Regine Normann (1867 – 1939) er kjent for sine eventyr og historier med nordnorsk natur og folkeliv som bakteppe.
Regine Normann.fotografi fra 1927
Regine Normann fikk en angorakatt i 1911. Den het Kater Murr. Katten var som en baby for henne og holdt henne med selskap i mørke stunder. Den fikk sove i sengen hennes om natten og fikk henne til å glemme vonde tanker i en periode da hennes andre ekteskap var utfordrende.
Kan ha vært en blå perser Vi kjenner ikke til hvor katten kom fra, eller om den var raseren, men den kan ha vært innkjøpt et sted i Europa, da Regine Normann på denne tiden oppholdt seg en lengre periode i Tyskland.
Det sies at hun var svært glad i og opptatt av denne katten som skal ha vært ”grå” – altså blå. Det sies at hele familien kledde seg i grått for å matche kattens farge, og de gikk spaserturer med katten i bånd.
En av Nord-Norges mest kjente forfattere Regine Normann er en av Nord-Norges mest sentrale forfattere gjennom tidene. Hun var født i Bø i Vesterålen. I dag er hun kanskje mest kjent for sine eventyr, men hun er også en av landsdelens viktigste samler og formidler av sagn og fortellertradisjoner. Regine skrev fantastiske romaner som beskriver livet og slitet i Nordland på slutten av 1800-tallet, og hun var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom nasjonalt. Hun var venninne med Nini Roll Anker, Sigrid Undset og Barbara Ring.
Lærerinne i Kristiania Regine Normann var også utdannet lærerinne og virket hele sitt yrkesaktive liv som lærerinne i Kristiania samtidig som hun skrev fortellinger og romaner.
Etter katten Kater Murr, kom katten Tom, men den vet vi ikke så mye om.
Regine Normann skrev også barnebøker, blant annet en om katter.
Angorakatt – perserkatt Som kjent ble de tidlige langhårete perserkattene som ble fremavlet i England kalt for angorakatter til å begynne med, også her i Norge. Det er altså slett ikke umulig at folk kan ha hatt katter fra disse første kjente oppdretterne også her i Norge. Og på denne tiden var nettopp de blå perserne mest vanlige og ettertraktet.
Hva skal vi med bilen hvis vi ikke har veier? Hva har veiutbyggingen betydd for folks frihet til å reise med bil over hele landet?
Jeg har fått tak i boka «Vegen og samfunnet», en bok skrevet til Vegvesenets 125-års jubileum i 1989. Den tar for seg veinettets utbygging i Norge gjennom 125 år.
I forordet står det at boka er en personlig preget analyse av viktige forhold og krefter bak utviklingen av veisystemet og veitrafikken.
Ved inngangen til 1800-tallet Ved inngangen til 1800-tallet hadde Norge nærmere 11 500 kilometer vei utbygget til et noenlunde sammenhengende veinett som den gang egnet seg best til hestetransport og ridning om sommeren, og kjøring med slede vinterstid. Utlendinger har beskrevet våre veier og kjøreforhold fra denne tiden. Det er beretninger om elendige veier og vanskelige klimatiske forhold.
Riksvei 7 gjennom Måbødalen
Skysstasjoner På denne tiden fantes det såkalte skysstasjoner, noe under tusen. Disse skysstasjonene besto som regel av et gjestgiveri der man kunne ta inn for natten, og hvor man fikk byttet til seg uthvilte hester.
I Lier på ruten mellom Oslo og Drammen lå skyss-skiftet Gjellebekk. Det finnes en registrering fra 1793 som viser at det gikk ut 1607 hester det året, eller ca. fire om dagen. Tilsvarende stor trafikk var det på Trondheimsveien utenfor Oslo. Andre steder kunne trafikken være så liten at det ble skysset mindre enn én gang om måneden.
Utover på 1800-tallet var det to motsatte tendenser, økende velstand førte med seg trafikkvekst, mens nye transportmidler som dampskip og tog reduserte behovet for skyss langs veien.
Den første veiloven I 1824 kom den første veiloven, der skiltes det på hovedvei eller bygdevei. Hovedveiene var mellom landsdeler og byer. Bygdeveiene omfattet blant annet kirkeveier. Veiloven bestemte hvem som skulle ha det økonomiske ansvaret for å vedlikeholde veiene. Det var fylket som hovedveien gikk gjennom som fikk det ansvaret. Det er også i veiloven av 1824 vi finner bestemmelsen om at kjørende som møter hverandre skal holde til høyre. Altså fra da av var høyrekjøring innført i Norge.
