Tag Archives: rasekatt

Romantica i gresset

image

Min vakre fawn abyssiner

(N) Villkatten's Lille Puma, fawn abyssiner

Hun er nærmest pudderrosa i fargen, og er selvsagt verdens fineste korthårskatt 🙂

Om å skaffe seg katt


Madonna av Revebo (N), viltfarget somali.

Katter er ypperlige kjæledyr i moderne familier der familiens medlemmer er aktive og ute av huset store deler av dagen. Katten sover gjerne om dagen, og er ”fit for fight” på ettermiddag og kveld.

Dersom du er mye borte pleier vi å si at det lønner seg å ha to katter som får vokse opp sammen. Da har de selskap i hverandre når familien er hjemmefra. Men det går gjerne helt greit med bare én katt også. Du må alltid regne med å bruke en del tid på å ta deg av et dyr, selv om det er minimalt med gjøremål i forhold til en katt enn for eksempel en hund.

Jofra’s Skippy, creme/hvit britisk korthår, eier og foto: Ragnhild Johannessen

Renslighet
Katter blir veldig lett renslige. De kan ”pottetrenes” allerede fra sitt første, faste måltid ved fire ukers alder. Oppdrettere bruker små, lave plastkasser med kattesand til dette. Når ungene har spist blir de satt i dokassen, og tisser der for første gang, i løpet av noen få uker er de preget for livstid med hvor de vil ønske å gjøre fra seg. Så når du får hjem den nye ungkatten din, viser du den bare hvor dokassen står, og katten vil søke dit når den er nøden. Dette er vel og merke om du kjøper en katt fra en skikkelig oppdretter som har gjort dette på en riktig måte.

Gemytt
Dersom du skaffer deg en voksen katt med ukjent herkomst, kanskje fra oppsamlingsplasser for husløse katter, risikerer du å få en katt som ikke er renslig. Et annet problem med å overta en slik katt er at du ikke aner noe om hvordan den har hatt det og hva slags gemytt den har. De fleste katter som har levd som hjemløs har problemer med å nærme seg mennesker og bli skikkelig kjælne. De som driver med oppdrett av katter, og særlig de med små stueoppdrett, er svært flinke til å sosialisere kattunger, slik at de blir koselige og kjælne familiemedlemmer.

(N) Kattehula`s Lynx, brun burmeser hannkatt. Oppdretter Irene Antonsen. Eier og fotograf Stina Barreth.

Hvilket kjønn?
Dersom du ikke har planer om å starte med oppdrett av katter selv, anbefales det alltid å kastrere/sterilisere katten. Det enkleste er å velge seg en hannkatt som blir kastrert ved 6 mndr. alder. Da har du en trofast husvenn, som ikke ønsker å streife rundt på videvanke for å finne seg en partner. Den vil heller ikke markere (urinere overalt), slik fertile hanner gjør. Kastrering av hannkatt er et enkelt inngrep som fører til at katten er i litt dårlig form (pga narkosen) i ca et døgn. Deretter er den helt OK igjen. Kastrering av hunnkatt er et litt større inngrep, som katten bruker ca en uke på å komme seg etter. Begge operasjoner er forholdsvis farefrie og utføres på de fleste veterinærklinikker. Det er en myte at en hunnkatt må ha et kull før hun blir kastrert.

Fôring av katt
Voksne katter trenger bare ett måltid i døgnet, gjerne servert på kveldstid. Ungkatter liker å få et par ganger i døgnet. Moderne, bortskjemte katter har som regel et tørrfôr stående framme hele tiden sammen med vannskåla.

Katter er kjøttetere og jegere, men dagens katter er alt for late til å gidde å fange mus, nettopp fordi de vet at ”folka dens” stiller opp med mat når det trengs. Vel, de kan godt fange en mus for lek og moro, men spise den, nei – det gidder den ikke.

CH Romantica av Rubicon, viltfarget somali, koser seg ute i hagen sin om sommeren, uten å stikke av.

Ute- eller innekatt
Igjen – en katt som får lov til å gå ute SKAL være kastrert, og merket med chip, tenk på dine naboer, du har ansvaret for ditt dyr!

