Tag Archives: Lisbeth Falling

Jakten på havanna-katten

Havanna, Havana Brown, Chestnut Brown Foreign, sjokolade orientalsk korthår… Kjært barn har mange navn. Men kanskje det er snakk om flere barn? 

Det startet i sin tid ut med en sjokolademasket siameser som ble paret med en svart katt, og hvis avkom igjen ble paret med en sjokolademasket siameser. Slik ble det født brune, slanktypete korthårskatter. Vi skal tilbake til 1950-tallet i England, og nysgjerrigheten til pionér-oppdrettere som ville utforske fargegenetikk og kryssparinger. I England på denne tiden delte man kattevariantene inn i langhår og korthår, og for korthårsrasene i britisk type og slanktypete. For eksempel var det vanlig å krysse langhår og korthår, da snakker vi om den britiske typen korthår og langhår som vi i dag kaller for persere. Slik ble etter hvert flere fargevarianter utviklet for begge hårlag. 

Det var flere oppdrettere som var ute etter å skape en ensfarget brun, slanktypet korthårsrase. Merkelig nok egentlig i og med at man allerede var kjent med burmeseren, selv om den trolig var forholdsvis sjelden, og først kom til USA. De første burmeserne ble importert til Storbritannia i 1949. 

Brune korthårskatter kjent fra 1890-tallet i England
Historien til ensfargete, orientalske korthårskatter kan spores langt tilbake i historien.  Det er dokumentert at brune orientalske katter var kjent og vist fram på utstillinger i Europa på 1890-tallet. Et av navnene som ble gitt disse kattene var «Swiss Mountain Cat». I perioden etter første verdenskrig forsvant disse kattene, mest sannsynlig fordi ”Siamese Cat Club of Britain” sendte ut en uttalelse rundt 1920 om at «klubben beklager mye at den ikke er i stand til å oppmuntre til avl av andre enn blåøyde siamesere.» Som et resultat ble alle helbrune katter med ikke-blå øyne ekskludert fra siamesiske klasser på utstillinger. Det ble slutten på brune orientalske katter slik de tidlige oppdretterne kjente dem.

På midten av 1950-tallet importerte fru Elsie Quinn, Quinn Cattery, den aller første Havana Brown fra England til USA, en hunn ved navn Roofspringer Mahogany Quinn. Hun ble avlet til Laurentide Brown Pilgrim fra Norwood, også en import, og produserte den aller første Havana Brown som oppnådde å bli Grand Champion i CFA (i 1959): Quinn’s Brown Satin of Sidlo. Alle Havana Brown i Nord-Amerika kan i dag (1998) spores tilbake til denne katten.

Tegning av Havanna fra Lademanns katteleksikon.

Chestnut Brown i England
Da rasen hadde fått anerkjennelse i engelske katteregistre, hadde rasenavnet blitt endret til «Chestnut Brown.» I Nord-Amerika er det ikke bare navnet Havana Brown som er blitt beholdt, men også den særegne typen katt. I England fortsatte avlen tilbake til siameser. Derfor har det opprinnelige utseendet til rasen gått tapt. En engelsk Havana Brown (Chestnut Brown) av i dag (1998) vil likne vår sjokolade orientalske korthårskatt i type. Oppdrettere i Nord-Amerika kan stolt si at rasen har beholdt sitt originale utseende: En moderat katt med et særegent hode, en elegant pels med en mahogny-brun, varmbrun farge. 

Det ser altså ut til at man i CFA videreforedlet den sjokoladebrune, orientalske katten som en egen rase uten å krysse med andre raser, mens man i GCCF i England fortsatte å krysse med siameser, og utviklet flere fargevarianter av orientalske korthårskatter. Havanna-katten ser ut til å ha vært prototypen i starten.

Av ulike grunner greide ikke engelske oppdrettere å komme lenger enn til tre generasjoner med renavlet havanna, og genpoolen ble derfor delt. Flere katter ble sendt til USA og ble grunnlaget for Havana Brown-rasen der. 

