Bokomtale: Snøbarnet

En flott roman og en spennende historie som du ikke lett legger fra deg! Settingen er Alaska i 1920-årene. Et godt voksent ektepar har brent alle bruer, forlatt storbyen og alle kulturtilbudene, og kjøpt seg et lite småbruk for å bryte nytt land.

Det viser seg at de kanskje har flyktet fra noe, fra en stor sorg – barnet de fikk døde straks etter fødselen, og et nytt barn har ikke meldt sin ankomst.

Mabel, som kvinnen heter, orket ikke flere av de sosiale anledningene med glad barnelatter og stadig tilbakevendende spørsmål om sin egen fruktbarhet.

Iskaldt snølandskap
I det ensomme og iskalde snølandskapet de har flyttet til kan de få kjølt ned sin sorg og lengsel etter et barn… En dag, i nynøen blir de barnslige og koser seg med å bygge en snøjente. De setter på henne votter, og Mabel finner et vakkert blått skjerf som søsteren hennes har strikket. Mannen former et vakkert og naturtro pikeansikt. Kvinnen farger leppene røde. Sammen skapte de henne… De ser den fine snøfiguren fra vinduet. Med ett er hun borte! Mabel går ut og ser bare litt som står igjen av snøen der de hadde satt jenta, men fra skogkanten skimter hun en liten pikeskikkelse i blå kåpe og – skjerfet og vottene fra snøjenta!

Utrolig gripende historie
Dette er starten på en utrolig gripende historie som har paralleller til et russisk eventyr. Naturskildringene av både landskap og dyreliv er er svært gode. Skildringen av de mellommenneskelige forholdene, og ikke minst forholdet mellom mann og kone er meget innsiktsfulle. Dette er et sukkertøy av en roman!