Det er du selv som bestemmer om katten din skal være en ute- eller en innekatt. Dersom katten blir holdt innendørs de første månedene i sitt nye hjem blir den trygg i hjemmemiljøet og vil holde seg mer inne enn ute, dersom du slipper den ut allerede fra første dag, vil utemiljøet være dens ”hjem”, og du er bare dens matstasjon – og forøvrig også alle andre stupide personer som tror en katt som går ute ikke har eiere… de mater den nemlig også, og da blir katten forvirret, og lurer på hvor er det best mat i dag? Da har du en katt som kommer hjem en gang i blant, helt til den har tatt stilling til saken og foretrekker noen andre enn deg…

Hvilken rase skal du velge?
Dette spørsmålet får jeg mange ganger. Hovedsvaret er egentlig: den katten du liker best! For meg har det ofte vært snakk om hvilken katt jeg synes er vakrest, og selvsagt om jeg liker personligheten og lynnet til katten. Mine favorittraser er somali (halvlanghåret) og abyssiner (korthåret). Jeg har tidligere hatt siameser, burmeser, perser, britisk korthår – og er egentlig ganske glad i alle disse rasene.

En hovedregel er at større katter er litt mer sedate og ikke fullt så kjælne som de mer slanktypede og orientalske.

En vakker hvit perser fra (N) Stargate, oppdretter Johnny Skjølås og André Marki.

En vakker hvit perser fra (N) Stargate, oppdretter Johnny Skjølås og André Marki.

Perserkatter krever mye pelsstell, de klarer seg ikke utendørs lenge uten at noen greier pelsen deres. Britisk korthår er regnet som korthåret, men har en ganske tykk pels som kan røyte en del. Devon rex, cornish rex, siameser, orientaler, og burmeser har korte og greie pelser som krever lite stell og har lite håravfall. Somali, abyssiner, bengal, tyrkisk angora, europé og  manx har lettstelte pelser med forholdsvis lite pelsavfall – her kommer man langt med å bade kattene med jevne mellomrom, da er det minst pelsavfall. Skogkatt, maine coon og sibirkatt krever en del pelsstell.

Hvorfor liker jeg somali og abyssiner best? Jo, de er selvsagt penest, søtest og mest kjælne, og har den laveste stemmen blant katterasene 🙂

Somali – en nydelig rasekatt

Viltfarget somali

WW 05 04 EP GIC Noble Pendragon av Rubicon, eier Gøran Vinje

Abyssiner og somali – to sider av samme sak…

Abyssiner og somali er spesielle i kattefloraen på grunn av sin tickede pels. Den best kjente fargevarianten, viltfarget, som også var den først anerkjente, minner om fargen til skogens ville dyr.

Sammenlikning med harens pels er nærliggende. H.C. Brooke gjorde seriøse sammenlikninger mellom hare- og abyssinerpels i 1920-årene. Disse to pelstyper holdt ved siden av hverandre viser at det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre. Bare ved nøye undersøkelse av underpelsen vil en se at harens pels er grå nær huden, mens abyssinerens har varm, brun farge, hevdet han.

Ticking
Ticket pels betyr at hvert enkelt pelshår har flere bånd med farge. For den viltfargede betyr det svart tupp, så brunt, svart, brunt osv. 2 – 3 fargebånd eller flere foreskriver FIFe’s standard for begge rasene. Somali kan ha flere, siden pelshårene er lengre.

Ticking er regnet som et av kattens grunnmønstre og dominerer over andre mønstre som tigré, spotter og klassisk tabby. Genet er dominant og medfører at pelshårene brytes opp i fargestriper.

Abyssiner og somali er slanktypete katter, med myke linjer og et elegant utseende. Den perfekte katt har også tufser på ørespissene, et særpreg som dessverre er sjeldent i våre dager.

Plysjaktig pels
Den eneste forskjellen på rasene er pelslengden. Abyssinerens pels skal være korthåret og ligge tett inntil kroppen. I eldre tider ble en plysjaktig pels foretrukket, noe som også muligens er årsaken til at langhårsgenet (som er recessivt) ble bevart gjennom historien. De kattene som hadde denne pelskvaliteten viste seg som regel å bære anlegg for lang pels.