Suffolk Chocolate – ny havanna-katt i GCCF
GCCF gjorde som også FIFe etter hvert, samlet alle fargevariantene som bygde på siamesertypen, også den sjokoladefargete, og definerte dem som en egen rase, orientalsk korthårskatt. Orientalsk korthår (og siameser) utviklet seg også etter hvert i en mer ekstrem retning typemessige, ganske langt fra den opprinnelige havanna-typen. 

Siden 2007 har en gruppe havanna-oppdrettere hentet ut de beste genene fra de eksisterende blodslinjene i Storbritannia. Med ”like-to-like”-paringer og inkluderingen av en europeisk Havana Brown, som stammer fra de britiske blodslinjene, ble en ny rase født: ”Suffolk Chocolate”. Denne rasen oppnådde å bli godkjent som ny rase i GCCF i 2014, og fikk foreløpig sertifikatstatus i 2016.

(N) Ingoy’s Oystein, sjokoladefarget orientalsk korthårskatt. Oppdr. Inger Olsen. Han viser den nye typen for orientalske korthårskatter.

Utvikling av nye fargevarianter i orientalsk korthår på 1970-tallet
Jeg husker selv at utviklingen av nye fargevarianter fortsatt var på begynnerstadiet i 1970-årene. I 1977 besøkte jeg Eiwor Andersson og intervjuet henne om oppdrett av siameser og orientalsk korthår. Eiwor Andersson kjøpte sin første siameser i 1960, startet oppdrett i 1967, og ble ferdigutdannet FIFe-dommer for korthårskatter i 1968. Stamnavnet hennes var San-T-Ree. Siamesere fra hennes oppdrett gjorde det svært bra på utstillinger på 1970-tallet. Og i 1977 var hun også i gang med å jobbe med orientalske korthårskatter. 

På spørsmål om hvor mange fargevarianter som fantes svarte hun følgende: ”Det finnes foreløpig fire varianter som er anerkjent  med standard. Det er ebony (sort), havanna (sjokolade), lavendel (lilla) og foreign blue. Av disse er det bare foreign blue som ennå ikke har sertifikatrett. Det finnes mange andre fargevarianter som er på eksperimentstadiet. Jeg må få opplyse  om at Foreign White er en egen rase, ingen variant av orientalsk korthår”. Disse opplysningene gjaldt FIFe i 1977. 

Havanna, lavendel og ebony
Eiwor Andersson hadde på dette tidspunktet oppdrettet havanna, lavendel og nå hadde hun det første kullet med ebony. Legg forøvrig merke til at den gangen var idealet å renavle fargevarianter. Selv hadde jeg siameser på den tiden, og det var helt vanlig at folk hadde rene brunmaskete og blåmaskete kull med samme fargen på begge foreldrene. Jeg syntes at særlig lillamasket var en spennende fargevariant som jeg gjerne skulle ha renavlet, men jeg kom aldri så langt. Forøvrig ble denne fargevarianten kalt for frostmasket i 1970-tallets utstillingskataloger. 

Så skal jeg gå til en ny kilde for å nøste opp hva som videre hendte med havanna-katten: Politikens Kattebog af Alice Heinsen, 4. udgave 1987. Om orientalsk korthår skriver Alice Heinsen at det var den mørkebrune havanna  som var ”prototypen”, og at de fleste andre fargevarianter var skapt ut av denne ved paringer med siamesere i diverse maskevarianter. Hun forteller også at havannaen ikke var en opprinnelig rase, men ble frambrakt i England etter andre verdenskrig, som et bevisst forsøk på å skape en ensfarget brun katt. Dens opprinnelige engelske betegnelse var ”chestnut brown foreign” som tydelig forteller om dens vakre, varme, kastanjebrune farge og dens spinkle framtoning (”foreign” henspeiler på orientalsk, slanktypet).