Dynamitten viktig for utviklingen av veinettet Inn i det nye århundret ble det bygd mange nye bruer som forbedret framkommeligheten. Selv om ikke vegvesenet måtte sprenge så mye som jernbanen, ble dynamitten viktig for dette arbeidet. Alfred Nobel tok ut patent på dynamitt i 1863, og i 1865 startet produksjonen opp i en fabrikk på Lysaker ved Oslo samtidig med produksjon i Sverige. Dynamitten ble etterhvert forbedret slik at færre ulykker oppsto, og i 1904 kom nitroglykol som hindret dynamitten i å fryse. Det var likevel mange som mistet livet i ulykker i denne første tiden.
Bilvei til og fra Bergen, 1970-tallet
Mellom 1850 og 1915 ble det anlagt en rekke veier til Sverige. Den nordligste helårsforbindelsen var Jemtlandsveien fra Levanger til Melen. I det sørlige Norge ble det bygget tre viktige høyfjellsveier: Haukeliveien (Odda-Røldal-Edland), vei fra Dønfoss bru i Skjåk til Grotli og Geiranger, og Strynefjellsveien (Grotli-Oppstryn). Og fortsatt snakker vi selvsagt om transport ved hjelp av hester.
Diligence-trafikk i Norge Det ble gjort flere mislykte forsøk på å få i gang dilingencer i Norge. Diligence var en firehjult hestetrukken vogn utstyrt med kupé og avfjæring, beregnet på hurtig og noenlunde komfortabel passasjertransport. I 1877 gikk det diligence-rute to ganger ukentlig på strekningen Lillehammer-Veblungnes. Mellom Lillehammer og Støren ble det kjørt fire ganger ukentlig begge veier. Diligencene var for sin tid lynrask. Kun tre dager fra Veblungsnes til Lillehammer! Fra avreise til ankomst var gjennomsnittsfarten beskjedne 4,5 km/t. Turen kostet 40 kroner for voksne og 25 for barn.
Under motstand kom bilen At europeiske bilfabrikker kom først i gang med bilproduksjon i 1890-årene hadde sannsynligvis sammenheng med at Europa hadde forholdsvis velutviklet veinett før de først jernbanene ble anlagt. Produksjonen av de første bilene hadde et sterkt håndverksmessig preg, og Henry Ford må selvsagt nevnes som i 1903 startet med produksjon av biler og startet standardisering og bruk av samlebånd ved produksjonen. T-Forden kom på markedet i 1908 og kostet 600 dollar. Den ble omtrent uforandret produsert i 20 år.
De selvgående vognene skremte hestene Kombinasjonen dårlige veier og svake motorer resulterte ofte i at bilførerne måtte gå til det skritt å få tak i en hest fra nærmeste gård for å trekke kjøretøyet videre. Ofte ble også hester skremt da de møtte de selvgående vognene på veien. Dessuten var dekkene et stort problem på denne tiden, det var ofte punkteringer, og til slutt var det mange som fylte dekkene med sagflis.
I de første årene fram mot andre verdenskrig var det få biler i Norge. Dette hadde flere årsaker, men trolig var prisen for en bil så pass høy at de færreste tok seg råd. Det ble også innført en rekke regler for bil, blant annet at det ikke ble tillatt å kjøre fortere enn 15 km i timen i flere strøk. Det var også dem som mente at bilene var skadelig for samfunnet. Motorkjøretøy var til skade og fare for alminnelig ferdsel på landeveiene, ble det hevdet.
Tre biler i Norge i 1900 Historiske data forteller at det i 1900 var tre biler i landet, antallet hadde passert 1000 motorkjøretøy i 1913. I 1910 blir for første gang yrkesgruppen sjåfører nevnt – det var da 170 personer som oppga dette som yrke, og de fleste var trolig drosjesjåfører. På denne tiden hadde Oslo 52 drosjer.
