Category Archives: katter

Sølvfargene på katt er forårsaket av et dominant gen. Det betyr at det er bare den ene av foreldrene som trenger å ha sølvfargen for at kattungene skal bli sølv. Derfor skulle en tro at avl med sølv er uproblematisk, og at det er lett å skape nye linjer med disse fargene.

Denne artikkelen skal i hovedsak handle om sølvfargene hos somali og abyssiner, der det har vist seg å ikke være så veldig lett å skape gode og solide linjer med sølv.

Eksperimentavl i Norge
Sølv har egentlig en lang historie her i Norge, spesielt hos abyssineren. En av de aller første eksperimentene med å framskaffe sølv på abyssiner ble foretatt av en norsk oppdretter som paret chinchilla perser med viltfarget abyssiner. Det var Helene Bang fra Oslo med stamnavnet Arkens som gjorde disse første, historiske paringene med velsignelse fra Avlsrådet. Målet var å få fram svartsølv abyssinere, og det skjedde mens vi fortsatt bare hadde viltfarget og sorrel (rød) abyssiner som godkjent i FIFe, og det var før somalien kom til Europa.

Det fortelles at Helene Bang konsekvent plukket ut sorrelsølvkattene av avlen, fordi hun trodde disse kattene hadde mer rufisme. Det kan også ha vært et problem at nettopp chinchilla perser ble brukt, da introdusertes også langhårsgenet, samt at chinchilla jo er tippet (har bare fargebånd helt ytterst på hårstråene), mens abyssiner skal være ticket, hvilket krever flere fargebånd på hvert hårstrå. (Dette handler om ”wide band-effekten” som ikke blir omhandlet i denne artikkelen.)

Diadoras Silver Sophia Loren, ABY ns. Født 01.03.1995. Oppdretter Elin Skøyen

Sølvfargene godkjent i FIFe i 1983
Da sølvfargene ble godkjent i FIFe i 1983 var det Nederland som hadde forslaget. Det finnes ingen avkom eller linjer som kan spores tilbake til Helene Bangs eksperimentparinger i dag. Arbeidet med sølv ble også vanskeliggjort i Norge fordi det ble innført restriksjoner på hvordan avkom etter sølvparinger kunne gå videre i avl. Det var ikke lov til å pare normalfargede etter sølvforeldre tilbake i til normalfargene. Dette førte naturligvis til at få ville starte med nye sølvlinjer, og arbeidet med sølv på abyssiner forsvant i Norge.

Import av sølv somali
 fra Danmark
Sølvinteressen ble først vekket til live igjen da Mona Ulsund – (N) Tingerlings, importerte sølv somali fra Danmark. Dette var vakre katter fra Dushara-oppdrettet, Teresa Guldager. Disse kattene fulgte det en del restriksjoner med, og det var derfor svært få som førte disse kattene videre i avl. Samtidig som det fortsatt var restriksjoner knyttet til hvordan de ulike fargene kunne gå videre i avl.

SC (N) Tingerling’s Pernille

Svært få som driver med sølv
Restriksjoner mellom sølv- og normalfargede på somali og abyssiner er opphevet i Norge, men motviljen mot å tørre å krysse linjer sitter fortsatt godt fast, og det er svært få som jobber noe særlig med sølvfargene, men interessen er heldigvis i ferd med å ta seg noe opp.

S*Silverskimrets Curry, SOM os – sorrelsølv somali. Foto Karin Glemmestad

Så vidt jeg kjenner til er det også svært få som driver med sølvfargene i Sverige. Selv var jeg så heldig å få paret inn en fantastisk vakker svensk sorrelsølv hann, S*Silverskimrets Curry, i mine linjer, og har beholdt en fawnsølv variant hunnkatt etter han, Wera av Rubicon. Jeg kjenner ikke til om S*Silverskimret fortsatt er aktiv med sølv, men håper jo det.

