Britisk Korthår – aristokraten blant katteraser

IMG_9568.JPGDen britiske korthårskatten blir elsket for sitt rolige vesen, sin utholdenhet og trofasthet. Den er en robust og sunn rase uten problemer. Den har i tillegg et tiltalende ytre med harmoniske runde former som de fleste dyrevenner faller for.

Tekst og foto: Copyright Lisbeth Falling

På katteutstillinger er britisk korthår ofte med i konkurransen om «best in show» titlene. I det engelske folks bevissthet regnes den blå briten som motstykke til engelsk bulldogg og i kattesammenheng representerer den noe av det beste som er framkommet i Storbritannia.

Historisk tilbakeblikk
Britisk korthår er en foredling av den naturlige korthårete tamkatt som sies å ha bebodd Storbritannia siden den romerske okkupasjon (fra ca år 40 etter Kristi fødsel). Mye tyder på at folk satt pris på en arbeidsom, stor og robust katt som kunne beskytte kornlagre og andre forråd mot gnagere.
IMG_9245.JPG
Britisk korthår er en foredling av den naturlige korthårete tamkatt som sies å ha bebodd Storbritannia siden den romerske okkupasjon (fra ca år 40 etter Kristi fødsel). Mye tyder på at folk satt pris på en arbeidsom, stor og robust katt som kunne beskytte kornlagre og andre forråd mot gnagere.

Fra midten av det 10. århundre finnes skriftlige bevis for at katten var viktig i datidens samfunn. I skriftet «The Good» av Hywel Dda var det formulert lover som også inkluderte straffesanksjoner mot dem som drepte katter.

Dessverre skjer det noe med folks holdning til katten opp gjennom århundrene. Katten blir mer og mer forfulgt og plaget – særlig i forbindelse med hekseprosessene i middelalderen måtte katter lide og gjerne bøte med livet. Etter hvert ble katten ignorert og like lite verdsatt som de gnagerne den i utgangspunktet var satt til å beskytte menneskene mot. Den var fortsatt den beste og mest effektive «gnagerkontrollør», men ble likevel avvist og dårligere behandlet enn i den «romerske fase».
IMG_5143.JPG
Den første organiserte kattevirksomhet
Først på 1800-tallet skjer en mirakuløs forandring i det britiske folks oppfatning av katten. Den første organiserte katteutstilling finner sted i London i 1871. Blant de luksuriøst pelsete langhårskattene, ledsaget av vestens første glimt av den sjeldne siamesiske katt, tronet den blå, britisk korthårskatten med sin praktfulle pels. En farge som kunne beskrives som tordenskygrå nedtonet med blek lavendel. Pelsfargen var sjelden og ble lagt merke til.

Blå katter hadde to svært ulike typer den gangen, en robust og lubben og en mer slanktypet som siden skulle bli betegnet som en egen rase – Russian Blue.

Det var den rundere og mer muskuløse blå katt med små, runde ører og runde øyne som ble videreutviklet i den blå, britiske korthårskatten, selv om det forekom en del kryssinger mellom de ulike typene i startfasen. Det var flere fargevarianter av korthårete katter som var med fra starten av, særlig tabbyvarianter og hvitflekkete. Disse ble gjerne omtalt som «Shorthair» i motsetning til «Longhair». De blå korthårskattene ble gjerne skilt fra de øvrige korthår med betegnelsene «Domestic Blue» som etter hvert ble til «British Blue» og «Foreign Blue» som ble «Russian Blue».

Crystal Palace i London

Crystal Palace i London

Blant de viktorianske katteentusiastene var det en åpenbar konkurranse om å finne opp de mest eksotiske legender for sine rasers opprinnelse. Den blå, britiske korthårskatten hadde ingen slik legende – den var seg selv nok. Som en av de første dommerne, Mr Jung, uttrykte: «Det er beundringsverdig at en katt kan være vakker og raseren, men likevel anvendbar i hager og bakgårder.» Dette satte tonen, mens perseren, siameseren og andre raser hadde sin berettigelse i sitt uvanlige utseende og forkjælte liv, ble den britiske korthårskatten en robust brukskatt som representerer et etter hvert unikt foredlingsarbeid.

Det er nok ingen tvil om at Harrison Weir som er kjent for å være «rasekattverdenens far» og arrangør av den første utstillingen i London, selv var med på å skape interesse for å renavle den britiske korthårskatten. Han sørget for at «The ordinary garden cat» ble stilt ut, og han vektla viktighet av å skape en renraset katt med bakgrunn i de robuste huskattene som var å finne overalt i Storbritannia.