Renavling ga for mørk farge
Alice Heinsen skriver videre at starten altså var en alminnelig svart katt som ble paret med en sjokolademasket siameser, og at man deretter foretok bror-søster-paringer for å få fram den brune fargen. Samtidig skal det også ha vært utført paringer mellom en svart russian blue-hybrid med en sjokolademasket siameser som hadde rene linjer med sjokolade. Resultatet var brune katter med variabelt utseende, som man så paret sammen igjen på ulike måter. Også andre svarte, korthårete katter etter paringer med sjokolademasket siameser ble brukt i avlen. Av denne ”merkverdige cocktailen” med hovedingrediens av sjokolademasket siameser, oppsto havannaen ”, skriver Alice Heinsen. Selv om man hadde oppnådd stamtavler med fire generasjoner ble det fortsatt (1987) avlet av og til på eksperimentbasis for å bevare type, pels og øyenfarge, fordi det viste seg at de renavlete havannaene etter hvert ble for mørke i fargen. 

Alice Heinsen gjentar at flere av de øvrige orientalske korthårskattene er startet som et biprodukt av havanna-oppdrettet, også lavendel som var et resultat av de første paringene med russian blue og senere lillamasket siameser. I begynnelsen ble disse ”bad selfblues”, som engelskmennene kalte dem, ikke tatt vare på i avlen, men etter hvert fikk man øynene opp for deres skjønnhet og nytte som innkrysningsobjekter for å bevare havannaens farge. De ble etter hvert godkjent som en egen variant, men selv om de var renavlet i 1973 med fire generasjoner lavendel, ble de likevel med jevne mellomrom krysset med lillamaskete siamesere, da det viste seg at lavendel i likhet med havanna hadde en tendens til å bli for mørke og fikk for lys øyenfarge. Det viste seg at innkryssing med siameser økte styrken på øyenfargen.

Sjokolademasket siameser før 1973.

Havanna var egen rase i FIFe fra 1949
Havanna/sjokolade orientalsk korthår ser ut til å ha vært anerkjent i FIFe som egen rase fra forbundets stiftelse i 1949 – da adopterte nemlig FIFe alle rasene som var godkjent i det engelske forbundet GCCF. Den skal ha hatt rasenummer 29 etter gammelt nummersystem (samme som GCCF), og i 1973 står orientalsk korthår sort (ebony) som 29 a, orientalsk korthår lilla (lavendel) som 29 c, orientalsk korthår hvit (foreign white) som 29 w. I 1974 bestemte FIFe at havanna skulle være en fargevariant av orientalsk korthår.

Den blå varianten ble anerkjent av FIFe i 1978, og i 1982 vedtok FIFe å gi sertifikatrett til hele den øvrige gruppen av orientalsk korthår. 

To amerikanske artikler, skrevet i 1991 og i 1998, som ligger på CFA’s nettside er også kilde for denne artikkelen. Det nevnes i flere kilder at russian blue har vært brukt i grunnleggingen av havanna som rase/fargevariant. Dette skal særlig ha vært i forbindelse med utviklingen av lavendel, den lilla varianten, og som igjen det hevdes måtte brukes for å holde vedlike den foretrukne fargen til havannaen. Artikkelen fra 1991 bekrefter at det ligger russian blue bak noen av linjene, men i artikkelen fra 1998 hevdes det at det nesten ikke finnes russian blue bak daværende linjer. Likevel skriver denne artikkelforfatteren at da han ble begeistret for Havana Brown var det fordi den liknet en russian blue i type og med grønne øyne, men med mørkebrun pelsfarge. Det nevnes også i denne artikkelen at det i 1997 kun var registrert 36 Havana Brown i CFA, det laveste antall av alle raser. 

GIP Havacats Wednesday, Havana Brown, reg. CFA. Eier Ivy Rinehimer, Dallas, USA.

