Category Archives: reiser

Bokomtale: Et mord i Kongo

En usannsynlig og fantastisk fortelling om et mord i Kongo, om to mistenkte nordmenn som framtrer som mystiske og med – muligens – noe urent mel i posen. Morten A. Strøksnes følger i nordmennenes fotspor og prøver å finne sannheten om en sak som  har rystet en hel verden. Strøksnes  beretning om sin egen reise, om Kongo og de menneskene og problemene han møter er svært interessant.

En kongolesisk sjåfør blir skutt på en landevei øst i Kongo. Dette skjer i mai 2009, og etter en stund blir to norske eventyrere fengslet mistenkt for å ha begått ugjerningen. De bedyrer sin uskyld og hevder at sjåføren ble skutt i et bakholdsangrep.

Et uvirkelig teater
Et uvirkelig teater av en rettssak starter, direkte overført til norske medier. Tjostolv Moland og Joshua French blir dømt til døden. To ganger til må de stå rettergang og blir dømt til døden alle gangene for mord og spionasje for den norske kongen.

De fleste i Norge (og sikkert også i mange andre land) har fått med seg dette snodige dramaet, der våre to landsmenn har havnet i fengsel, og norske utenriksmyndigheter har forsøkt å få dem hjem til soning, uten å lykkes.

Merkelig bevisførsel
Det mest makabre i saken, er etter min mening de merkelige rettssakene med en bevisførsel som ikke henger på greip, og et teatralsk opplegg med en haug tilskuere. Moland og French har nå sittet fengslet i Kongo siden mai 2009. Mange reportasjer om deres liv i fengselet er publisert, der det kommer fram at det er et rangsystem i fengselet, og at nordmennene har en viss status, bl.a. fordi de gjør sitt beste for å hjelpe medfanger som lider av ulike sykdommer.

Selv er Moland og French også rammet av sykdommer som parasitter i tarmsystemet og malaria, og Moland har hatt et alvorlig psykisk sammenbrudd.

Okapi, eller skogsjiraff. Regnes som Kongos nasjonaldyr. Boka har en flott beskrivelse av dette dyret som er så sky at det nesten ikke er mulig å få fatt på. Moland og French ble beskyldt for å ville stjele dyret.

Reiste selv til Kongo
Journalist og forfatter Morten A. Strøksnes reiste selv til Kishangani i Kongo for å prøve å finne mer ut om saken. Han forteller om det samfunnet han møter, og om hvordan kongoleserne oppfatter nordmenn og hvite utlendinger generelt. Boka inneholder mye interessant fakta om Kongo. Både  historie, fauna og landskap beskrives, samt møter med ulike landsbyer, og det offentlige Kongo, som for Strøksnes i flere sammenhenger framtrer som et mareritt.

De fleste nordmenn visste trolig lite eller ingenting om Kongo før mordsaken mot Moland og French ble kjent. Gjennom boka til Morten A. Strøksnes får du et grundig møte med dette afrikanske landet som har lidd mye under beligisk overherredømme. Du begynner å forstå hvorfor kongolesere gjør som de gjør og gjerne vil sette fast disse nordmennene for å vise seg fram for den vestlige verden, og for om mulig å tyne penger ut av den rike, norske staten.

Hvem drepte sjåføren?
Spørsmålet om Moland og French er skyldig eller ikke i mordet er et tema som undersøkes nøye av forfatteren som under sitt opphold i Kongo har flere møter og samtaler med nordmennene i fengselet, og med flere vitner. Gjennom Morten A. Strøksnes spennende beretning framtrer deres personlighet mer og mer. For leseren blir det mer og mer klart at det finnes mystiske omstendigheter rundt de to nordmennenes opphold og virksomhet i Uganda og Kongo, men det blir også mer og mer klart at det er svært vanskelig å forstå hvilket motiv de skulle hatt for å drepe sjåføren de var helt avhengig av for å komme seg gjennom jungelen.

Et mord i Kongo er en av de beste sakprosabøker jeg har lest om et av vår tids mest medieomtalte mordsak.