Wera av Rubicon, fawnsølv abyssinervariant

Redsel for sølvgenet
Det er skapt en slags redsel for sølv-genet, som etter min mening er uberettiget. Utgangspunktet for denne redselen skal ha startet i forbindelse med vanskeligheter med å kunne fastslå om en katt var sølv eller ikke, særlig på maskede katter, og etter hvert også på ulike fargevarianter hos naturraser som norsk skogkatt, maine coon og sibirkatt. I disse rasene er det ingen tradisjon for å renavle fargevarianter, og når mange mulige farger og mønstre er involvert, kan det bli vanskelig å skjelne mellom farger med eller uten sølv.

Disse problemene førte til at man innførte betegnelsen «sølv i stamtavlen» for alle raser i NRR. Noe som var egnet til å gjøre redselen for sølv enda sterkere: hva galt var det med denne katten siden det sto en slik bemerkning i stamtavlen?

(N) Tingerling’s Vendy, svartsølv somali, med sin far CH Pendragon av Revebo (N) JW, viltfarget somali. Foto Lilly Oversand Deildok

Inhibitorgenet (I)
Sølv er egentlig ikke en egen farge, men et gen som påvirker hårenes pigmentering, slik at de blir hvite fra bunnen av. Genet hemmer fargen i å framtre, derfor heter det Inhibitor (inhibition = hemming).

I-genet fjerner fargen
Dette genet forårsaker ikke bare at hårrøttene blir hvite, men påvirker også resten av fargens uttrykk , slik at den gyllne, brunlige fargen i bunnpelsen hos en viltfarget blir gjort om til hvitt. Den sorte tickingen blir derimot beholdt. Slik at den viltfargede «forvandles» til en svart/hvitt katt. Pigmentene i bunnfargen hos en katt kalles phaeomelanin, og tickingen eumelanin.

Sølv dominerer over ikke-sølv
Sølv dominerer over ikke-sølv. En homozygot sølv (den har to «II» fra sine foreldre) kan bare gi sølv kattunger. En slik sølvkatt paret med en ikke-sølv, gir i første generasjon bare sølvkattunger, men alle disse kattungene er heterozygote for ikke-sølv (har fått en stor «I» og en liten «i» fra sine foreldre), og vil i neste generasjon paret med en annen katt som enten er ikke-sølv selv, eller er bærer av ikke-sølv, kunne gi kattunger med og uten sølv.

Variabelt i uttrykk
Inihibitorgenet er meget variabelt i sitt uttrykk, og man kan oppleve å få sølvkattunger som ser lite sølv ut, og andre som er meget rene i sølvet. Særlig i dilusjonsfarger og rødlige farger kan sølvet være vanskelig å se. Dette er ofte årsaken til at noen oppdrettere tar feil og registrer kattunger som ikke-sølv, selv om de er  genetisk sølv. Overraskelsen blir derfor stor når de i neste generasjon får ut helt klart sølvfarger, selv om både moren og faren var ”ikke-sølv”. Men da er det rett og slett feil, en av foreldrene er helt nødt til å ha vært sølv likevel, fordi genet er dominant, og det finnes ingen recessive variant av inhibitorgenet.

Sorrelsølv somali, fawn og fawnsølv abyssiner

Umulig å se at katten er sølv

Sølvgenet kan altså i enkelte tilfeller komme så dårlig til utrykk fenotypisk at det er umulig å se at katten faktisk er sølv. Det er vanskelig å vite om dette handler om polygenetiske effekter, eller om  inhibitorgenet fungerer forskjellig alt etter hvilke andre farger det pares med. Slike ting finner en egentlig bare ut ved å følge godt med i de linjene en bruker.

Ufullstendig gjennomslag
Noen ganger framkommer det brunlige flekker på sølvkatter som kan gi et litt skittenaktig uttrykk. Dette er også en effekt av inhibitorgenet som ikke har fått fullstendig gjennomslag i phaeomelaninets pigmenter, og på en måte etterlater litt av den opprinnelige fargen i underpelsen. Dette blir ofte feilaktig bedømt til å være rufisme, men muligens er forklaringen mer sammensatt.

Rufisme
Rufisme er gjerne et resultat av den store variasjonen som finnes i det rødbrune pigmentet hos katter. Fargeintensiteten styres av ulike polygener, hvorav rufisme er én av dem. Det er for eksempel ikke vanskelig å se forskjell på intensiteten av rødfargen på en huskatt og en renavlet rasekatt. Begge disse fargene er forårsaket av det kjønnsbundne O-genet, men forskjellen i fargeintensitet er styrt av rufisme.