Havana Brown er fortsatt en aktiv rase i CFA om enn i ganske liten skala
I de to CFA-årbøkene fra 2013 og 2014 er det egne sider for Havana Brown med opplisting av flere vinnerkatter, og med annonser for et par oppdrettere. På CFA sin nettside for Havana Brown er det flere bilder av katter som har vunnet på utstillinger i sesongen 2021-22. Havacat ser ut til å være et stamnavn som går igjen på vinnerkatter, også i tidligere sesonger. Så konklusjonen er at det fortsatt er aktive oppdrettere og utstillere av Havana Brown i CFA, men det kan se ut til at de fleste aktive oppdrettere befinner seg i midtvesten av USA, og de er ikke mange. Det framgår også av Havana Browns ”Breed Council” at det ble vedtatt i 1998 at det var tillatt med utkryssing med uregistrerte svarte eller blå korthårskatter, enkelte fargevarianter av orientalsk korthår, og  sjokolade- eller brunmaskete siamesere. Utkryssing skulle kun gjøres med en renavlet Havana Brown.

Unik personlighet
Havana Brown har ikke bare et unikt utseende, med sin rike mahognibrune pels og strålende grønne øyne, men også en helt unik personlighet, hevder de fleste som har rasen. Den er utadvendt og leken og den elsker å følge deg overalt. Mens de fleste katter skvetter unna ved lyden av et plutselig krasj, løper havannaen mot lyden for å se hva som forårsaket den. Selv som eldre liker de fortsatt en god runde med lekeaktiviteter, akkurat som da de var kattunger. Havannaen liker også å lage bitemerker i papir eller papp, så du må passe på å ikke la viktige dokumenter eller bilder ligge framme. Det eneste de ser ut til å ta seriøst er å spise. Hvis du har andre katteraser, må du kanskje mate dem separat. Havannaen vil spise all sin egen mat i løpet av sekunder og deretter fortsette å spise hvilken som helst annen katts mat hvis den kan.

Spørsmål i Norsk rasekattforum på facebook
Denne gjennomgangen og undersøkelsen av havanna-katten kom i gang etter et spørsmål i Norsk rasekattforum: Hva er forskjellen på en orientalsk korthår og en havanna? Flere svarte umiddelbart at det var samme kattetype/rase, at havanna bare var en eldre betegnelse på en sjokoladefarget orientaler. Men damen som spurte ga seg ikke, hun hadde funnet opplysninger om at Havana Brown var en egen rase, og det må jeg nå gi henne helt rett i! Rasen er ikke godkjent som egen rase i FIFe, men i de to store amerikanske organisasjonene CFA og TICA. Og altså nå også en nesten tilsvarende rase i GCCF.

Samme utgangspunkt, men to ulike typer
Nysgjerrige oppdretteres eksperimentavling med siamesere på 1950-tallet førte til en ny katterase, eller en fargevariant, med slanktypet utseende som viser seg å ha blitt utgangspunktet for to ganske ulike retninger. Dette viser hvilken enorm påvirkning mennesker og menneskers valg har på utviklingen av utseendet på en katterase. Det viser også at det har en ganske stor betydning om man avler på bare én eller få fargevarianter, eller om man avler med typen som utgangspunkt.

Noen fattet interesse for den helbrune katten, og tok jobben med å renavle nettopp fargen, en farge som jeg forstår avviker en del fra brunfargen hos en brun burmeser som går mer mot svart, mens en riktig Havana Brown skal være mer varmbrun. Andre fattet mer interesse for slanktypet korthårskatt, og syntes det var mer artig å utvikle flere fargevarianter. Slik kom siameser og orientalsk korthår til å gå hånd i hanske, og ble etter hvert så og si like i typen, men også etter hvert rimelig mer ekstreme i typen, og ble forholdsvis ulik den opprinnelige havannaen. Så den brune katten, havannaen, ble i prinsippet utgangspunktet for to forskjellige raser, Havana Brown i USA og orientalsk korthår i Europa.

Havanna før 1973.