Norsk Volvo PV Klubb

Norsk Volvo PV Klubb har stand på Oslo Motor Show helgen 28. – 30. oktober på Norges Varemesse i Lillestrøm. Ta deg en tur innom standen for imformasjon og gratis blad.

Klubben gir ut PV-Magazinet med masse stoff om og bilder av Volvo PV og Duett. Et rykende ferskt EKSTRANUMMER av bladet med bildespesial fra klubbens 30-årige historie deles ut på standen på Norges varemesse.

Medlemskap i Norsk Volvo PV Klubb
Norsk Volvo PV klubb ble stiftet i 1980 i den hensikt å ta vare på eldre Volvo PV og Duett, biler fra 1944 til 1969, uansett stand og ombygning. Som medlem i klubben har du anledning til å treffe andre som ånder for å pusse opp og restaurere Volvo-biler. Noe av hovedhensikten er også det sosiale rundt bilen. Så du som synes det koselige ved nostalgien og kjøreturene er det fine, har mye å glede deg over.

Det arrangeres et hovedtreff hvert år med konkurranser, rebusløp og utstilling av biler. Det arrangeres også kjøreturer og litt lengre reiser i fellesskap. Mye av det sosiale og verkstedstreffene holdes i de såkalte lokalavdelingene. Noen har faste ukedager med uformelt treff, andre setter opp noen datoer til ulike arrangementer og gjøremål.

Dersom det ikke finnes en lokalavdeling i din nærhet, kan du selv være med å opprette en slik. Det er noen formelle krav knyttet til opprettelse av en slik lokalavdeling. Det finner du i klubbens vedtekter, du kan også henvende deg til klubbens formann, Wenche K. Fagerlid, tlf: 63 98 62 59. E-post: formann@norksvolvopvklubb.no

Innmeldingsavgift 1. gang kr. 100,-
Medlemsavgift per år kr. 300,-
Familiemedlemskap kr. 50,-

Charterfeber – det absolutte lavmål!

Jeg kom til å bli sittende å se på programmet Charterfeber som går på TV3… Å Herre Gud! Hvordan er det mulig å sende et slikt program?

De menneskene som portretteres er så til de grader prototypen på norsk, harry-syden-oppførsel at det er til å bli riktig så kvalm av. Men det er kanskje det som er meningen  at vi skal bli kvalme av våre egne landsmenn, eller er det faktisk slik at dette programmet har livets rett fordi mange mennesker faktisk følger med, og synes det er helt all right å vise «vanlige nordmenn» på tur som drikker seg drita fulle?

Hvor patetisk er det ikke å se en middelaldrende mann som sitter og snøvler og småsynger ved et bord sammen med to utspjåkete eldre damer. For ikke å snakke om utagerende ungdom som kliner med alle de kommer over og står og skriker eller kler av seg.

Enda verre er det med disse to såkalte kjendisene «Charter-Svein» og Hilde Jørstad (som vist nok er med for 5. gang). Dette er to svært utagerende og høyrestede mennesker som farer rundt og tuller som små drittunger, nei jeg gir meg ende over…

Høsten er en fin tid

Jeg har alltid vært glad i høsten. Selv om sommeren er en deilig tid med mange fine opplevelser, så er høsten starten på så mye. Man tar fått på jobb og nye oppgaver med fornyet styrke.

Skolen starter igjen, og høsten er tiden for å kanskje begynne på et kurs eller være kreativ på andre måter. Man kan være mer inne med god samvittighet, og det blir mørkere om kveldene, så vi kan tenne lys og kose oss. For min del blir det mulighet for mer TV-titting igjen. Håper det kommer noen nye og spennende programmer som kan engasjere.

Kanskje blir det tid til å lage smykker igjen. Jeg har mange materialer og perler som har ligget godt gjemt og glemt her en tid. Jeg skal også jobbe mer med fotografi og lage meg fotobøker med ulike tema. Sommeren 2010 har vært svært begivenhetsrik med tur til USA og veterancamping, og jeg har tatt mange fine bilder som jeg gjerne vil få brukt i flere sammenhenger enn bare å ha dem liggende på datamaskinen.