Wilma av Rubicon, sorrelsølv somali og Wera av Rubicon, fawnsølv abyssiner

Mangeårig utvelgelse
Rasekattens sterke rødfarge er framkommet gjennom mange generasjoner med utvelgelse, slik at fargens intensitet er blitt genetisk forsterket.  Dette gjelder også for andre fargevarianter som bruntabby, eller viltfarget somali. Kattenes fargeintensitet er forsterket gjennom generasjoner med utvelgelse av de kattene som hadde sterkest rufismegener. Hos viltfarget somali og abyssiner er det årelang utvelgelse av eksemplarene med varmest farge, og slik samlet opp plussgener for rufisme, som har gitt de vakre rødbrune viltfargede.

Alfonzino av Rubicon, svartsølv somali, har viltfarget far og fawnsølv mor. Foto Lene Trehjørningen

Det verserer en enkel teori om at nettopp fordi de viltfargede har hatt så lang periode med utvelgelse og oppsamling av rufismepolygener, så vil dette påvirke nye sølvlinjer fra viltfarget (eller andre normalfarger), slik at sølvkattene etter slike katter er dømt til å bli fulle av misfarge og rufisme. Men det trenger ikke å stemme!

Mye tyder heller på at det er snakk om et uønsket gjennombrudd av phaeomelanin-pigmenter som ikke er blitt skikkelig undertrykt av inhibitorgenet. Og at dette kan skje tilfeldig i ulike paringer, både etter renavlede sølv og etter kryssing med viltfarget. Men trolig vil det ofte forekomme mer av dette på sølvkatter som er heterozygote for sølv. Slik at det å renavle sølv mot sølv vil gi den effekten at man minsker problemet med rufisme. Chinchilla perser er et godt eksempel på fenotype som er et resultat av selektiv avl.

Polygener i pluss og minus
En må huske på at polygener er med på å styre mange egenskaper hos en katterase, og at de finnes i både pluss og minusgener. Tettheten i pelsen, lengden på pelsen, fargeintensitet, og kanskje renhet i det hvite hos sølv.

Kattene får jo sin arv fra begge foreldrene. Parer man en ikke-sølv med en sølv vil jo sølvkatten også ha en polygenetisk arv som kanskje er minusgener for rufisme, og plussgener for hvithet i pelsen. Altså de kattene som blir sølv, og påfølgende generasjoner som blir homozygote for sølv vil, trolig bære med seg arven nettopp fra sølvkatten som ble krysset inn første gang.

Amore Leone av Rubicon, sorrel etter fawnsølv mor, hadde en nydelig og dyp rødfarge, og svært god ticking.

Normalfargede etter sølv
De normalfargede etter sølvparinger har fått et særdeles dårlig og ufortjent rykte. De er  liksom helt ubrukelige, og må for all del ikke brukes tilbake til andre normalfargede linjer. Jo, noen kan selvsagt bli mindre fine, og kanskje ha lysere pels, men det er akkurat like tilfeldig som at du kan gjøre en paring mellom to viltfargede som i utgangspunktet er lekre i farge og ticking begge to, men så får du ut avkom som bare er sånn passe.  Feilen trenger absolutt ikke å ha noe å gjøre med sølv hos en av foreldrene, eller sølv i en generasjon bak en av foreldrene.

Rubicons sølvkull: Arabella (ABY p), Alfonzino (SOM ns), Amazing Grace ABY ps var) og Amore Leone (ABY o var).

Min konklusjon er med andre ord, at man vi må tørre å krysse flere normalfargede med sølv for å få fram flere linjer å arbeide videre med, og så skille klinten fra hveten og se hvilke katter som bør gå videre i avl i den ene eller den andre retningen.

Det er fortsatt mye som gjenstår for å få fine typer og rene sølv somali og abyssiner i Norden.

(Denne artikkelen ble også publisert i Aby & Somaliringens medlemsblad Labyrinten nr. 1 – 2014.)