Kontakt med en amerikansk oppdretter
Jeg har fått kontakt med en aktiv amerikansk oppdretter av Havana Brown: LeAnn Rupy med stamnavnet ComposerCat fra Illinois. Hun har blant annet vært i FIFe, ANFI og GCCF for å vise forskjellen på Havana Brown og sjokolade orientalsk korthår. Hun forteller at Havana Brown også er anerkjent rase i WCF, LOOF i Frankrike, Canadian Cats Association og Cats Canada. Rasen skal også nylig ha blitt akseptert i russiske og søramerikanske registre. Hun understreker at rasestandarden som ble skrevet for 60 år siden ikke er endret, og rasen ser akkurat likedan ut som da den ble skapt. 

Det at det ble brukt svarte korthårskatter med grønne øyne som ble krysset med siameser førte til at rasen utviklet et noe annerledes gemytt enn man var kjent med hos siamesere den gangen. Havana Brown ble bevisst avlet som en selskapskatt som skulle være utadvendt og sosial. De er lette å trene, men når de er voksne er de ikke like aktive som når de er kattunger. De foretrekker å delta i eieren og familiens daglige gjøremål. De utvikler nære bånd til sine eiere, og blir heller med på reise enn å bli igjen alene hjemme. Hunner og hanner har litt ulik væremåte, hunnene knytter sg mest til én person, mens hannene gjerne sprer seg på hele familien.

LeeAnn Rupy legger vekt på at oppdrettere av Havana Brown er ”bevarings-oppdrettere”. De jobber hele tiden med å bevare rasens opprinnelige utseende og personlighet. Det brukes DNA-testing og utkryssing for å opprettholde helsen og mangfoldet i genepoolen. Havana Brown er en moderat rase der intet er ekstremt. Vekten kan være 3-5 kg, men balansen er viktigere enn størrelsen. Det sies at man kan bli forundret når man løfter en Havana Brown, den kjennes tyngre ut enn den ser ut.

Hodefasongen er unik og helt annerledes enn hos den orientalske korthårskatten. Havana Brown har en hundeliknende snute der beinstrukturen faller mellom øynene og krummer seg inn under øyet for å møte en fullstendig retningsendring for snuten. Også LeeAnn Rupy understreker at fargen på pelsen skal være varmbrun.

Denne artikkelen ble første gang publisert i Aristokatt nr. 2 – 2023.

Kilder:
– KATTEN VÅR nr. 42 – september 1977
– Politikens Kattebog af Alice Heinsen, 4. udgave 1987
– CFA yearbook 1982, 1990-91, 2013, 2014
– The Havana Brown: The Cat in a Not So Plain Brown Wrapper. 
By Norma Placchi
Originally published in The Cat Fanciers’ Almanac, May 1991. (CFAs nettside)
– The Havana Brown: A Brown Delight and an Endangered Species by Richard C. Bilello (artikkel fra 1998 på CFAs nettside)
– The Ultimate Guide to Cat Breeds, Louisa Somerville, 2004

Copyright – Lisbeth Falling

Vår nye viltfargede somaliavlshann

IMG_2404 2

Sammen med Gøran Vinje har jeg kjøpt en ny avlshann fra Tyskland. Han er viltfarget, og heter Orlando von der Kemenate. Oppdretter er Michaela Jager fra Waarkirchen.

Foreldrene hans er IC Rasputin vom Zankelstein, sorrel somali, og Marian Kacey von der Kemenate, viltfarget somali. Det betyr at han har anlegg for sorrel.

Orlando vil bli kjønnsmoden i løpet av høsten 2015. Han vil kun bli brukt til våre hunnkatter, hvorav følgende er foreløpig planlagt paret med han:

SC Milly av Revebo (N), fawn somali og CH Quila av Revebo (N), blå somali – kattungene fra disse hunnkattene vil få Gørans stamnavn av Revebo (N).

IC SE*Vesselkattens Janis Joplin, viltfarget somali og IC Ophelia av Revebo (N) – kattungene fra disse hunnkattene vil få mitt stamnavn av Rubicon.

