Category Archives: familie

Kongelig bryllup i London

Med pomp og prakt ble Prins William av Storbritannia viet til sin kjære Kate idag. Likevel stemningen mellom brud og brudgom er enkel og kjærligheten stråler mellom dem. En stor kontrast til vielsen melom Lady Diana og Willimas far, kronprins Charles.

Kjærligheten lenge leve, og jeg ønsker lykke og et langt liv til det flotte prinseparet!

Som det ble sagt av en av de som forrettet under vielsen: hver vielse er kongelig for dem det gjelder. Så på denne dagen passer det fint å minnes sin egen vielse og glede seg over at man er så heldig å få dele livet med en man elsker. Jeg var så heldig å få ekte min prins!

Speilet

Jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne tenke tanken en gang… Jeg ville selge speilet mitt! Speilet som har fulgt meg siden 1982 – 83.

Det har trehvit kant, trolig fjernet maling fra en svunnen tid. Ikke hadde jeg så lyst til å male kanten heller, og designet – det likner litt på Art Deco – faktisk – kanskje stil fra rundt 1920 – 1930.

Speilet har vist meg alt
Jeg fant det i en brukthandel i Ski for mange år siden. I dette speilet har jeg speilet meg som ung, som gravid, som glad, som trist. I dette speilet har mine barn speilet seg fra de var bittesmå, til de ble større, og så ungdommer, og som voksne kvinner og mann… Og nå er det barnebarnas tur til å speile seg.

Tenk om speilet kunne vist meg bildene fra livet som har passert…

Det er fjerde gangen speilet er med på flyttelasset. Så tenkte jeg – jeg kan da ikke ha et trehvitt speil på mine hvite vegger… Så jeg får vel selge det. Så pusset jeg det og skulle gjøre det klart for å ta bilder og for salg. Men da talte speilet til meg! Nei, vet du hva! Her har jeg vist deg alt du ville og ikke ville se gjennom snart 30 år, og så skal du bare selge meg!

Så det som skjedde var at jeg lette overalt for å finne en plass til det kjære speilet, og jammen kom det opp på veggen igjen 🙂

Minner om min første Barbiedukke

I 1963 var jeg sju år og begynte på skolen. Men dette skal handle om den sommeren før jeg begynte på skolen.

En jente som bodde i samme blokk som oss hadde fått en ny dukke. En helt spesiell dukke.

En slank damedukke
Den var veldig slank og så ut akkurat som en dame. Den hadde langt lyst hår og fine klær, og bittesmå høyhælte sko. Det var sånn stas å få være med å leke med jenta og kanskje få lov til å holde litt i den vidunderlige, nye dukken…

Dukken med det lange lyse håret
Hjemme fortalte jeg mor og far om den helt speselle dukken med det nydelige, lange, lyse håret og fine dameklær. Ja, jeg tror vel jeg maste litt om den dukken, og fikk nok fortalt dem ganske mange ganger at jeg også ønsket meg en slik dukke…

Så kom sommerferien, og mor og vi barna flyttet ut på en hytte utenfor byen. Det var rett ved stranda, og i nærheten av onkels kolonialhandel. Der koste vi oss masse, gikk på oppdagelseferd i butikken, fikk mye god mat og iskrem, og badet om dagene. Far kom i helgene, han måtte holde bilverkestedet sitt åpent i uka.

Far hadde med gaver
En fredag far kom, hadde han med en gave til meg og min bror. Broren min fikk en flott, rød lekebil, og jeg fikk også en pakke. Jeg var så spent! Jeg hadde en veldig snill pappa, og jeg gledet meg veldig til å åpne pakken.  Den var avlang og ikke så veldig stor. Hva kunne det være? Jeg åpnet pakken, og inni var det en avlang plasteske – med en Barbiedukke! En nydelig damedukke med øyenskygge, leppestift, perleøredobber, og gullstripet badedrakt! Men… Den hadde helt kort, mørkt hår!

Sorg over det korte håret
Jeg husker ennå denne blandingen av sorg og glede. Jeg var kjempeglad for at far hadde funnet på å gi meg en slik, ny og moderne Barbiedukke, men den hadde helt feil hår! Men jeg kunne jo slett ikke klage til far om håret på dukken, selv i mitt barnslige hode forsto jeg at dette ikke var en ting en far ville være spesielt opptatt av. Han var bare kjempestolt fordi han hadde funnet på å gi meg denne dukken, så jeg tror nok jeg klarte å være mest glad.

Ble veldig glad i Barbiedukken
Jeg ble svært glad i dukken. Jeg lekte med den sent og tidlig, og mor heklet drakter, og sydde kjoler til henne. Det var virkelig stas å leke med de andre jentene nå, for flere hadde fått seg en Barbie, og vi byttet klær og koste oss med dukkene.

Dukken ble borte
Så kom jeg i tenårene, og lekesaker ble ryddet opp på loftet, og dukken forsvant… Da jeg ble voksen og fikk egne barn, begynte jeg å lure på hvor dukken hadde tatt veien. Nei, mor og far fant den ikke igjen, og husket heller ikke om de hadde gitt den vekk. Borte var den…

Så i en alder av 55 år får jeg igjen en Barbiedukke i gave. Min snille datter og mann hadde vært i New York og kjøpt med seg en Barbie som skulle være en tro kopi av 1963-modell Barbie! En samler-Barbie.

Ble som barn igjen
Jeg ble som barn igjen, og måtte åpen esken og fikse og bytte parykker, for dette var en variant med tre parykker. Det var faktisk den lyse parykken som hadde den frisyren som var nærmest min opprinnelige Barbie. Både ansiktet og badedrakten var en tro kopi. Man skal jo helst ikke bryte esken dersom man skal øke samlerverdi, men skitt au – vitsen med dukken er jo nettopp minnene fra barndommen, og gleden ved å ta i og fiske litt med dukken 🙂

Så mye å gledes over

Vi har egentlig mye  glede oss over. Ofte glemmer vi det, i hverdagens kjas og mas, og når vi synes problemene tårner seg opp over oss…

Det er de enkle gledene som er verdt å ta vare på, det å være sammen og hygge seg. God mat og samvær med dem man er glad i.

I dag koste vi oss i vår sønns fine hybellelighet og feiret bursdagen hans. For en ung mann er det ekstra flott å få flytte hjemmefra og klare seg selv. Det aller første egne hjemmet vårt, det husker vi vel alle, som det var i går.