Ved å studere bilder av abyssinere fra flere tidsepoker kan en se at pelslengden varierte ganske mye, og at flere abyssinere fra ”gamle dager” hadde en lengre og tykkere pels enn det en ser på dagens utstillingsabyssinere.

Somaliens pels
Somaliens pels skal ha svært fine hår og være tett. Pelskvaliteten skal være veldig myk å ta på. Lengden skal være medium lang, med unntak av skuldrene hvor den kan være litt kortere. De flotteste eksemplarene har god antydning til krave og ”bukser”. Halen skal være godt pelset. En somali med for mye underull kan virke større og kraftigere enn den virkelig er, og kroppsformene skjules mer enn ønskelig. Det er derfor å foretrekke at man avler mot mindre underull, slik at helhetsinntrykket av katten blir slanktypet og ”abyssiner-looket” kommer til sin rett. Mange somali har øretufser.

Rudolph av Rubicon, viltfarget abyssiner

Flere fargevarianter
Somali og abyssiner er godkjente i åtte fargevarianter, fire i den såkalte ”normalfargede” serien; viltfarget (n), sorrel (o), blå (a) og fawn (p) og fire i sølv; sortsølv (ns), sorrelsølv (os), blåsølv (as) og fawnsølv (ps).

Søskenraser
Abyssiner og somali er søskenraser og kan pares med hverandre. Abyssineravkom etter somalilinjer får betegnelsen ”somalivariant” på stamtavlen. Dette er en opplysning til de som ikke ønsker å introdusere langhårsgenet i sine linjer. En slik abyssiner er en fullverdig abyssiner med like konkurranserettigheter på utstillinger som abyssinere uten langhårsanlegg.

Somalivarianter
Mange somalivarianter er lekre utstillingsdyr med tufser på ørene og dyp grunnfarge, begge deler en arv fra somalilinjene. Noen somalivarianter kan ha ubetydelige tabbymarkeringer på innsiden av forbena og ganske tydelig halsbånd – dette kan trekke noe ned i utstillingssammenheng.

Somalivariantene er uvurderlige i somaliavlen. Somalien er en forholdsvis ung rase i motsetning til abyssiner som regnes blant de eldste. De første kattene kom til Norge i 1981, importert av Kate Reinert (Sanddrop’s). Hun gjorde en imponerende innsats ved å importere flere katter fra USA og drive bevisst avl for å øke antallet somali i Norden. Dessverre førte dette også til en svært tett innavl som vi sliter litt med i dag. Det er derfor uhyre viktig at man stadig parer abyssiner med somali for å skape flere mulige linjer og selvsagt også for å beholde korrekt type på somalien.

Abyssinerens historie
Den første omtalte abyssiner, kalt Zula, ble hentet hjem til England som et krigstrofé fra den såkalte ”abyssinerkrigen”. En krig som foregikk i Abyssinia (i dag Etiopia) i Østafrika på midten av 1800-tallet.

Zula ble brakt til England en gang etter 1868 av Mrs Barret-Lennard. Katten ble malt og bildet ble publisert i en bok av Dr Gordon Stables ”Cats, their Points, etc” i 1874. Etter maleriet å dømme var Zula ganske annerledes enn de abyssinere vi kjenner til i dag. Det finnes ingen sikre opplysninger om denne katten fikk avkom i England, men mye taler for at det kan ha vært innført flere liknende katter fra eksotiske strøk som britene prøvde å erobre. Som kjent er jo både perser og siameser tatt hjem til England på samme måte.

Det er i hvert fall en kjensgjerning at abyssinerliknende katter har vært høyt skattet i tidligere kulturer. Bl.a. er det funnet et bilde i en egyptisk grav som kan tidfestes til 1450 før Kristus. Flere heller da til den teori at abyssineren opprinnelig stammer fra Egypt. Det er fullt trolig at viltfargede, tickede katteraser har hatt livets rett i afrikanske omgivelser. Det er også gjort undersøkelser som tyder på at sammenliknbare kattetyper er funnet i andre områder som India og Hellas.