Menneskers forhold til dyr

Jeg slutter aldri å undre meg over hvilke holdninger folk kan ha til dyr. Alt fra å menneskeliggjøre egne kjæledyr til å holde dyr i fangenskap.

Mange såkalte dyreelskere overdriver sin dyrevennlighet på en absurd måte. Med jevne mellomrom dukker det opp saker i media der spesielle, og gjerne enslige personer, har fylt opp huset sitt med hundre katter. De lever i en svinesti og både dyr og mennesker lider. Utgangspunktet var at de var glad i dyr og ville ta seg av husløse katter… Men ingen dyr trives ved å bli presset sammen på små arealer.

San Diego Zoo
I dyreparken i San Diego fikk jeg triste påminnelser om hvordan vi mennesker tror at vi eier dyra, og bruker dem til underholdning. De fleste dyrene der hadde alt for liten tumleplass til naturlig utfoldelse, og flere av dem viste tydelig frustrasjon og mangel på livsglede. Flere av dem hadde tydelige psykiske problemer. Bare titt på videoen av elefanten som har tvangsbevegelser. Og se den stakkars isbjørnen som var svært syk med magesyke og kvalme.

Syk isbjørn i San Diego Zoo.magesyke og kvalme. Folk sto bare og så på og synes det var morsomt!

Jeg hadde glemt mine tidligere opplevelser i andre dyreparker fordi det er så lenge siden jeg hadde besøkt dem, og fordi jeg husker best dyreparken i Kristiansand, der dyrene faktisk har det ganske fint. Men jeg kjenner at jeg er prinsipiell motstander av å holde dyr i dyreparker som underholdningsindustri. For det er jo det det er. Vi samler en masse rare, og eksotiske dyr fordi vi skal betale for å gå å se på dem. Det er jo helt absurd.

Den hvileløse tigeren som hadde et "frimerke" å leve på...

Hvor er amerikanske dyrevernere i forhold til sine egne dyreparker?
Det var sjokkerende å se hvordan dyrene hadde det i den kjempestore dyreparken i San Diego. Amerikanerne som står på barrikadene for å redde dyr, som er så sterke motstandere av hvalfangst og som har store, aktive  dyrevernorganisasjoner, de samler en stor mengde dyr til livslagt fangenskap og et svært trist liv…

Klikk på bildet av isbjørnen, så ser du hvor pjuskete og elendig den er.

Den syke isbjørnen bæsjer til store tilrop fra publikum.

Kosthold på Amerika-tur

Deilig sjømat på meksikansk "cantina" i "Old town", San Diego.

De fleste som kjenner meg vet at jeg lever på LCHF-kosthold. Det har jeg gjort siden 1. september 2009. Bokstavene står for «Low carb, high fat», også kalt lavkarbokosthold, hvilket egentlig er litt misvisende, for det er vel så viktig at man spiser nok fett, som at man spiser lite karbohydrater. Hovedregelen er at måltidene skal inneholde ca 80% fett, 18% protein og 2% karbohydrater. En annen huskeregel er å ikke spise mer enn 72 gram karbohydrater per dag. Om man skal slanke seg bør man ikke overskride 20 gram karbohydrater per dag. Men altså, man skal spise MYE fett!

Jeg har klart meg veldig fint siden jeg startet på dette kostholdet her i Norge. Jeg spiser ikke brød, poteter, pasta, ris, hvetemel eller sukker. Jeg spiser MYE smør, fløte, rømme og ost. Jo større fettprosent jo bedre. Faktisk kan man leve nærmest på ost alene, men det blir jo litt kjedelig i lengden. (Jeg har skrevet flere bloggposter der jeg beskriver målitider med oppskrifter, så om du lurer konkret på hva man kan spise kan du finne mer info om dette i bloggen min.)

Et typisk amerikansk måltid, hamburger med pommes frites. Som LCHF-spiser er det ikke mye på denne tallerkenen som kan spises. Det er bare selve hamburgeren, salaten og osten, hamburgerbrødet og pommes frites ble igjen på tallerkenen.