Etterkrigstid og rasjonering på biler Så tar vi et skikkelig sprang i historien opp til etterkrigstiden og rasjoneringen på biler. Bilimporten bygde på kvoteordninger som ble fastsatt per år. De som ønsket å kjøpe bil måtte søke til distriktskontorer som ble ledet av statens bilsakkyndige. Søknadsprosessen var underlagt et innfløkt byråkrati. De som ble prioritert var leger, jordmødre, handelsreisende, folk i høyere stillinger i det offentlige etc. Flere tusen sto i kø for å få kjøpetillatelse, men bare en liten brøkdel fikk. Fra 1950 lempet myndighetene i stigende grad på rasjoneringen. Import av lastebiler ble frigitt i 1952. I 1957 godtok regjeringen den såkalte Volvo-avtalen mellom Volvo i Sverige og de norske statsbedriftene Kongsberg Våpenfabrikk og Raufoss Ammunisjonsfabrikker. Avtalen gikk ut på at de norske bedriftene skulle levere deler til Volvo mot at Norge godtok en tilleggsimport på 3000 Volvo personbiler per år. Avtalen førte til en strøm av protester fra norske bilforhandlere. De mente at Volvo ble begunstiget i ly av importrestriksjonene og at svenskene derved fikk monopol på bilsalget i Norge. Etter debatt i Stortinget ble bilrasjoneringen opphevet 1. oktober 1960.
Vegloven av 1963 Vegloven av 1963 delte de offentlige veiene inn i tre klasser: riksveier, fylkesveier og kommunale veier. Loven inneholdt regler for hvordan veiene skulle klassifiseres. Mellom 1950 og 1963 økte veilengden med 1,1 % per år. Mellom 1966 og 1987 var veksten noe høyere, 1,3 %.
I etterkrigstiden overtok statsforvaltningen stadig større del av investeringsutgiftene for veinettet, noe som hadde sammenheng med omklassifiseringen av de ulike veiene på 1960-tallet. Særlig Oslo ble tildelt statlige midler, men også bompengemidler ble investert i veiprosjekter.
Etter at salget av biler ble frisluppet etter 1960, og folk etterhvert fikk bedre råd og mere ferie, økte bilbruken sakte, men sikkert. Veiutbyggingen førte også til økt bebyggelse langs veiene – nye tettsteder oppsto. Men etterhvert ble også kravet om bedre og sikrere veier større. Så utover på 1970-tallet ble det mer diskusjoner rundt trafikkens negative sider, som forurensning og at veier la beslag på naturområder. Og det ble stadig større og dyrere veiprosjekter som ble igangsatt, og etterhvert enda mer bompengefinansiert.
Problemet med støy, forurensning og dødsulykker på veiene er også tema i vår tid, og det er krefter som ønsker å nedprioritere både vedlikehold av veinettet, og å stanse mest mulig bilkjøring, særlig biler som går på bensin og diesel.
En mørk periode for bilens videre liv Vi er inne i en mørk periode av bilhistorien og av framkomstmuligheter langs veinettet. Glemt er den store frihetsfølelsen det ga å kunne sette seg inn i en egen bil, og reise på lykke og fromme, og campe der det måtte passe. Nå er bilen gjenstand for beskatning på alle mulige måter, og drivstoffet skal være så dyrt at det svir skikkelig i lommeboka.
Det er rart å tenke på hvor uframkommelig Norge var før veinettet ble skikkelig utbygd og hvor stor betydning det har hatt for utviklingen av landet vårt at vi nettopp har bygd ut veier og knyttet sammen byer, og landsdeler. Ikke minst våre veier over og gjennom fjell, og med bruer og fergeforbindelser der det ikke nyttet å lage vei. Vi kan kjøre på kryss og tvers i Norge med bil – enn så lenge.
Denne artikkelen sto første gang på trykk i PV-Magazinet nr. 4 – 2025. Copyright Lisbeth Falling.
På våren i 1965 var ikke Odd Nerdrum blitt kjent ennå som maler, men han ble en god venn av André Bjerke og familien hans. På denne tiden var André Bjerke gift med den kjente skuespilleren Henny Moan. Det er deres felles barn, Vilde Bjerke, som skildrer turen til Paris i sin erindringsbok om faren: Du visste om et land. Om min far André Bjerke.
Odd Nerdrum som ung
Det hele startet da Henny Moan og datteren Vilde satt i Kunstnernes Hus. Henny Moan hadde fått fem dager fri for filming til fjernsynsteateret, og ved kafébordet satt den da ukjente maleren Odd Nerdrum, som nylig hadde fått antatt et elevarbeid på utstillingen i annen etasje. Så skal Henny Moan ha utbrutt: Jeg vil så gjerne til Paris! Men, det kan jo la seg gjøre, skal Nerdrum ha sagt. Jeg har flere venner i Paris, og på fem dager rekker vi fint å kjøre fram og tilbake og likevel ha litt tid i Paris.