Krøllalfa Dot No av Rubicon, blå britisk korthår

Krøllalfa Dot No av Rubicon, blå britisk korthår

Den blå varianten mest populær
Det var den blå varianten som ble mest populær fra starten av. I den klassiske «The Book of the Cat» av Frances Simpson som ble utgitt i 1903 fortelles det at på 1895-utstillingen i Crystal Palace var det mange klasser for korthårete katter. Først etter 1896, da the National Cat Club tok over utstillingene, ble de langhårete (persere) mer populære. Fra da av sank interessen for de korthårete. Først i 1903 startet en oppgang som var grunnlagt på noen få trofaste oppdretteres iherdige innsats.

Flere berømte oppdrettere konsentrerte seg etter hvert om britisk korthår, blant de som har vært mye omtalt var Sir Claude og Lady Alexander som eide et stort antall korthårete katter som bodde i, eller ble oppdrettet i deres berømte «Balochmyle» katteri. Deres mest berømte hannkatt var Ch. Ballochmyle Brother Bump

Sir Claude og Lady Alexander reiste til tettsteder og byer over hele det britiske øyriket og samlet opp katter som var lovende i forhold til standarden for britisk korthår. Med et systematisk oppdrett basert på disse kattene ble resultatet mange generasjoner med excellente Ballochmyle britisk korthår. Det var den gang, og helt til 1972, mulig å registrere og stille ut katter med ukjent bakgrunn under forutsetning av at de stemte overens med den strenge standarden. Ballochmyle kattene dannet nok en solid basis for de oppdrettere som kom etter.

Inn i 1920 og -30 årene produserte «Chelsea» og «of Coryton» noen excellente vinnere, og selv i våre dager setter the National Cat Club opp «the Ch.Chelsea Tistledown cup» for beste voksne, blå, britisk korthår. En av de mest kjente dommere og oppdrettere av britisk korthår i England var Reverend Basil Rees. Han hadde klart å få tak i en av de siste «of Coryton» kattene – en skilpadde hunnkatt født i 1933. Hennes navn var Ch.Chatelane of Coryton. Hennes forfedre ble blant annet brukt til å utvikle datidens mest strålende blå persere – katter med stamtavler som kunne vise til 60 års renavlet, blå fargebakgrunn!
IMG_5144.JPG
Rasen overlever annen verdenskrig
Ch.Chatelane of Coryton fødte i 1940 Sylvan Peter som igjen fikk sønnene Sylvan Timmy og Sylvan Quikee. Disse hannkattene regnes som «broen» over krigen. I krigsårene døde svært mange av de britiske korthårslinjene ut, men disse hannkattene overlevde og ble grunnleggende avlshanner for «Brougthton», «Littlewickers», «Mingswyk», «Mockbridge» og «Roofspringers» oppdrettene. Et annet unntak var Mrs Higsons Ch.Scamperdale Blue Boy som var født etter krigen, men av en hunnkatt med foreldre som var utstillingsvinnere fra 1938. Sammenliknet med perser og siameser var ikke britisk korthår usynlig på utstillinger etter krigen, men antallet var ikke stort. Det var fortsatt flest blå.

Interessen for britisk korthår fikk et løft med to damer, Iris Johnsen med stamnavnet Jezreel og Joan Richards med stamnavnet Pensylva. Deres virksomhet skulle få sterk innflytelse både på økt popularitet og forbedring av rasen – blå, britisk korthår spesielt. Pensylva kattene ble eksportert over hele verden, inkludert Int.Ch.Pensylva Julia som kom til Tyskland. Denne katten fikk stor betydning i utviklingen av britisk korthår i Tyskland – linjer som siden har konkurrert på høyde med Storbritannia og Nederland når det gjelder excellente blå, britiske korthår.

