Ung frue forsvunnet, regissert av Edith Carlmar, er et norsk kriminaldram fra 1953.
Etter å ha sett den skuffende «Sønner av Norge» på kino, var det spesielt hyggelig å se en skikkelig gammel klassiker på TV i dag. Denne filmen fra 1953 står seg fint den dag i dag. De kunne fortelle en god historie på film før i tiden, og Edith Carlmar var en dristig og samfunnskritisk filmregisør.
En kvinne med en mørk hemelighet
Temaet i denne filmen er en kvinne som ikke finner seg så vel til rette i ekteskapet fordi mannen krever mye av henne i forhold til kunnskaper og korrekt intellektuell tenkning. Hun har en mørk hemmelighet som hun prøver å fortelle mannen før hun gifter seg, men som han ikke vil vite.
Wenche Foss som etterforsker
I denne filmen spiller Wenche Foss en streng kriminaletterforsker, absolutt et flott forbilde for datidens kvinner. Jeg vil tro det ikke fantes så mange kvinnlige etterforskere i 1953.
Edith Carlmar var Norges første kvinnelige spillefilmregissør. Hennes filmer, som var blant de mest populære i 1950-årene, er preget av sterke kvinneroller og tette, ofte erotisk ladede nærbilder, noe hun var alene om å formidle i sin samtid.
Livet på femtitallet ingen dans på roser
Det jeg synes er spesielt morsomt med film fra denne tiden er å se interiøret og bilder fra bymiljø mm. Flere av scenene er tatt opp i en eldre bygård i Oslo med et vanlig og autentisk liv i bakgrunnen. Livet på femtitallet var nok ikke en dans på roser for vanlige folk. Det var stor bolignød, og vanlig standard var et lite rom med vaskevannsfat og utedo i gården.
Artige interiørdetaljer
Interiøret i ekteparets hjem, som framstår som mer velstående, har mye teakmøbler og andre artige detaljer fra 1950-tallets interiørstil. Et veldig vanlig innslag i de bedrestiltes hjem den gang var å ha hushjelp. Kvinnens hybel før hun gifter seg viser et artig møbel – en skapseng.
«Narkotiker»
Også taleformer og omgang mellom mennesker var annerledes på femtitallet, og dette er fint vist i denne filmen. En morsom betegnelse som brukes på en som er avhengig av norkotika er «narkotiker». I det hele tatt, til tross for at den er i svart/hvitt, så var dette en god filmopplevelse.
Nå er allerede julen 2013 snart over. Pynten skal snart gjemmes igjen til neste jul. Det er de samme tingene som pakkes opp hvert eneste år, og får sine faste plasser. Kanskje med en liten ny vri år for år. Denne julen pakket jeg ikke opp alle eskene heller, ganske mange nisser forble inni esken sin….
Det er koselig å pynte til jul, og sette fram de gamle og kjære tingene. For meg er ikke dette motepreget. Jeg kan ikke trendpynte juletreet, det må ha sine gamle saker fra år til år, og her går det alltid i edelgran.
Jeg synes det kan se lekkert ut hos enkelte som følger motetrender, f.eks. ett år skal alt være blått og sølv, så skal det være hvitt, deretter grønt og rødt osv. Men for meg handler det alltid om minnene og de samme tingene – det er julas sjel som hentes fram år etter år.
Lisbeth Fallings Blogg 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.