Bilder av Orlando von der Kemenate som kattunge:

Orlando kattungeOrlando kattunge2

Blå og fawn abyssiner og somali

(N) Mira Max King Kong, blå somali. Far: CH Abraxas av Abyata, SOM p. Mor: Mirabelle Fidele av sina Bass (N), ABY a. Oppdretter: Sissel og Oscar Gerritsen. Eier: Lene Trehjørningen

(N) Mira Max King Kong, blå somali. Far: CH Abraxas av Abyata, SOM p. Mor: Mirabelle Fidele av Sina Bass (N), ABY a. Oppdretter: Sissel og Oscar Gerritsen. Eier: Lene Trehjørningen

Så må vi se litt nærmere på hvordan det blå genet kom inn i abyssinerstanden. Det har alltid vært en viss diskusjon om det blå genet er en naturlig mutasjon som har fulgt med siden abyssineren ble renavlet til rasekatt, eller om det har blitt introdusert senere gjennom kryssing med andre raser.

Igjen skal jeg bruke en artikkel jeg selv skrev for noen år tilbake. Den ble publisert i Aby-Kuben, nr. 3 – 1996. Det var medlemsbladet til Norsk Abyssiner og Somaliring, en klubb som dessverre ble nedlagt på slutten av 1990-tallet. Min artikkel bygger på flere andre kjente kilder som står nevnt til slutt i artikkelen.

Jeg har ikke selv født opp noen blå abyssiner eller somali. Det er antakelig bare en tilfeldighet, fordi jeg har hatt anlegg for det i ulike paringer. Jeg har også brukt to blå hanner i sin tid, men altså aldri fått en blå kattunge selv.

CH (N) Villkattens Lille Puma, fawn abyssiner. Far: IC (N) Maya's Pride Emil, ABY o. Mor: Villkattens Dancing Queen, SOM n. Oppdretter: Anne Marit Helmersen. Eier: Lisbeth Falling

CH (N) Villkattens Lille Puma, fawn abyssiner. Far: IC (N) Maya’s Pride Emil, ABY o. Mor: Villkattens Dancing Queen, SOM n. Oppdretter: Anne Marit Helmersen. Eier: Lisbeth Falling

George Kennedys tekst fra 1982
Når det gjelder George Kennedys tekst fra 1982 om «Blue and Lilac Abyssinians», må jeg si meg imponert over hvor grundig hans undersøkelser var når det gjaldt å spore de ulike fargegenene. Når han skriver «lilac» så mener han det vi i dag kaller fawn.

Sorrel ble først anerkjent tidlig på 1960-tallet
Det var først den viltfargede som dominerte fra abyssinerens barndom omkring 1860, men det var også såkalte «sølv» som dukket opp. En fargevariant som Kennedy antar egentlig var en naturlig blå mutasjon. Først rund 1890 ble det nevnt «røde» abyssinere, som må være den varianten vi i dag kaller for sorrel. Først tidlig på 1960-tallet ble sorrel-varianten anerkjent og godkjent av katteforund.

George Kennedy bor i Australia og er fortsatt oppdretter av abyssinere under stamnavnet «Nile». (Husk at du kan klikke på bildet av tidsskriftsidene for å få opp en større versjon.)
img097img098

Artikkel om somalikatter første gang publisert i Norge i 1978

IMG_5827Somali er en katterase som er søskenrasen til abyssiner. Forskjellene er bare hårlengden. Somali er en langhåret katt, mens abyssineren er korthåret.

Abyssinere blir gjerne omtalt som en av de første katterasene som ble godkjent i England på 1800-tallet, og de to første abyssinerene skal ha kommet til USA i 1909. Med i bagasjen hadde de korthårede kattene en liten hemmelighet, et recessivt gen for langhår, som siden skulle bli til den nye katterasen somali.