Et avkom etter Int.Ch.Pensylva Julia ble importert til Sverige fra Frankrike av Aina Björnberg («Kabbarps»)  – katten het Nounours de Ferine og var registrert som chartreux. May Britt Stenander, med stamnavnet Brämhult, kjøpte en hannkatt fra England, Jezreel Jeanus. Så en kan si at de to beste engelske linjene ble forent i Norden. I denne artikkelen er det lagt vekt på historikken rundt blå, britisk korthår. Det er et bevisst valg, fordi det var denne fargen som ble mest foredlet og som siden ble prototypen for de andre fargevariantene som etter hvert ble utviklet. Utviklingen av de forskjellige fargevariantene på britisk korthår har hatt nær tilknytning til perseroppdrett, og det er en kjensgjerning at engelske oppdrettere har krysset med persere regelmessig, også for å utvikle beinstrukturen og typen på kattene. Dette skjedde særlig de første tiårene etter krigen, men fortsatt er dette aktuelt i nyutviklede fargevarianter som f.eks. maskefargede (colourpointed) britisk korthår.
IMG_2082.JPG
Korthårskatter i andre deler av verden
Mye tyder på at «huskatter» har blitt foredlet til rasekatter i flere verdensdeler uten store innkryssinger med katter fra andre områder, slik at den amerikanske, den franske (chartreux), den britiske og den europeiske korthårskatten er rasekatter som i sitt utgangspunkt bygger på «lokale» tamkatter, men at folks idealbilde av hvordan katten skal se ut har vært ganske likt. Det må nok nevnes at det britiske idealet har vært en meget stor og rund katt med forholdsvis stort hode i forhold til de andre rasene og at européen er noe mer slanktypet. Det hevdes også i en del kilder at amerikansk korthår bygger på katter importert fra England. Den samme påstand har jeg også funnet i forhold til chartreux, at munkene som sies å ha startet dette franske katteoppdrettet på 1500-tallet baserte det på katter hentet fra England!

Når man nå skal vurdere disse korthårerasenes popularitet, må en vel med hånden på hjertet innrømme at det britiske idealet – den britiske korthårskatten – har kommet best ut av det, i hvert fall hvis vi skal dømme etter antallet registrerte og utstilte katter i FIFe-landene i tillegg til GCCF (Governing Counsil of the Cat Fancy). Den litt store, tunge katten med harmonisk avrundede former har publikumstekke. Den britiske korthårstypen, slik den er i dag, minner mye om hvordan persertypen var for ca 30 år siden.

En britisk korthårs kattunge blir bedømt på utstilling. Fargevarianten er klassisk sølvtabby

En britisk korthårs kattunge blir bedømt på utstilling. Fargevarianten er klassisk sølvtabby

I Europa har det vært en noe uryddig avlspraksis ved at britisk korthår er blitt blandet sammen med både europé og chartreux. Ifølge «Genetics for Cat Breeders» (3. utgave) av Roy Robinson, omtales chartreux og blå britisk korthår som genetisk like.

FIFe-standardene for britisk korthår har vært noe omskiftelig nettopp på grunn av sammenblandingen med andre korthårsraser. I 1977 vedtok FIFe å skille chartreux og blå, britisk korthår med hver sin standard. Et viktig veiskille, som dessverre førte til at chartreux forsvant i en del land til fordel for blå britisk korthår/europé. Standarden for britisk korthår krevde da en lettere typet katt enn den britiske korthårskatten vi kjenner i dag. Først i 1982 ble det vedtatt en helt ny grunnstandard for britisk korthår som foreskrev en kraftigere katt med kortere lemmer og hale enn europé. Denne standarden var mer i tråd med GCCFs standard. FIFe anerkjenner i dag alle de samme fargevariantene for britisk korthår som på perser/exotic med unntak av tabby med hvitt og sølvfarger med hvitt.

IMG_2091.JPG
Britisk korthår i Norge
Det ble stilt ut noen korthårede katter på norske utstillinger på 1950-tallet. Det var hovedsakelig katter funnet og født opp i Norge, og det var flest tabbyvarianter som ble stilt ut, spesielt sølvtabby. Nevneverdig er Tabby Mons av Leirtun (eid av Astrid Hartmann) og Int.Ch.Snobben av Leirtun (eid av Alfild Køgel). Innehaver av stamnavnet «av Leirtun» var Fru Onsgaard som hadde en del fine sølvtabby korthårskatter. Disse kattene hadde en mer moderat type enn det som ville gått for å være britisk korthår i dag, og de ble nok også den gang regnet som europé.

Flere svenske katter kom etter hvert til Norge. Årets katt i Norge i 1976 var Int.Ch.Pirot Cobby Ebenholz, eier Marit Johnsen med stamnavnet «av Brannfjell», og oppdretter var Maud (Camling) Dickson fra Sverige. Katten var registrert som sort europé, men han var en typisk britisk korthår etter dagens standard! Han var en cobby bamse med kraftig beinstamme. Pelsen hans var nydelig gjennomfarget svart. Noen fine, blå hannkatter som stilte ut en del i 1970-årene bør nevnes: Kareninas Tom-Bamse, Serpicos Blå Brio og Serpicos Blå Bruse.
IMG_9466
Det har også vært importert amerikansk korthår til Norge som har vært stilt ut som europé og brukt i europé-/britisk korthårsoppdrett i slutten av 1970-årene. Mona Anisdahls import Gr.Int.Pr.Int.Ch. Chantabury Billy The Kid, sølvtabby amerikansk korthår, har registrerte britiske korthårsavkom etter seg. Han ble parret med en sølvtabby perser – ungene ble registrert som britisk korthår! En sølvtabby hannkatt fra denne parringen, Int.Pr.Int.Ch.Tchaminas Dimple, har vært brukt som avlshann, og har hatt stor betydning for den britiske korthårsavlen, særlig sølvtabby. Han ble 16 år før han døde.

