Sangen om den røde rubin

Det var en underlig følelse å sette seg ned i en teatersal for å se teaterstykket «Sangen om den røde rubin». Et stykke basert på Agnar Mykles berømte roman med samme navn. Jeg lurer på om Agnar Mykle ville likt dette stykket…

Det er Riksteatret som har satt opp stykket som nå snart er ferdigturnert. Vi fikk billetter i julegave til forestillingen som fant sted på Jessheim Kultursenter.

Skandaløs roman i sin samtid
Romanen, Sangen om den røde rubin, kom ut i 1956. Den handler om en ung manns vandring i verden og hans seksuelle forhold til ulike kvinner, og den store kjærligheten. Boka ble gjenstand for diskusjon helt opp til Storting og regjering. Både utgiver og forfatter endte opp med å bli stilt for retten, fordi mange mente boka gikk for langt i detaljerte, seksuelle beskrivelser. I det puritanske femtitallet i Norge var dette helt uhørt, og i tillegg var det åpenbart at romanen bygde på selvopplevde hendelser,  og at andre personer var lett gjenkjennbare.

Boka ble bedømt som utuktig i byrettet og beslaglagt av politiet. Høyesterett  var imidlertid av en annen oppfatning og friga boken igjen et halvt år etter. I løpet av sin forbudstid ble boka en farsott og Agnar Mykle en litteraturens superkjendis. Dessverre ble nok alt oppstyret trolig for mye for forfatteren. Muligens kan han ha planlagt en triologi om Ask Burlefot. Lasso rundt fru luna, var den første boka. Den inneholdt like mye erotiske beskrivelser som Sangen om den røde rubin, men den ble aldri gjenstand for samme oppstuss. Agnar Mykle ga kun ut en roman til, Rubicon, som kom i 1965. Mange mener den var en slags fortsettelse på Rubinen, men hovedpersonen hadde byttet navn.

En umulig oppgave å gjengi Sangen om den røde rubin på scenen?
Sangen om den røde rubin er en av norgeshistoriens største romaner, og innholder mange perler av stor litterær kvalitet. Hvordan vil dette stoffet ytre seg som bakgrunn for et teaterstykke? Det sier seg selv at det er en umulig oppgave å gjengi boka på scenen, men Morten Borgersens dramatisering og oppsetning har gode kvaliteter som fint klarer å gi et godt uttrykk for essensens i Mykles roman, men det er nok likevel langt fra den storhet over stykket som man kan si romanen har.

Mye av den humoren og sårheten som ligger i den litterære teksten er dessverre fraværende, og gjør derfor selve historien litt kjedelig. Ask Burlefot spilles av Mattis Herman Nyquist, og han leverer et ypperlig spill og han viser en absolutt troverdig Ask. Jeg synes han fikk fram den usikre og noe klumpete væremåten til Ask på en glimrende måte. Bjørn Skagestads «Mannen i parken» som var en gjennomgangsfigur i stykket, ble godt spilt, men jeg vet ikke om jeg likte den figuren – han ble litt for overdrevent påtrengende i noen av scenene.

Tre ulike elskerinner
Asks tre elskerinner ble spilt av Mari Baade, Julia Schacht og Ida Cecilie Clem. Alle disse leverte flott skuespill og passet fint inn i scener der de tre omtrent samtidig illustrerte erotiske situasjoner, og mange av Asks motsetningsfylte valg og kvaler i forhold til å finne «livets røde rubin». Også Yngve Berven var god i sin rolle som Asks venn Daniel. Han sto for flere av de vittige innslagene.

Rollen som Embla kjedelig tolket
Dessverre synes jeg rollen som Embla, Asks store kjærligeht, ble kjedelig tolket av Line Verdal. Det ble for mye mekanisk spill og lite innlevelse. Skikkelsen Embla kunne vært mye røffere og tydelig spilt. Slik hun er beskrevet i romanen er hun en nærmest uoppnåelig, blasert og spesiell dame som Ask aldri kan tenke seg vil ha noe særlig med ham å gjøre.

Regissøren kunne benyttet seg av noe mer spennende musikk, det musikalske falt dessverre helt igjennom etter min smak. Men alt i alt var det likevel en severdig forestilling, men slett ikke på samme nivå som den litterære opplevelsen det er å lese Sangen om den røde rubin, igjen og igjen…