I 1981 kom den første somalien til Norge
Først utpå 1980-tallet kom den første somalien til Norge, Foxtails Big Sky. Han ble importert til Norge av Kate Reinert med stamnavet Sanddrops. Han var en vakker representant for rasen, og han ble også  Årets Katt i 1984. Det var i de tider det bare var én katt som kunne oppnå denne tittelen.

KATTEN VÅR brakte nytt om somali allerede i 1978
Men allerede i 1978 ble det publisert en svært interessant artikkel om somali i Norge i tidsskriftet KATTEN VÅR. Et tidsskrift jeg den gangen var redaktør for.

Jeg har tatt bilder av bladsidene, og de som er interessert kan klikke på bildene for å få de opp større, slik at det skal være mulig å lese teksten. Legg forøvrig også merke til typen på kattene på bildene, slett ikke så verst etter dagens standard heller. Du kan også lese mer om somali og abyssiner i en tidligere bloggpost.
IMG_5828IMG_5829IMG_5830IMG_5831IMG_5832

Til julenummeret i 1978 fikk vi dette bildet av en somali fra Patricia Nell Warren. Alice Su var forøvrig en svært kjent kattefotograf på den tiden.

Til julenummeret i 1978 fikk vi dette bildet av en somali fra Patricia Nell Warren.         Alice Su var forøvrig en svært kjent kattefotograf på den tiden.

 

 

Regnbuebroen

Det finnes en bro mellom himmel og jord. På vår side av broen finnes et herlig sted med fjell og daler og deilige enger med grønt og saftig gress.  I dette vesle, vakre landet, er det alltid solskinn og deilig vær, friskt vann og vakre blomster i alle regnbuens farger.

Når et elsket dyr dør kommer det til dette stedet. Syke og skadede dyr blir helet og friske igjen. Gamle og svake dyr blir unge igjen. Alle dyra er venner og leker sammen. Alt er bare fryd og gammen, med unntak av én ting, de savner sin spesielle venn fra livet på jorda.

Så en dag er det ett av dyra som stopper opp i leken og lytter og ser inn i evigheten. Lyset er tent i de klare øynene, nesebora vibrerer og kroppen skjelver i glede. Plutselig løper han fra resten av dyra, flyr over de saftige engene, raskere og raskere. Du har blitt oppdaget! Når du og din spesielle venn møtes igjen, tar du ditt elskede kjæledyr i armene og klemmer ham inntil deg. Ditt ansikt blir kysset og slikket igjen og igjen og enda en gang får du se inn i din kjære venns trofaste blikk. Lang har adskillelsen vært i ditt liv, men minnet om din kjære venn har du båret i hjertet hele tiden. Så går dere sammen over Regnbuebroen for aldri mer å skilles.

Ovennevte tekst er oversatt fra engelsk av Lisbeth Falling våren 1996, og ble første gang publisert i Aristokatt nr 2 – sommeren 1996.

Uklart hvem som har skrevet den opprinnelige, engelske teksten
Originalteksten, som var utgangspunkt for min oversettelse, ble i sin tid publisert på den såkalte «Cat Fanciers List» som var en av de tidligste e-post-diskusjonslister som handlet om katter. Lista var amerikansk og hadde svært stor oppslutning. Den som postet teksten om «the Ranbow Bridge» var Bob Roberts alias Father Bob. Han utga teksten som sin egen. Noe som senere skulle vise seg å kanskje ikke være riktig…

Vakker måte å tenke seg «livet etter døden» for kjæledyr
Regnbuebroen har siden blitt delt som en farsott blant dyrevenner og blir brukt hver gang et kjæledyr dør. Jeg har funnet igjen teksten i utrolig mange varianter, og på mange språk. Teksten dekker et behov for trøst når en elsket hund eller katt dør. Det er en vakker måte å tenke seg «et liv etter døden» for dyrene. På den engelske utgaven av Wikipedia står det følgende om Rainbow Bridge.

