang plasteske – med en Barbiedukke! En nydelig damedukke med øyenskygge, leppestift, perleøredobber, og gullstripet badedrakt! Men… Den hadde helt kort, mørkt hår!

Sorg over det korte håret
Jeg husker ennå denne blandingen av sorg og glede. Jeg var kjempeglad for at far hadde funnet på å gi meg en slik, ny og moderne Barbiedukke, men den hadde helt feil hår! Men jeg kunne jo slett ikke klage til far om håret på dukken, selv i mitt barnslige hode forsto jeg at dette ikke var en ting en far ville være spesielt opptatt av. Han var bare kjempestolt fordi han hadde funnet på å gi meg denne dukken, så jeg tror nok jeg klarte å være mest glad.

Ble veldig glad i Barbiedukken
Jeg ble svært glad i dukken. Jeg lekte med den sent og tidlig, og mor heklet drakter, og sydde kjoler til henne. Det var virkelig stas å leke med de andre jentene nå, for flere hadde fått seg en Barbie, og vi byttet klær og koste oss med dukkene.

Dukken ble borte
Så kom jeg i tenårene, og lekesaker ble ryddet opp på loftet, og dukken forsvant… Da jeg ble voksen og fikk egne barn, begynte jeg å lure på hvor dukken hadde tatt veien. Nei, mor og far fant den ikke igjen, og husket heller ikke om de hadde gitt den vekk. Borte var den…

Så i en alder av 55 år får jeg igjen en Barbiedukke i gave. Min snille datter og mann hadde vært i New York og kjøpt med seg en Barbie som skulle være en tro kopi av 1963-modell Barbie! En samler-Barbie.

Ble som barn igjen
Jeg ble som barn igjen, og måtte åpen esken og fikse og bytte parykker, for dette var en variant med tre parykker. Det var faktisk den lyse parykken som hadde den frisyren som var nærmest min opprinnelige Barbie. Både ansiktet og badedrakten var en tro kopi. Man skal jo helst ikke bryte esken dersom man skal øke samlerverdi, men skitt au – vitsen med dukken er jo nettopp minnene fra barndommen, og gleden ved å ta i og fiske litt med dukken 🙂