En lys beige Volvo PV 444 Som sagt så gjort! De hadde en gammel lys beige Volvo PV 444, som de alle stuet seg inn i, Henny Moan, André Bjerke, Odd Nerdrum og Vilde Bjerke som da var fem år gammel! De tok ferga fra Oslo til København, men da de kom i land der oppdaget de at de ikke hadde forsikring på bilen. De måtte derfor betale forsikring for hver grense de passerte. Vilde Bjerke erindrer at bilen hadde «sjel» og med sine runde former skapte atmosfære i gatene. Men hun husker også at den var romslig, litt kald og hadde harde seter.
Henny Moan
Henny Moen kjørte Det var moren, Henny Moan, som kjørte, mens faren og Odd Nerdrum satt bak og drakk. Nervene til moren var nok litt på høykant, men de kom til slutt fram til Paris.
I Paris gikk de på kaféer og kunstutstillinger. Andre Bjerke med sin lange frakk og alpelue. Odd Nerdrum med sitt store, krøllete hår og turnsko med åpne lisser og løse såler. Han løftet det ene beinet høyt opp i luften for hvert skritt han tok for ikke å miste skoene. Midt imellom dem gikk lille Vilde med pistrete hår, skriver hun.
De var i Louvre, og ble jaget av vaktene da Vilde krøp under sperringene til Mona Lisa-bildet.
På hjemreisen hadde herrene vært på galeien i flere dager og var ganske slitne, og kartet hadde de mistet. Og fordi Henny Moan var den eneste som var skikket, måtte hun også kjøre PV-en hjem igjen. Det var ikke lett å finne ut av Paris, særlig ikke når de to herrene stadig pekte til hver sin kant. Så de endte med å komme til Belgia i stedet for Tyskland.
Eksosrøret gikk i stykker Underveis gikk eksosrøret i stykker, slik at eksosen kom inn i bilen, og gjorde dem øre i hodet. De måtte stoppe ved en bensinstasjon for å reparere eksosrøret. Men da Odd Nerdrum foreslo at herrene kunne gå på kafé mens Henny Moan skulle ordne med reparasjonen, ble hun rasende. Demonstrativt gikk hun rundt bilen, åpnet døren og sa: «Damene kan stige ut og gå på kafé!» Deretter ordnet hun med eksosrøret. De rakk hjem i siste liten før Henny Moan skulle til nye opptak med fjernsynsteateret.
Tjenerinnens beretning, av Margaret Atwood, er en merkelig absurd, dystopisk beretning som er sjokkerende lesning. At denne romanen er skrevet i 1985 gjør det enda mer sjokkerende, fordi forfatteren har konstruert en del ting i sin fortelling som ikke var ting en diskuterte eller tenkte på på det tidspunktet.
Bakgrunnen er et tenkt totalitært samfunn opprettet i en fjern framtid, etter at den amerikanske presidenten er skutt og kongressen utslettet. Et nytt samfunn er etablert med et strengt religiøst regime som har tatt fullstendig kontrollen over alle kvinner. Kvinnene blir inndelt i bruksområder, der tjenerinnene er de mest verdifulle, fordi de anses å fortsatt ha fungerende livmor og eggstokker og kan føde barn. Miljøforurensning og skadelige utslipp skal ha ødelagt den generelle fertiliteten i befolkningen, slik at mange ble infertile og/eller fødte misdannede barn – såkalte u-barn.
Kvinner som hadde vært gift mer enn én gang og hadde født tidligere ble fjernet fra sin familie og samlet i et senter for omskolering til å bli tjenerinner. Vokterne i dette senteret er de såkalte tantene – eldre kvinner som ved hjelp av indoktrinering, fanatisk religiøsitet og vold tvang kvinnene til å utslette minnene om sine ektefeller, kjærester og barn.
Mennene var også inndelt i kategorier, men det var opplest og vedtatt at det ikke kunne være menn som var årsak til infertilitet. Det var kun kvinnene som hadde ansvaret for fertilitet. Menn var enten voktere, engler (soldater), eller førere. Sistnevnte var menn høyt på strå som fikk rett til å ha en tjenerinne i tillegg til sin hustru. Hustruene var også en egen klasse med kvinner som hadde en viss makt over andre grupper av kvinner, særlig over tjenerinnene.