H.C. Brook forteller om en utstoppet katt han studerte på ”Natural History Museum” i London i 1920 årene. Den var klassifisert som en ”sudanesisk” villkatt (felis ocreata). Den hadde rustrødfarge, slank bygning med slanke lemmer med lette markeringer på hale og ben. Den minte H.C. Brooks om en av datidens abyssiner ”champions” med utmerket farge, men ikke så bra ticking. Han hevder videre at på de eksemplarer av katter han studerte observerte at ”striper” i noen individer degenererte til vage spotter som igjen endret seg til spetter eller marmorering. Et fenomen han også hadde funnet hos tidligere abyssinere. Han hevdet også at han fant flere tickede skinn på ”the Great Wembley Exhibition”– det var villkattskinn fra Afrika som liknet svært på pelsfargen til en abyssiner.

Det er også godt dokumentert at det fantes såkalte ”bunny-katter” i England som var brune, tickede katter med grovere utseende enn dagens abyssinere. Disse skal også ha vært kalt for ”British Ticks” i tidligere registre i engelske katteklubber ved århundreskiftet 1800/1900.

Det vi kan konkludere med er at abyssineren er et resultat av dyktig engelsk avlsarbeid på slutten av 1800-tallet og gjennom 1900-tallet til glede for oss rasekattentusiaster den dag i dag. En arv vi forplikter å forvalte på beste måte.

Viltfargete somali

Somaliens historie
Somaliens historie er nært knyttet til abyssinerens. Det recessive langhårsgenet har eksistert i mange abyssinerlinjer antakelig helt fra rasens tidlige barndom i England, men kattunger med lang pels ble enten solgt som irregulære abyssinere og ikke-utstillingskatter, mens andre trolig kan ha vært brukt videre i avl ”bak lukkede dører”. Erfarne oppdrettere må ha oppdaget at de langhårede ville gi kattunger med den etterlengtede plysjpelsen som var svært attraktiv på abyssineren.

Langhårsgenet fulgte selvsagt med katter som ble eksportert til Amerika. I 1967 ble genet for alvor oppdaget og amerikanerne startet et møysommelig arbeid for å finne fram til mulige langhårsbærere. De lykkes med sitt arbeid og klarte gjennom 1970 og -80 årene å bygge opp en flott stamme med somalikatter, og rasen ble etter hvert godkjent i CFA. Abyssineren har sitt navn fra sitt opprinnelsesland. Etiopia (tidl. Abyssinia) grenser til Somalia og derav har vi navnet somali på den ”langhårede abyssineren”.

Rasen ble etter hvert meget populær og den første som importerte rasen til Europa var, Jutta Broisch fra Tyskland, som fikk en hunn og en hann fra Amerika i 1977. Etter hvert ble rasen også godkjent i FIFe. I 1981 kom den første somali til Norge. Den flotte hannkatten Foxtails Big Sky (oppdrettet av amerikanske Patricia Nell Warren) var en sensasjon, han vant mange beste-titler og ble også Årets Katt i 1984.

Til å begynne med hadde abyssiner og somali litt forskjellig standard i FIFe, og somali konkurrerte sammen med semilanghårskattene i kategori II på utstillinger. Dette førte dessverre til at rasen etter hvert utviklet seg mot en større og tyngre katt enn abyssineren med vektlegging på stor pels. I 1990 endret FIFe dette og ga begge rasene helt identisk standard. (Denne artikkelen ble første gang publisert i Aristokatt nr. 1 – 2001.)

Anbefalt litteratur:
H.C. Brooke: The Abyssinian Cat (1929). Ligger på internett.
Helen og Sidny Denham: Child of the Goods (1951). Ligger på internett.
Patricia Nell Warren: Somalikatten – den langhårede abyssineren (1977). Denne artikkelen sto første gang i KATTEN VÅR  nr. 46 – 1978 og er publisert på nytt i Kattekatalogen (1998). Artikkelen ligger også flere steder på internett.

Copyrigth Lisbeth Falling ©