Anne Gro Edstrøm med stamnavnet «Monte Ne’Gro» må sies å ha jobbet iherdig med britisk korthår i Norge. Hennes yndlingsfarge var hvitt, men hun har også hatt mange andre fargevarianter. Hun importerte bl.a. to creme britisk korthår fra England; Westways Matilda (født 1977) og Amberclowd Cider (født 1978). Fra Sverige fikk hun Frövi Gårds Blå Anne. Alle kattene ble registrert som europé i Norge. (Fargevarianten blå europé ble imidlertid kalt «british blue».) Det var fem kattunger i det første kullet etter de to engelske importene. To av disse ble solgt til Sverige: Monte Ne’Gro Cadilac og Monte Ne’Gro Cream Camaro. Sistnevnte gikk til Maud (Camling) Dickson med det kjente stamnavnet Pirot.

Indigo av Rubicon, lilla britisk korthår

Indigo av Rubicon, lilla britisk korthår

Anne Gro Edstrøm var den første som «lagde» hvite britiske korthår i Norge, Hun parret Frövi Gårds Blå Anne med den guløyde perseren White Prince av Baune. Resultatet ble 6 flotte, hvite, cobby kattunger. Bak White Prince av Baune lå det flere lyse creme og blå persere som ble overført til de neste generasjonene med britisk korthår. Det har derfor i disse linjene dukket opp flere creme, britisk korthår med ekstra lys og jevn pels. En av utstillingsvinnerne fra 1980-tallet, Soares Mr. Cream Plumbago, oppdretter Sidsel og Svein Smaadal, var spesielt lys og jevn i fargen.  Han kan føres direkte tilbake til «den hvite parringen».

Hvordan har så de britiske korthårskattene utviklet seg her i Norge etter at FIFe i 1982 vedtok atskillelsen fra europé og en mer riktig standard? Det har i hvert fall utviklet seg et bredere avlsmateriale enn vi hadde tidligere. Og flere katter er importert både fra Nederland og England. Men kan det være et problem at det er så mange fargevarianter å velge i?

Karamella Kremtopp av Rubicon, creme britisk korthår

Karamella Kremtopp av Rubicon, creme britisk korthår

Renavling av fargevariantene
Det er for tiden mange flinke og interesserte oppdrettere av britisk korthår i Norge. Det er også, heldigvis en økende interesse for å bygge opp en god stamme med blå. For å oppnå dette må man bli flinkere til å renavle fargevariantene. Jeg mener ikke at man skal parre de samme fargene mot hverandre hele tiden, da kan det lett føre til innavl, men at man tenker fargegrupper.

Hvis man ønsker å få fram fine blå, kan man også med fordel jobbe med creme og blåcreme. Særlig er det viktig å holde tabbyvariantene atskilt fra de ensfargede, slik at det er mulig å oppnå skikkelige mønstre på de som skal ha tegninger og jevne pelsfarger på de som ikke skal ha tegninger. Nederlenderne har vært flinke til å få fram solide linjer med lyse, jevne, creme og blå, britisk korthår. Vi kan helt sikkert få til det samme, bare vi er flinke nok til å velge riktige avlspartnere.

Alle katter har et grunnmønster, selv om de er solidfargede. Det sees tydelig når kattungene er små om de har tabby-, spottet- eller tigrémønster. Dette er spesielt tydelig på de røde og  creme variantene. Det har vist seg at hvis man konsekvent velger katter med spottet grunnmønster, vil man gradvis kunne avle frem jevnere og jevnere pelsfarge på røde og creme varianter.

Kilder:
Elin Skøyen (Diadora’s britisk korthåroppdrett)
Alan Edwards: «Aristocrat of cats», Cat World, august 1998
Grace Pond & Dr Ivor Raleigh: A standard Guide to Cat Breeds (1979)
Utstillingskataloger fra årene 1978 – 1981
Tidsskriftet Våre Katter – utgitt av Norsk Rasekatt Klubb (1951 – 1958)
Tidsskriftet KATTEN VÅR (1976 – 1981)
Grace Pond: The Complete Cat Encyclopaedia (1972)
Kopi av stamtavler

Tekst og foto: Copyright Lisbeth Falling
Artikkelen ble skrevet og publisert i Aristokatt for noen år siden.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s