Margaret Atwood tegner opp et samfunn som har bemerkelsesverdig mange likhetstrekk til vår tid. F.eks. var det ikke innført vanlig bruk av plastkort til betaling i 1985, men i dette «nye USA» kalt Gilead, er kontanter helt borte. Mange opplysninger og funksjoner tastes inn i datasystemer, alt fra legejournaler til passkontroll. Det var et gjennomkontrollert samfunn basert på angiveri og vold. En egen gruppe ble kalt for øyne, de kunne være utplassert i alle klasser av både menn og kvinner og hadde til oppgave å angi de som ikke fulgte reglene for sin stand.
Religiøse grupper som jøder, jehovas vitner med flere ble internert og sendt til de såkalte koloniene for slavearbeid. Det samme ble såkalte u-kvinner, kvinner som var for gamle, og ubrukelige til noen av de andre funksjonene.
Ekstreme islamister fikk skylden for at USA ble kuppet av det nye kristne fundamentalistiske styret som fratok kvinner alle sine rettigheter. Kvinnene måtte bære ulike heldekkende drakter i ulike farger, hustruene i lyseblått med fine broderier, tjenerinnene i rødt med hvit hette, og martaene – som var hushjelper i matt grønt.
I romanen følger vi tjenerinnen Offred og hennes minner fra før regimet kom til makten. Dette er hennes beretning. En fascinerende og skremmende beretning – som dessverre har likhetstrekk ved enkelte regimer i dagens verden…
Som sagt, romanen er skrevet i 1985. Margaret Atwood, som nå går i sitt 81. år, har skrevet en oppfølger i 2019: Gileads døtre. Den skal det ble spennende å lese!
Tjenerinnens beretning har også vært utgangspunkt for en TV-serie – den har jeg ikke sette ennå, men den må jeg nok få sett!
Det skjedde i Sel i Gudbrandsdalen i 1612. En modig kvinne spiller på sin prillar (et langt blåseinstrument) for å avlede og lure skottehæren som har kommet til Norge for å røve og herje vilt.
Dette er en historisk roman om Guri fra Romsdalen, som rakk å gifte seg med kjæresten Kjeld Fjerdinggren fra Sel før hun spilte en betydelig rolle i det store slaget ved Kringen, da bøndene fra Gudbrandsdalen klarte å overmanne den store skottehæren som hadde fart ille fram og forlatt hver en gård nedbrent og ødelagt, fra Isfjorden i Romsdal til Sel i Gudbrandsdalen.
Brutale skotter
Ifølge romanen var det 800 mann i skottehæren. De for fram svært brutalt og slaktet ned alle som kom i deres vei. Formålet ved ilandstigingen i Norge var å slutte seg til svenskekongen for å kjempe på hans side. Romanen beskriver lederne for skottehæren som brutale og selvopptatte menn som heller vil legge Norge under seg. De gleder seg stort over å ta inn på større gårder for å drikke og spise, voldta og drepe. De raner med seg alt de finner av verdisaker.
De tok Per Klognæs til fange og veiviser. Han klarer på kløktig vis å få gitt beskjed til sine landsmenn om faren som truer, slik at skottene etterhvert finner de fleste gårdene tomme for både folk og verdisaker.
I romanen blir vi kjent med unge Guri og kjæresten Kjeld. Kjeld er utskrevet som soldat til krigen og derfor må de framskynde bryllupet sitt.
Trollbundet av skottehøvdingen
På sin vandring fra Romsdalen til Sel i Gudbrandsdalen besøker Guri en tante på en seter der hun blir en god stund. Under dette oppholdet kommer skottehøvdingen Sinclair over henne og bedårer henne. Hun aner ikke da hvem han er, men tror han er en vandringsmann. Når det det går opp for henne at hun har gitt seg hen til skottenes leder blir hun full av hat og setter seg fore å se Sinclair død.
Guri sørger slik over sitt svik at hun uteblir til bryllupsforberedelsene på gården Fjærdinggren. Da kommer kjæresten Kjeld for å hente henne. Guri betror seg til Kjeld, som tilgir henne, fordi ha mener at skotten hadde kastet trolldom på henne. Sammen blir de enige om å gjøre hva de kan for å bekjempe skottehæren.
Oberst Sinclair mener seg også utsatt for trolldom, han klarer ikke glemme den fagre norske jenta som spilte så vakkert på prillar. Dette blir også hans bane til slutt.
Slaget ved Kringen 1612
Under ledelse av lensmennene Lars fra Hågå, Per fra Randkleiv og bondelederen Berdon fra Seilstad ble det forberedt et bakholdsangrep ved Kringen i Sel. Store steiner og tømmerstokker ble bygd opp. Ca 300 – 500 bevæpnede bønder fra Dovre, Vågå, Lesja, Fron og Ringebu var rustet til å ta i mot skottene.