Fast food-helvete i USA
Så reiste vi til USA… Jeg visste jo på forhånd at amerikanerne lever på mye fast food, hamburgere osv. Så det var jo ingen bombe, og jeg var forberedt på at jeg kanskje måtte spise litt karbo i ny og ne, men jeg var slett ikke forberedt på hvor vanskelig det skulle bli å få nok fett! Det er nemlig fettet som gjør at jeg holder meg mett, og heller ikke får lyst til å spise karbohydrater. Amerikanerne har klokketro på at fettredusert mat er bra, derfor står det på omtrent alt du kan få tak i av varer at det er fettredusert. Vi måtte lete for å finne melk med normalt fettinnhold, eller kremfløte.

"Gourmet-middag" kjøpt på hotellets restaurant. Biffen var veldig stor og god, men tilbehøret var jo drepende kjedelig! Potetmos med hvitløk smakte skikkelig godt, men jeg spiste bare et par munnfuller av den. Sausen var tynn og fettfattig, og det var lite av den.

Rundt hotellet vårt var det mange fast food-tilbud av ulik kvalitet. Det beste var faktisk hamburgere. Vi bodde på et flott hotell med egen restaurant, men likevel var det mange som gikk ut i fast food-tilbudet for å spise, eller tok med på rommet. Alle måltidene inneholdt mye brød, pasta, eller andre karbohydrater, som frityrstekte skorper og sukker, og det var svært lite fett.  Fast food-tilbudet var klart billigere enn å spise på restauranten.

 

Mexikansk fast food som smakte helt forferdelig. Kjøttet smakte som trevler kokt i oppvaskvann!

Reddet av bacon, fete pølser og smør
Det som reddet meg var frokosten på hotellet. Der var det rikelig med bacon, og fete frokostpølser, og «scrambled eggs» – eggerøre.  Så jeg pøste på med ekstra smør – som de heldigvis hadde, for ost var det svært lite av. Det ble jo litt ensformig i lengden, men det var OK. Man kunne også få egendefinert «omelett» med diverse innhold, men røren de brukte så svært hvetemel-tykk ut, så det prøvde jeg ikke. Cluet var å få i meg så mye fett som mulig til frokost, slik at jeg holdt meg mett lenge utover dagen, og det fungerte fint. Da kunne jeg godt spise en hamburger til neste måltid, uten å spise noe særlig av brødet eller pommes frites.

Dette var det klart beste måltidet jeg spiste på USA-turen. Det var store reker gratinert i deilig smakfull ost. De lå på en seng med ris, som jeg ikke spiste opp, og det var hvitløksbrød til. Ett av brødene spiste jeg. Her var jeg kjempesulten! Og maten smakte herlig! Smøret som brødet var stekt i og all osten gjorde at måltidet hadde rikelige med fett.

De spedalskes øy

Spinálonga, de spedalskes øy

I ferieparadiset Kreta finnes en øy med en helt spesiell historie. Det er Spinalònga som ligger en kort båttur fra landsbyen Plàka. Fra 1903 til 1957 bodde det en koloni med leprasmittede mennesker her.

De greske myndighetene forviste dem som fikk diagnosen til øya slik at de ikke skulle utgjøre smittefare for andre.

Øya av Victoria Hislop
I romanen Øya, av Victoria Hislop, spiller Spinalònga en sentral rolle i en spennende og fargerik familiekrønike. Det starter med den unge Alexis som sammen med forloveden Ed reiser på en ferietur til Kreta. Alexis vet at hennes mor har familie på Kreta, og hun ønsker å prøve å finne ut noe mer om morens hemlighetsfulle fortid. Hun har aldri villet fortelle datteren noe om sin kretiske familie og herkomst. Men etter at datteren bønnfaller henne om å få vite mer, får hun med seg et brev til en eldre venn fra fortiden på Kreta. Alxis oppsøker henne, og får gjennom henne vite sannheten om morens bakgrunn.