FATHER BOB OG HANS KATTEOPPDRETT «FOR CHARITY»
Gjennom the Cat Fanciers List kom jeg i kontakt med en som kalte seg «Father Bob» og som hevdet at han var en kanadisk munk på 75 år. Han hadde mange innlegg på lista, og var godt kjent – og meget godt likt. Han hadde også en egen hjemmeside hvor han beskrev klosteret og katteoppdrettet som munkene angivelig skulle drive med. Flere flotte katter var også avbildet med navn og forfedre. En riktig flott historie var det:

Klosteret fantes i Montreal, Quebeck, Canada. Munkeordenens navn var Notre-Dame de la Confience. Det ble beskrevet som en såkalt kontemplativ orden som betyr at de lever et innadvendt og grublende liv. Det finnes forskjellige grader av dette. I noen ordner snakker ikke medlemmene med hverandre i det hele tatt, mens andre har tilmålte tider på døgnet da det er lov å snakke noe til hverandre etter bestemte regler. Hensikten med det er at en får fullstendig frihet  for tanken og kan konsentrere seg om å studere bibelens tekster og tilbe Gud.

Det ble fortalt at munkeordenen startet dagen kl. 3:45. De møttes sju ganger om dagen i kapellet til messe ol. De var vegetarianere og praktiserte fullstendig stillhet. Deres hovedoppgave, i barmhjertighetens tjeneste, var å oppdrette katter. De oppdrettet perser og exotic. Kattene gjennomgikk et helt spesielt oppdragelseprogram hvor hver enkelt munk hadde ansvaret for noen få dyr. Hensikten med oppdragelsen var å forme dyrene til å bli så vennlige og kjærlige som mulig. I tillegg ble de lært opp til å reagere på enkelte kommandoer, og f.eks. å reagere med uro når telefonen ringte eller når noen banket på døra, slik at de kune varsle sin eier. Men hva skulle dette ha med barmhjertighet å gjøre? Det gikk ikke an å kjøpe disse kattene, man mått gjøre seg fortjent til dem. Munkene ga dem bort til utvalgte, eldre mennesker som hadde blitt fysisk, psykisk eller seksuelt mishandlet, eller rett og slett ensomme eldre som var glemt og forlatt av sine egne. Kattene skulle være til trøst og hjelp for disse menneskene.

Munkene oppdrettet kattene under stamnavnet Father’s og bygde oppdrettet på flotte amerikanske linjer. Mange av kattene fra Father’s katteri skulle ha gjort det bra på utstillinger.

Dette var jo en helt fantastisk historie, og det ville vært kjempefint med en artikkel om dette i Aristokatt, tenkte jeg. Ved nærmere undersøkelser fant vi ingen slik munkeorden i Canada som beskrevet. Vi ville gjerne prøve å få tak i bilder av klosteret, munkene og kattene, og gikk derfor til den katolske kirken i Oslo for å få hjelp. Men denne munkeordenen eksisterte faktisk ikke…  Personen Bob Roberts hadde riktignok katter, men han bodde i slummen i Montreals bakgater og konstruerte personer og institusjoner på internett. Han må ha hatt en ønskedrøm om å være en slik munk.

«Father Bob» lurte en hel katteverden på internett. Han må ha vært ganske slu og idérik. Han fulgte tydeligvis godt med i katteverdenen og kjente til mange forskjellige oppdrettere. Det var mange kjente navn i hans oppdiktede kattestamtavler, til og med noen svenske katter var med.

Det viste seg at han også hadde operert i andre sammenhenger enn med katter. Han var også aktiv på sider som handlet om kreft og om diskusjoner om religion. En kan jo ikke annet enn å innrømme at idéen om et flott katteoppdrett i kombinasjon med nestekjærlighet var meget god, og svært godt jugd. Det jeg lærte av denne episoden tidlig i internettets barndom var at det var utrolig spennende å søke seg rundt på nettet og kommunisere med folk fra hele verden, men at en må være kritisk og ikke ta alt for «god fisk».