Lavkarbo-knekkebrød

Her er min versjon av et velsmakende lavkarbo-knekkebrød:
1/2 – 1 dl mandlemel
1 dl kruskakli
1/4 dl havregryn
2 dl sesamfrø
2 ss Fiberex
2 ss Fiberhusk
2 – 3 ss sukkerrofiber
ca 1 ts salt
ca 1/2 dl kaldpresset rapsolje
5 dl vann

Bland det hele sammen til en seig masse. Klem det flatt utover en stekeplate dekket med bakepapir. Porsjonen dekker ca en stekeplate, og skal ikke trykkes alt for tynt. Skjær opp i porsjonsruter.

Stekes ca 1 time på 160 grader, bruk gjerne varmluft. Underveis, etter ca 15 min, kan du skjære en gang til i sporene, slik at det blir lett å knekke dem opp når de er ferdige. Slipp gjerne ut litt damp underveis i stekingen. Deretter lar du dem stå til tørking med åpen stekeovnsdør på ca 100 grader i godt over en time til. Alternativt kan de knekke dem opp og snu dem under tørkingen. Oppbevares i en tett boks.

Ung frue forsvunnet

Ung frue forsvunnet, regissert av Edith Carlmar, er et norsk kriminaldram fra 1953.

Etter å ha sett den skuffende «Sønner av Norge» på kino, var det spesielt hyggelig å se en skikkelig gammel klassiker på TV i dag. Denne filmen fra 1953 står seg fint den dag i dag. De kunne fortelle en god historie på film før i tiden, og Edith Carlmar var en dristig og samfunnskritisk filmregisør.

En kvinne med en mørk hemelighet
Temaet i denne filmen er en kvinne som ikke finner seg så vel til rette i ekteskapet fordi mannen krever mye av henne i forhold til kunnskaper og korrekt intellektuell tenkning. Hun har en mørk hemmelighet som hun prøver å fortelle mannen før hun gifter seg, men som han ikke vil vite.

Wenche Foss som etterforsker
I denne filmen spiller Wenche Foss en streng kriminaletterforsker, absolutt et flott forbilde for datidens kvinner. Jeg vil tro det ikke fantes så mange kvinnlige etterforskere i 1953.

Edith Carlmar var Norges første kvinnelige spillefilmregissør. Hennes filmer, som var blant de mest populære i 1950-årene, er preget av sterke kvinneroller og tette, ofte erotisk ladede nærbilder, noe hun var alene om å formidle i sin samtid.

Livet på femtitallet ingen dans på roser
Det jeg synes er spesielt morsomt med film fra denne tiden er å se interiøret og bilder fra bymiljø mm. Flere av scenene er tatt opp i en eldre bygård i Oslo med et vanlig og autentisk liv i bakgrunnen. Livet på femtitallet var nok ikke en dans på roser for vanlige folk. Det var stor bolignød, og vanlig standard var et lite rom med vaskevannsfat og utedo i gården.

Artige interiørdetaljer
Interiøret i ekteparets hjem, som framstår som mer velstående, har mye teakmøbler og andre artige detaljer fra 1950-tallets interiørstil. Et veldig vanlig innslag i de bedrestiltes hjem den gang var å ha hushjelp. Kvinnens hybel før hun gifter seg viser et artig møbel – en skapseng.

«Narkotiker»
Også taleformer og omgang mellom mennesker var annerledes på femtitallet, og dette er fint vist i denne filmen. En morsom betegnelse som brukes på en som er avhengig av norkotika er «narkotiker». I det hele tatt, til tross for at den er i svart/hvitt, så var dette en god filmopplevelse.

Victoria, Turi-design

 

Min vesle samling av serviset Victoria fra Figgjo vokser sakte, men sikkert. Dette er 1970-talls design på sitt beste. Både strek og fargesammensetning er så herlig. Skikkelig flower-power på sitt beste!

Akkurat passe bra

Filmen Sønner av Norge er akkurat passe bra, en svak firer, kanskje bare en treer…

Både forhåndsomtale og trailere lover faktisk noe helt annet enn det denne filmen har å by på. En humoristisk 70-tallsfilm med en hippie-pappa, ble til noe helt annet på filmlerrettet. Den ble til en mørk og trist historie med med vekt på pønk!

Glimrende hippie-pappa
Sven Nordins spill som skjegget og bustet, arkitekt-hippie-pappa var glimrende og helt herlig i mange scener, kanskje særlig i nakenscenene på nudistleir. Noen scener var veldig gode der forholdet mellom far og sønn er godt spilt.
Grei, men kjedelig tidskoloritt
Mye av tidskoloritten var helt grei, men kjedelig – 70-tallet har så mye mer å by på enn det rekvisittene i denne filmen viste.  Og, sorry, pønkeframstillingen ble rett og slett ikke troverdig, og det ble kanskje spesielt dumt med en så ung gutt i rollen som hippie-pappaens sønn…

Koselige retro-serviser

Jeg liker så godt disse fine, gamle servisene  fra 1970-tallet. De har så frodig og fargerik strek.

Til høyre på det øverste bildet er det to kopper i Figgjos Turi-design, Lotte, så er det en fantastisk kaffekanne fra Stavangerflint, designet av Inger Waage. Til slutt en skål fra figgjo igjen, type Victoria.