For at de skulle få greie på når skottene nådde det kritiske punktet for overfallet ble den unge, vakre Guri plassert høyt oppe på fjellet. Hun blir i romanen beskrevet som finbygget, velskapt med store mørkeblå øyne og fyldig lysebrunt hår. Der hun satt og spilte på prillar for skottehæren var hun kledt i sin brudedrakt i høyrødt silkeliv med hvite ermer, svart skjørt, hvite strømper og lærsko med sølvspenner på. På hodet bar hun gullkrone – det vakre, fyldige håret hennes beveget seg i vinden.
Folkedikter samtidig med Ibsen og Bjørnson
Romanen er skrevet av Rudolf Muus i 1890 under pseudonymet Julius. Denne pocketutgaven som jeg har lest er gitt ut på Gun Bø Forlag Åndalsnes i 1989. Det står at teksten er noe bearbeidet etter 1890-utgaven. Ifølge Gun Bø forlag var Rudolf Muus en av våre mest folkekjære og leste forfattere på slutten av 1800-tallet. Han skrev ca 50 romaner og en lang rekke andre typer bøker. Hans eldre, samtidige forfattere, Bjørnsen og Ibsen, hadde en betydelig mindre leseskare.
Rudolf Muus var å regne som en godt likt folkedikter, men ble effektivt slaktet av samtidens litteraturkritikere. Derfor har han også blitt glemt. Han skrev bøker under flere forskjellige pseudonym som Brutus, Einar Ødet, Diogen es, Sigmund Tofte, Rolf Åsen, Bjørn Farmand, Haavard Sollie, Rex, Suum, Vilhelm, Wilhelm, Max Jago, Maximos, Professor J Souris, Bernt kraft, Ohm, Stein og onkel Rudolf. I forfatterkartoteket på Universistetsbiblioteket i oslo fyller kortene hans 7 – 8 centimeter (1989).
Tom Egeland har levert en svært spennende thrillerroman. Lucifers evangelium har ingredienser som spenner vidt i fantasi, og har sin styrke i at den er svært kunnskapsbasert. Dette er boka for deg som lurer på om det finnes andre forklaringer til fenomenet kristen tro, og bibelske fortellinger. Hvem var egentlig Satan eller Lucifer? Hva opplevde egentlig de menneskene som skrev ned bibeltekstene?
Det starter med at et gammelt manuskript blir funnet i hendene på et skjelett. Manuskriptet er vanskelig å tyde, og flere vitenskapsfolk over hele verden involveres for å finne ut av det. Også den norske antihelten, arkeologen Bjørn Belto, blir dratt inn i en virvelvind av mystiske hendelser som kan spores til manuskriptet som noen tror er Lucifers evangelium. Merkelig nok er også CIA interessert…
Det viser seg at det også i 1970 ble funnet et liknede manuskript. Den italienske teologiprofessor og demonolog, Giovanni Nobile, fikk tak i det og romanen dreier seg også mye om hva som hendte den gang. Mord og kidnappinger ser ut til å følge i kjølevannet av disse mangetusenårige skriftene. Historien er mesterlig flettet sammen med faktaopplysninger som er egnet til å sette både tro og historie inn i en ny sammenheng. Mysteriets løsning er middels talt oppsiktsvekkende.
Lucifers evangelium er et funn av en bok som tilfredstiller en kresen bokelsker ved intens spenning, intelligente sammenhenger og interessant faktastoff.
Tjenerinnens beretning, av Margaret Atwood, er en merkelig absurd, dystopisk beretning som er sjokkerende lesning. At denne romanen er skrevet i 1985 gjør det enda mer sjokkerende, fordi forfatteren har konstruert en del ting i sin fortelling som ikke var ting en diskuterte eller tenkte på på det tidspunktet. 
Tom Egeland har levert en svært spennende thrillerroman. Lucifers evangelium har ingredienser som spenner vidt i fantasi, og har sin styrke i at den er svært kunnskapsbasert. Dette er boka for deg som lurer på om det finnes andre forklaringer til fenomenet kristen tro, og bibelske fortellinger. Hvem var egentlig Satan eller Lucifer? Hva opplevde egentlig de menneskene som skrev ned bibeltekstene?
Lisbeth Fallings Blogg 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.