Det har vært en merkelig sommer. Været har vært ustabilt, og vi har hatt mye nedbør. Og vi har opplevd det mest grusomme som ingen kunne tenke seg skulle ramme vårt lille land!
Lenge har jeg latt være å skrive så mye her på bloggen, mine små og trivielle ting har liksom vært litt meningsløse mot bakteppet av all den sorg og jammer vi opplevde 22. juli.
Men nå når høsten nærmer seg og jeg har fått ting litt på avstand, så kjenner jeg på meg at; – jo, det er de små og nære ting som faktisk betyr noe. Det er jo de små gleder i hverdagen som er limet som får livet til å henge i hop. Jeg får også bekreftelse på det når jeg snakker med min unge sønn i telefonen. Han har reist ut i militæret som rekrutt, og det er de små og nære ting han savner. «Du må ikke ringe så ofte», sier han. «Da savner jeg det der hjemme så mye mer.»
Sommeren har likevel vært god, til tross for regnet og til tross for vonde hendinger. Vi har kost oss på hyggelig veterancampingtur med gode venner.
Vi må alle håpe at det vonde som har skjedd fører til at vi går inn i et mer skjerpet samfunn med hovedvekt på de gode verdier, og større samhold.
Lisbeth Fallings Blogg 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.