Sykdom, tragedie og kjærlighet
Det viser seg at Alexis greske familie har opplevd svært mye som inneholder både sykdom og tragedie, men også kjærlighet. Alexis oldemor, Eleni, er en flink og elsket lærer i Plàka, men tragedien rammer henne, hun får lepra og må forlate sine to små døtre og sin kjære ektemann for å tilslutte seg leprakolonien på Spinalònga. Til sin store overraskelse finner hun et miniatyrsamfunn med demokratisk valgt leder, butikker, kafè, kirke og sykehus med gode leger på øya.

Beskrivelsen av livet i leprakolonien på Spinalónga sammenflettet med den greske familiens skjebne er svært spennende lesning. Også den greske kulturen får men et godt innblikk i. Dette er historien om en fryktet sykdom og hvordan man taklet den i en forholdsvis nær fortid. Det var først på slutten av 1950-tallet at man fant medikamenter som kunne helbrede lepra. Dette er en sykdom vi her i den vestlige verden nærmest har glemt, men den er fortsatt utbredt i fattige land i Asia.

Nytelse

Noen ganger klaffer et måltid så fortreffelig at det blir helt uforglemmelig. Hver bit du spiser smelter på tunga, og smakssammensetningen klaffer helt totalt. Vinen du drikker til er bare helt fantastisk. Den du deler måltidet med betyr alt for deg. Stunden er helt unik, livet er bare fullstendig skjønt! Det er slike øyeblikk du bestandig vil huske og ønsker å komme tilbake til. Akkurat slik var vårt siste måltid på Riche, vår yndlingsrestaurant på Gran Canaria. Der har de verdens deiligste biffkjøtt og tilbereder det til himmelske høyder!

Gran Canaria

 

KLIKK PÅ KARTET SÅ FÅR DU OPP ET STØRRE KART

Gran Canaria er ikke, som mange tror, den største øya på Kanariøyene. Det er Tenerife som er størst. Gran Canaria er den tredje største øya, men har størst befolkning. Gran Canarias hovedstad, Las Palmas er også hovedstaden for Kanariøyene.

Kanariøyene består av sju store øyer, og seks mindre; Tenerife, Lanzarote, Gran Canaria, Fuentevetura, La Palma, La Gomera og El Hierro. Hver av øyene har sin spesielle historie og egenart. Den minste øya, El Hierro, bruker nesten utelukkende energi fra solceller.

20 mil fra Afrika
Gran Canaria har størst tilstrømming av turister, særlig til den sydlige delen av øya der klimaet regnes for å være best og mest stabilt gjennom vinterhalvåret. Kanskje fordi øya ligger bare 20 mil fra Afrika.

Utsikt over Playa del Ingles mot Maspalomas

Folk fra de mer kjølige delene av Europa strømmer til dette ferieparadiset hver vinter for opptining og slaraffenliv. 10 millioner reisende passerer Las Palmas flyplass hvert år. Det er visst nok størst andel tyskere og briter som besøker øya, men andelen skandinaver er heller ikke liten.

Jordbrukslandskap på Gran Canaria

Ufortjent Harry-stempel
Kanariøyene og kanskje særlig Gran Canaria har fått et «Harry-stempel», muligens forståelig, men også noe ufortjent. Spesielt Playa del Ingles har fått dette stempelet, fordi det kommer veldig mange turister hit som har billige drikkevarer som hovedmål. Charterturismen, eller industrien, blir svært tydelig her. Men Gran Canaria har så mye mer å by på enn bare billig alkohol og soling.

«Canarios» et stolt folkeslag
Kanariene er et stolt folkeslag, som ikke er spesielt glad i å bli kalt for spanjoler. De føler seg mer innvadert av Spania enn inkludert. Språket er spansk. Ved siste opptelling (2006) var det 770 000 inbyggere på Gran Canaria hvorav 365 000 bor i hovedstaden Las Palmas. De spanske erobrerene hadde den romersk katolske troen med seg, og det er fortsatt hovedreligionen på øya.

Hovednæringen på Gran Canaria er turisme, men det eksporteres også noe jordbruksvarer. Vannforsyning er et økende problem, spesielt på grunn av stadig økende krav fra turister. Det er flere anlegg på øya som renser saltvann til bruk i husholdning og på hoteller. Drikkevann importeres og selges på flasker.