Særlig Victoria-mønsteret er så stilig og veldig typisk 70-tallet, jeg er litt der nå at jeg liker godt fargekombinasjoner med lilla og gult.

 

Mine to nye avlskatter

Wera av Rubicon, fawnsølv abyssiner

S*Helinka's Pegasus, viltfarget abyssiner.

To nye vakre abyssinervarianter skal gi nytt blod i mitt oppdrett. Begge har gen for langhår (somali).

Med friskt mot!

image

image

Med friskt mot starter jeg høsten med oppfrisket medlemskap på SATS.

Jeg har vært medlem på SATS siden høsten 2005. På grunn av flytting og skadet bein i vinter har det vært et ganske langt opphold. Jeg har savnet treningen på SATS, og starter nå på nytt senter nær mitt nye hjem. Det er særlig spinning i sal jeg liker godt, men også bruk av apparater. Kankje jeg skal prøve meg på noe av det nye som har kommet også, som zumba?

Jammen hadde de meg i «rullene» ennå gitt. En flott ny treningsbag fikk jeg også! Så nå går jeg på med friskt mot!

Retro bordlampen, Flens fra 1968

Dette er bordlampen Luxus Flens som ble designet av Uno Kristiansson  for Luxus i Vittsjö i 1968.

Stoffet i skjermen er tegnet av Marjatta Metsovaara for Tampella.

Lampen finnes i fem forskjellig størrelser i sterke farger som, grønt, gult blått og rødt. Den finnes også i trehvitt.

Bildet av den grønne lampen fant jeg i Antik Världen nr. 11 fra 2009. Der sto det at lampen kostet 1 600 svenske kroner hos Domino Antik… Jeg skulle gjerne fått tak i en lampe som denne! Og aller helst i grønt.

Jeg får mer og mer sansen for flott design fra 1960- og -70-tallet. Stilige former og sterke farger. Har du en slik lampe som bare ligger og slenger på loftet, så er jeg ganske interessert! Jeg har også funnet et bilde av lampen i blått, men altså den grønne…

En sommer er over…

Det har vært en merkelig sommer. Været har vært ustabilt, og vi har hatt mye nedbør. Og vi har opplevd det mest grusomme som ingen kunne tenke seg skulle ramme vårt lille land!

Lenge har jeg latt være å skrive så mye her på bloggen, mine små og trivielle ting har liksom vært litt meningsløse mot bakteppet av all den sorg og jammer vi opplevde 22. juli.

Men nå når høsten nærmer seg og jeg har fått ting litt på avstand, så kjenner jeg på meg at; – jo, det er de små og nære ting som faktisk betyr noe. Det er jo de små gleder i hverdagen som er limet som får livet til å henge i hop. Jeg får også bekreftelse på det når jeg snakker med min unge sønn i telefonen. Han har reist ut i militæret som rekrutt, og det er de små og nære ting han savner. «Du må ikke ringe så ofte», sier han. «Da savner jeg det der hjemme så mye mer.»
Sommeren har likevel vært god, til tross for regnet og til tross for vonde hendinger. Vi har kost oss på hyggelig veterancampingtur med gode venner.

Vi må alle håpe at det vonde som har skjedd fører til at vi går inn i et mer skjerpet samfunn med hovedvekt på de gode verdier, og større samhold.

Interiørmagasiner – vår tids flopp?

Interiør og design er et stort og populært tema. Svært mange er opptatt av dette, og det er tydeligvis et stort marked for interiørmagasiner. Det er også svært populært å blogge om temaet.

Mange bloggere  er knyttet opp mot interiørmagasiner, og slik gir de hverandre publisitet. Flere av bladene har gjerne med en blogger som blir presentert per nummer de gir ut. Og veldig mye er veldig likt…

Stort utvalg, men veldig mye likt!
Markedet svømmer nærmest over av interiørmagasiner. De er fargerike og fristende der de står i hyllene i kioskene – men åh – så innholdsløse, og veldig veldig like. De er også lastet så fulle av reklame, at det nærmest må letes med lys og lykte etter en skikkelig redaksjonell artikkel! Ikke en gang når de skal prøve å behandle et seriøst tema som f.eks. stilarter fra historiske tider er de i stand til å oppvise noe særlig skikkelig journalistikk.
Jeg er både overrasket og skuffet over dette. Så mye kreativitet som finnes blant interiørinteresserte og så mange morsomme saker det kunne vært laget reportasjer om. Så jeg synes det nesten er litt rart, for disse interiørmagasinene må jo selge som bare det under stor konkurranse.

Bonytts tilbakeblikksserie er noe av det dårligste jeg har sett av journalistikk. Et blad med 70 år på nakken, og et hav av stoff å ta av, burde klart å presentert noe bedre!

Selv har jeg gitt meg med å kjøpe nye interiørmagasiner, men jeg har beholdt mye jeg tidligere har kjøpt. Det kan være artig å bla litt rundt i dem etter hvert som en glemmer dem. Men jeg synes ikke det er noen vits i å kjøpe nye magasiner hele tiden… Og så sitter jeg å venter på en større variasjon og mer interessante artikler i disse magasinene 🙂

Et eksempel på en tanketom artikkel om et hus i Afrika...