Lisbeth Fallings Blogg

Tjenerinnens beretning, av Margaret Atwood, er en merkelig absurd, dystopisk beretning som er sjokkerende lesning. At denne romanen er skrevet i 1985 gjør det enda mer sjokkerende, fordi forfatteren har konstruert en del ting i sin fortelling som ikke var ting en diskuterte eller tenkte på på det tidspunktet. 

Bakgrunnen er et tenkt totalitært samfunn opprettet i en fjern framtid, etter at den amerikanske presidenten  er skutt og kongressen utslettet. Et nytt samfunn er etablert med et strengt religiøst regime som har tatt fullstendig kontrollen over alle kvinner. Kvinnene blir inndelt i bruksområder, der tjenerinnene er de mest verdifulle, fordi de anses å fortsatt ha fungerende livmor og eggstokker og kan føde barn. Miljøforurensning og skadelige utslipp skal ha ødelagt den generelle fertiliteten i befolkningen, slik at mange ble infertile og/eller fødte misdannede barn – såkalte u-barn.

Kvinner som hadde vært gift mer enn én gang og hadde født tidligere ble fjernet fra sin familie og samlet i et senter for omskolering til å bli tjenerinner. Vokterne i dette senteret er de såkalte tantene – eldre kvinner som ved hjelp av indoktrinering, fanatisk religiøsitet og vold tvang kvinnene til å utslette minnene om sine ektefeller, kjærester og barn.

Mennene var også inndelt i kategorier, men det var opplest og vedtatt at det ikke kunne være menn som var årsak til infertilitet. Det var kun kvinnene som hadde ansvaret for fertilitet. Menn var enten voktere, engler (soldater), eller førere. Sistnevnte var menn høyt på strå som fikk rett til å ha en tjenerinne i tillegg til sin hustru. Hustruene var også en egen klasse med kvinner som hadde en viss makt over andre grupper av kvinner, særlig over tjenerinnene.

Margaret Atwood tegner opp et samfunn som har bemerkelsesverdig mange likhetstrekk til vår tid. F.eks. var det ikke innført vanlig bruk av plastkort til betaling i 1985, men i dette «nye  USA» kalt Gilead, er kontanter helt borte. Mange opplysninger og funksjoner tastes inn i datasystemer, alt fra legejournaler til passkontroll. Det var et gjennomkontrollert samfunn basert på angiveri og vold. En egen gruppe ble kalt for øyne, de kunne være utplassert i alle klasser av både menn og kvinner og hadde til oppgave å angi de som ikke fulgte reglene for sin stand.

Religiøse grupper som jøder, jehovas vitner med flere ble internert og sendt til de såkalte koloniene for slavearbeid. Det samme ble såkalte u-kvinner, kvinner som var for gamle, og ubrukelige til noen av de andre funksjonene.

Ekstreme islamister fikk skylden for at USA ble kuppet av det nye kristne fundamentalistiske styret som fratok kvinner alle sine rettigheter. Kvinnene måtte bære ulike heldekkende drakter i ulike farger, hustruene i lyseblått med fine broderier, tjenerinnene i rødt med hvit hette, og martaene – som var hushjelper i matt grønt.

I romanen følger vi tjenerinnen Offred og hennes minner fra før regimet kom til makten. Dette er hennes beretning. En fascinerende og skremmende beretning – som dessverre har likhetstrekk ved enkelte regimer i dagens verden…

Som sagt, romanen er skrevet i 1985. Margaret Atwood, som nå går i sitt 81. år, har skrevet en oppfølger i 2019: Gileads døtre. Den skal det ble spennende å lese!

Tjenerinnens beretning har også vært utgangspunkt for en TV-serie – den har jeg ikke sette ennå, men den må jeg nok få sett!