Ute ved kysten er det mange, lange og deilige sandstrender som benyttes av solhungrige turister, men landskapet har mye mer å by på for den som tør å utforske øye. Det er flere klimasoner dersom man beveger seg oppover i høyden. Gran Canaria har en unik flora, med mange blomster og trearter som kun finnes på øya.

Spansk kolonistyre
Kanariøyene var underlagt spansk kolonistyre gjennom flere hundre år, og det kom mange nybyggere fra Spania, Portugal, Frankrike og Italia. Colombus oppdagelse av Amerika på 1400-tallet førte til at Las Palmas havn på Gran Canaria ble et viktig knutepunkt. Øyene ble også plyndret med jevne mellomrom av sjørøvere, og flåter fra ande europeiske land. I Las Palmas finnes et museom over Colombus, som besøkte Gran Canaria en rekke ganger, visstnok på grunn av en kvinne.

 

Ficuskaktus, også kalt Mikke Mus-kaktus.

Det røde fargestoffet kochenille
Både kolonitiden og plyndringer førte til vanskelige økonomiske forhold, spesielt for Gran Canaria, men i 1825 ble et nytt produkt oppdaget, det røde fargestoffet kochenille. Det ble utvunnet fra en liten parasitt som holder til i kaktusplanter. Dette røde fargestoffet ble brukt i ulike produkter, alt fra drinker til sminke. Men allerede på 1870-tallet sank eksporten av kochenille fordi det ble oppfunnet syntetiske fargestoffer, og mange utvandret fra Kanariøyene.

Først etter Francos død på 1970-tallet ble det satset for fullt på turistnæringen som i dag er Gran Canarias viktigste næringsvei.

Mandeltre i blomstring oppe i fjellet på Gran Canaria.

Tanker i natten

Denne dagen (lørdag 9. januar) ble ikke helt slik jeg hadde tenkt meg den. Gubben og jeg hadde diverse fornuftige planer om viktige gjøremål. Vi skulle gjøre oss ferdig med sortering av bilag for firmene våre for å få sendt videre til regnskapsfører. Vi skulle plukke ned juletreet, og rydde bort julepynten. Vi skulle gjøre ærend på postkontoret og handle inn varer, og vi skulle fikse med ved.

Slik er det noen ganger, vi planlegger dagen, men ofte blir det likevel ikke slik vi tenkte… I stedet ble det gode gjerninger, hyggelige besøk og koselige overraskelser.

Den aller hyggeligste overraskelsen var at begge døtrene våre reiser til samme sted som oss på Kanariøyene. Så nå blir vår årlige slaraffenferie i syden mye hyggeligere enn vi hadde kunnet drømme om. Vi skal dele den med barn, svigerbarn og barnebarn! Vi gleder oss til hyggelig samvær ved bassengkanten, strandturer og hyggelige måltider sammen.

Så sitter jeg nå her i natten og ruller litt rundt på nettet og kikker på interiørblogger. Jammen mye koselig folk blogger om, og er opptatt av. Se på denne bloggen. Nydelig hvitt interiør med gammeldags preg. Sjekk denne bloggen også.

Tenker på om jeg er noe særlig opptatt av interiør? Vi har det vel mildest talt litt gammeldags og traust her i vårt laftede tømmerhus med bondemøbler fra Lom, rosemalte skap og bestefarsklokke.

Jo, jeg er nok litt opptatt av interiør, når alt kommer til alt. Opptatt av detaljer kanskje, men det er en arv fra min barndom, fra den lune koselige stua med tømmervegger, heklede duker og gardiner – faktisk mye hvitt mot treverk.

Julaften i vår koselige tømmerstue

Dessuten er det de tingene en har samlet gjennom et langt liv som det er hyggelig å pynte med og bruke. Når jeg får tenkt meg riktig godt om så er det en blanding jeg liker med minner fra ulike tider…

Så står fortsatt juletreet der, ikke meg i mot – jeg liker ikke så godt å rydde vekk jula 🙂